lokalhistoriewiki.no

Postgangen Christiania-København 1647-1814: Forskjell mellom sideversjoner

Side Samtale

Postgangen Christiania-København 1647-1814 (vis kilde)

Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 08:39

81 byte lagt til ,  12 mars
m
Robot: Legger til {{bm}}
m (Robot: Legger til {{bm}})
 
(7 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 54: Linje 54:
Høsten 1809 ble det sluttet fred mellom Danmark-Norge og Sverige, og etter forhandlinger mellom partene ble det oppnådd enighet om å gå tilbake til de postforholdene som gjaldt før bruddet i 1807 fra og med 1. januar [[1810]]. I praksis regnet postmyndighetene med at transittposten i begynnelsen skulle bli ukentlig og ikke to ganger i uken som tidligere. Om nødvendig skulle det bli sendt ekstrapost.
Høsten 1809 ble det sluttet fred mellom Danmark-Norge og Sverige, og etter forhandlinger mellom partene ble det oppnådd enighet om å gå tilbake til de postforholdene som gjaldt før bruddet i 1807 fra og med 1. januar [[1810]]. I praksis regnet postmyndighetene med at transittposten i begynnelsen skulle bli ukentlig og ikke to ganger i uken som tidligere. Om nødvendig skulle det bli sendt ekstrapost.


Fra [[1813]] ble forholdene spent mellom Danmark-Norge og Sverige. Sluttkampen mellom de allierte og Napoleon nærmet seg, og de to landene sto på hver sin side. Svenskene tok aktivt del i kampene på Kontinentet og marsjerte på høsten mot Danmark. Sommeren 1813 opphørte på nyttt transittposten, og post mellom Danmark og Norge måttr sendes sjøveien. På grunn av blokaden ble tapene av postskip, post og mannskap etter hvert betydelige og postgangen uregelmessig. I januar 1814 avsto kong [[Frederik VI]], (dansk konge 1808-[[1839]]) Norge til Sverige og de etablerte postforbindelsene tok dermed slutt, selv om det tok noen måneders tid før postfarten mellom Danmark og Norge sluttet helt. Ved konvensjonen i Moss 14. august 1814 inntrådte en helt ny postsituasjon for Norge, og den blir behandlet i Samkult 2.
Fra [[1813]] ble forholdene spent mellom Danmark-Norge og Sverige. Sluttkampen mellom de allierte og Napoleon nærmet seg, og de to landene sto på hver sin side. Svenskene tok aktivt del i kampene på Kontinentet og marsjerte på høsten mot Danmark. Sommeren 1813 opphørte på nyttt transittposten, og post mellom Danmark og Norge måtte sendes sjøveien. På grunn av blokaden ble tapene av postskip, post og mannskap etter hvert betydelige og postgangen uregelmessig. I januar 1814 avsto kong [[Frederik VI]], (dansk konge 1808-[[1839]]) Norge til Sverige og de etablerte postforbindelsene tok dermed slutt, selv om det tok noen måneders tid før postfarten mellom Danmark og Norge sluttet helt. Ved konvensjonen i Moss 14. august 1814 inntrådte en helt ny postsituasjon for Norge, og den blir behandlet i Samkult 2.


