Postgangen Christiania-Trondhjem
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Etter hvert som både kongemakt og kirkensadministrasjon vokste i middelalderen oppsto behov om formidling både av skriftlige dokumenter og meldinger. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom 1337 og 1342 som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledenede menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjernesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikke, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525.
Men reformasjonen i 1536 satte sluttstrek for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Christiania og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Christiania og erkebispesetet i Trondhjem. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholder Jens Juel året etter postforbindelsen København - Christiania øverst på ønskelisten. Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den første som klarte å realisere ønsket om regelmessige postruter både til København og til Trondhjem i 1647. Når vi med bilde 1 inntroduserer postruten Christiania- Trondhjem med et pilegrimsmerke og et kart med 38 tallmarkeringer er forklaringen at Stiftelsen Norsk Kulturarv og Pilegrimsutvalget i Nidaros siden 2003 har samlet og videreformidlet mange verdier knyttet til natur, kultur og livstolking gjennom pilegrimers bruk av gamle historiske ferdselsårer til Nidaros og «Olavsarven». Pilegrimsruten "Gudbrandsdalsleden øst" følger i store trekk traséen for postruten Christiania- Trondhjem. Mye informasjon, foto og detaljerte kart for de enkelte delstrekninger med forslag til fotvandringer i dag kan finnes ved å gå inn på nettstedet http://www.pilegrim.info/led.aspx?led=246955 og aktivisere hvert enkelt av de 38 tallmarkeringene og der velge/skifte mellom vandrekart, fotoalbum, tjenestetilbud (overnatting) og beskrivelser av kulturminner knyttet til pilegrimsleden. De som ønsker flere opplysninger om Sehesteds organisering av et postvesen i Christiania og dets utvikling inntil det i 1719 ble underlagt det danske generalpostamt finner dette i Samkults artikkel: «Postgangen 1647 – 1814. Forutsetninger, gjennomføring og konsekvenser».
Byen ved Akershus festning og postrutetrasèer gjennom Groruddalen
Etter storbrannen i Gamlebyen Oslo i 1625 bestemte Christian IV at byen skulle flyttes til Akersneset, beskyttet av Akershus festning. Kongen var selv med på å planlegge byen slik at nærmeste område nord for festningen begrenset av voller ble en by med velordnede og brede gater for å gjøre byen brannsikker. Det ble krevet at den nye byens hus skulle bygges i brannsikkert materiale. Isaac van Geelkercks berømte prospekt av Christiania 1648 viser hele det planlagte byområdet der en i forlengelse av dagens Tollbodgate (Vaterstrædet) og Rådhusgate (Rådhusstrædet) finner to langbrygger ut i Bjørvika. Til høyre (mot nordøst) lå byens Store Voldport med en bastion på hver side. Det var ellers en mindre byport som førte ut i Pipervika der byvollen støtte mot festningens Escarpe du Nord. Portene ble stengt om natten og det var vakt ved portene som krevde inn bytoll.
I Rådhusgt 11 (i krysset med Kirkegata) finnes Stattholdergården som inngår i Riksantikvarens kulturminnebase. Det var myntmester Peter Gruner som bygget huset i 1640 der han fikk samlet Norges tre myntembeter til Christiania. Han døde allerede to år etter innflyttingen hvoretter hans sønn overtok huset og embetet. I 1680 flyttet stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve inn i huset med sitt hoff. Som navnet tilsier brukte han huset som stattholdergård slik at denne bygningen sammen med byens Store Voldport mange år fremover ble et viktig ledd i postverkets virksomhet i Norge. Etableringen av Christiania på Akersneset medførte etter hvert omlegginger av enkelte transportruter som tidligere gikk over Galgeberg, Arbeidet med å bygge ny vei ut av byen via Sinsen ble igangsatt på midten av 1600-tallet og dette medførte også en samordning av postføringen til Bergen og Trondhjem på strekningen Akershus festning – Grorud.
