322 840
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
(→Kilder) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 50: | Linje 50: | ||
Av de fire biskopene som ble med fra England er det [[Grimkjell biskop|Grimkjell]] som er den mest framtredende i kildene. Han kan antas å være hovedmannen bak [[kirkemøtet på Moster]] i 1020-åra, som la grunnlaget for opprettelsen av en organisert kirke i Norge og innføringa av kristenretten. Denne medførte en del endringer i samfunnet. Det ble ikke lenger tillatt å sette ut barn, treller fikk rett til frikjøp hvert år, flerkoneri ble forbudt, voldtekt og bruderov skulle straffes strengt, fasteregler ble innført, ekteskap med slektning nærmere enn tremenninger ble forbudt, hauglegging av døde ble erstatta av begravelse i vigsla jord og det kom økonomiske forpliktelser til bygging og vedlikehold av kirker. | Av de fire biskopene som ble med fra England er det [[Grimkjell biskop|Grimkjell]] som er den mest framtredende i kildene. Han kan antas å være hovedmannen bak [[kirkemøtet på Moster]] i 1020-åra, som la grunnlaget for opprettelsen av en organisert kirke i Norge og innføringa av kristenretten. Denne medførte en del endringer i samfunnet. Det ble ikke lenger tillatt å sette ut barn, treller fikk rett til frikjøp hvert år, flerkoneri ble forbudt, voldtekt og bruderov skulle straffes strengt, fasteregler ble innført, ekteskap med slektning nærmere enn tremenninger ble forbudt, hauglegging av døde ble erstatta av begravelse i vigsla jord og det kom økonomiske forpliktelser til bygging og vedlikehold av kirker. | ||
Innføringa av kristenretten var ikke uproblematisk. Den medførte brudd med lange tradisjoner, og i enkelte tilfeller store floker for enkeltpersoner. En mann som var gift med flere kvinner måtte sende fra seg ei eller flere koner, trelleiere måtte se at trellene ble frikjøpt og forsvant, arbeidsfolk måtte gis fri på søn- og helligdager og så videre. Olav var | Innføringa av kristenretten var ikke uproblematisk. Den medførte brudd med lange tradisjoner, og i enkelte tilfeller store floker for enkeltpersoner. En mann som var gift med flere kvinner måtte sende fra seg ei eller flere koner, trelleiere måtte se at trellene ble frikjøpt og forsvant, arbeidsfolk måtte gis fri på søn- og helligdager og så videre. Olav var kontant i sitt svar der noen åpent motsatte seg kristenrettens påbud. Tross ble møtt med trusler om voldsbruk. Disse truslene om å håndheve loven med makt ser ut til å ha holdt, men det la også grunnlaget for hans fall på Stiklestad etter at stormenn hadde vendt seg mot ham. | ||
For å blidgjøre stormennene utnevnte Olav dem til lendmenn og lot dem råde over store jordeiendommer. Etterhvert satte han også inn årmenn på kongsgårdene. Årmennene var av lavere ætt enn stormennene og som derfor hadde større grunn til å være takknemlige overfor kongen for sin status. De fikk blant annet i oppdrag å holde øye med lendmennene og rapportere til kongen. Det var et tveegga sverd; på den ene side fikk Olav viktig informasjon om hva som foregikk rundt om i landet, men det tirret stormennene kraftig. | |||
==Dansk erobring== | |||
Da Knut den store av Danmark og England gjorde krav på den norske tronen oppsto en farlig situasjon for Olav. Knuts store rikdom gjorde ham i stand til å kjøpe stormenn i Norge. Han sendte sine menn med dyrebare gaver og løfter om rikdom og makt når Olav hadde falt, og fikk til gjengjeld løfter om at stormennene ville kjempe på hans side. Olav gikk hardt til verks mot de som brøt sin troskapsed. Hos Snorre, som står på Olavs side i beskrivelsen av hendelsene, skinner det gjennom at sagaforfatteren også hadde en viss sympati for stormennene. De hadde lenge følt seg krenka, og hadde et behov for å ta hevn. Dette behovet var ikke grunna i personlig smålighet, men i ættesamfunnets gamle tradisjoner, og må ha vært en sterk drivkraft når de valgte å bryte sin ed - edsbrudd var i utgangspunktet ansett for å være nidingsverk som man måtte holde seg for god til. | |||