Det tok naturligvis sin tid før nyheter om krig ble kjent og før postmyndighetene rakk å registrere hendingen og stoppe posttransport. Det var følgelig post på vei gjennom traktene i transitt når krigshandlinger brøt ut. I begynnelsen av en krig prøvde naturlig nok de krigførende å få tak i den posten som befant seg i transitt. Noen ganger lyktes svenskene å snappe opp posten, andre ganger greide postførerne og de som organiserte postfremføringen å holde posten unna fienden. Så fulgte gjerne en periode med dårlige eller ingen forbindelser, før Postverket fant ut hvordan postforsendelsen skulle reorganiseres. En historie fra krigen i årene [[1675]]-[[1679]] kan være belysende. I et brev fra regjeringen i København datert i januar 1676 til stattholderen i Norge heter det at det var gått 7 uker uten at regjeringen hadde fått post fra Norge. Regjeringen sendte brevet med en båt som hadde fått oppgaven å ta med brevet og komme tilbake med svar fra stattholderen. Leilighetstransport med skip mellom Danmark og Norge var den mest nærliggende løsningen for Postverket. Det er vel også grunn til å anta at nasjonal sivil post for en tid stoppet helt opp, for eksempel mellom Christiania og byene i Smålenene da kong Karl XII herjet der under den store nordiske krigen.  
Det tok naturligvis sin tid før nyheter om krig ble kjent og før postmyndighetene rakk å registrere hendingen og stoppe posttransport. Det var følgelig post på vei gjennom traktene i transitt når krigshandlinger brøt ut. I begynnelsen av en krig prøvde naturlig nok de krigførende å få tak i den posten som befant seg i transitt. Noen ganger lyktes svenskene å snappe opp posten, andre ganger greide postførerne og de som organiserte postfremføringen å holde posten unna fienden. Så fulgte gjerne en periode med dårlige eller ingen forbindelser, før Postverket fant ut hvordan postforsendelsen skulle reorganiseres. En historie fra krigen i årene [[1675]]-[[1679]] kan være belysende. I et brev fra regjeringen i København datert i januar 1676 til stattholderen i Norge heter det at det var gått 7 uker uten at regjeringen hadde fått post fra Norge. Regjeringen sendte brevet med en båt som hadde fått oppgaven å ta med brevet og komme tilbake med svar fra stattholderen. Leilighetstransport med skip mellom Danmark og Norge var den mest nærliggende løsningen for Postverket. Det er vel også grunn til å anta at nasjonal sivil post for en tid stoppet helt opp, for eksempel mellom Christiania og byene i Smålenene da kong Karl XII herjet der under den store nordiske krigen.  
Linje 62: Linje 62:
Fra Christiania kan postrytteren som skulle føre postsekken på første etappen ut fra byen, ha dreid inn i Kongens gate, passert Store vollport og lagt kursen over torget, før han fortsatte ut Storgata og dreide inn i [[Brugata (Oslo)|Brugata]]. Deretter red han over Vaterlands bro som ble oppført i [[1654]], før han fortsatte ut [[Grønlandsleiret]] og Oslo gate, red over Geitabrua (Alnaelva) ved Oslo Hospital og tok fatt på den bratte Ekebergkleiva.
Fra Christiania kan postrytteren som skulle føre postsekken på første etappen ut fra byen, ha dreid inn i Kongens gate, passert Store vollport og lagt kursen over torget, før han fortsatte ut Storgata og dreide inn i [[Brugata (Oslo)|Brugata]]. Deretter red han over Vaterlands bro som ble oppført i [[1654]], før han fortsatte ut [[Grønlandsleiret]] og Oslo gate, red over Geitabrua (Alnaelva) ved Oslo Hospital og tok fatt på den bratte Ekebergkleiva.


[[Bilde:Vaterlands bro.jpg|thumb|Vaterlands bro (kopi av litografi av J. W. Edy, ca. 1800)]]
[[Bilde:Vaterlands bro.jpg|thumb|Vaterlands bro, etter litografi av [[John William Edy]], ca. 1800)]]
Vedlagte kart som ble laget av J. N. Wilse i [[1790]], viser at det i omegnen av Christiania var kommet et ganske finmasket nett av veier utover på [[1700-tallet]] i forhold til forholdene fra [[1600-tallet]]. Kartet viser også veier som ble kalt vinterveier. De ble benyttet når is hadde lagt seg, og snø dekket marka. Det var mer bekvemt og effektivt å transportere varer på vintervei. Kortere var vinterveiene også. Posten benyttet kongevei eller andre hovedveier, fordi posten gikk som stafett mellom gårder året rundt. Vinterveien som er tegnet inn på kartet, førte helt til Sverige og blir gjenneomgått seinere i artikkelen.
Vedlagte kart som ble laget av J. N. Wilse i [[1790]], viser at det i omegnen av Christiania var kommet et ganske finmasket nett av veier utover på [[1700-tallet]] i forhold til forholdene fra [[1600-tallet]]. Kartet viser også veier som ble kalt vinterveier. De ble benyttet når is hadde lagt seg, og snø dekket marka. Det var mer bekvemt og effektivt å transportere varer på vintervei. Kortere var vinterveiene også. Posten benyttet kongevei eller andre hovedveier, fordi posten gikk som stafett mellom gårder året rundt. Vinterveien som er tegnet inn på kartet, førte helt til Sverige og blir gjenneomgått seinere i artikkelen.


