Posten som nasjonsbyggingsverktøy 1814–1905: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>  

{{innhold høyre}}

== Liberal ideologi som rettesnor ==

Den nye norske staten valgte å legge liberalistiske prinsipper til grunn for sitt styresett. Etter 1814 skulle ikke myndighetene ivareta særinteresser – slik de hadde gjort under eneveldet. Borgerne skulle behandles mest mulig likt. Ifølge denne tankegangen var Statens rolle å ivareta de allmenne interesser.  

== Tilgang til posttjenester = allmenn interesse ==

Den norske postens nettverk var på 16- og 1700-tallet svært grovmasket. Det var kun noen få byer som var tilknyttet postrutene, med Christiania (Oslo) som knutepunkt. På denne tiden var postsystemet i Norge først og fremst innrettet etter styresmaktens behov. Det var viktig at ordre, regnskaper og innberetninger kom hurtig, regelmessig og sikkert frem. Postvesenet skulle betjene de få – ikke de mange.  

Den liberalistiske linjen myndighetene fulgte etter den nye selvstendigheten fikk umiddelbare konsekvenser for utviklingen av samferdselen og kommunikasjonene i Norge. Likebehandlingsprinsippet medførte en storstilt utbygging. Gode forbindelser var viktig for handelen og for statsforvaltningen. Men det hadde også en viktig kulturell dimensjon ved seg, og dette var et argument som ofte gikk igjen i det offentlige ordskiftet. Gjennom Postvesenet kunne det spres opplysning, kunnskap, nye ideer. Gode postforbindelser ville bidra til meningsutveksling og diskusjon. Det liberale tankesettet trådte tydelig frem.

== Posten på skinner ==

Dampmaskinen gjorde seg også gjeldende på land. Norges første jernbanestrekning åpnet i [[1854]] mellom Christiania og Eidsvoll – og samarbeidet mellom Posten og jernbanen skulle vise seg å bli svært fruktbart. Som i de andre tilfellene var også hensynet til Posten i bildet når en anla jernbaner. På stasjonene ble det opprettet poståpnerier, og om bord i togene reiste det etter hvert postmenn som sorterte posten mens den var underveis til bestemmelsesstedet. Dette var også en ordning som ble etablert på dampskipene. Ordningen ble hetende Postens reisetjeneste, og var Postens spydspiss inn i den moderne tid. Tid ble spart – Posten kom hurtigere frem – nyheter og annen informasjon reiste raskere enn noen gang før!

== Posten på nye veier ==

== Nettet snører seg sammen ==

Utover på [[1830-tallet]] og [[1840-tallet]] ble det videre opprettet mange nye bipostruter og etablert [[poståpneri]]er og [[brevhus]] i stor stil. I 1814 hadde 30 % av landets prestegjeld poståpneri. En del år senere, i [[1848]], var tallet 60 % - selv om antallet prestegjeld hadde vokst. De tidligere nevnte områdene Østerdalen og Telemark, som ikke hadde statlig post, fikk også ta del i den positive utviklingen. Det ble bestemt at den ene av de to postturene over [[Dovre]] til Trondheim isteden skulle gå gjennom Østerdalen – og det ble etablert poståpnerier på [[Grundset]] i [[Elverum]], [[Rena]] og videre nordover i dalen.

I Telemark ble det etablert rute mellom [[Skien]] og Kviteseid med poståpnerier ved [[Ulefoss]], [[Sauherad]], [[Bø]], [[Seljord]] og Kviteseid. Den samme utviklingen finner en igjen i mange deler av landet som tidligere ikke hadde tilknytning.

== Porto – pris for å benytte Postvesenet ==

Som vi har sett var Postvesenet i utgangspunktet ikke innrettet for å tjene almenheten. Derfor høres det litt paradoksalt ut, sett i lys av fremhevelsen av likebehandlingsprinsippet og de liberale verdier, at noe av det første de norske myndighetene gjorde når de overtok styringen av det norske postvesen, var å skru opp prisen ytterligere. Stortinget budsjetterte med overskudd fra Postvesenet. Midlene til dampskip skulle dekkes opp herfra. Portoen ble altså som før – svært høy. En vanlig arbeidskar måtte dermed slite en hel dag for å få råd til å sende et brev fra Christiania til Bergen – 16 skilling. Som følge av dette fikk norske myndigheter en utfordring. For å sikre at flere fikk mulighet til sende og motta brev, aviser, blader, opplysning, til å delta i meningsutveksling – måtte de styrende på sikt gjøre noe med prisnivået. Og det gjorde de – og nok en gang ble inspirasjonen hentet i England – der prisene var senket og det var innført enhetsporto på 1 penny – i [[1840]]. Det man tapte i portoinntekter ville man hente inn igjen ved at flere benyttet tjenesten, mente engelskmennene. I Norge ønsket Stortinget å forsøke det samme. I en innstilling ble det slått fast at:

«''Men fornemmelig legger Departementet vægt paa, at en moderation i Afgifterne av Brevbefordringen ville lette alle Forbindelser, bidrage til Næringsveienes Udvikling og til Oplysningens Fremme''». Prop 58. [[1848]].

Som sagt så gjort – portoen ble redusert, om enn ikke så mye som den engelske. Håpet var som i England, at Posten skulle hente inn igjen tapte portoinntekter gjennom økt volum. Den norske portoreformen var gradvis, og den ble sluttført gjennom innføringen av enhetsporto og frimerke i [[1855]].

== Resultatet ==

Førte satsingen frem? Noen tall fra Poststatistikken kan kaste et lite lys over utviklingen. Følgende tall viser antall brev behandlet av Postvesenet for en rekke år i perioden [[1857]] til [[1900]]. Tendensen er tydelig! Det er flere som har tatt i bruk Postvesenet.  

{| class="wikitable"

|-

| 1894: 34 243 000

|-

|}

Det er grunn til å tro at utbyggingen av rutenettet, bedre tilgjengelighet og at det ble rimeligere å bruke Postvesenet var viktige årsaker til denne økningen, samt det faktum at lese- og skriveferdighetene hos befolkningen ble bedre på denne tiden. Andre sentrale tall som viser utviklingen er:

{| class="wikitable"

|-

| Ansatte = 1869 (38 ledere)

|}

{| class="wikitable"

|-

{{Samkult}}

[[Kategori:Jernbane]]

[[Kategori:Sjøfart]]

[[Kategori:Veg]]

[[Kategori:Politikk]]