Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg: Forskjell mellom sideversjoner

Postgangen Christiania-Stavanger (Vestlandsruten) med bipost til Kongsberg (vis kilde)

Sideversjonen fra 13. nov. 2018 kl. 19:17

27 byte lagt til , 13. nov. 2018

m

Justert tekst.

Steinar Bunæs

Skribenter

11 422

redigeringer

@@ Linje 49: / Linje 49: @@
 [[E. D. Clarke]] foretok i 1799 en reise i Norge og videre til en rekke andre land. Beretning om reisen ble utgitt i mange bind, og bind X handler om reisen i Norge. Universitetsforlaget utga i 1977 en oversettelse av denne delen ''Reise i Norge 1799''. Fra side 133 beskrives en avstikker han foretok fra Christiania til sølvgruvene på Kongsberg. Clarke og noen andre hadde leid en vogn for hele turen og trengte derfor bare å leie hester på skysskiftene. Reisen foregikk i oktober, og veiene var oppbløtte, elendige og nesten ufremkommelige på grunn av sølen. Etter at Clarke hadde passert Nesbru, gikk veien oppover, og Clarke satte pris på den vakre utsikten ut mot fjorden. Han byttet hester på Ravnsborg og fortsatte så på veien forbi Padderudvannet og inn i Buskerud. Neste skysskifte var på skysstasjonen [[Gjellebekk]]. Bildet av Gjellebekk gir god illustrasjon både av det sosiale livet som utfoldet seg på slike oppholdssteder langs veiene og av de transportmåter som var tilgjengelige. Etter Gjellebekk tok Clarke og hans reisefølge fatt på veien ned Paradisbakkene mot Bragernes. Clarke ble lyrisk da han beskrev den vakre utsikten mot Lierdalen, tettstedene ved munningen av Drammenselva: Tangen, [[Strømsø]] og Bragernes og åsene bak tettstedene, se bildet. Clarke mente at nedstigningen hørte til de vakreste i Norge, og superlativene over den vakre Lierdalen ble mange. Selv i dag, mer enn to hundre år senere, kan en veifarende på toppen av Lieråsen bli slått av utsikten, om da farten ikke er så høy at utsikten ikke blir oppdaget. I den nasjonale verneplanen fra Statens vegvesen heter prosjektene 73-74 ''Lierbakkene vegmiljø''. Et av prosjektene er et godt bevart og svært bratt parti på 1 km av Paradisbakkene. [[Bilde:Utsikt fra Paradisbakken.jpg|thumb|Utsikt mot Paradisbakkene, Lierdalen og Drammenselva.(Bildet er kopi av en tegning i boken ''Norge fremstillet i tegninger av Chr. Tønsbergs forlag i 1848.'' Motivet er laget av maleren Frich (1810-1858) for Chr. Tønsberg)]]<br />
-Tiden kan kalles opplysningstidens tidsalder. Gamle produksjonsmetoder ble forkastet og nye ble utprøvd. Peder Anker kan nok oppfattes som en representant for opplyningstiden, og han hevdet fullt og fast at utvikling av gode veier var en forutsetning for både kulturell og materiell utvikling. [[J. C. Vogelius]] som var sogneprest i Asker og Bærum mellom 1752 og 1799 må kunne kalles en opplysningstidens prest og engasjerte seg sterkt i utbedringen av kongeveien på hele strekningen fra Lysaker til [[Lier (Buskerud)|Lier]] i Buskerud og rettledet bøndene i deres veiarbeid.
+Tiden kan kalles opplysningstidens tidsalder. Gamle produksjonsmetoder ble forkastet og nye ble utprøvd. Peder Anker kan nok oppfattes som en representant for opplysningstiden, og han hevdet fullt og fast at utvikling av gode veier var en forutsetning for både kulturell og materiell utvikling. [[J. C. Vogelius]] som var sogneprest i Asker og Bærum mellom 1752 og 1799 må kunne kalles en opplysningstidens prest og engasjerte seg sterkt i utbedringen av kongeveien på hele strekningen fra Lysaker til [[Lier (Buskerud)|Lier]] i Buskerud og rettledet bøndene i deres veiarbeid.
 == Strekningen Bragernes-Kongsberg ==
@@ Linje 108: / Linje 108: @@
 ''