Spor etter det som i dag kan kalles Trondheimsveg fører oss helt tilbake til vikingetiden under betegnelser som ljodgate og oldtidsveg da transport av gods og varer ikke var større enn det som kunne transporteres med kløvhester på barmark og med slep/sleder på vinterføre. På et Googlekart har samkultgruppen tegnet inn gamle vegtrasèer gjennom Groruddalen som ble benyttet av postførere i perioden 1647 – 1814. Med posthornlogoer er også postgårder (Haugen/Stovner, Romsås/Grorud og Lahaug) markert.Selv om kongeveg ble et begrep i et dansk-norsk hovedvegsystem på 1600-tallet gikk det lang tid før man klarte å få til lange sammenhengende kjørbare vegstrekninger. På et kart fra 1716 følger «Trondheimsvegen» fremdeles Oldtidsvegens trasé. Først i 1770 ble det en sammenhengende kjørbar veg Christiania – Skedsmo. Fra Akershus festning fulgte den som stort sett Kongens gate, Storgata , over en bru ved Dælen gård , Lakkegata , «Trondheimsveien», Sinsenveien, Refstad alle , Økernvegen og videre med noen svinger nedenfor «Trondheimsveien» frem til Grorud og Bånkall/Skillebekk. Der svingte vegen østover i tung stigning oppover Gjelleråsen ( mellom Karushøgda og Lauåsen) til Lahaug. På noen strekninger av Oldtidsvegen og den gamle kongevegen over Gjelleråsen er det fortsatt mulig å finne eksempler på «fàr» av veien.
Den «nye» Trondhjemske kongeveg ble også ferdselsåre for bygdene Nittedal og Hadeland. En rideveg som tidligere gikk fra Tonsen over Stig og gjennom Lillomarka ble i 1804 avløst av den «Bergenske Kongeveg» mellom Grorud langs Steinbruvann til Nittedal. Den er i dag en av de best bevarte kongeveger i Oslos omegn
Plankeveg og plankekjørere
På slutten av 1600-tallet og særlig på 1700-tallet ble det en stor trafikkøkning både på gamle og nye traséer til Trondheimsvegen. Og snart kom det også opp mange hvile- og skjenkesteder . Grunnen til dette var transporten av plank til Christiania ned til bordtomtene som lå ved Akerselvas munning. Det medførte bl.a. at gamle Strømsvegen på folkemunne fikk navnet “Plankeveien”. P. Chr. Asbjørnsen skildrer i sin novelle "Plankekjørerne" hvordan disse plankekjørerne var, og hvilke tilstander som var på vegene i den tidsperioden. Her gjengis to avsnitt knyttet til skjenkestua ved Borrebekken som lå nær Linderud gård langs Trondheimsvegen (bilde 3):
"Reiser man om vinteren opp gjennom noen av de bygder i vårt land som har en livlig trelastkommers, kan man knapt unngå å støte på bord- og plankekjørere. Det er ikke noe fornøyelig bekjentskap. De staup og render de huler ut i veien med sin uvørne kjørsel og de tunge lassene sine, kunne være leie nok - det blir slingring og velting alt i ett. Men det er ingen ting imot å møte disse vinterveienes tyranner selv, når de sperrer ferdselen i rekker på tredve, firti, femti lass. Den reisendes rett og velvære vedkommer ikke bordkjøreren mer enn den planken som ennu ikke er skåret, eller det brennevin som ennu ikke er brendt. Han tar en hvil midt på veien og sperrer den så lenge han finner det for godt. Ferdesfolk får ta til takke med snefonnene langs veikanten, hvis de ikke drister seg til å gjøre krav på litt av den halve veien de har lovlig rett til. Men by ikke bordkjøreren knubbete ord ved en slik leilighet. Da er han like så ferdig med neven, som han er tilbøyelig til fred og rimelighet når han blir buden på en pel brennevin. Men mindre må det ikke være; under hans utrivelige, slitsomme liv blir brennevinet både mat og drikke og klær for ham."
