Ottar Arne Iversen

Ottar Arne Iversen (født 10. mai 1923, død 11. april 2015) var maskinsmed og vaktmester. Han var sønn av maskinsmed Ingvart Iversen fra Gamnes i Trondenes, og hustru Anna f. Larsen. Far Ingvart hadde gått i lære hos smedmester Kornelius Korneliussen i Samasjøen, og fikk seinere arbeid i vegsmia (Statens vegvesen). Det falt naturlig for sønnen å fortsette i samme spor som opphavet. Etter hvert overtok han også farens rolle som ettertraktet smed med sans og stolthet for sitt yrke, og har fått reist to minnesmerker etter seg i tilknytning til Trondenes kirke.

Ottar Iversen ved Trondenes kirke
Foto: Kåre Hansen, Rakkestad

Kirkeklokkene på Trondenes

I 12-13-årsalderen begynte Ottar smått med å hjelpe faren i vegsmia. Her var det en uskrevet lov om at smedene fikk lov å ta privatarbeid. De fikk bruke esse og nødvendig verktøy i smia til å utføre arbeidet. Bra var det, etter som lønna ofte ikke strakk til for å forsørge familiene i mellomkrigstidas Norge. Våren 1939 fikk Ingvart Iversen tilslaget på å reparere opphenget til kirkeklokkene i Trondenes kirke. Anbudet lød på i overkant av 100 kroner og måtte være ferdigstilt til påsken 1939. Da skulle klokkene tas ned, og nye klaver, bolter og muttere til den nye festeanordningen produseres. Stroppene som de ca 30 kilo tunge kolbene hang i, måtte også skiftes etter som de bar preg av desenniers slitasje. Ottar tok del i alt arbeid med klokkene. Men lærstroppene ble sydd av en av byens skomakere. Det Ottar likte best var å få være sin fars oppslager.

Smed Ottar Iversen

I 1942 ble det tatt inn flere mann i arbeid for å utføre tjenester for Deutsche Kriegsmarine ved Ejnar S. Nielsens Mek Verksted. Ottar fikk også tilslag om arbeid der, hvor også gamle Iversen nå var ansatt. Unge Iversen ble fort anerkjent som en dyktig oppslager og fikk som sådan anerkjennelse i form av stadig mer avanserte arbeidsoppgaver.

Quisling-suppe og andre minner fra krigstida

18. juni 1941, da Ottar var på tur ned Naustvegen mot Samasjøen, møtte han to tyske soldater i full mundur som hadde vært i Holst-gården, de hadde Per Spilling mellom seg. Ottar forsto at advokaten var arrestert. Han ble en av de siste Harstad-væringer som så Spilling i live, som ble skutt på Bardufoss 1942. Arbeidsdagen på Nielsen-verkstedet begynte kl. 07.00 og ble avsluttet kl. 17.00, men kl. 11.00 ble det servert varm suppe. Suppa, som var næringsrik og velsmakende ble snart døpt «Quislingsuppe». Oppskriften må ha vært tysk, men ut over at det var en form for kjøttbuljong med grønnsaker som kål og gulrot i, kan ikke Ottar gi noen nærmere beskrivelse av den. Den skulle nok vært kokt på storfekjøtt, men det eneste kjøttet Ottar kan huske var i suppa en og annen gang, var kvalkjøtt, som for øvrig smakte godt. Denne «Gourmetmaten» ble produsert på Kaarbø-verkstedet og bragt ut i isolerte kontainere på lastebil. Arbeidsoppgavene verftet fikk var i stor grad basert på vedlikehold og reparasjoner av Deutsche Kriegsmarines mindre fartøyer og norske fraktefartøyer i tysk tjeneste. En litt spesiell episode ble det da en ung mann som arbeidet i byssa på en av tyskerbåtene kom bort til ham med en bolle med et gedigent tysk måltid mat som besto av erter, kjøtt og flesk. «Æ lika no egentli` `kje kokaflæsk, men du kainn tru de` glei godt ned, og da æ sporte om hain ikkje kunne lægg oppi et par skeie tell, så kompisan mine òg fekk smake, va karen snar å lægge opp!», forteller Ottar, og legger til at «(...)du veit, de va jo folk, tyskerten å, og ka de eillers gjole det va jo `kje deres ansvar.» 1. mai 1945 tok de seg fri på Nielsen-verkstedet. Men Ottar har ingen minner om at det nazistene kalte Arbeidets dag ble gjort til offentlig fridag i 1943.

 
Det finnes flere ”monumenter” etter Iversen-smedene i Nord-Norge, hvorav festene til kirkeklokkene og smijernsrekkverket bak sakristiet på Trondenes kirke vel er de som utmerker seg.
Foto: Gunnar Reppen 2010)

Karl Hansens verksted

Ved siden av Ejnar S. Nielsens Mek. Verksted hadde Karl Hansen overtatt det som før het Gjertsen & Co. Seinere overtok ESN dette området slik at de kom til å grense mot det som enda seinere ble til Mack-lageret. Dette verkstedet var ikke så moderne som ESN, men hadde til gjengjeld bruk for dyktige maskinsmeder, hvorfor både Ingvart og Ottar gikk over til denne bedriften, som hadde en relativt lang slip. På sitt beste beskjeftiget dette verftet 15 mann, der de fleste var mekanikere og dreiere, men altså også smeder og tømmermenn. Etter hvert overtok Ottar ledelsen i smia, og da Trondeneskirka var ferdigrestaurert, vant verkstedet anbud på å lage smijernsrekkverket utenfor sakristiet, et arbeid som var som skapt for Ottar, men da med sin egen oppslager! I 1968 ble Ottar utsatt for en arbeidsulykke under forvarmingen av et 2” rør som skulle bøyes. På forskriftsmessig måte ble røret fylt med sand, for så å bli plugget igjen i begge ender. Så ble rører lagt på essa, og søkt gitt den rette valøren til å kunne la seg bøye i rett vinkel. Plutselig eksploderte røret. Sanden som var benyttet hadde vært våt og Ottar fikk sandspruten i ansiktet. Narvik sykehus ble alarmert og Ottar startet på sin lengste og desidert verste drosjetur de 120 kilometrene til Narvik.

Hagebyen skole

I 1970 fikk Ottar den ledige vaktmesterstillingen ved Hagebyen skole. Her fikk han arbeide med vedlikehold av skolens tekniske og mekaniske utstyr, mens skolens andre vaktmester, snekkeren, tok seg av sitt gebet. Vaktmestrene gikk skift den gang. Det skyldtes dels at gymnastikksalen ble leid ut til lag og foreninger, dessuten var dette en praktisk måte å få gjort nødvendig vedlikehold i klasserom som på kveldstid ikke var befolket med elever. I en alder av 66 år lot Ottar arbeidshanskene falle. Han gikk inn i pensjonistenes rekker i 1989.

Kilde

  • Kjeldearkivet om Smed Ottar Arne Iversen :[1]