Opprettelsen av Vardø politimesterembete: Forskjell mellom sideversjoner

Artikkelen omhandler '''[[opprettelsen av Vardø politimesterembete]]'''.

== Fogderi og sorenskriveri ==

      

== Stadig økende folketall ==

I anledning den inntrufne ledighet i Vardø fogd- og sorenskriverembete våren 1884, inngikk kommunestyret i Vardø 18. mars med en søknad til Justisdepartementet der det het at ”Formandskabet bemyndiges til snarest muligt at indgaa til Kongen med underdanigst Ansøgning om Oprettelse af et Politimesterembete i Vardø, hvorunder foruden de en Politimester i Almindelighed paahvilende Forretninger endvidere Fattig-, Havne-, Brand-, Sundheds- og Karantenevæsenets Anliggender foreslaaes henlagte. Kommunen tilskyder i Tilfælde til Aflønning af det nye Embede et Beløp af indtil 1000 – et tusinde – Kroner aarlig”. Det var et lenge tiltrengt behov for en politimester som nå ble begrunnet med at fogden, på grunn av den tiltagende arbeidsmengde, ikke lenger kunne ses å være i stand til å utføre sine pålagt embetsplikter på en tilfredsstillende måte. Den konkrete bakgrunn for situasjonen som hadde oppstått var hovedsaklig problemet med et stadig økende innbyggertall – og ikke minst besøket av et stort antall fremmede fiskere og fangstfolk. Mens det bodde ca. 2500 mennesker i byen, mot 2362 ved tellingen i 1883, kunne det år om annet – grunnet blant annet status som Finnmarks viktigste hvalfangerstasjon – være opp til 6000 fiskere, sjø- og fangstfolk der i sommerhalvåret. I særlig grad kom disse forhold til å influere uheldig på fogdens gjøremål som politi, i det mengden av justissaker og politiforretninger i retten og på kontoret vanskeliggjorde den nødvendige overholdelse av ro og orden i byen. Følgelig hadde en større del av de mindre politi- eller gateuordenforseelser måttet henlegges uten videre forfølgning. At en slik situasjon var ”mislig” var selvinnlysende, hevdet kommunestyret.

I brev til departementet 21. januar 1885, hvor også kommunestyrets forestilling ble vedlagt, gjorde amtmannen det klart at hans betenkeligheter med å opprette et politimesterembete ikke var blitt mindre med tiden. Tvert imot hadde den lave omsetningen og trafikken i vintermånedene nå overbevist om nødvendigheten av å vente, og i stedet gå inn for ansettelsen av edsvoren fullmektig ved å forhøye fogdens kontorholdsgodtgjørelse fra 1300 til minst 1700 kroner. Derved ville fogden få anledning til å oppholde seg kontinuerlig i byen, men fullmektigen foretok reiser til ekstrarettene i landdistriktet og samtidig foresto en rekke andre forretninger som tillå embetet. Bare kort tid ville medgå til å sette fullmektigen inn i  arbeidet – ikke tre år som fremholdt av kommunen. Et annet for amtmannen tellende poeng var at fogdembetet nå med H. Kildal var blitt besatt med en yngre person, hvilket ga gode utsikter til et sterkere engasjement på politivesenets områd enn hva dennes forgjenger (fogd Nilsen hadde riktignok hatt helseproblemer) hadde vist.

Først den 14. august mottok amtmannen departementets svar, med den begrunnelse at kommunestyrets forestilling hadde innkommet for sent – først 2. februar – til å bli fremmet for Stortinget. I den anledning foreslo departementet at saken burde undergå fornyet behandling av de lokale autoriteter, for om mulig å komme frem til endring av stønadsbeløpene. Det ble antatt at statskassen neppe ville være i stand til å yte 2600 kroner til opprettelsen av politimesterembetet. Sentraladministrasjonen hadde i de senere år gjort opprettelsen av politimesterembeter betinget av at kommunene bidro med halvparten av lønnen som var blitt bestemt for disse. Da denne grunnstemningen imidlertid ikke syntes å ha blitt konsekvent gjennomført, burde den grunnet de helt spesielle problemer som var knyttet til opprettelsen i Vardø heller ikke få samme gyldighet der. Dette endog til tross for det faktum at det var ingen andre byer som ytet et så lite bidrag til avlønningen som Vardø kommunestyre hadde påtenkt. Departementet henstilte likevel til kommunen å forhøye sitt tiltenkte bidrag, samtidig som det anså som en selvfølge at den uten godtgjørelse avga lokale til politikammer samt besørget renhold, oppvarming og lys. I mangel av dette siste burde det dessuten ytes politimesteren en passende avsavnsgodtgjørelse. Som middel til å opprette politimesterembetet, stilte departementet seg videre like lite positiv til tanken om å nedsette fogdens lønn som til å redusere den allerede for lave kontorholdsgodtgjørelsen. Det som imidlertid departementet syntes mest opptatt av, var å ha adekvat dokumentasjon på flere av de uttalelser som var fremkommet, blant annet fra fogden. Overfor amtmannen ble det derfor foreslått at fogden skulle innsende detaljerte opplysninger om forretningsmengden ved embetet de siste årene.