Da Knut i [[1028]] kom med sin store hær sto Olav nesten uten venner. Knut kunne la seg hylle på tingene, og ble konge i Norge uten kamp. Han satte inn [[Håkon Eiriksson ladejarl]] som riksstyrer. Olav måtte flykte fra landet. Han var på [[Sunnmøre]] da han ga opp, og han la igjen skipene sine der. Deretter vandra han over fjellet, kryssa [[Gudbrandsdalen]] og [[Opplanda]] og dro til Sverige. Biskop Grimkjell ble igjen på [[Stange]] for å styre kirken. Dronning Astrid ble med til Sverige, og hun ble igjen der mens Olav reiste videre til [[Gardarike]]. I Novgorod ble han tatt godt imot av Jaroslav og hans kone Ragnhild, hun som Olav egentlig skulle ha vært gift med. | |||
Snorre forteller at Olav hadde en åndelig utvikling mens han var i Gardarike. Igjen fortelles det om en drøm. Denne gang er det Olav Tryggvasson som viser seg for Olav i drømme, og ber ham dra tilbake til sitt rike. Olav bestemte seg for å følge denne drømmen, og mennene hans ble oppglødd. Da ryktene kom fra Norge om at Håkon jarl hadde drukna - ryktet viste seg å være sant - lå alt klart for å ta riket tilbake. | |||
==Veien mot Stiklestad== | |||
Knut den store satt inn sin frillesønn [[Svein Alfivasson]] som jarl i Norge. Det sier mye om den mangel på respekt han hadde at han ikke fikk navn etter sin far, men i stedet fikk navn etter mora [[Alfiva]]. | |||
Hos Snorre er det en påtagelig stemningsendring når Olav og hans menn bryter opp for å reise mot Norge. Olav, som under oppholdet i Novgorod har vært taus og inneslutta, åpna seg og ble pratsom. Vi kan ikke vite hvor mye av dette som er reellt, og hvor mye som er skrevet ut fra Snorre kjennskap til utfallet. Men bildet som gis er av en flokk som er sikre på at de har Gud på sin side, og vet at det står mellom seier eller martyrdøden. Alle advarsler ble trossa, og kampgløden var stor. | |||
På veien mot Stiklestad ville Olavs menn brenne gårdene i [[Verdalen]], men kongen nekta dem å gjøre det. Her gjør Snorre det tydelig at kongen er klar over at han kan komme til å tape slaget, for han skal ha begrunna dette med at dersom de falt i kamp, var det best å ikke gå dit med rana gods. Snorre antyder også at mennene har en sterk tro på at de er på Guds side i kampen, for Olav betalte for sjelemesser for de falne i bondehæren, men ikke for messer for sine egne menn. De trengte ikke sjelemesser, men ville komme rett til himmelen. Kort tid før slaget sov kongen en stund med hode i fanget til [[Finn Arnesson]]. Han drømte ifølge legenden at han klatra oppover en stige som nådde opp til himmelen. Olav fortalte om drømmen til Finn, som mente at den betydde at kongen ville falle i slaget. | |||
Olav fikk et hogg i venstre bein, og lente seg da opp mot en stein og kasta fra seg sverdet. Dette er noe som er helt utypisk for tida han levde i, hvor skaldene lovpriste menn som kjempa til døden. Muligens er det helgenlegenden som ikke er helt sannferdig, men det kan også være Olavs måte å avvise det hedenske - det å dø med våpen i hånd for å komme til Valhall - og i stedet legge sitt liv i Guds hender. Etter dette ble Olav raskt påført flere alvorlige sår. Sigvat skald hevder at det var [[Tore Hund]] som påførte ham banesåret. | |||
== Helligkåret == | == Helligkåret == | ||