322 662
redigeringer
m
→Veien mot Stiklestad
| Linje 66: | Linje 66: | ||
Knut den store satt inn sin frillesønn [[Svein Alfivasson]] som jarl i Norge. Det sier mye om den mangel på respekt han hadde at han ikke fikk navn etter sin far, men i stedet fikk navn etter mora [[Alfiva]]. | Knut den store satt inn sin frillesønn [[Svein Alfivasson]] som jarl i Norge. Det sier mye om den mangel på respekt han hadde at han ikke fikk navn etter sin far, men i stedet fikk navn etter mora [[Alfiva]]. | ||
Hos Snorre er det en påtagelig stemningsendring når Olav og hans menn bryter opp for å reise mot Norge. Olav, som under oppholdet i Novgorod har vært taus og inneslutta, åpna seg og ble pratsom. Vi kan ikke vite hvor mye av dette som er reellt, og hvor mye som er skrevet ut fra | Hos Snorre er det en påtagelig stemningsendring når Olav og hans menn bryter opp for å reise mot Norge. Olav, som under oppholdet i Novgorod har vært taus og inneslutta, åpna seg og ble pratsom. Vi kan ikke vite hvor mye av dette som er reellt, og hvor mye som er skrevet ut fra Snorres kjennskap til utfallet. Men bildet som gis er av en flokk som er sikre på at de har Gud på sin side, og vet at det står mellom seier eller martyrdøden. Alle advarsler ble trossa, og kampgløden var stor. | ||
På veien mot Stiklestad ville Olavs menn brenne gårdene i [[Verdalen]], men kongen nekta dem å gjøre det. Her gjør Snorre det tydelig at kongen er klar over at han kan komme til å tape slaget, for han skal ha begrunna dette med at dersom de falt i kamp, var det best å ikke gå dit med rana gods. Snorre antyder også at mennene har en sterk tro på at de er på Guds side i kampen, for Olav betalte for sjelemesser for de falne i bondehæren, men ikke for messer for sine egne menn. De trengte ikke sjelemesser, men ville komme rett til himmelen. Kort tid før slaget sov kongen en stund med hode i fanget til [[Finn Arnesson]]. Han drømte ifølge legenden at han klatra oppover en stige som nådde opp til himmelen. Olav fortalte om drømmen til Finn, som mente at den betydde at kongen ville falle i slaget. | På veien mot Stiklestad ville Olavs menn brenne gårdene i [[Verdalen]], men kongen nekta dem å gjøre det. Her gjør Snorre det tydelig at kongen er klar over at han kan komme til å tape slaget, for han skal ha begrunna dette med at dersom de falt i kamp, var det best å ikke gå dit med rana gods. Snorre antyder også at mennene har en sterk tro på at de er på Guds side i kampen, for Olav betalte for sjelemesser for de falne i bondehæren, men ikke for messer for sine egne menn. De trengte ikke sjelemesser, men ville komme rett til himmelen. Kort tid før slaget sov kongen en stund med hode i fanget til [[Finn Arnesson]]. Han drømte ifølge legenden at han klatra oppover en stige som nådde opp til himmelen. Olav fortalte om drømmen til Finn, som mente at den betydde at kongen ville falle i slaget. | ||
Olav fikk et hogg i venstre bein, og lente seg da opp mot en stein og kasta fra seg sverdet. Dette er noe som er helt utypisk for tida han levde i, hvor skaldene lovpriste menn som kjempa til døden. Muligens er det helgenlegenden som ikke er helt sannferdig, men det kan også være Olavs måte å avvise det hedenske - det å dø med våpen i hånd for å komme til Valhall - og i stedet legge sitt liv i Guds hender. Etter dette ble Olav raskt påført flere alvorlige sår. Sigvat skald hevder at det var [[Tore Hund]] som påførte ham banesåret. | Olav fikk et hogg i venstre bein, og lente seg da opp mot en stein og kasta fra seg sverdet. Dette er noe som er helt utypisk for tida han levde i, hvor skaldene lovpriste menn som kjempa til døden. Muligens er det helgenlegenden som ikke er helt sannferdig, men det kan også være Olavs måte å avvise det hedenske - det å dø med våpen i hånd for å komme til Valhall - og i stedet legge sitt liv i Guds hender. Etter dette ble Olav raskt påført flere alvorlige sår. Sigvat skald hevder at det var [[Tore Hund]] som påførte ham banesåret. | ||
== Helligkåret == | == Helligkåret == | ||