Linje 77: Linje 77:
Etter Ekebergkleiva fortsatte kongeveien innover Nordstrandsplatået til [[Ljabrubakken]], som var en annen bratt bakke med stigning 1:3. Statens vegvesen utga i 2002 en publikasjon som heter ''Vegvalg. Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.'' Prosjekt 248 er Ljabrubakken. Nederst i bakken ligger en steinvelvbro fra 1[[805]]. I bakken ligger Ljabru hovedgård fra ca 1730, og den fungerte som skjenkested. Opprinnelig var bakken ridevei, som så ble utbedret til kjørevei. Den var så bratt at den på folkemunne ble kjent som Merrapina. Ifølge Statens vegvesen er traseen slik den nå ser ut, fra 1800 og ble benyttet som Fredrikshaldske kongevei til den ble avløst av ny trasé i [[1850]]. Det gjennomføres betydelig historisk arbeid om samferdsel i området.<ref>Se for eksempel [http://www.ljanselva.org Ljanselva] og [http://www.stovnerporten.no Stovnersidene].</ref>
Etter Ekebergkleiva fortsatte kongeveien innover Nordstrandsplatået til [[Ljabrubakken]], som var en annen bratt bakke med stigning 1:3. Statens vegvesen utga i 2002 en publikasjon som heter ''Vegvalg. Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.'' Prosjekt 248 er Ljabrubakken. Nederst i bakken ligger en steinvelvbro fra 1[[805]]. I bakken ligger Ljabru hovedgård fra ca 1730, og den fungerte som skjenkested. Opprinnelig var bakken ridevei, som så ble utbedret til kjørevei. Den var så bratt at den på folkemunne ble kjent som Merrapina. Ifølge Statens vegvesen er traseen slik den nå ser ut, fra 1800 og ble benyttet som Fredrikshaldske kongevei til den ble avløst av ny trasé i [[1850]]. Det gjennomføres betydelig historisk arbeid om samferdsel i området.<ref>Se for eksempel [http://www.ljanselva.org Ljanselva] og [http://www.stovnerporten.no Stovnersidene].</ref>


Etter [[Ljabru]] fortsatte Fredrikshaldske kongevei forbi [[Prinsdal (gård i Oslo)|Prinsdal]], Fløisbonn og frem til Haugbro. Ved Haugbro tok indre kongevei av og passerte [[Ski]] i retning av Vegger i Smålenene og videre til Onstadsund ved Glomma. Fredrikshaldske kongevei fortsatte gjennom [[Ås]]. Etter Korsegården fortsatte kongeveien gjennom [[Vestby]], [[Hølen]] og inn i Smålenene ved Kambo. Deretter gikk kongeveien gjennom Mosseskogen til Moss.
Etter [[Ljabru (gård)|Ljabru]] fortsatte Fredrikshaldske kongevei forbi [[Øvre Prinsdal (Oslo gnr. 188/1)|Prinsdal]], Fløisbonn og frem til Haugbro. Ved Haugbro tok indre kongevei av og passerte [[Ski (by i Nordre Follo)|Ski]] i retning av Vegger i Smålenene og videre til Onstadsund ved Glomma. Fredrikshaldske kongevei fortsatte gjennom [[Ås]]. Etter Korsegården fortsatte kongeveien gjennom [[Vestby]], [[Hølen]] og inn i Smålenene ved Kambo. Deretter gikk kongeveien gjennom Mosseskogen til Moss.


