Postgangen Christiania-Trondhjem
Postgangen Christiania-Trondhjem var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom 1337 og 1342 som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. Men reformasjonen i 1536 brøt virksomheten for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Christiania og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Christiania og erkebispesetet i Trondhjem. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholder Jens Juel året etter postforbindelsen København - Christiania øverst på ønskelisten. Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den første som klarte å realisere ønsket om regelmessige postruter både til København og til Trondhjem i 1647. Når vi med bilde 1 inntroduserer postruten Christiania- Trondhjem med et pilegrimsmerke og et kart med 38 tallmarkeringer er forklaringen at Stiftelsen Norsk Kulturarv og Pilegrimsutvalget i Nidaros siden 2003 har samlet og videreformidlet mange verdier knyttet til natur, kultur og livstolking gjennom pilegrimers bruk av gamle historiske ferdselsårer til Nidaros og «Olavsarven». Pilegrimsruten "Gudbrandsdalsleden øst" følger i store trekk traséen for postruten Christiania- Trondhjem. Mye informasjon, foto og detaljerte kart for de enkelte delstrekninger med forslag til fotvandringer i dag kan finnes ved å gå inn på nettstedet http://www.pilegrim.info/led.aspx?led=246955 og aktivisere hvert enkelt av de 38 tallmarkeringene og der velge/skifte mellom vandrekart, fotoalbum, tjenestetilbud (overnatting) og beskrivelser av kulturminner knyttet til pilegrimsleden. De som ønsker flere opplysninger om Sehesteds organisering av et postvesen i Christiania og dets utvikling inntil det i 1719 ble underlagt det danske generalpostamt finner dette i Samkults artikkel: «Postgangen 1647 – 1814. Forutsetninger, gjennomføring og konsekvenser».
Strekningen Christiania - Hamar
Byen ved Akershus festning og postrutetrasèer gjennom Groruddalen
Etter storbrannen i Gamlebyen Oslo i 1625 bestemte Christian IV at byen skulle flyttes til Akersneset, beskyttet av Akershus festning. Kongen var selv med på å planlegge byen slik at nærmeste område nord for festningen begrenset av voller ble en by med velordnede og brede gater for å gjøre byen brannsikker. Det ble krevet at den nye byens hus skulle bygges i brannsikkert materiale. Isaac van Geelkercks berømte prospekt av Christiania 1648 viser hele det planlagte byområdet der en i forlengelse av dagens Tollbodgate (Vaterstrædet) og Rådhusgate (Rådhusstrædet) finner to langbrygger ut i Bjørvika. Til høyre (mot nordøst) lå byens Store Voldport med en bastion på hver side. Det var ellers en mindre byport som førte ut i Pipervika der byvollen støtte mot festningens Escarpe du Nord. Portene ble stengt om natten og det var vakt ved portene som krevde inn bytoll.
I Rådhusgt 11 (i krysset med Kirkegata) finnes Stattholdergården som inngår i Riksantikvarens kulturminnebase. Det var myntmester Peter Grüner som bygget huset i 1640 der han fikk samlet Norges tre myntembeter til Christiania. Han døde allerede to år etter innflyttingen hvoretter hans sønn overtok huset og embetet. I 1680 flyttet stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve inn i huset med sitt hoff. Som navnet tilsier brukte han huset som stattholdergård slik at denne bygningen sammen med byens Store Voldport mange år fremover ble et viktig ledd i postverkets virksomhet i Norge. Etableringen av Christiania på Akersneset medførte etter hvert omlegginger av enkelte transportruter som tidligere gikk over Galgeberg, Arbeidet med å bygge ny vei ut av byen via Sinsen ble igangsatt på midten av 1600-tallet og dette medførte også en samordning av postføringen til Bergen og Trondhjem på strekningen Akershus festning – Grorud.