Amtmannen oversendte de nye uttalelser fra kommunestyret og fogden 24. november. Kommunestyret hadde 22. september vedtatt – mot to stemmer – at det grunnet byens allerede stramme budsjett samt en forventet styrking av det underordnete politi, ikke var mulig å tilgodese embetet med mer enn 1000 kroner årlig.  Forøvrig så kommunestyret seg i stand til å innfri departementets krev m.h.t. fritt lokale osv. Det fant det videre betimelig å understreke Vardøs betydning som Finnmarks største fiskevær – et faktum som sett i forhold til de fleste andre mindre byer burde gjøre kravet på tilskudd fra statskassen større. Til spørsmålet om å utvide byens politijurisdiksjon til en del av fogdens landdistrikt – som departementet hadde utbedt seg uttalelse om – stilte kommunestyret seg negativt. Begrunnelsen lå i sakns natur – politimesteren ville især under fisket ha mer enn nok å bestille i byen. Kommunestyret uttalte seg derimot positivt til et forslag fra Nordang om også å henlegge utmålingsforretningene og utferdigelsen av hjemmelsbrev til politimesterembetet.

Fogdens opplysninger om forretningsmengden ved embetet:

Det statistiske materialet som ble oversendt departementet 19. oktober, ga etter fogdens mening ikke et fullgodt bilde av tingenes tilstand. Særlig hadde det på grunn av den store forretningsmengden i sin alminnelighet vært umulig å forfølge alle overtredelser av politianordningene. Fogden hadde samtidig mistanke om at folk vegret seg for anmeldelser så lenge de trodde det ville være nytteløst å gå til det skritt. Egne erfaringer kunne brukes som mål på arbeidet til forgjengerne i embetet: Det viktigste hadde vært å holde det gående – uten å kunne legge for meget i hver enkelt sak, uten å kunne yte allmuen den hjelp og veiledning som de burde ha. Statistikken kunne for eksempel ikke avklare ikke hvilken grad forgjengerne i embetet virkelig hadde møtt i formanns- og representantskapet, da protokollene bare viste hvor ofte de var tilsagt møte. Selv om det ikke var blitt ført protokoll i bygnings- og reguleringskommisjonen, var det likevel rimelig grunn til å anta at medlemmene her hadde hatt både møter og forhandlinger. Et poeng var det at antallet møter i de forskjellige kommisjoner trolig ville vært hyppigere, dersom forgjengerne i embetet hadde hatt mer tid til rådighet. Avslutningsvis hevdet fogden at amtmannens forslag om forhøyet kontorholdgodtgjørelse  til 1700 kroner – som medførte at det kunne ansettes edsvoren fullmektig – ikke ville kunne endre situasjonen synderlig. Desto sterkere ble dette understreket gjennom behovet som da meldte seg for en øvet fast betjent ved siden av fullmektigen, og det endatil om det tidkrevende arbeidet med fattigvesenet ble utskilt fra fogdembetet.

Amtmannen hadde ingen betenkeligheter innbakt i sin konklusjon, at det nå var blitt uforsvarlig å utsette opprettelsen av et særskilt politimesterembete. Embetet burde i tillegg til forretningene nevnt i kommunestyrets opprinnelige forslag, kunne pålegges tomteutmålinger og utstedelse av hjemmelsbrev. Det fantes imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å utvide byens politijurisdiksjon. Byens territorium hadde allerede fått sin naturlige begrensning – atskilt ved et bredt sund fra landdistriktet ved lov av 5. april 1873. I sin omstendelighet kom amtmannen dessuten til å oppdage en ikke uvesentlig feilopplysning fra Nordangs hånd. På bakgrunn av de årlige opptellinger over dem som deltok eller på annen måte var tilknyttet fiskeriene – tellingene ble avholdt på den tid da fisket ble antatt å ha samlet flest folk – kunne han fastslå at Vardøs folkemengde i perioden 1881 – 1885 neppe kunne ha oversteget 5000, og ikke 10000 som antatt av fogden. For øvrig ville antallet kunne forhøyes til omtrent 5500 dersom en regnet med de fremmede som ikke deltok i fisket.