Ås kommune har navn etter en tre- eller skogkledd høyde i terrenget, men den ligger ikke særlig høyt i terrenget. Kommunen er en leirjordsbygd med relativt store gårdsbruk og betydelig kornproduksjon. Fredrikshaldske kongevei løp gjennom bygda, og veien ble utbedret i takt med utbedringen av hele kongeveien i siste halvdel av 1700-tallet. Gjennom Ås går en meget intakt del av kongeveien. Dette stykket på mer enn 5 km er tatt med i forslaget til Nasjonal vernplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner fra Statens vegvesen (prosjekt 257). I dag er dette en tofelts asfaltert fylkesvei mellom Ski og Ås, men veien følger kongeveien med linjeføring fra [[1760]]. Veien går i relativt rett linje mellom nord og syd langs Nordby-raet i et frodig og variert kulturlandskap. Den passerer to kirker, en rekke storgårder, gravhauger, steingjerder og en askeallé. Ifølge Statens vegvesen har veien i stor grad beholdt linjeføringen fra 1760-årene, selv om den i tidens løp har blitt utbedret og vedlikeholdt. Den er derfor representativ for en vei fra denne tidsperioden og har vært i bruk helt frem til nåtid. Selve kongeveien ble omlagt i [[1870]] da ny Mossevei ble åpnet. På den tiden hadde en kongevei skiftet navn til hovedvei ifølge veilovene av [[1824]] og [[1851]].
Ås kommune har navn etter en tre- eller skogkledd høyde i terrenget, men den ligger ikke særlig høyt i terrenget. Kommunen er en leirjordsbygd med relativt store gårdsbruk og betydelig kornproduksjon. Fredrikshaldske kongevei løp gjennom bygda, og veien ble utbedret i takt med utbedringen av hele kongeveien i siste halvdel av 1700-tallet. Gjennom Ås går en meget intakt del av kongeveien. Dette stykket på mer enn 5 km er tatt med i forslaget til Nasjonal vernplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner fra Statens vegvesen (prosjekt 257). I dag er dette en tofelts asfaltert fylkesvei mellom Ski og Ås, men veien følger kongeveien med linjeføring fra [[1760]]. Veien går i relativt rett linje mellom nord og syd langs Nordby-raet i et frodig og variert kulturlandskap. Den passerer to kirker, en rekke storgårder, gravhauger, steingjerder og en askeallé. Ifølge Statens vegvesen har veien i stor grad beholdt linjeføringen fra 1760-årene, selv om den i tidens løp har blitt utbedret og vedlikeholdt. Den er derfor representativ for en vei fra denne tidsperioden og har vært i bruk helt frem til nåtid. Selve kongeveien ble omlagt i [[1870]] da ny Mossevei ble åpnet. På den tiden hadde en kongevei skiftet navn til hovedvei ifølge veilovene av [[1824]] og [[1851]].
Linje 97: Linje 97:
I 1814 foregikk det kamper ved Isebro, da nordmennene forsøkte å forsinke de svenske troppenes fremrykning på dette strategiske stedet, og broen ble ødelagt, men bygget opp igjen etterpå. Det er usikkert hva som ødela Isebro for godt, men det er i dag ikke noe igjen som kan fortelle om broens konstruksjon. Trolig ble broen ødelagt under vårflommen i [[1825]]. Mellom 1814 og [[1822]] ble kongeveien omlagt og flyttet nedover fra Isebro til Sollisund for at de reisende skulle slippe de bratte bakkene. Ved sundet ble det opprettet fergeoverfart nær nåværende trasé for E6. Fergemannens bygning er kjent som Ferjestan, og bygningen finnes i dag på Borgarsyssel museum i [[Sarpsborg]].<ref>Se [http://www.ostfoldmuseet.no Østfoldmuseenes hjemmeside].</ref> Huset inneholder rom for familien, skjenkestue, gjesterom og rom for kusker. Ferjestan hadde rett til å brenne og å selge 1 800 liter sprit i året, men bare til dem som bodde mer enn en halv mils vei vekk. Fergestedet ble drevet av Sanne og Solli Brug, som hadde inntekter både fra ferging og fra traktering.
I 1814 foregikk det kamper ved Isebro, da nordmennene forsøkte å forsinke de svenske troppenes fremrykning på dette strategiske stedet, og broen ble ødelagt, men bygget opp igjen etterpå. Det er usikkert hva som ødela Isebro for godt, men det er i dag ikke noe igjen som kan fortelle om broens konstruksjon. Trolig ble broen ødelagt under vårflommen i [[1825]]. Mellom 1814 og [[1822]] ble kongeveien omlagt og flyttet nedover fra Isebro til Sollisund for at de reisende skulle slippe de bratte bakkene. Ved sundet ble det opprettet fergeoverfart nær nåværende trasé for E6. Fergemannens bygning er kjent som Ferjestan, og bygningen finnes i dag på Borgarsyssel museum i [[Sarpsborg]].<ref>Se [http://www.ostfoldmuseet.no Østfoldmuseenes hjemmeside].</ref> Huset inneholder rom for familien, skjenkestue, gjesterom og rom for kusker. Ferjestan hadde rett til å brenne og å selge 1 800 liter sprit i året, men bare til dem som bodde mer enn en halv mils vei vekk. Fergestedet ble drevet av Sanne og Solli Brug, som hadde inntekter både fra ferging og fra traktering.