Spor etter det som i dag kan kalles Trondheimsveg fører oss helt tilbake til vikingetiden under betegnelser som ljodgate og oldtidsveg da transport av gods og varer ikke var større enn det som kunne transporteres med kløvhester på barmark og med slep/sleder på vinterføre. På et Googlekart har Samkultgruppen tegnet inn gamle vegtraseer gjennom Groruddalen som ble benyttet av postførere i perioden 1647 – 1814. Med posthornlogoer er også postgårder (Haugen/Stovner, Romsås/Grorud og Lahaug) markert.Selv om kongeveg ble et begrep i et dansk-norsk hovedvegsystem på 1600-tallet gikk det lang tid før man klarte å få til lange sammenhengende kjørbare vegstrekninger. På et kart fra 1716 følger «Trondheimsvegen» fremdeles Oldtidsvegens trasé. Først i 1770 ble det en sammenhengende kjørbar veg Christiania – Skedsmo. Fra Akershus festning fulgte den som stort sett Kongens gate, Storgata , over en bru ved Dælen gård , Lakkegata , «Trondheimsveien», Sinsenveien, Refstad alle , Økernvegen og videre med noen svinger nedenfor «Trondheimsveien» frem til Grorud og Bånkall/Skillebekk. Der svingte vegen østover i tung stigning oppover Gjelleråsen ( mellom Karushøgda og Lauvåsen) til Lahaug gård. På noen strekninger av Oldtidsvegen og den gamle kongevegen over Gjelleråsen er det fortsatt mulig å finne eksempler på «fàr» av veien.
Den «nye» Trondhjemske kongeveg ble også ferdselsåre for bygdene Nittedal og Hadeland. En rideveg som tidligere gikk fra Tonsen over Stig og gjennom Lillomarka ble i 1804 avløst av den «Bergenske Kongeveg» mellom Grorud langs Steinbruvann til Nittedal. Den er i dag en av de best bevarte kongeveger i Oslos omegn
Plankeveg og plankekjørere
På slutten av 1600-tallet og særlig på 1700-tallet ble det en stor trafikkøkning både på gamle og nye traséer til Trondheimsvegen. Og snart kom det også opp mange hvile- og skjenkesteder . Grunnen til dette var transporten av plank til Christiania ned til bordtomtene som lå ved Akerselvas munning. Det medførte bl.a. at gamle Strømsvegen på folkemunne fikk navnet “Plankeveien”. P. Chr. Asbjørnsen skildrer i sin novelle "Plankekjørerne" hvordan disse plankekjørerne var, og hvilke tilstander som var på vegene i den tidsperioden. Her gjengis to avsnitt knyttet til skjenkestua ved Borrebekken gård som lå nær langs Trondheimsvegen:
"Reiser man om vinteren opp gjennom noen av de bygder i vårt land som har en livlig trelastkommers, kan man knapt unngå å støte på bord- og plankekjørere. Det er ikke noe fornøyelig bekjentskap. De staup og render de huler ut i veien med sin uvørne kjørsel og de tunge lassene sine, kunne være leie nok - det blir slingring og velting alt i ett. Men det er ingen ting imot å møte disse vinterveienes tyranner selv, når de sperrer ferdselen i rekker på tredve, firti, femti lass. Den reisendes rett og velvære vedkommer ikke bordkjøreren mer enn den planken som ennu ikke er skåret, eller det brennevin som ennu ikke er brendt. Han tar en hvil midt på veien og sperrer den så lenge han finner det for godt. Ferdesfolk får ta til takke med snefonnene langs veikanten, hvis de ikke drister seg til å gjøre krav på litt av den halve veien de har lovlig rett til. Men by ikke bordkjøreren knubbete ord ved en slik leilighet. Da er han like så ferdig med neven, som han er tilbøyelig til fred og rimelighet når han blir buden på en pel brennevin. Men mindre må det kke være; under hans utrivelige, slitsomme liv blir brennevinet både mat og drikke og klær for ham."
Postruten mellom Christiania og Trondhjem over Gjelleråsen var vanskelig helt frem til slutten av 1780-tallet «Det stykke vej, der man var mest udsat, var Lamoen ....fæle bakker gjerne av glat isvold…om sommeren store kampestener som rullede under ens fødder». I begge ender av en bratt bakke nær toppen skal det ha stått bjelle-le med klokker for å kunne praktisere den tids envegskjøring. Veien der var så smal at bare en hest med kløv kunne passere av gangen. Skulle noen fare med kløv eller slede gjennom den trange bakken ringte de for å varsku de som kom den andre veien. Den som ringte i klokka først fikk passere først.
