Opprettelsen av Vardø politimesterembete

Artikkelen omhandler opprettelsen av Vardø politimesterembete. I 1880-årene hadde det utviklet seg flere nye ervervskilder i Vardø, så som bankfiskerier, fraktfart og arbeide ved hvalfangeretablissementer m.m. Med sin sentrale beliggenhet, nye havneanlegg og lettede kommunikasjon var byen blitt gjort til hovedstasjon for Øst-Finnmark, og således til samlingssted for et større antall mennesker. Denne situasjonen aktualiserte spørsmålet om å opprette et særskilt politimesterembete for Vardø – hvilket vakte til live et klassisk administrativt problem, som besto i at det for de lokale myndigheter ikke alene var tilstrekkelig bare å påpeke behovet for en ny embetsmann. Behovet måtte også grundig dokumenteres samtidig som argumentasjonen skulle virke overbevisende. I tillegg kom at organiseringen av embetets arbeidsoppgaver skulle søkes gjennomført på mest hensiktsmessig måte. I denne prosessen var det opp til sentraladministrasjonen å ta stilling til de fakta som ble fremlagt. Sett på bakgrunn av kompetanseforholdet i forvaltningshierarkiet, syntes ikke uventet amtmannens divergerende synspunkter å øve sterkest innflytelse på Justisdepartementet i første omgang. I annen omgang – og i realiteten – kom imidlertid gjennomslagskraften overfor departementets beslutningsmyndighet til å ligge hos de instanser som hadde størst innsikt i de lokale forhold – kommunen og fogden.

Fogderi og sorenskriveri

Judisielt tilhørte Vardø Varanger fogderi og sorenskriveri, inntil det ved kongelig resolusjon av 29. september 1868 ble bestemt å dele embetet i to distrikter. I det nyopprettede Vardø fogderi og sorenskriveri, som skulle bestå av Vardø by og landsogn, kom embetsinnehaveren til å forestå en rekke forskjellige gjøremål. Foruten å være fogd og sorenskriver i herredet, utførte han også en byfogds, magistats og politimesters oppgaver i byen. Mangfoldet kom ytterligere til uttrykk ved at han skulle være auditør ved Vardøhus festning, stadskonduktør, ordfører i fattig-, skole-, regulerings-, bygnings- bygnings-, havne- og fengselskommisjonene samt medlem av sunnhets- og karantenekommisjonen og borgerskolens forstanderskap. Lov av 5. april 1873 utvidet byens grenser til også å omfatte den del av Vardø med Svinø, herunder innbefattet Vardøhus festning, som tidligere hadde tilhørt landdistriktet. Ved fogd K. Nilsens bortfall i mars 1884 ble C. Nordang konstituert midlertidig i embetet, inntil H. Kildal ved kongelig resolusjon av 22. november s.å. ble utnevnt til ny fogd og sorenskriver. Nordang, som ved kongelig resolusjon av 13. oktober 1882 var blitt autorisert som edsvoren fullmektig hos Nilsen, kom også en tid til å assistere Kildal i embetet. Da politimesterembetet ble opprettet i 1886, kom Nordang i søkelyset på ny, i det amtmannen uttalte at han var ”den eneste fra hvem Andragende om Konstitution er tenkt forebragt under det Kgl. Departements Approbation”. Konstitusjonstiden varte fra 8. juli til 20. november 1886, da N.G. Prebensen ble utnevnt fast i embetet. I årene 1889 – 1898 lå embetet nede, og politimesterfunksjonen var ifølge Statskalenderen overdratt fogd F. Fabricius. Ved kongelig resolusjon av 11. juli 1898 ble S. Fiane utnevnt til politimester i et nyopprettet Vardø politimesterembete.

