Opprøret i 1436: Forskjell mellom sideversjoner

Den norske oppstandelsen må sees i sammenheng med det opprøret som fant sted på samme tid i Sverige. Også her hadde Erik av Pommern gjort seg upopulær ved sin egenrådige politikk, som ikke la skjul på at det var Danmark som utgjorde hovedtyngden i [[Kalmarunionen]]. Svenske ressurser ble skattlagt for å holde danskenes krigføring i Holstein gående, samt ble innfødte slottsherrer byttet ut med dansker, tyskere og italienere som kun skyldte kongen sin lojalitet. Både høy og lav i det svenske samfunnet fikk merke unionskongens inngrep på kroppen, og deres frustrasjoner fikk sin forløsning i det såkalte Engelbrektsopprøret, der lavadelsmannen Engelbrekt Engelbrektsson fra Dalarna ledet samlet en motstandshær på tvers av alle sosiale sjikt som med det svenske riksrådet i ryggen maktet å tvinge Erik av Pommern til forhandlingsbordet i 1436. I Norge fikk man en parallell utvikling da Amund Sigurdsson ledet et opprør på grunnlag av de samme klagepunktene. Det var verken første eller siste gang; i [[1424]] og [[1435]] hadde bøndene på [[Rakkestad]] tatt til våpen mot fogden [[Herman Moeltkes]] nye skatter og maktmisbruk, og året etter forliket med Sigurdsson ledet telemarksbonden [[Hallvard Gråtopp]] den såkalte [[Gråtopp-reisningen]], som ble slått ned og strengt straffet etter angrep på og plyndring av godseiere og fogder.