På nordsiden av Gjelleråsen på strekningen til Hval var det gårdene Lahaug og Slogum som fraktet posten i begge retninger. Hval hadde ansvaret i begge trafikkretninger nordover til Langeland i Ullensaker. Der overtok gårdene Risebu, Helgebostad, Fløgstad og Bjørtomt posttransporten til Røisi ved Minnesund. På sin reise i 1772, da Schanche registrerte poståpnerier der andre enn vedkommende embetsmann brukte klaffen i postvesken, fant han at gårdene Hval og Frogner i Sørum var de nærmeste til Christiania som vekselvis var poståpneri. Her ble brev til og fra Blaker skanse tatt ut og lagt inn. Men dette sinket posten mye slik at Schanche forbød postbøndene å fortsette med det. I stedet skulle de benytte gården Brotnu i Ullensaker, der auditør Marine lovte å ekspedere posten.
Bipost fra Ullensaker til Kongsvinger, Solør og Østerdalen
En redegjørelse fra fogden i Vinger og Odalen viser at noen år etter at staten overtok postverket gikk det en bipost mellom Ullensaker og Kongsvinger ført av bønder i Nes og Odalen. Kommandanten på Kongsvinger festning åpnet brevene før en soldat førte de videre til Hammer i Odalen som nærmeste postgård. Etter forslag av Schanche overtok postverket senere denne biposten selv om den ikke bidro til inntekter. Tross manglende utgiftsdekning klarte kommandanten på festningen senere å vinne frem med sitt forslag om at vaktmesterløytnanten skulle bli ansatt som postmester. Det resulterte i at det 19.desember 1788 som prøveordning ble opprettet postkontor på Kongsvinger. Fra 4. november 1803 ble postkontoret permanent. I ruten mellom Ullensaker og Kongsvinger ble det to poståpnerier: Vågstad og Ellingsrud i Sør-Odal. Den siste ble i 1813 flyttet til Vestre Os. Sammen med Kongsvingerposten var det helt siden slutten av 1600-årene blitt sendt brev til og fra fogden i Solør og Østerdalen. I 1805 søkte postmesteren på Kongsvinger om at han måtte få et tillegg på 24 rdl. om året for å ekspedere «den fra Kongsvinger gjennem Solør til Østerdalen og Hedemark gaaende post». Men før 1814 måtte nok de fleste embetsmennene og andre behovstrengende hjelpe seg på annen måte. Da to ganger ukentlig post ble gjennomført i Trondheimsruten måtte biposten nøye seg med å knytte seg til den ene av dem. Innen skiløperkorpsets distrikt, som omfattet hele Østerdalen, hadde man ordnet det slik at brev som ble sendt med Trondheimsposten ble lagt av på gården Todderud i Stange. For å få brevene over til Elverum hadde embetsmennene her gått sammen om en ordning med en underoffiser som postbud.
Eidsvoll Verk og Eidsvollbygningen
Eidsvoll Jernverk omtales første gang i 1627. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da landets høyeste embetsmann innen bergetaten Heinrich von Schlanbusch fikk Verket i gave av kong Christian V. Dette innledet en glanstid for verket med Eidsvollsovner som var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste på den tid. De var verkets viktigste produkt ved siden av stangjern til utsmiing. Verket dekket sitt malmbehov fra nærliggende gruvedrift i Feiring mens andre jernverk på den tid dekket mesteparten av sitt behov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø. Verket var forgjeldet da sønnen Theodor Georg Schlanbusch overtok i 1705 men klarte å holde driften gående inntil han i 1746 skrev et oppsiktsvekkende testamente hvor det framgikk at 4 av gårdene med 48 husmannsplasser under Verket skulle overtas av brukerne etter hovedarvingers død. Det kan ha medvirket til at Schanche på sin reise som postkontrollør i 1752 ikke fant det nødvendig at posten ble ført om Verket og endret det slik at gården Mork i Eidsvoll under fogden Gamborg ble poståpneri. Den gården er lokalisert nær Vegamot dvs en betegnelse for et gammelt vegkryss. Etter en periode med skiftende eiere og utbruddet av Napoleonskrigene i 1792 ble Eidsvoll Verk i 1794 kjøpt av Carsten Anker. Anker foretok store investeringer for å bygge det opp igjen og satset stort på å forbedre driften. I nærheten av Verkets gruver i Feiring anla han et moderne verksanlegg og etter 1798 ble store deler av virksomheten lagt dit. I 1808 talte verkssamfunnet i Feiringskogen hele 168 personer. Det ble også kjøpt store skogeiendommer for å sikre tilgang på trekull. Og med sagbruksprivilegier økte inntektene gjennom trelasteksport. Men etter at Danmark-Norge ble involvert i krigen på Napoleons side fikk Carsten Anker store gjeldsproblemer ved at norsk eksport av slike varer ble hardt rammet av fastlandsblokaden. Likevel klarte han å bygge om en gammel verkseierbygning til en staselig privatbolig inspireret av fransk og dansk arkitektur som ingen hadde sett maken til på disse trakter. ”Mitt stolte Eidsvold” skal Carsten Anker ha uttrykt da han stilte dette store huset til disposisjon for Riksforsamlingen i 1814 (notabelmøtet i februar og riksforsamlingen i april-mai).