Stadig økende folketall

I anledning den inntrufne ledighet i Vardø fogd- og sorenskriverembete våren 1884, inngikk kommunestyret i Vardø 18. mars med en søknad til Justisdepartementet der det het at ”Formandskabet bemyndiges til snarest muligt at indgaa til Kongen med underdanigst Ansøgning om Oprettelse af et Politimesterembete i Vardø, hvorunder foruden de en Politimester i Almindelighed paahvilende Forretninger endvidere Fattig-, Havne-, Brand-, Sundheds- og Karantenevæsenets Anliggender foreslaaes henlagte. Kommunen tilskyder i Tilfælde til Aflønning af det nye Embede et Beløp af indtil 1000 – et tusinde – Kroner aarlig”. Det var et lenge tiltrengt behov for en politimester som nå ble begrunnet med at fogden, på grunn av den tiltagende arbeidsmengde, ikke lenger kunne ses å være i stand til å utføre sine pålagt embetsplikter på en tilfredsstillende måte. Den konkrete bakgrunn for situasjonen som hadde oppstått var hovedsaklig problemet med et stadig økende innbyggertall – og ikke minst besøket av et stort antall fremmede fiskere og fangstfolk. Mens det bodde ca. 2500 mennesker i byen, mot 2362 ved tellingen i 1883, kunne det år om annet – grunnet blant annet status som Finnmarks viktigste hvalfangerstasjon – være opp til 6000 fiskere, sjø- og fangstfolk der i sommerhalvåret. I særlig grad kom disse forhold til å influere uheldig på fogdens gjøremål som politi, i det mengden av justissaker og politiforretninger i retten og på kontoret vanskeliggjorde den nødvendige overholdelse av ro og orden i byen. Følgelig hadde en større del av de mindre politi- eller gateuordenforseelser måttet henlegges uten videre forfølgning. At en slik situasjon var ”mislig” var selvinnlysende, hevdet kommunestyret.

Arbeidsmengden øker betraktelig

Den konstituerte fogd Nordangs uttalelse 21. mars ikke bare støttet i alle henseende kommunestyrets syn, men bidro også til å utdype forholdene. Til tross for sin korte funksjonstid ved embetet anså fogden det ikke bare som ønskelig og hensiktsmessig, men likevel nødvendig å opprettholde et politimesterembete. Samtidig ble det anbefalt å ansette en kontorbetjent – utgiftsposten ville beløpe seg til ca. 400 kroner – i de meste hektiske månedene fra mars til oktober. Som et klart bevis på den tiltagende innflytting til stedet, som fogden tilla den største betydning for saken, kunne det selv om det ble bygget i ikke liten utstrekning, anføres de stadige klager over mangel på husvære. I tillegg hadde stedets fremvekst som hovedstasjon for hvalfangsten og det faktum at torskefisket var det beste i hele Finnmark, ikke bare bidratt til et produktivt næringsliv alene. Beskaffenheten av hovednæringsveiene hadde uvegerlig ført til interessemotsetninger mellom det private og offentlige på områder som gjaldt bygningsvesenet, brannvesenet og sunnhetsvesenet. Og ikke under noen omstendighet hadde det ut fra fogdens egen erfaring i denne forbindelse vært mulig å utvise en korrekt og tilstrekkelig fast opptreden fra politiets side - all den stund denne skiftevis måtte befinne seg på forskjellige steder i distriktet. Det var for eksempel ikke uvanlig at det innkom anmeldelser når han skulle ut på reise, slik at de nødvendige undersøkelser måtte utsettes. Etterarbeidet med etterforskningen og ytterligere kompliserende korrespondanse nådde derfor etter fogdens oppfatning et for uakseptabelt omfang – et omfang som ble antatt å være langt mindre i andre jurisdiksjoner. Sluttelig fant fogden i det mest hensiktsmessig å gå lenger enn kommunen i sitt delingsforslag, i det også tomteutmålingene ble foreslått henlagt til politimesterembetet. At Vardø ikke hadde stadskonduktør vistes derved klart. Den 29. mai innsendte fogden en del statistiske opplysninger til amtet for perioden 1879 – 1883. Av disse fremgikk blant annet at det hadde vært en markant økning av forhørsopptak, arrestasjoner for politiforseelser og mulkter. Derimot var antallet journalnumre vedrørende fattigvesenet sunket betraktelig.