Postruten mellom Christiania og Trondhjem over Gjelleråsen var vanskelig helt frem til slutten av 1780-tallet «Det stykke vej, der man var mest udsat, var Lamoen ....fæle bakker gjerne av glat isvold…om sommeren store kampestener som rullede under ens fødder». I begge ender av en bratt bakke nær toppen skal det ha stått bjelle-le med klokker for å kunne praktisere den tids envegskjøring. Veien der var så smal at bare en hest med kløv kunne passere av gangen. Skulle noen fare med kløv eller slede gjennom den trange bakken ringte de for å varsku de som kom den andre veien. Den som ringte i klokka først fikk passere først.
På nordsiden av Gjelleråsen på strekningen til Hval var det gårdene Lahaug og Slogum som fraktet posten i begge retninger. Hval hadde ansvaret i begge trafikkretninger nordover til Langeland i Ullensaker. Der overtok gårdene Risebu, Helgebostad, Fløgstad og Bjørtomt posttransporten til Røisi ved Minnesund. På sin reise i 1772, da Schanche registrerte poståpnerier der andre enn vedkommende embetsmann brukte klaffen i postvesken, fant han at gårdene Hval og Frogner i Sørum var de nærmeste til Christiania som vekselvis var poståpneri. Her ble brev til og fra Blaker skanse tatt ut og lagt inn. Men dette sinket posten mye slik at Schanche forbød postbøndene å fortsette med det. I stedet skulle de benytte gården Brotnu i Ullensaker, der auditør Marine lovte å ekspedere posten.
Bipost fra Ullensaker til Kongsvinger, Solør og Østerdalen. En redegjørelse fra fogden i Vinger og Odalen viser at noen år etter at staten overtok postverket gikk det en bipost mellom Ullensaker og Kongsvinger ført av bønder i Nes og Odalen. Kommandanten på Kongsvinger festning åpnet brevene før en soldat førte de videre til Hammer i Odalen som nærmeste postgård. Etter forslag av Schanche overtok postverket senere denne biposten selv om den ikke bidro til inntekter. Tross manglende utgiftsdekning klarte kommandanten på festningen senere å vinne frem med sitt forslag om at vaktmesterløytnanten skulle bli ansatt som postmester. Det resulterte i at det 19. desember 1788 som prøverdning ble opprettet postkontor på Kongsvinger. Fra 4. november 1803 ble postkontoret permanent. I ruten mellom Ullensaker og Kongsvinger ble det to poståpnerier: Vågstad og Ellingsrud i Sør-Odal. Den siste ble i 1813 flyttet til Vestre Os. Sammen med Kongsvingerposten var det helt siden slutten av 1600-årene blitt sendt brev til og fra fogden i Solør og Østerdalen. I 1805 søkte postmesteren på Kongsvinger om at han måtte få et tillegg på 24 rdl. om året for å ekspedere «den fra Kongsvinger gjennem Solør til Østerdalen og Hedemark gaaende post». Men før 1814 måtte nok de fleste embetsmennene og andre behovstrengende hjelpe seg på annen måte. Da to ganger ukentlig post ble gjennomført i Trondheimsruten måtte biposten nøye seg med å knytte seg til den ene av dem. Innen skiløperkorpsets distrikt, som omfattet hele Østerdalen, hadde man ordnet det slik at brev som ble sendt med Trondheimsposten ble lagt av på gården Todderud i Stange. For å få brevene over til Elverum hadde embetsmennene her gått sammen om en ordning med en underoffiser som postbud.