De som ønsker å vite mer om vegvalgsmuligheter som pilegrimer benyttet da de nærmet seg Eidsvoll på stien inn langs vestsiden av Hersjøen kan finne det ved å bruke linken: http://www.pilegrim.no/page.php?id=1097323070 Der gir Eidsvoll kulturkontor en beskrivelse av «Pilegrimsleden gjennom Eidsvoll kommune».
Eidsvoll - Hamar
Eidsivating lagting for befolkningen rundt Mjøsa hadde opprinnelig sete på Åker i Vang. På Olav den helliges tid, ble lagtinget flyttet til Eidsvoll. Etter hvert ble det foretatt mange endringer i hvilke områder som skulle inngå i dette lagtinget, sist i forbindelse med toinstansreformen i strafferettspleien i 1995. Da ble Oppland, Hedmark og Romerikskommunene i Akerhus et eget lagdømme kjent som Eidsivating lagmannsrett på Hamar (nært det gamle setet på Åker i Vang). Den resterende del av det gamle Eidsivating fikk navnet Borgarting lagdømme oppkalt etter det gamle lagtinget for området rundt Oslofjorden som hadde tingsted ved Sarpsborg. Det nye Borgarting er lokalisert til Oslo.
Nordover fra Eidsvoll ble posten ført over fergestedet ved Minnesund. På østsiden av Mjøsa måtte posten fraktes gjennom «Mordskogen» som på vinterstid mange ganger kunne være så vanskelig å passere med hest at posten måtte bæres. På strekningen fram til Hamar nevner Schanche følgende gardsbruk: Gården Røisi ved Minnesund fraktet post nordover til Ulvin derfra til gården Øvre Morstu og Hestnes i Stange og videre til gårdene Hov og Korsø ved Tangen. Nordover derfra overtok Arstad og Berg ved Hamar. Sørover gikk posten til gården Hestnes. Mjøsa var både før og etter 1647 en viktig transportåre for varer og skysstrafikk. Bønder hadde blant annet plikt til å bygge og holde og føre båter for øvrighetspersoner på reise. Slike båter som også ble kalt kongsbåter lå bl.a. ved Furnes, Frangstøa, Gjøvik, Smørvika, og Totenvika. Et vegnett lite egnet for tunge transporter medførte at isen på Mjøsa ble mye utnyttet til transport med hest og slede om vinteren. Disse fulgte forskjellige faste ruter, for eksempel “Dølvegen” eller langsetter-ruta mellom Fåberg og Eidsvoll eller tversoverruter mellom øst- og vestsida av Mjøsa. Mulighetene til vintertransport på kryss og tvers medvirket til at alle markedene rundt innsjøen ble avholdt om vinteren. Sverre Steen mener at kirker i Stange, Ringsaker, på Nes og Hamar ble lokalisert på strandsteder slik at de også skulle fungere som seilingsmerker. Mjøskastellet på Steinsholmen (utenfor Moelv i Ringsaker) som nevnes i et pavebrev fra 1234 og i Håkon Håkonssons saga, sier mye om Mjøsas betydning som kommunikasjonsåre allerede på 11-1200 tallet under konfliktene mellom stat/ kirkemakt og opprørsk opposisjon i det indre østland. Biskop Jens Nilssøn forteller om sin reise i 1589 at han benyttet båt «......fra Rommedal til en ødegaard, kallis Korsødegaard derfra til Baads og kom midnatsztid til Edtzuold». Pilegrimer skal bl.a. ha brukt båt mellom Minne og et kloster på Helgøya og det hevdes at slik båttransport på Mjøsa hadde betydning da Eirik Magnusson i 1297 fikk lovfestet at «ingen må fjerne eller ta de fartøyene de (pilegrimene) brukte til å ta seg over innsjøer». I dag er det DS «Skibladner» (Norges eneste hjuldamper bygget i 1854–1856) som i sommerhalvåret fører tradisjonen videre og tilbyr båttransport på Mjøsa mellom Eidsvold, Hamar, Gjøvik og Lillehammer.
