Olav den hellige: Forskjell mellom sideversjoner

m
Linje 30: Linje 30:
Etter at vinteren var overstått la Olav veien om England. Langskipene ble lagt igjen, og han reiste videre mot Norge høsten 1015 med to [[knarr]]er med 220 mann. De skal ha gått i land ved [[Selja]], nær stedet [[St. Sunniva]] bare noen årtier før hadde dødd.  
Etter at vinteren var overstått la Olav veien om England. Langskipene ble lagt igjen, og han reiste videre mot Norge høsten 1015 med to [[knarr]]er med 220 mann. De skal ha gått i land ved [[Selja]], nær stedet [[St. Sunniva]] bare noen årtier før hadde dødd.  


Landet hadde siden år 1000 vært styrt av [[ladejarl]]ene. I realiteten hadde de kontroll over Trøndelag og Nordvestlandet. På Sørvestlandet og i Agder styrte [[Erling Skjalgsson]], i Hålogaland styrte høvdingene på [[Tjøtta]] og [[Bjarkøy]], og i [[Opplanda]] og [[Viken]] satt de østlandske småkongene. Svenskekongen og danskekongen var sterkt involvert i styret av landet, for de forskjellige lokale herskerne var ikke nødvendigvis lojale mot ladejarlene. I dagliglivet var også ætten en viktig maktfaktor; det fantes ingen sterk stat som grep inn i tvister eller sikra rettsvern. Mye av det som senere ble statens oppgaver var fortsatt knytta til ætten, så makta i landet var svært fragmentert. Prinsippet om blodhevn kunne også føre til at disse ættene lå i langvarige konflikter, slik at det var vanskelig å finne noen enhet blant folket. Dermed var det ikke uten videre åpning for å innføre et sterkt riksdekkende monarki. Men utviklinga hadde vært til Olavs fordel; tingene hadde blitt viktigere, og flere av de lokale makthaverne så fordelen i en rikskonge som kunne stå imot svenske og danske interesser.
Landet hadde siden år 1000 vært styrt av [[ladejarl]]ene. I realiteten hadde de kontroll over Trøndelag og Nordvestlandet. På Sørvestlandet og i Agder styrte [[Erling Skjalgsson]], i Hålogaland styrte høvdingene på [[Tjøtta (øy)|Tjøtta]] og [[Bjarkøy (øy)|Bjarkøy]], og i [[Opplanda]] og [[Viken]] satt de østlandske småkongene. Svenskekongen og danskekongen var sterkt involvert i styret av landet, for de forskjellige lokale herskerne var ikke nødvendigvis lojale mot ladejarlene. I dagliglivet var også ætten en viktig maktfaktor; det fantes ingen sterk stat som grep inn i tvister eller sikra rettsvern. Mye av det som senere ble statens oppgaver var fortsatt knytta til ætten, så makta i landet var svært fragmentert. Prinsippet om blodhevn kunne også føre til at disse ættene lå i langvarige konflikter, slik at det var vanskelig å finne noen enhet blant folket. Dermed var det ikke uten videre åpning for å innføre et sterkt riksdekkende monarki. Men utviklinga hadde vært til Olavs fordel; tingene hadde blitt viktigere, og flere av de lokale makthaverne så fordelen i en rikskonge som kunne stå imot svenske og danske interesser.


I området hvor Olav gikk i land var det ladejarlene som styrte, og i 1015 dreide det seg om brødrene [[Eirik Håkonsson|Eirik]] og [[Svein Håkonsson]]. Eirik utgjorde ingen trussel, for han var i England. Hans sønn [[Håkon Eiriksson ladejarl|Håkon Eiriksson]] måtte derimot nøytraliseres. Olav fikk vite at han var ute med bare ett skip, og ved krigslist fikk han velta dette skipet og tok Håkon til fange. Han fikk grid mot at han reiste til faren i England. Dermed kunne Olav fokusere på Svein Håkonsson og på småkongene ellers i landet. For å møte dem trengte han flere menn enn de drøyt 200 han hadde med fra England.  
I området hvor Olav gikk i land var det ladejarlene som styrte, og i 1015 dreide det seg om brødrene [[Eirik Håkonsson|Eirik]] og [[Svein Håkonsson]]. Eirik utgjorde ingen trussel, for han var i England. Hans sønn [[Håkon Eiriksson ladejarl|Håkon Eiriksson]] måtte derimot nøytraliseres. Olav fikk vite at han var ute med bare ett skip, og ved krigslist fikk han velta dette skipet og tok Håkon til fange. Han fikk grid mot at han reiste til faren i England. Dermed kunne Olav fokusere på Svein Håkonsson og på småkongene ellers i landet. For å møte dem trengte han flere menn enn de drøyt 200 han hadde med fra England.