322 603
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
m (→Omvendelsen) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 20: | Linje 20: | ||
==Omvendelsen== | ==Omvendelsen== | ||
På vei mot Norge overvintra Olav 1013/1014 i Rouen i Normandie, der han var gjest hos hertug Richard II. Normannerne var | På vei mot Norge overvintra Olav 1013/1014 i Rouen i Normandie, der han var gjest hos hertug Richard II. Normannerne var ætlinger av norske og danske vikinger. De hadde latt seg kristne, og ivra sterkt for denne troen. Hertugen og Olav tilbrakte mye tid sammen, og Olav fikk nå høre om kristendommen og ble tatt med i domkirken. Olavs slekt hadde fulgt åsatroen, men under sine reiser hadde dette nok kommet på avstand. Selv om vikingene tok med seg sin tro var utøvelsen av den sterkt knytta til hovet på ættegården, så de som var i viking hadde en begrensa religiøs praksis. Den gamle troen kan dermed ha stått svakere hos Olav enn den ville gjort om han hadde holdt seg i hjemlandet. | ||
Det er mange faktorer som kan ha ført til at Olav tok imot den nye troen. Den var ikke helt fremmed i Norge; [[Olav Tryggvasson]] hadde forsøkt å innføre kristendommen, og misjonærer hadde vært i landet. Prakten i domkirken i Rouen, den gregorianske sangen og røkelsen kan ha gitt ham en åndelig opplevelse, slik mange andre har opplevd. Og kristendommens syn på tilværelsen etter døden ser ut til å ha vært viktig for mange av de som tidlig lot seg omvende. Uansett hva hans beveggrunner var, lot Olav seg etter en tid døpe i Rouen, og hans menn fulgte hans eksempel. | Det er mange faktorer som kan ha ført til at Olav tok imot den nye troen. Den var ikke helt fremmed i Norge; [[Olav Tryggvasson]] hadde forsøkt å innføre kristendommen, og misjonærer hadde vært i landet. Prakten i domkirken i Rouen, den gregorianske sangen og røkelsen kan ha gitt ham en åndelig opplevelse, slik mange andre har opplevd. Og kristendommens syn på tilværelsen etter døden ser ut til å ha vært viktig for mange av de som tidlig lot seg omvende. Uansett hva hans beveggrunner var, lot Olav seg etter en tid døpe i Rouen, og hans menn fulgte hans eksempel. | ||
| Linje 36: | Linje 36: | ||
Olavs beste sjanse lå på Opplanda, og han reiste til mora og stefaren. Der fikk han løfter om støtte fra slekta, og han la fram sin sak for høvdingene. Mye tyder på at det var realpolitiske hensyn som førte til at de valgte å hylle ham som konge, og ikke noen egentlig begeistring over Olav som person eller rikskongedømmet som institusjon. Det eksisterende styresettet sto for fall, og landet lå stadig mer åpent for svensk og dansk innflytelse, så høvdingene må ha sett skriften på veggen. Olav tok et taktisk valg, og lot kristninga vente. | Olavs beste sjanse lå på Opplanda, og han reiste til mora og stefaren. Der fikk han løfter om støtte fra slekta, og han la fram sin sak for høvdingene. Mye tyder på at det var realpolitiske hensyn som førte til at de valgte å hylle ham som konge, og ikke noen egentlig begeistring over Olav som person eller rikskongedømmet som institusjon. Det eksisterende styresettet sto for fall, og landet lå stadig mer åpent for svensk og dansk innflytelse, så høvdingene må ha sett skriften på veggen. Olav tok et taktisk valg, og lot kristninga vente. | ||
Etter å ha fått de menn og skip han trengte dro han vestover igjen, og i 1016 møtte han Svein jarl i [[slaget ved Nesjar]]. Det endte i en avgjørende seier til Olav. Svein måtte flykte til Sverige, og døde der kort tid senere. Dermed kunne Olav øke sin maktbase, og han sørga for å bli hylla som konge i Viken og Agder. Trøndelag sto også for fall etter at ladejarlen var borte. Olav ble derfor raskt hylla også på Øretinget, og slo seg ned på [[Nidarneset]]. Her lot han bygge [[Klemenskirken (Trondheim)|Klemenskirken]], det første synlige tegnet på hans kristningsoppdrag. Han ble tatt til konge også i Inntrøndelag. | Etter