Amtmannens betenkeligheter

På tross av flere betenkeligheter anbefalte amtmannen 24. juni kommunens andragende overfor Justisdepartementet. Selv med den underordnede politistyrken – en fast og om sommeren en leid politibetjent – var amtmannen ikke i tvil om at fogden med sin beste vilje ikke var i stand til å påtale alle politiovertredelser. Behovet for et sterkere politi ville bare fortsette å øke – i takt med utviklingen av fiskeriene og hvalfangsten, ja endog med trafikken på Russland. Amtmannens største betenkelighet med et nytt embete var ikke uventet av økonomisk art, i det han innså at det billige krav på bidrag fra statskassen som kommunen hadde ikke ville kunne dekke alle utgifter til opprettelsen. På et så dyrt sted som Vardø burde etter amtmannens mening politimesterens årslønn ikke settes lavere enn 3200 kroner. Selv om det måtte medregnes 400 kroner i kontorutgifter, ville likevel statskassens tilskudd etter fradrag av kommunens bevilgning utgjøre hele 2600 kroner. Lite hjalp det når embetet i fremtiden kunne påregne høyst ubetydelige sportelinntekter. Det ville imidlertid være en utvei å be kommunen om å høyne sin bevilgning til 1400 kroner samt å skaffe fritt kontorlokale. Amtmannens andre betenkelighet var at en ny politiembetsmann trolig ville ha svært lite å gjøre fra slutten av september til midten av mars - på en tid da nesten all dampskipstrafikk var opphørt og hvor handelsfolk hadde trukket sydover. Men om fogden i denne perioden nok uten vanskeligheter kunne besørge sine forretninger, ville likevel konsekvensene av en utvidelse av dampskipstrafikken kunne skape behov for en særskilt politimester hele året.

Justisdepartementets redegjørelse

Justisdepartementet la i sin redegjørelse 28. august mest vekt på amtmannens betenkeligheter. Tidspunktet for opprettelsen var ennå ikke modent, selv om det riktignok ved utlysningen av Vardø fogd- og sorenskriverembete var blitt forespeilet muligheten til å opprette et særskilt politimesterembete i fremtiden. I sin konklusjon fremholdt departementet at det manglet tilstrekkelig erfaringsgrunnlag til å avgjøre hvorvidt, eller i hvilken grad den tore forretningsmengden i sommerhalvåret ville komme til å vedvare. Foreløpig hadde Stortinget etter departementets forslag forhøyet fogdembetets kontorholdsgodtgjørelse fra 900 til 1300 kroner årlig, men lønn til edsvoren fullmektig – som departementet hadde trodd var ønskelig som bistand for fogden – var ikke blitt tatt med i overslaget over embetets kontorutgifter. Departementet trodde heller ikke på noen ytterligere forhøyelse fra Stortingets side – et synspunkt amtmannen hadde beredt grunnen for ved å påpeke de få forretningene i vinterhalvåret. Resonnementet videre representerte en dreining av problemstillingen: Vanskelighetene som var forbundet med utførelsen av politimesterforretningene kunne mest trolig tilskrives mangelen på en tilstrekkelig underordnet politistyrke. Bidraget fra kommunen kunne derfor best benyttes til å styrke dette.

Vardø – en ”oppkomstby”