[[Bilde:Ferjestan ved Sollisund.jpg|thumb|Ferjestan ved Sollisund (Kopi av bilde av ukjent kunstner)]] Bildet av ferjestan gir et godt inntrykk av hvordan en pram kunne se ut og hvordan den ble ført over elv eller sund. Ågårdselva har overfor Sollisund fossefall, og der ble det anlagt sagbruk, som i tidens løp ble Skandinavias største. Brukets historie går tilbake til [[1775]] da det ble grunnlagt ved kongelig tillatelse. På det meste drev bruket 32 vannhjul av ulik størrelse, og det ble bygd flere dammer og lange vannrenner. Da driften var på sitt mest omfattende mellom 1860 og 1876, hadde bruket 22 rammesager og beskjeftiget nærmere 600 arbeidere. Et eget lite samfunn vokste frem ved Ågårdselva. Da sagbruksprivilegiene falt bort og dampsagene ble vanlige i siste halvdel av 1800-tallet og fikk gunstig lokalisering for transport av trelast, gikk det tilbake med bruket. I 1925 ble det nedlagt. Brukets bygninger er nå gjort om til et kjent senter for brukskunst.<ref>Se Ole Dørje (1998) ''Sanne og Solli Brug gjennom 400 år.''</ref> Området ved Solli har nok et betydelig fortidsminne. Tømmer som skulle fløtes ned [[Glomma]], skapte problemer både for mottagere og for seilas. Mellom [[1906]] og [[1908]] ble det sprengt en tunnel på mer enn 3 km mellom Isnesfjord og [[Visterflo]] og dermed kunne man unngå fossene. Da fløtingen på Glomma ble nedlagt, kjøpte Tune kommune – nå en del av storkommunen Sarpsborg – anlegget som i dag er kulturminne.
[[Bilde:Ferjestan ved Sollisund.jpg|thumb|Ferjestan ved Sollisund (Kopi av bilde av ukjent kunstner)]] Bildet av ferjestan gir et godt inntrykk av hvordan en pram kunne se ut og hvordan den ble ført over elv eller sund. Ågårdselva har overfor Sollisund fossefall, og der ble det anlagt sagbruk, som i tidens løp ble Skandinavias største. Brukets historie går tilbake til [[1775]] da det ble grunnlagt ved kongelig tillatelse. På det meste drev bruket 32 [[vannhjul]] av ulik størrelse, og det ble bygd flere dammer og lange vannrenner. Da driften var på sitt mest omfattende mellom 1860 og 1876, hadde bruket 22 rammesager og beskjeftiget nærmere 600 arbeidere. Et eget lite samfunn vokste frem ved Ågårdselva. Da sagbruksprivilegiene falt bort og dampsagene ble vanlige i siste halvdel av 1800-tallet og fikk gunstig lokalisering for transport av trelast, gikk det tilbake med bruket. I 1925 ble det nedlagt. Brukets bygninger er nå gjort om til et kjent senter for brukskunst.<ref>Se Ole Dørje (1998) ''Sanne og Solli Brug gjennom 400 år.''</ref> Området ved Solli har nok et betydelig fortidsminne. Tømmer som skulle fløtes ned [[Glomma]], skapte problemer både for mottagere og for seilas. Mellom [[1906]] og [[1908]] ble det sprengt en tunnel på mer enn 3 km mellom Isnesfjord og [[Visterflo]] og dermed kunne man unngå fossene. Da fløtingen på Glomma ble nedlagt, kjøpte Tune kommune – nå en del av storkommunen Sarpsborg – anlegget som i dag er kulturminne.


Tysilbakken heter et parti av kongeveien mellom Sollisund og Sannesund ved Sarpsborg, etter plassen Tysil. En av svingene i bakken bærer navnet Steilet. Her ble en postfører overfalt og røvet. Gjerningsmannen ble tatt og halshogd på gjerningsstedet. Det var etter at postvesenet var omorganisert under unionstiden med Sverige. Etter Tysilbakken fulgte kongeveien raet et stykke. Ved Tune kirke svingte veien av fra raet og fortsatte ned til fergestedet ved Sannesund. Etter Sannesund fortsatte kongeveien mot Skjeberg kirke, før den nord for Guslund støtte sammen med veien om Fredrikstad. Ved Guslund var det både gjestgiveri og skyssted.  
Tysilbakken heter et parti av kongeveien mellom Sollisund og Sannesund ved Sarpsborg, etter plassen Tysil. En av svingene i bakken bærer navnet Steilet. Her ble en postfører overfalt og røvet. Gjerningsmannen ble tatt og halshogd på gjerningsstedet. Det var etter at postvesenet var omorganisert under unionstiden med Sverige. Etter Tysilbakken fulgte kongeveien raet et stykke. Ved Tune kirke svingte veien av fra raet og fortsatte ned til fergestedet ved Sannesund. Etter Sannesund fortsatte kongeveien mot Skjeberg kirke, før den nord for Guslund støtte sammen med veien om Fredrikstad. Ved Guslund var det både gjestgiveri og skyssted.  
Linje 115: Linje 115:
[[Fil:Fredrikstad, Isegran og Gamlebyen (tegning).jpg|thumb|Gamlebyen i Fredrikstad (kopi av bilde i boken ''Norge fremstillet i tegninger'', utgitt av Chr. Tønsberg i 1848)]][[Bilde: Kongen kommer.jpg|thumb|Kongen kommer (Gamlebyens 1700-talls festival. Uniformene ble benyttet av Smålenske regiment (Bjørn Heidenstrøm)]]Fredrikstad ble grunnlagt i 1567. Da Norge mistet sin sterke festning Båhus ved Kungälv i 1658 og hele Båhuslän, ble Fredrikstad og Fredrikshald viktige grensebyer. I Fredrikstad startet byggingen av festning i 1663 i regjeringstiden til kong Fredrik III (konge 1648-1670), og på slutten av 1600-tallet var byen omgitt av voller. Festningen ble ansett for å være et av Norges betydeligste festningsverk. Byen kan dermed sies å ha vært en festningsby og er den eneste i Norge med intakt festningsanlegg. Alle militære bygninger er nå tatt i bruk for sivile formål, og den gamle festningsbyen er fortsatt et levende bysamfunn. Festningen ble ikke angrepet under Karl XII's to felttog i Norge ([[1716]] og [[1718]]), men ble lett inntatt av svenskene i 1814. Festningen var bygd for å motstå fortidens artilleri og ikke den standarden og rekkevidden som artilleriet til den svenske hærføreren [[Karl Johan]] rådde over. Når så den norske hærledelsen ikke var innstilt på å kjempe, ble svenskene felttog i 1814 en enkel affære.
[[Fil:Fredrikstad, Isegran og Gamlebyen (tegning).jpg|thumb|Gamlebyen i Fredrikstad (kopi av bilde i boken ''Norge fremstillet i tegninger'', utgitt av Chr. Tønsberg i 1848)]][[Bilde: Kongen kommer.jpg|thumb|Kongen kommer (Gamlebyens 1700-talls festival. Uniformene ble benyttet av Smålenske regiment (Bjørn Heidenstrøm)]]Fredrikstad ble grunnlagt i 1567. Da Norge mistet sin sterke festning Båhus ved Kungälv i 1658 og hele Båhuslän, ble Fredrikstad og Fredrikshald viktige grensebyer. I Fredrikstad startet byggingen av festning i 1663 i regjeringstiden til kong Fredrik III (konge 1648-1670), og på slutten av 1600-tallet var byen omgitt av voller. Festningen ble ansett for å være et av Norges betydeligste festningsverk. Byen kan dermed sies å ha vært en festningsby og er den eneste i Norge med intakt festningsanlegg. Alle militære bygninger er nå tatt i bruk for sivile formål, og den gamle festningsbyen er fortsatt et levende bysamfunn. Festningen ble ikke angrepet under Karl XII's to felttog i Norge ([[1716]] og [[1718]]), men ble lett inntatt av svenskene i 1814. Festningen var bygd for å motstå fortidens artilleri og ikke den standarden og rekkevidden som artilleriet til den svenske hærføreren [[Karl Johan]] rådde over. Når så den norske hærledelsen ikke var innstilt på å kjempe, ble svenskene felttog i 1814 en enkel affære.