å ha fått de menn og skip han trengte dro han vestover igjen, og i 1016 møtte han Svein jarl i [[slaget ved Nesjar]]. Det endte i en avgjørende seier til Olav. Svein måtte flykte til Sverige, og døde der kort tid senere. Dermed kunne Olav øke sin maktbase, og han sørga for å bli hylla som konge i Viken og Agder. Trøndelag sto også for fall etter at ladejarlen var borte. Olav ble derfor raskt hylla også på Øretinget, og slo seg ned på [[Nidarneset]]. Her lot han bygge [[Klemenskirken (Trondheim)|Klemenskirken]], det første synlige tegnet på hans kristningsoppdrag. Han ble tatt til konge også i Inntrøndelag. Etter å ha sikra seg Trøndelag reiste Olav sørover, og ble hylla på det ene tinget etter det andre. Den siste bøygen var [[Sola]], der Erling Skjalgsson satt. De to inngikk forlik på [[Kvitsøy]], men uvennskapen mellom dem ble sittende i. | ||
Da Midt- og Sør-Norge var under Olavs kontroll vendte han seg mot Olof Skötkonung, som var konge av svearne. Etter lange og harde forhandlinger fikk Olav kontroll over [[Ranrike]], og Olav skulle gifte seg med kongsdatteren Ragnhild. Det ser ut til at Olav virkelig ville gifte seg med henne, men han ble holdt for narr. Bryllupet skulle stå på norsk område, men bruden kom aldri. Faren hadde i stedet gifta henne bort til fyrst Jaroslav av Novgorod. I stedet fikk Olav ei uekte datter av Olof Skötkonung, [[Astrid Olavsdotter|Astrid]]. Det skal ikke ha vært kong Olof som sto bak dette; Astrid rømte for å gjøre bot for farens svik. Olav tok imot tilbudet hennes, og de ble gift i 1019. | |||
Etter at giftemålet var inngått reiste Olav nordover for å ta kontroll over den siste delen av landet, Hålogaland. Også der ble han hylla som konge, og han hadde dermed oppnådd sitt mål om å bli rikskonge i et samla Norge. | |||
==Kristninga== | |||
Olav hadde som nevnt latt kristninga vente, av taktiske årsaker. Men etter å ha tatt kontroll over riket kunne han sette i gang neste fase av sitt verk. På denne tida hadde kristendommen allerede slått rot i deler av landet. Særlig sto den sterkt langs kysten, fra Viken til de ytre delen av Trøndelag. Mange av stormennene hadde allerede latt seg omvende, inkludert de som senere skulle kjempe mot Olav. De områdene hvor åsatroen sto sterkest var i innlandet, både på Østlandet og i Trøndelag. Her skjedde kristningen dels gjennom tvangskristning, og dels gjennom at folk ble overbevist på forskjelige måter. Ikke minst ble det gjort demonstrasjoner av de gamle gudenes avmakt, ved at gudebilder ble slått i stykker uten at Olav ble ramma av noen guddommelig straff. Andre ganger kunne det være trusler om vold som ble brukt, noe Snorre forteller om flere tilfeller av. Olav ser ut til å ha vært inspirert av Karl den store, som drev en tilsvarende sverdmisjon overfor sakserne. | |||
Fra kirkelig hold fikk han ikke ubetinga støtte for denne måten å gå fram på. Kirken lærte at ingen hedning måtte tvinges til dåpen, den måtte skje av fri vilje. Nå må dette sees i sammenheng med datidas begrep om fri vilje. Ideen om en reell trosfrihet er av langt nyere dato, og folks frie vilje var sterkt begrensa av kravet om lojalitet mot kongen. Årsaken til at biskopene gikk med på sverdmisjonen og fulgte Olav på hans kristningsferd, kan henge sammen med en oppfatning av at det lå demoniske krefter bak den gamle troen. Her hadde man gamle tradisjoner å støtte seg på; heksekunster og svart magi kunne man fare hardt fram mot. Det er grunn til å anta at Olav som sin navnebror Olav Tryggvasson ble kritisert av biskopene for sin framferd, men de kunne ikke stanse ham og inntok nok en pragmatisk holdning til metodene. | |||