I brev til formannskapet 23. oktober fremla fogden supplerende og utdypende momenter. Han hadde, rukket å gjøre seg bedre kjent med forretningskretsen, og hadde registrert en tiltagende tilstrømming til stedet. Dette siste hadde resultert i utmålingen av ikke mindre enn 34 byggetomter sommeren 1884, på hvilke det allerede var blitt reist en rekke bygninger. En av grunnene til den raske oppkomst av byen var – som fogden beskrev i detalj – fiskeriene. Som utgangspunkt for alt bankfiske og etter hvert fiskeriet fra land hadde en stor fiskeribefolkning og fartøysmengde søkt byen, og fogden mente ikke å overdrive når han anslo byens folkemengde en del av våren 1884 til å være ca. 10000 mennesker, hvorav flesteparten var voksne menn. Det var kjent at oppkomst byer i særlig grad la beslag på politimesteren og magistraten, og med tanke på bebyggelsen og utvidelsen av byens territorium var det nødvendig med regulerings-, bygnings- og planeringsforretninger, anlegg av gater og plasser og anbringelse av kloakker. Samtidig skulle det tas hensyn til brannsikkerheten og de krav som sunnhetsloven stilte. Når departementet, fremholdt fogden, ennå ikke fant å kunne godkjenne behovet for en særskilt politimester, skyldtes det trolig at det ennå ikke forelå tilstrekkelig med opplysninger om tingenes tilstand. At en del av de avgitte innberetninger ikke hadde vært fullstendige - blant annet var enkelte utfylte skjemaer ikke blitt ledsaget med forklaringer i den tiden da skifte av fogd foregikk – hadde uvegerlig bidratt til å gi en feilaktig oppfatning av arbeidsmengden. Utvilsomt var det at Stortinget under behandlingen av kontorholdsgodtgjørelsen hadde vært påvirket av dette forhold. Fogden var videre like lite innstilt på å ansette edsvoren fullmektig som på å styrke det underordnede politi. For det første ville statskassens bidrag til edsvoren fullmektig ikke være betydelig mindre enn ved særskilt politimester, for det andre tok departementet feil m.h.t. behovet for et underordnet politi. Det var ikke så meget oppgavene som ordenspoliti, men snarere fogdens stilling som rettsbetjent som ble røktet på en utilfredsstillende måte. Et styrket underordnet politi ville etter fogdens resonnement lettere kunne komme til å øke enn minske arbeidsmengden. Hvis byen derimot fikk sin egen politimester, da ville det for å rette på en del skjeve forhold kanskje trenges å oppruste det underordnede politi.

Kommunestyret tilkjennegir sitt syn

Kommunestyret behandlet politimesterspørsmålet i et nytt møte 18. november, hvor det enstemmig vedtok å begjære saken gjort til gjenstand for foredrag og forelagt det første avholdendes Storting. Som fogden hevdet også kommunestyret at departementet, som følge av manglende kjennskap til forholdene i byen, bygde sin avgjørende holdning på sviktende grunnlag. Ifølge kommunestyret var det kun et par vintermåneder hvor byen var fritatt for tilstrømmingen av fremmede. Etter at vårfisket var til ende, hadde en rekke fiskere begynt å bli tilbake i byen for senere å gå over til bankfiske, drive fraktvirksomhet, ta annet arbeid eller ganske enkelt søke til hvalfangeretablissementene. Av disse fantes det hele ti innen fogderiet, hvorav to innen byens territorium. I tillegg kom det jevne tilsiget av folk som tok fast bopel – og ikke minst det store besøket fra Murmanskkysten som hadde begynt å fordele seg over hele året. Hva angikk spørsmålet om edsvoren fullmektig, trodde kommunestyret at denne ikke ville være i stand til å yte fogden tilfredsstillende assistanse. Fullmektigen kunne ikke påregnes å bli i stillingen mer enn tre år, hvilket i det minste måtte anses som nødvendig læretid for å sette seg inn i de mangeartede forretninger. Heller ikke kunne det forventes at denne ville opptre med samme autoritet som en selvstendig embetsmann. Uheldig ville også ansettelsen av en underordnet politistyrke virke, idet omstendighetene høyst sannsynlig talte for at dennes anmeldelser ikke ble konsekvent fremmet.

Amtmannen endrer ikke sitt syn

I brev til departementet 21. januar 1885, hvor også kommunestyrets forestilling ble vedlagt, gjorde amtmannen det klart at hans betenkeligheter med å opprette et politimesterembete ikke var blitt mindre med tiden. Tvert imot hadde den lave omsetningen og trafikken i vintermånedene nå overbevist om nødvendigheten av å vente, og i stedet gå inn for ansettelsen av edsvoren fullmektig ved å forhøye fogdens kontorholdsgodtgjørelse fra 1300 til minst 1700 kroner. Derved ville fogden få anledning til å oppholde seg kontinuerlig i byen, men fullmektigen foretok reiser til ekstrarettene i landdistriktet og samtidig foresto en rekke andre forretninger som tillå embetet. Bare kort tid ville medgå til å sette fullmektigen inn i arbeidet – ikke tre år som fremholdt av kommunen. Et annet for amtmannen tellende poeng var at fogdembetet nå med H. Kildal var blitt besatt med en yngre person, hvilket ga gode utsikter til et sterkere engasjement på politivesenets områd enn hva dennes forgjenger (fogd Nilsen hadde riktignok hatt helseproblemer) hadde vist.