I Justisdepartementets innstilling ble lokaladministrasjonens ønske imøtekommet. Avgjørende vekt ble lagt på Vardøs betydning som Finnmarks største fiskevær, dens stilling som midtpunkt for fiskeforedlingen i Øst-Finnmark samt dens oppblomstrende hvalfangst. I tillegg var tiden nå blitt moden til å kunne forutsi konsekvensene av den påtenkte utvidelse av den regelmessige dampskipstrafikken til også å gjelde vintertiden. Dette var faktorer som samlet erkjentes å forårsake en økende tilstrømning og derved behovet for et utvidet politi. Uten motforestillinger til verken amtmannens eller lokaladministrasjonens fremkomne synspunkter – hevdet departementet at opprettelsen av et eget politimesterembete for Vardø sågar var ”en Statsinteresse af mer end almindelig Betydning –”. I den kongelige resolusjon av 8. februar 1886, som var overensstemmende med departementets innstilling, het det at politimesterembetet skulle opprettes under forutsetning av at Stortinget bevilget de nødvendige midler – et beløp som etter anbefaling ble satt til 3000 kroner årlig. Politimesteren skulle fra fogd- og sorenskriverembetet overta de forretninger som vedkom politivesenet, oppta forhør i justis- og politisaker samt være aktor i sistnevnte. Samtidig skulle han, i samsvar med kommunens ønske, fra samme embete tillegges befatningen med fattig-, havne-, brann-, sunnhets- og karantenevesenet – slik at han også kom til å gå inn som formann eller medlem i kommisjonene på disse administrasjonsområdene. Endelig skulle politimesteren forestå utmålingsforretninger og utferdige hjemmelsbrev. Dette siste var forøvrig et spørsmål som departementet under saksgangen hadde trodd var et magistralt anliggende, da forretningene visstnok angikk kommunens eiendommer. Resolusjonen var videre båret oppe av kommunestyrets beslutning om å bevilge 1000 kroner årlig som tilskudd til politimesterens lønn og tilsagnet om fritt lokale til politikammer. Ved kongelig resolusjon av 17. juni 1886 ble Stortingets bevilgning den 25. mai av politimesterembetets lønn på 3000 kroner tatt til følge.  

Det sivile embetsverk ble delvis omorganisert ved straffeprosessloven av 1887 og omordningsloven av 1894. Ifølge straffeprosessloven skulle funksjonene som underdommer og politimester, eventuelt fogd, holdes atskilt. Dette foranlediget ved kongelig resolusjon av 18. november 1889 opprettelsen av flere nye embeter i Finnmark, i det ved amtets samtlige fogd- og sorenskriverier fant sted en forening av dommer – og politimesterstillingene. For Vardø medførte nytenkningene innen strafferettspleien inndragelse av politimesterembetet til fordel for et nytt Vardø fogdembete, som foruten fogd- og politimesterforretningene i landdistriktet skulle overta politimesterforretningene innen selve byen. På sin side skulle Vardø sorenskriverembete bestå av det samme distrikt som tidligere kombinerte fogd- og sorenskriverembete, men ikke lenger omfatte fogdforretningene. I 1898 gikk imidlertid også Vardø fogdembete inn, og ble erstattet med det politimesterembete som eksisterer i dag. Opprettelsen hvilte på kongelig resolusjon av 6.november 1897 som fastsatte planen for gjennomføring av bestemmelsene i lov om delvis omordning av det sivile embetsverk av 21. juli 1894. I følge loven skulle det i stedet for fogdembetene opprettes særskilte amtskassererbestillinger og politimesterstillinger, samtidig som en del fogdforretninger skulle overgå til sorenskrivere, lensmenn eller andre offentlige tjenestemenn.  

Justisdepartementet. 2. siv.ktr. C, F, sakarkiv 464, Vardø politimesterembete.

Do.,        1898, s. 313, s. 441.