På grunn av sin bystatus hadde Fredrikstad postkontor. Statistikken over brev sendt fra norske byer og ladesteder fra [[1806]] viser at det i gjennomsnitt ble sendt 42 brev fra postkontoret hver dag, en del mer enn fra postkontoret i Moss. Regnet i antall brev per innbygger i henhold til folketellingen i 1801 kom Fredrikstad på 7. plass med 6,6 brev per innbygger. Det var litt mindre enn i Moss. Ved folketellingen i 1801 hadde byen vel 1 800 innbyggere, som var litt mer enn i Moss. For Fredrikstad foreligger lokal posthistorie, lokalhistoriewiki: [[Posthistorie i Fredrikstad]]. Ifølge denne er det ikke kjent hvor det første postkontoret lå, men ifølge Erling Johansen, Lauritz Opstad og Martin Dehli (1976) ''Sarpsborg før 1839'' ble den første postmesteren i Fredrikstad tvunget av generalpostmesteren til å flytte til Sannesund og opprette postkontoret der, fordi hovedpostruten skulle gå over dette stedet. Dermed må postgangen mellom Fredrikstad og Sannesund ha vært en form for bipost. Postmesteren døde i 1665, og kanskje ble så postkontoret flyttet til Fredrikstad, men det kan ha vært senere. Den lokale posthistorien for Fredrikstad nevner at først på 1800-tallet er postgårdene kjente. Forstaden på vestsiden av Glomma var da blitt så stor at postkontoret ble flyttet dit, antagelig i 1853.
På grunn av sin bystatus hadde Fredrikstad postkontor. Statistikken over brev sendt fra norske byer og ladesteder fra [[1806]] viser at det i gjennomsnitt ble sendt 42 brev fra postkontoret hver dag, en del mer enn fra postkontoret i Moss. Regnet i antall brev per innbygger i henhold til folketellingen i 1801 kom Fredrikstad på 7. plass med 6,6 brev per innbygger. Det var litt mindre enn i Moss. Ved folketellingen i 1801 hadde byen vel 1 800 innbyggere, som var litt mer enn i Moss. For Fredrikstad foreligger lokal posthistorie, lokalhistoriewiki: [[Posthistorie i Fredrikstad]]. Ifølge denne er det ikke kjent hvor det første postkontoret lå, men ifølge Erling Johansen, [[Lauritz Opstad]] og [[Martin Dehli]] (1976) ''Sarpsborg før 1839'' ble den første postmesteren i Fredrikstad tvunget av generalpostmesteren til å flytte til Sannesund og opprette postkontoret der, fordi hovedpostruten skulle gå over dette stedet. Dermed må postgangen mellom Fredrikstad og Sannesund ha vært en form for bipost. Postmesteren døde i 1665, og kanskje ble så postkontoret flyttet til Fredrikstad, men det kan ha vært senere. Den lokale posthistorien for Fredrikstad nevner at først på 1800-tallet er postgårdene kjente. Forstaden på vestsiden av Glomma var da blitt så stor at postkontoret ble flyttet dit, antagelig i 1853.