Departementet vil ha mer dokumentasjon

Først den 14. august mottok amtmannen departementets svar, med den begrunnelse at kommunestyrets forestilling hadde innkommet for sent – først 2. februar – til å bli fremmet for Stortinget. I den anledning foreslo departementet at saken burde undergå fornyet behandling av de lokale autoriteter, for om mulig å komme frem til endring av stønadsbeløpene. Det ble antatt at statskassen neppe ville være i stand til å yte 2600 kroner til opprettelsen av politimesterembetet. Sentraladministrasjonen hadde i de senere år gjort opprettelsen av politimesterembeter betinget av at kommunene bidro med halvparten av lønnen som var blitt bestemt for disse. Da denne grunnstemningen imidlertid ikke syntes å ha blitt konsekvent gjennomført, burde den grunnet de helt spesielle problemer som var knyttet til opprettelsen i Vardø heller ikke få samme gyldighet der. Dette endog til tross for det faktum at det var ingen andre byer som ytet et så lite bidrag til avlønningen som Vardø kommunestyre hadde påtenkt. Departementet henstilte likevel til kommunen å forhøye sitt tiltenkte bidrag, samtidig som det anså som en selvfølge at den uten godtgjørelse avga lokale til politikammer samt besørget renhold, oppvarming og lys. I mangel av dette siste burde det dessuten ytes politimesteren en passende avsavnsgodtgjørelse. Som middel til å opprette politimesterembetet, stilte departementet seg videre like lite positiv til tanken om å nedsette fogdens lønn som til å redusere den allerede for lave kontorholdsgodtgjørelsen. Det som imidlertid departementet syntes mest opptatt av, var å ha adekvat dokumentasjon på flere av de uttalelser som var fremkommet, blant annet fra fogden. Overfor amtmannen ble det derfor foreslått at fogden skulle innsende detaljerte opplysninger om forretningsmengden ved embetet de siste årene.

Finnmarks største fiskevær

Amtmannen oversendte de nye uttalelser fra kommunestyret og fogden 24. november. Kommunestyret hadde 22. september vedtatt – mot to stemmer – at det grunnet byens allerede stramme budsjett samt en forventet styrking av det underordnete politi, ikke var mulig å tilgodese embetet med mer enn 1000 kroner årlig. Forøvrig så kommunestyret seg i stand til å innfri departementets krev m.h.t. fritt lokale osv. Det fant det videre betimelig å understreke Vardøs betydning som Finnmarks største fiskevær – et faktum som sett i forhold til de fleste andre mindre byer burde gjøre kravet på tilskudd fra statskassen større. Til spørsmålet om å utvide byens politijurisdiksjon til en del av fogdens landdistrikt – som departementet hadde utbedt seg uttalelse om – stilte kommunestyret seg negativt. Begrunnelsen lå i sakns natur – politimesteren ville især under fisket ha mer enn nok å bestille i byen. Kommunestyret uttalte seg derimot positivt til et forslag fra Nordang om også å henlegge utmålingsforretningene og utferdigelsen av hjemmelsbrev til politimesterembetet.

Fogdens opplysninger om forretningsmengden ved embetet:

	1880	1881	1882	1883	1884
Innbetalinger til fogden	41118	40762	40634	40357	60022
Utbetalinger til ditto	39662	37811	31591	38618	48073
Antall mulktforelegg	70	110	185	175	292
Antall forhør i justis- og offentlige politisaker samt tingsvitner	55	49	83	86	93
Antall rettsmøter i slike saker	78	77	142	126	153
Antall dommer og kjennelser i slike saker	14	16	22	28	30
Private rettssaker	30	23	35	44	32
Antall dommer og kjennelser i slike saker	18	16	22	28	30
Behandlede boer	21	7	12	18	0
Avholdte auksjoner	13	15	12	12	4
Tingleste og avleste dokumenter	78	86	163	124	119
Notarialforretninger	19	8	8	12	23
Det omtrentlige arkantall i forhørs-, justis- og offentlige politisaksakter og -utskrifter	90	120	200	141	245
Det omtrentlige arkantall i akter, utskrifter og attester som det betales for	150	150	150	127	154
Årlige reisedager for sorenskriveren og fogden	12	26	32	52	40

