Pestepidemier: Forskjell mellom sideversjoner

Denn epidemien nevnes først i [[Hamar]], og kom sannsynligvis fra Oslo. Dit har den antagelig kommet med skip fra England. Hamar var som under Svartedauden utsatt på grunn av sin beliggenhet langs pilegrimsveien til Nidaros. Pesten ble spredd utover [[Hedmark]] og ser ut til å ha fått et nokså stort omfang, men den er ikke kjent i noe omfang andre steder i landet. Et interessant tilfelle under denne epidemien er [[Åmot kommune|Åmot]] i Østerdalen, som ser ut til å ha fått smitten uten at områdene mellom Hamar og Åmot ble ramma.

I årene etter, [[1549]] og [[1550]], var det sykdomsepidemier henholdsvis i [[Fyresdal]] og på Vestlandet. Disse tok også livet av mange, men det er tegn til at dette ikke var pest. En sterk kandidat er [[flekktyfus]]. En av årsakene til at man antar at det ikke er pest er at bergfogd [[Heinrich Pflug]] klager over at han ikke får nok trekull fordi bøndene som brant kull for ham var døde. Men bergverkene ser ut til å ha fungert normalt, han nevner ikke døde der. Dette tyder på en virussykdom der bergverksarbeiderne, som oftest var utlendinger, var immune fordi de hadde overlevd sykdommen tidligere, mens den norske bondebefolkninga ikke hadde noen immunitet. Flekktyfus er en sterk kandidat både fordi den var vanlig blant tyskere, som kan ha hatt med seg smitten, og fordi den tar livet av langt flere voksne enn barn slik at de som får den som barne ofte overlever og blir immune. Når det gjelder epidemien på Vestlandet i 1550 nevnes det i kildene at dødeligheten er langt mindre for barn enn for voksne. Konklusjonen blir at det grunn til å anta at dette er en annen epidemisk sykdom, og ikke en fortsettelse av pestepidemien som brøt ut i 1547.

Under denne epidemien var det noe mer tilgang på legehjelp enn tidligere. Rett nok ikke legehjelp i moderne fortand. Det var [[bartskjærer]]e som tro til. De brukte ofte [[årelating]], og ved pest som ved en rekke andre sykdommer er dette svært skadelig for pasienten. Tapping av blod svekker kroppen. En annen ting de gjorde var å punktere byllene. Dette kan ha gitt en lindrende effekt ved at trykket avtok. Det kan også ha hatt en effekt i tilfeller der byllene sprakk av seg selv. Det beskrives flere steder, så også i Beyers dagbok, at når byllene sprakk var det mulighet for å overleve. Bartskjæreren kom da gjerne til for å tømme den helt for væske, og dette kan ha bidratt til å mindre faren for infeksjoner fordi sykdomsmaterie ble fjerna. Beyers sønn Absalon Absalonis ble også syk, og i hans tilfelle punkterte en bartskjærer byllen etter tre dager. Beyer forteller ikke om sykdommens siste fase, men det går fram at dette må skyldes at han holdt seg unna. Som sine samtidige trodde han på [[miasmalæren]], det at sykdommer ble spredd gjennom dårlig luft. Det nevnes forøvrig ingen medisiner i forbindelse med pesten, bare bartskjærerens enkle inngrep. Under den forrige epidemien sendte Eske Bille urtemedisin til sin svigermor i Danmark, og brennevin til Olav Engelbrektsson. Urtemedisinen hadde sannsynligvis ingen effekt, mens brennevinet nok hadde vært negativt hvis biskopen var blitt syk, idet alkohol sliter på kroppen, men forsåvidt grei medisin mot de psykiske påkjenningene ved epidemien.

I [[1630-åra]] var det to ganger pest på [[Kongsberg]] og i omkringliggende områder. Første gang var i [[1630]]–[[1632]], og deretter i [[1639]]. Antagelig har dette kommet inn gjennom skipslaster fra [[Bragernes]] (nå i [[Drammen kommune)]]), og også der fikk man sykdomstilfeller. Pesten spredde seg også til [[Eiker]], uten at man er sikkert på hvilken vei den tok dit. I [[1639]] brøt det igjen ut pest på Kongsberg og i Eiker, og antagelig har den også denne gangen kommet via Bragernes uten at vi kjenner sykdomstilfeller der.

Det er som nevnt ovenfor dokumentert seks pestutbrudd på Østlandet i 1654, Christiania og fem andre steder. Noe av dette kan antas å være spredning fra Oslo, og ingen av epidemiene framstår som særlig omfattende. Høsten 1654 brøt det ut pest på [[Ullensaker]] og i [[Trøgstad]]. Disse stedene ligger langt unna hverandre, og det er vanskelig å se hvordan smitten har flytta seg dit. En sannsynlig forklaring er at det er innflyttere som har reist hjem da pesten brøt ut, men som allerede har fått med seg smitten. I Trøgstad er det notert 325 begravelser i 1654, omkring en tredjedel av befolkninga.  

Det siste pestoffer vi kjenner i Norge er en liten gutt, det yngste og siste barnet til [[Mogens Strøm]]. Han ble gravlagt [[27. desember]] [[1654]].