-I det følgende blir noen av formuleringene forklart. Glas-Pusteriet er det kjente [[Nøstetangen glassverk]] fra 1700-tallet. Glassverket som ikke lenger eksisterer, var i sin tid et viden kjent glassverk. Sognekirken som blir kalt Eeger Kirke, er [[Haug kirke]]. Haug kirke er en av landets eldste kirker. [[Semb kongsgård]] var et imponerende anlegg i begynnelsen av 1600-tallet, men forfalt deretter raskt og er for lengst borte. På denne gården oppholdt kong Christian IV seg da han utarbeidet retningslinjer for etablering av Kongsberg og Christiania etter brannen i 1624. [[Fosseholm herregård]] og gården [[Skjelbred]] eksisterer fortsatt. På Skjelbred bodde [[Hartvig Huitfeldt]], som i sin tid var leder av Sølverket (berghauptmann) og byggeleder for Sølvveien. Henvisningen til Peer Basse gjelder [[Peder Hansen Little]], som ble en stor lensherre på 1500-tallet, blant annet på Akershus. Han skaffet seg også Semb og Fosseholm og store eiendommer, blant annet på Eiker. Han var en viktig medspiller for kongen. Mens Semb kongsgård er forsvunnet, driftes bygningene på Fosseholm i dag av [[Eiker historielag]]. Svend Basse var stamfar til Peer Basse, mens Hans Basse var sønnen til Peer Basse og også en viktig medspiller for kongemakten. På hans tid var kongen Christian IV. Bergmennene som arbeidet i gruvene i begynnelsen, kom fra Tyskland, og tysk ble også språket i gruvene. Leder var berghauptmannen.[[Bilde:Utsyn mot Kongsberg.jpg|thumb|Kopi av bilde i boken ''Norge fremstillet i tegninger'' av Chr. Tønsbergs forlag (Motivet er laget av maleren Frich (1810-1858) for Chr. Tønsberg)]]<br />
+I det følgende blir noen av formuleringene forklart. Glas-Pusteriet er det kjente [[Nøstetangen glassverk]] fra 1700-tallet. Glassverket som ikke lenger eksisterer, var i sin tid et viden kjent glassverk. Sognekirken som blir kalt Eeger Kirke, er [[Haug kirke]]. Haug kirke er en av landets eldste kirker. [[Semb kongsgård]] var et imponerende anlegg i begynnelsen av 1600-tallet, men forfalt deretter raskt og er for lengst borte. På denne gården oppholdt kong Christian IV seg da han utarbeidet retningslinjer for etablering av Kongsberg og Christiania etter brannen i 1624. [[Fossesholm herregård]] og gården [[Skjelbred]] eksisterer fortsatt. På Skjelbred bodde [[Hartvig Huitfeldt]], som i sin tid var leder av Sølvverket (berghauptmann) og byggeleder for Sølvveien. Henvisningen til Peer Basse gjelder [[Peder Hansen Little]], som ble en stor lensherre på 1500-tallet, blant annet på Akershus. Han skaffet seg også Semb og Fossesholm og store eiendommer, blant annet på Eiker. Han var en viktig medspiller for kongen. Mens Semb kongsgård er forsvunnet, driftes bygningene på Fossesholm i dag av [[Eiker historielag]]. Svend Basse var stamfar til Peer Basse, mens Hans Basse var sønnen til Peer Basse og også en viktig medspiller for kongemakten. På hans tid var kongen Christian IV. Bergmennene som arbeidet i gruvene i begynnelsen, kom fra Tyskland, og tysk ble også språket i gruvene. Leder var berghauptmannen.[[Bilde:Utsyn mot Kongsberg.jpg|thumb|Utsyn mot Kongsberg. Kopi av bilde i boken ''Norge fremstillet i tegninger'' av Chr. Tønsbergs forlag (Motivet er laget av maleren Frich (1810-1858) for Chr. Tønsberg)]]<br />
 Clarke som besøkte sølvgruvene i 1799, gir en ganske inngående beskrivelse av turen. Etter å ha blitt ferget over Drammenselva ved Hokksund fant han veien til Kongsberg som bakkete. Han la merke til en pen innsjø (trolig Fiskum), og bemerket at fjellene etter hvert ble høyere og mer nakne før han begynte på en bratt nedkjørsel til Kongsberg. En trebro over fossen ledet inn til byen.<br />
-Driften av Sølvverket har hatt både svært gode og svært dårlige tider. Gode år inntraff på 1760- og 1770-tallet, mens begynnelsen av 1800-tallet ble spesielt vanskelig, og mellom 1805 og 1816 var driften helt innstilt. For å gi bedre muligheter for beskjeftigelse for inbygerne ble Kongsberg våpenfabrikk opprettet i 1814. For et sted som var så ensidig knyttet til én hovedvirksomhet som Kongsberg var, fikk store svingninger i produksjonen dramatiske følger for befolkningen. Ved folketellingen i 1769 var Kongsberg landets nest største by etter Bergen, men ved tellingen i 1801 hadde folketallet sunket til 6 810, og både Bergen, Christiania og Trondhjem var da større enn Kongsberg i folketall. I 1735 fikk Kongsberg noen rettigheter som kjøpstad (by), men fikk først i 1802 fulle rettigheter.<br />