Antall møter	1880	1881	1882	1883	1884
Formannskapet	12	18	17	22	20
Representantskapet	13	10	13	10	13
Fattigkommisjonen	9	6	6	4	5
Skolekommisjonen	6	9	4	5	4
Sunnhetskommisjonen	1	13	6	1	9
Bygningskommisjonen	-	-	-	-	-
Reguleringskommisjonen	-	-	-	-	-
Havnekommisjonen	4	2	1	3	3
Antall oppmålingsforretninger	-	3	16	6	44
Antall auditørforretninger	-	-	-	4	-

Det statistiske materialet som ble oversendt departementet 19. oktober, ga etter fogdens mening ikke et fullgodt bilde av tingenes tilstand. Særlig hadde det på grunn av den store forretningsmengden i sin alminnelighet vært umulig å forfølge alle overtredelser av politianordningene. Fogden hadde samtidig mistanke om at folk vegret seg for anmeldelser så lenge de trodde det ville være nytteløst å gå til det skritt. Egne erfaringer kunne brukes som mål på arbeidet til forgjengerne i embetet: Det viktigste hadde vært å holde det gående – uten å kunne legge for meget i hver enkelt sak, uten å kunne yte allmuen den hjelp og veiledning som de burde ha. Statistikken kunne for eksempel ikke avklare ikke hvilken grad forgjengerne i embetet virkelig hadde møtt i formanns- og representantskapet, da protokollene bare viste hvor ofte de var tilsagt møte. Selv om det ikke var blitt ført protokoll i bygnings- og reguleringskommisjonen, var det likevel rimelig grunn til å anta at medlemmene her hadde hatt både møter og forhandlinger. Et poeng var det at antallet møter i de forskjellige kommisjoner trolig ville vært hyppigere, dersom forgjengerne i embetet hadde hatt mer tid til rådighet. Avslutningsvis hevdet fogden at amtmannens forslag om forhøyet kontorholdgodtgjørelse til 1700 kroner – som medførte at det kunne ansettes edsvoren fullmektig – ikke ville kunne endre situasjonen synderlig. Desto sterkere ble dette understreket gjennom behovet som da meldte seg for en øvet fast betjent ved siden av fullmektigen, og det endatil om det tidkrevende arbeidet med fattigvesenet ble utskilt fra fogdembetet.

Lov av 5. april 1873

Amtmannen hadde ingen betenkeligheter innbakt i sin konklusjon, at det nå var blitt uforsvarlig å utsette opprettelsen av et særskilt politimesterembete. Embetet burde i tillegg til forretningene nevnt i kommunestyrets opprinnelige forslag, kunne pålegges tomteutmålinger og utstedelse av hjemmelsbrev. Det fantes imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å utvide byens politijurisdiksjon. Byens territorium hadde allerede fått sin naturlige begrensning – atskilt ved et bredt sund fra landdistriktet ved lov av 5. april 1873. I sin omstendelighet kom amtmannen dessuten til å oppdage en ikke uvesentlig feilopplysning fra Nordangs hånd. På bakgrunn av de årlige opptellinger over dem som deltok eller på annen måte var tilknyttet fiskeriene – tellingene ble avholdt på den tid da fisket ble antatt å ha samlet flest folk – kunne han fastslå at Vardøs folkemengde i perioden 1881 – 1885 neppe kunne ha oversteget 5000, og ikke 10000 som antatt av fogden. For øvrig ville antallet kunne forhøyes til omtrent 5500 dersom en regnet med de fremmede som ikke deltok i fisket.