Fra midten av 1800-tallet ble driften av sagbruk liberalisert, og med dampsager som grunnlag skjøt økonomisk utvikling fart i Fredrikstad. Senere ble den industrielle basisen ytterligere utvidet. Da så byen vokste utover på [[1800-tallet]] og [[forstaden (Fredrikstad)|forstaden]] til Gamlebyen ble anlagt på vestsiden, ble det stadig større behov for ferger. Det ble etter hvert mange fergeforbindelser langs Glomma og til [[Kråkerøy (Fredrikstad)|Kråkerøy]].<ref>For omtale av Fredrikstad og festningen, se [http://www.nasjonalefestningsverk.no Forsvarsbyggs hjemmesider] og [http://www.ostfold.kulturnett.no Kulturnett Østfold].</ref>
Fra midten av 1800-tallet ble driften av sagbruk liberalisert, og med dampsager som grunnlag skjøt økonomisk utvikling fart i Fredrikstad. Senere ble den industrielle basisen ytterligere utvidet. Da så byen vokste utover på [[1800-tallet]] og [[forstaden (Fredrikstad)|forstaden]] til Gamlebyen ble anlagt på vestsiden, ble det stadig større behov for ferger. Det ble etter hvert mange fergeforbindelser langs Glomma og til [[Kråkerøy (Fredrikstad)|Kråkerøy]].<ref>For omtale av Fredrikstad og festningen, se [http://www.nasjonalefestningsverk.no Forsvarsbyggs hjemmesider] og [http://www.ostfold.kulturnett.no Kulturnett Østfold].</ref>
Linje 122: Linje 122:


Når den reisende nærmet seg Fredrikshald, kom den ruvende festningen [[Fredriksten]] til syne. Elven Tista deler byen i to, og en bybro forbandt de to bydelene. Den eldste bybroen var den første virkelig lange broen i amtet, men broen ble brent og ødelagt flere ganger under svenskenes hærtog mot Fredrikshald og festningen. Litt lenger ned løper elven ut i Iddefjorden. Kongeveien gikk over bybroen og opp den bratte bakken til festningen. Bakken er kjent som Storkleven, og kongeveien fortsatte gjennom tollporten videre til [[Idd kirke]]. Der tok kjøreveien slutt, og først på 1820-tallet ble det opparbeidet kjørevei over [[Prestebakke]], [[Kornsjø]] og til Sverige.
Når den reisende nærmet seg Fredrikshald, kom den ruvende festningen [[Fredriksten]] til syne. Elven Tista deler byen i to, og en bybro forbandt de to bydelene. Den eldste bybroen var den første virkelig lange broen i amtet, men broen ble brent og ødelagt flere ganger under svenskenes hærtog mot Fredrikshald og festningen. Litt lenger ned løper elven ut i Iddefjorden. Kongeveien gikk over bybroen og opp den bratte bakken til festningen. Bakken er kjent som Storkleven, og kongeveien fortsatte gjennom tollporten videre til [[Idd kirke]]. Der tok kjøreveien slutt, og først på 1820-tallet ble det opparbeidet kjørevei over [[Prestebakke]], [[Kornsjø]] og til Sverige.
 