+Driften av Sølvverket har hatt både svært gode og svært dårlige tider. Gode år inntraff på 1760- og 1770-tallet, mens begynnelsen av 1800-tallet ble spesielt vanskelig, og mellom 1805 og 1816 var driften helt innstilt. For å gi bedre muligheter for beskjeftigelse for innbygerne ble Kongsberg våpenfabrikk opprettet i 1814. For et sted som var så ensidig knyttet til én hovedvirksomhet som Kongsberg var, fikk store svingninger i produksjonen dramatiske følger for befolkningen. Ved folketellingen i 1769 var Kongsberg landets nest største by etter Bergen, men ved tellingen i 1801 hadde folketallet sunket til 6 810, og både Bergen, Christiania og Trondhjem var da større enn Kongsberg i folketall. I 1735 fikk Kongsberg noen rettigheter som kjøpstad (by), men fikk først i 1802 fulle rettigheter.<br />
 På grunn av Sølvverkets betydning for kongeriket, ble det etablert postkontor der og bipost med tilknytning til Vestlandsruten i Bragernes. Det ensidige næringsgrunnlaget i byen med et stort antall gruvearbeidere gjenspeiles trolig i et lite antall brev sendt i 1806 regnet per innbygger ifølge folketellingen i 1801. Tallet på 1,7 var minst blant alle landets byer og ladesteder. I 1806 håndterte postkontoret 11 860 brev. Det blir i gjennomsnitt 32 om dagen.<br />
-Etter forslag fra to ansatte ved Sølvverket opprettet myndighetene et bergseminar på Kongsberg i 1757. Det offisielle navnet på skolen var Det Kongelige Berg-Seminarium, og skolen hører med blant de eldste bergakademier i Europa.  Myndighetene tok lenge ikke  skritt til å gi skolen de nødvendige midlene for driften. Den ble drevet av ansatte ved Sølvverket. Først i 1783 ble en plan for reorganisering av driften vedtatt ved kongelig resolusjon, og det ble bevilget midler til et stort nybygg. En eksamensordning ble vedtatt, fagkrets laget og lærere ansatt. Det nye bergseminaret ble åpnet i 1786 og gikk inn i en god periode. Da Sølvverket offisielt ble nedlagt i 1805, ble forholdene vanskelige for Bergseminaret, og studenttallet skrumpet inn. Den siste kandidaten tok eksamen i 1813, da var det gått syv år siden forrige eksamen. I disse nasjonalt turbulente årene hadde myndighetene endelig gitt etter for det norske kravet om eget universitet og i 1811 besluttet at det burde ligge på Kongsberg. Etter lobbyvirksomhet fra toneangivende folk i Christiania ble forslaget omgjort året etter til Christiania. Dermed var dagene talte for den vesle institusjonen på Kongsberg, og den ble nedlagt i 1814. Bergseminarets leder ble samme året utnvent til Universitetets første professor i bergfag.<br />
+Etter forslag fra to ansatte ved Sølvverket opprettet myndighetene et bergseminar på Kongsberg i 1757. Det offisielle navnet på skolen var Det Kongelige Berg-Seminarium, og skolen hører med blant de eldste bergakademier i Europa.  Myndighetene tok lenge ikke  skritt til å gi skolen de nødvendige midlene for driften. Den ble drevet av ansatte ved Sølvverket. Først i 1783 ble en plan for reorganisering av driften vedtatt ved kongelig resolusjon, og det ble bevilget midler til et stort nybygg. En eksamensordning ble vedtatt, fagkrets laget og lærere ansatt. Det nye bergseminaret ble åpnet i 1786 og gikk inn i en god periode. Da Sølvverket offisielt ble nedlagt i 1805, ble forholdene vanskelige for Bergseminaret, og studenttallet skrumpet inn. Den siste kandidaten tok eksamen i 1813, da var det gått syv år siden forrige eksamen. I disse nasjonalt turbulente årene hadde myndighetene endelig gitt etter for det norske kravet om eget universitet og i 1811 besluttet at det burde ligge på Kongsberg. Etter lobbyvirksomhet fra toneangivende folk i Christiania ble forslaget omgjort året etter til Christiania. Dermed var dagene talte for den vesle institusjonen på Kongsberg, og den ble nedlagt i 1814. Bergseminarets leder ble samme året utnevnt til Universitetets første professor i bergfag.<br />
 Clarke mente at Kongsberg var en vakker by, men ble skjemt av mange tiggere. For å kunne tilpasse folketallet til mulighetene for arbeid i gruvene, hadde kongen lovet ett års lønn til arbeidere eller unge menn i arbeiderfamilier når de forlot byen for å finne arbeid andre steder. Da Clarke besøkte byen i 1799, ble det bare utvunnet tredjeparten så mye sølv som i gode år. Det er derfor ikke overraskende at folketallet var på vei nedover ved inngangen til 1800.<br />