Justisdepartementets innstilling

I Justisdepartementets innstilling ble lokaladministrasjonens ønske imøtekommet. Avgjørende vekt ble lagt på Vardøs betydning som Finnmarks største fiskevær, dens stilling som midtpunkt for fiskeforedlingen i Øst-Finnmark samt dens oppblomstrende hvalfangst. I tillegg var tiden nå blitt moden til å kunne forutsi konsekvensene av den påtenkte utvidelse av den regelmessige dampskipstrafikken til også å gjelde vintertiden. Dette var faktorer som samlet erkjentes å forårsake en økende tilstrømning og derved behovet for et utvidet politi. Uten motforestillinger til verken amtmannens eller lokaladministrasjonens fremkomne synspunkter – hevdet departementet at opprettelsen av et eget politimesterembete for Vardø sågar var ”en Statsinteresse af mer end almindelig Betydning –”. I den kongelige resolusjon av 8. februar 1886, som var overensstemmende med departementets innstilling, het det at politimesterembetet skulle opprettes under forutsetning av at Stortinget bevilget de nødvendige midler – et beløp som etter anbefaling ble satt til 3000 kroner årlig. Politimesteren skulle fra fogd- og sorenskriverembetet overta de forretninger som vedkom politivesenet, oppta forhør i justis- og politisaker samt være aktor i sistnevnte. Samtidig skulle han, i samsvar med kommunens ønske, fra samme embete tillegges befatningen med fattig-, havne-, brann-, sunnhets- og karantenevesenet – slik at han også kom til å gå inn som formann eller medlem i kommisjonene på disse administrasjonsområdene. Endelig skulle politimesteren forestå utmålingsforretninger og utferdige hjemmelsbrev. Dette siste var forøvrig et spørsmål som departementet under saksgangen hadde trodd var et magistralt anliggende, da forretningene visstnok angikk kommunens eiendommer. Resolusjonen var videre båret oppe av kommunestyrets beslutning om å bevilge 1000 kroner årlig som tilskudd til politimesterens lønn og tilsagnet om fritt lokale til politikammer. Ved kongelig resolusjon av 17. juni 1886 ble Stortingets bevilgning den 25. mai av politimesterembetets lønn på 3000 kroner tatt til følge.

Omorganisering av det sivile embetsverk

Det sivile embetsverk ble delvis omorganisert ved straffeprosessloven av 1887 og omordningsloven av 1894. Ifølge straffeprosessloven skulle funksjonene som underdommer og politimester, eventuelt fogd, holdes atskilt. Dette foranlediget ved kongelig resolusjon av 18. november 1889 opprettelsen av flere nye embeter i Finnmark, i det ved amtets samtlige fogd- og sorenskriverier fant sted en forening av dommer – og politimesterstillingene. For Vardø medførte nytenkningene innen strafferettspleien inndragelse av politimesterembetet til fordel for et nytt Vardø fogdembete, som foruten fogd- og politimesterforretningene i landdistriktet skulle overta politimesterforretningene innen selve byen. På sin side skulle Vardø sorenskriverembete bestå av det samme distrikt som tidligere kombinerte fogd- og sorenskriverembete, men ikke lenger omfatte fogdforretningene. I 1898 gikk imidlertid også Vardø fogdembete inn, og ble erstattet med det politimesterembete som eksisterer i dag. Opprettelsen hvilte på kongelig resolusjon av 6.november 1897 som fastsatte planen for gjennomføring av bestemmelsene i lov om delvis omordning av det sivile embetsverk av 21. juli 1894. I følge loven skulle det i stedet for fogdembetene opprettes særskilte amtskassererbestillinger og politimesterstillinger, samtidig som en del fogdforretninger skulle overgå til sorenskrivere, lensmenn eller andre offentlige tjenestemenn.

Kilder og litteratur

Arkivportalen: http://www.arkivportalen.no/side/sok/avansert?enkeltSok=true&sokeVerdi=Vard%C3%B8+politimesterembete Arkiver etter den statlige lokalforvaltningen i Troms og Finmark sorterer under Statsarkivet i Tromsø.

Justisdepartementet. 2. siv.ktr. C, F, sakarkiv 464, Vardø politimesterembete. Dept.tid. 1886, s. 501 ff. Do., 1889, s. 762. Do., 1890, s. 547 ff. Do., 1898, s. 313, s. 441.

• Artikkelen er skrevet av Sigurd Rødsten, Statsarkivet i Oslo. Den er tidligere publisert i Varanger årbok 1986, Sør-Varanger historielag og Vadsø historielag.