{{thumb|Utsyn fra Berg mot Halden.jpg|Utsyn mot Fredrikshald og Fredriksten festning sett fra Berg|maler=[[Ferdinand Gjøs (1790–1852)|Ferdinand Gjøs]] ca 1830}}
[[Bilde:Utsyn fra Berg mot Halden.jpg|thumb|Utsyn mot Fredrikshald og Fredriksten festning sett fra Berg (Kopi av oljemaleri av Ferdinand Gjøs omkring 1830 )]]Fredrikshalds opprinnelse lå i trelasthandel og sagbruk som følge av skogrikt oppland, vassdrag som gjorde fløting mulig og fossefall ([[Tistedalsfossen]]). Stedet ble forsvarsstrategisk viktig da områdene syd for Iddefjorden ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde i 1658, og Norge mistet den sterke Båhus festning. Etter tappert forsvar mot svenskene i årene 1658-1660 ble byen belønnet med kjøpstadsrettigheter i [[1665]] og fikk navnet Fredrikshald etter kong Fredrik III. Han begynte å bygge en sterk festning, men det tok mange år å gjøre festningen ferdig. Den sto sin prøve i den store nordiske krigen 1709-1720 da svenskene to ganger prøvde å erobre festningen. I 1716 tente byborgerne på byen under forsvaret, og svenskene trakk seg tilbake, men kom sterkt tilbake i 1718. Kongen, Karl XII, ble imidlertid drept av en kule da han stakk hodet opp fra en av skyttergravene de svenske styrkene hadde gravd. Dermed gikk krigen i stå. Under det svenske angrepet på Norge i 1814 prøvde også svenskene å erobre festningen, men lyktes ikke før det ble inngått våpenhvile, og Norge kom i union med Sverige.<ref>Se også http:[http://www.nasjonalefestningsverk.no Forsvarsbyggs hjemmesider] og [http://www.museumsnett.no/hhs Kulturnett].</ref>
Fredrikshalds opprinnelse lå i trelasthandel og sagbruk som følge av skogrikt oppland, vassdrag som gjorde fløting mulig og fossefall ([[Tistedalsfossen]]). Stedet ble forsvarsstrategisk viktig da områdene syd for Iddefjorden ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde i 1658, og Norge mistet den sterke Båhus festning. Etter tappert forsvar mot svenskene i årene 1658-1660 ble byen belønnet med kjøpstadsrettigheter i [[1665]] og fikk navnet Fredrikshald etter kong Fredrik III. Han begynte å bygge en sterk festning, men det tok mange år å gjøre festningen ferdig. Den sto sin prøve i den store nordiske krigen 1709-1720 da svenskene to ganger prøvde å erobre festningen. I 1716 tente byborgerne på byen under forsvaret, og svenskene trakk seg tilbake, men kom sterkt tilbake i 1718. Kongen, Karl XII, ble imidlertid drept av en kule da han stakk hodet opp fra en av skyttergravene de svenske styrkene hadde gravd. Dermed gikk krigen i stå. Under det svenske angrepet på Norge i 1814 prøvde også svenskene å erobre festningen, men lyktes ikke før det ble inngått våpenhvile, og Norge kom i union med Sverige.<ref>Se også http:[http://www.nasjonalefestningsverk.no Forsvarsbyggs hjemmesider] og [http://www.museumsnett.no/hhs Kulturnett].</ref>


Etter hvert økte byens økonomiske betydning, og på 1800-tallet ble den industrielle basisen sterkt utvidet. Byen ble også en sjøfartsby. På grunn av sin bystatus fikk Fredrikshald postkontor. Frem til 1750-tallet ble utenlandsposten sendt over Krokstrand i Sverige (lasteplass for granittstein ved Iddefjorden). Deretter overtok Svinesund. Postrytteren fra Uddevalla kom til Krokstrand, og postsekken ble så ført i robåt over fjorden til postgården Bakke for videre transport mot Fredrikshald. I henhold til statistikken over brev sendt fra norske byer og ladesteder i 1806 kom Fredrikshald langt ned på listen med 4,7 brev per innbygger, regnet i antall brev per innbygger i henhold til folketellingen i [[1801]]. Det ble i gjennomsnitt sendt 51 brev om dagen fra Halden, noe mer enn fra Fredrikstad og fra Moss. Ved folketellingen i 1801 hadde byen imidlertid vel 3 800 innbyggere, som var mer enn folketallet i Fredrikstad og Moss til sammen.
Etter hvert økte byens økonomiske betydning, og på 1800-tallet ble den industrielle basisen sterkt utvidet. Byen ble også en sjøfartsby. På grunn av sin bystatus fikk Fredrikshald postkontor. Frem til 1750-tallet ble utenlandsposten sendt over Krokstrand i Sverige (lasteplass for granittstein ved Iddefjorden). Deretter overtok Svinesund. Postrytteren fra Uddevalla kom til Krokstrand, og postsekken ble så ført i robåt over fjorden til postgården Bakke for videre transport mot Fredrikshald. I henhold til statistikken over brev sendt fra norske byer og ladesteder i 1806 kom Fredrikshald langt ned på listen med 4,7 brev per innbygger, regnet i antall brev per innbygger i henhold til folketellingen i [[1801]]. Det ble i gjennomsnitt sendt 51 brev om dagen fra Halden, noe mer enn fra Fredrikstad og fra Moss. Ved folketellingen i 1801 hadde byen imidlertid vel 3 800 innbyggere, som var mer enn folketallet i Fredrikstad og Moss til sammen.
Linje 227: Linje 227:
{{Kulturminneløypa}}
{{Kulturminneløypa}}
{{Samkult}}
{{Samkult}}
{{f2}}
{{bm}}


[[Kategori:Postvesen]]
[[Kategori:Postvesen]]
[[Kategori:Veg]]
[[Kategori:Veg]]
{{f2}}
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/1244352...2124882»