Eidsvoll Verk og Eidsvollbygningen. Eidsvoll Jernverk omtales første gang i 1627. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da landets høyeste embetsmann innen bergetaten Heinrich von Schlanbusch fikk Verket i gave av kong Christian V. Dette innledet en glanstid for verket med Eidsvollsovner som var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste på den tid. De var verkets viktigste produkt ved siden av stangjern til utsmiing. Verket dekket sitt malmbehov fra nærliggende gruvedrift i Feiring mens andre jernverk på den tid dekket mesteparten av sitt behov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø. Verket var forgjeldet da sønnen Theodor Georg Schlanbusch overtok i 1705 men klarte å holde driften gående inntil han i 1746 skrev et oppsiktsvekkende testamente hvor det framgikk at 4 av gårdene med 48 husmannsplasser under Verket skulle overtas av brukerne etter hovedarvingers død. Det kan ha medvirket til at Schanche på sin reise som postkontrollør i 1752 ikke fant det nødvendig at posten ble ført om Verket og endret det slik at gården Mork i Eidsvoll under fogden Gamborg ble poståpneri. Den gården er lokalisert nær Vegamot dvs en betegnelse for et gammelt vegkryss. Etter en periode med skiftende eiere og utbruddet av Napoleonskrigene i 1792 ble Eidsvoll Verk i 1794 kjøpt av Carsten Anker. Anker foretok store investeringer for å bygge det opp igjen og satset stort på å forbedre driften. I nærheten av Verkets gruver i Feiring anla han et moderne verksanlegg og etter 1798 ble store deler av virksomheten lagt dit. I 1808 talte verkssamfunnet i Feiringskogen hele 168 personer. Det ble også kjøpt store skogeiendommer for å sikre tilgang på trekull. Og med sagbruksprivilegier økte inntektene gjennom trelasteksport. Men etter at Danmark-Norge ble involvert i krigen på Napoleons side fikk Carsten Anker store gjeldsproblemer ved at norsk eksport av slike varer ble hardt rammet av fastlandsblokaden. Likevel klarte han å bygge om en gammel verkseierbygning til en staselig privatbolig inspireret av fransk og dansk arkitektur som ingen hadde sett maken til på disse trakter. ”Mitt stolte Eidsvold” skal Carsten Anker ha uttrykt da han stilte dette store huset til disposisjon for Riksforsamlingen i 1814 (notabelmøtet i februar og riksforsamlingen i april-mai).
De som ønsker å vite mer om vegvalgsmuligheter som pilegrimer benyttet da de nærmet seg Eidsvoll på stien inn langs vestsiden av Hersjøen kan finne det ved å bruke linken: http://www.eidsvoll.kommune.no/getfile.aspx/document/epcx_id/1835/epdd_id/98i http://www.pilegrim.no/page.php?id=1097323070 Der gir Eidsvoll kulturkontor detaljerte kart og beskrivelser av «Pilegrimsleden gjennom Eidsvoll kommune».
Eidsivating lagting for befolkningen rundt Mjøsa hadde opprinnelig sete på Åker i Vang. På Olav den helliges tid, ble lagtinget flyttet til Eidsvoll. Etter hvert ble det foretatt mange endringer i hvilke områder som skulle inngå i dette lagtinget, sist i forbindelse med toinstansreformen i strafferettspleien i 1995. Da ble Oppland, Hedmark og Romerikskommunene i Akerhus et eget lagdømme kjent som Eidsivating lagmannsrett på Hamar (nært det gamle setet på Åker i Vang). Den resterende del av det gamle Eidsivating fikk navnet Borgarting lagdømme oppkalt etter det gamle lagtinget for området rundt Oslofjorden som hadde tingsted ved Sarpsborg. Det nye Borgarting er lokalisert til Oslo.