Av de fire biskopene som ble med fra England er det [[Grimkjell biskop|Grimkjell]] som er den mest framtredende i kildene. Han kan antas å være hovedmannen bak [[kirkemøtet på Moster]] i 1020-åra, som la grunnlaget for opprettelsen av en organisert kirke i Norge og innføringa av kristenretten. Denne medførte en del endringer i samfunnet. Det ble ikke lenger tillatt å sette ut barn, treller fikk rett til frikjøp hvert år, flerkoneri ble forbudt, voldtekt og bruderov skulle straffes strengt, fasteregler ble innført, ekteskap med slektning nærmere enn tremenninger ble forbudt, hauglegging av døde ble erstatta av begravelse i vigsla jord og det kom økonomiske forpliktelser til bygging og vedlikehold av kirker. | |||
Innføringa av kristenretten var ikke uproblematisk. Den medførte brudd med lange tradisjoner, og i enkelte tilfeller store floker for enkeltpersoner. En mann som var gift med flere kvinner måtte sende fra seg ei eller flere koner, trelleiere måtte se at trellene ble frikjøpt og forsvant, arbeidsfolk måtte gis fri på søn- og helligdager og så videre. Olav var kontakt i sitt svar der noen åpent motsatte seg kristenrettens påbud. Trusler om å håndheve loven med makt ser ut til å ha holdt, men det la også grunnlaget for hans fall på Stiklestad etter at stormenn hadde vendt seg mot ham. | |||
== Helligkåret == | == Helligkåret == | ||
| Linje 46: | Linje 60: | ||
1537 betydde slutten på det offisielle Norges dyrking av Hellig Olav, men i [[tradisjon|folketradisjonen]] holdt han stand. Utallige steder i Norge har navn etter Olav, og i de traktene som han ferdedes finnes det for eksempel mange kilder, hellige steiner og [[lovekirke]]r som minner om hans status. Olsokfeiring har holdt stand mange steder, og dødsdagen har uansett vært notert på primstaver og i almanakker, blant annet som en dag for å ta værtegn. I følge Olav Bø går det en ubrutt tradisjon om messedagene fra middelalderen til 1800-tallets almanakker<ref>Bø 1993:13</ref>, selv om olsok mange steder raskt ble mindre viktig enn jonsok - som var er og er den store sommerfesten. | 1537 betydde slutten på det offisielle Norges dyrking av Hellig Olav, men i [[tradisjon|folketradisjonen]] holdt han stand. Utallige steder i Norge har navn etter Olav, og i de traktene som han ferdedes finnes det for eksempel mange kilder, hellige steiner og [[lovekirke]]r som minner om hans status. Olsokfeiring har holdt stand mange steder, og dødsdagen har uansett vært notert på primstaver og i almanakker, blant annet som en dag for å ta værtegn. I følge Olav Bø går det en ubrutt tradisjon om messedagene fra middelalderen til 1800-tallets almanakker<ref>Bø 1993:13</ref>, selv om olsok mange steder raskt ble mindre viktig enn jonsok - som var er og er den store sommerfesten. | ||
Det finnes fortellinger om Hellig Olav som vinner over troll og tusser, og om at han får dem til å bygge kirker for ham - til og med spiret på Domkirken i Trondheim skal ha blitt satt der av et troll som Olav hadde lovt solen til<ref>Henriksen 1985:225</ref>. Opphavssagn knytter også Olav til en mengde jettegryter og andre naturformasjoner mange steder i Norge. Olav Bø skriver i innledningen til sin bok | Det finnes fortellinger om Hellig Olav som vinner over troll og tusser, og om at han får dem til å bygge kirker for ham - til og med spiret på Domkirken i Trondheim skal ha blitt satt der av et troll som Olav hadde lovt solen til<ref>Henriksen 1985:225</ref>. Opphavssagn knytter også Olav til en mengde jettegryter og andre naturformasjoner mange steder i Norge. Olav Bø skriver i innledningen til sin bok ''Heilag-Olav i norsk folketradisjon'' at | ||
{{sitat|Folketradisjonen om Heilag-Olav er merkeleg ved det at han spenner over så langt tidsrom og ved at han er så uvanleg omfattande og mangslungen både når det gjeld utbreiing og rikdom på variantar og omlagingar av hovudsegntypane<ref>1955:7</ref>.}} | {{sitat|Folketradisjonen om Heilag-Olav er merkeleg ved det at han spenner over så langt tidsrom og ved at han er så uvanleg omfattande og mangslungen både når det gjeld utbreiing og rikdom på variantar og omlagingar av hovudsegntypane<ref>1955:7</ref>.}} | ||