Nordover fra Eidsvoll ble posten ført over fergestedet ved Minnesund. På østsiden av Mjøsa måtte posten fraktes gjennom ”Mordskogen” som på vinterstid mange ganger kunne være så vanskelig å passere med hest at posten måtte bæres. På strekningen fram til Hamar nevner Schanche følgende gardsbruk: Gården Røisi ved Minnesund fraktet post nordover til Ulvin derfra til gården Øvre Morstu og Hestnes i Stange og videre til gårdene Hov og Korsø ved Tangen. Nordover derfra overtok Arstad og Berg ved Hamar. Sørover gikk posten til gården Hestnes. Mjøsa var både før og etter 1647 en viktig transportåre for varer og skysstrafikk. Bønder hadde blant annet plikt til å bygge og holde og føre båter for øvrighetspersoner på reise. Slike båter som også ble kalt kongsbåter lå bl.a. ved Furnes, Frangstøa, Gjøvik, Smørvika, og Totenvika. Et vegnett lite egnet for tunge transporter medførte at isen på Mjøsa ble mye utnyttet til transport med hest og slede om vinteren. Disse fulgte forskjellige faste ruter, for eksempel “Dølvegen” eller langsetter-ruta mellom Fåberg og Eidsvoll eller tversoverruter mellom øst- og vestsida av Mjøsa. Mulighetene til vintertransport på kryss og tvers medvirket til at alle markedene rundt innsjøen ble avholdt om vinteren. Sverre Steen mener at kirker i Stange, Ringsaker, på Nes og Hamar ble lokalisert på strandsteder slik at de også skulle fungere som seilingsmerker. Mjøskastellet på Steinsholmen (utenfor Moelv i Ringsaker) som nevnes i et pavebrev fra 1234 og i Håkon Håkonssons saga, sier mye om Mjøsas betydning som kommunikasjonsåre allerede på 11-1200 tallet under konfliktene mellom stat/ kirkemakt og opprørsk opposisjon i det indre østland. Biskop Jens Nilssøn forteller om sin reise i 1589 at han benyttet båt «......fra Rommedal til en ødegaard, kallis Korsødegaard derfra til Baads og kom midnatsztid til Edtzuold». Pilegrimer skal bl.a. ha brukt båt mellom Minne og et kloster på Helgøya og det hevdes at slik båttransport på Mjøsa hadde betydning da Eirik Magnusson i 1297 fikk lovfestet at «ingen må fjerne eller ta de fartøyene de (pilegrimene) brukte til å ta seg over innsjøer». I dag er det DS «Skibladner» (Norges eneste hjuldamper bygget i 1854–1856) som i sommerhalvåret fører tradisjonen videre og tilbyr båttransport på Mjøsa mellom Eidsvold, Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Hamarkaupangen var Norges eneste innlandsby i middelalderen med røtter tilbake til en handelsplass under høvdingsetet på Åker, innerst i Åkersvika. I 1152/53 ble Oslo bispedømme delt med et nytt bispesete plassert i Hamar. Byens maktpolitiske styrke og betydning for innlandet kommer bl.a. til uttrykk ved at ble det bygd en staselig domkirke, en stor bispegård med høye murer og tårn, boliger for alle prestene, en katedralskole, et hospital med egen kirke, Korskirken, og et kloster. I 1537, under reformasjonen, ble den siste katolske biskopen i Hamar, Mogens, tatt til fange og ført ut av landet. Bispedømmet ble igjen lagt inn under Oslo. Bispegården i Hamar ble bolig for lensherren. I 1567, under den nordiske syvårskrigen, ble bispegården beleiret av en svensk hæravdeling som sprengte gården i lufta. Domkirken tok også fyr og fikk store ødeleggelser. Hamars befolkning flyktet og det gikk lang tid før byen igjen ble et innlandssenter. Dette bidro til at et Grundsetmarked vokste opp i Elverumsområdet som bl.a fikk stor omsetning av jernprodukter fremstilt av bergmalm i Sverige. Dette utkonkurrerte jernproduksjon basert på myrmalm i Gudbrandsdalens fjellområder på 1600-tallet. Først i 1849 fikk Hamar igjen bystatus med kjøpstadsrettigheter. På Domkirkeodden ligger i dag både et middelaldermuseum for Hamarkaupangen og et folkemuseum for Hedmarksbygdene. Ruinen av domkirken er bygd inn i et vernebygg av glass for å beskytte den mot nedbør og frost. Flere opplysninger om kulturminner med bilder knyttet til Hamar kan finnes ved å benytte linken: http://www.hamar.kommune.no/category1863.html