Hamarkaupangen var Norges eneste innlandsby i middelalderen med røtter tilbake til en handelsplass under høvdingsetet på Åker, innerst i Åkersvika. I 1152/53 ble Oslo bispedømme delt med et nytt bispesete plassert i Hamar. Byens maktpolitiske styrke og betydning for innlandet kommer bl.a. til uttrykk ved at ble det bygd en staselig domkirke, en stor bispegård med høye murer og tårn, boliger for alle prestene, en katedralskole, et hospital med egen kirke, Korskirken, og et kloster. I 1537, under reformasjonen, ble den siste katolske biskopen i Hamar, Mogens, tatt til fange og ført ut av landet. Bispedømmet ble igjen lagt inn under Oslo. Bispegården i Hamar ble bolig for lensherren. I 1567, under den nordiske syvårskrigen, ble bispegården beleiret av en svensk hæravdeling som sprengte gården i lufta. Domkirken tok også fyr og fikk store ødeleggelser. Hamars befolkning flyktet og det gikk lang tid før byen igjen ble et innlandssenter. Dette bidro til at et Grundsetmarked vokste opp i Elverumsområdet som bl.a fikk stor omsetning av jernprodukter fremstilt av bergmalm i Sverige. Dette utkonkurrerte jernproduksjon basert på myrmalm i Gudbrandsdalens fjellområder på 1600-tallet. Først i 1849 fikk Hamar igjen bystatus med kjøpstadsrettigheter. På Domkirkeodden ligger i dag både et middelaldermuseum for Hamarkaupangen og et folkemuseum for Hedmarksbygdene. Ruinen av domkirken er bygd inn i et vernebygg av glass for å beskytte den mot nedbør og frost. Flere opplysninger om kulturminner med bilder knyttet til Hamar kan finnes ved å benytte linken: http://www.hamar.kommune.no/category1863.html
Strekningen Hamar - Otta
Postgårder mellom Hamar og Otta
Fra gårdene Berg og Arstad ved Hamar var Kolstad-gårdene i Ringsaker første vekslingspost nordover. Derfra ble posten brakt videre til Vea, Rise og Hundskjold ved Brøttum. Forbi det som nå er Lillehammer hadde gården Hauknes oppgaven som postbud. I Fåberg sogn var gården Smestad pålagt postføring allerede i 1647 med «Nordhofven 1/2 mil lenger nord som tilhjelpsgård der postbonden kunne lese og være poståpner». Innberetningen fra fogd Cristopher Bruun i 1709 sier at det ble tatt ut brev fra postvesken til to oberster i Lillehammer og at bondenr på Nord Hove kunne lese og skrive og ta ut brev av postklaffen. Fogd Stenersens innberetning i 1722 sier at da ble posten åpnet i «Lillehammer gjestgivergård» og deretter av postbonden Lars Nordhofven i Fåberg. Schanche registerte i 1754 at det fortsatt ble tatt ut post til Gausdalsbygdene på Nord Hove. Hans registrering og vurdering medførte trolig til at Smestad overtok rollen både som postgård og poståpneri i 1759. På et eget kart viser vi her lokaliseringen både av postgårdene Nord Hove og Smestad sammen med Postmuseet på Maihaugen (som flyttet til Lillehammer i 2003) og Norsk vegmuseum, som ligger 12 km nord for Lillehammer sentrum.
Poståpnerier videre opp i Gudbrandsdalen ble ikke registrert av Schanche i 1758. I fogden Coldewins innberetning i 1689 skilles det imidlertid mellom gårder med «poståpner» og tilhjelpsgårder opp til Otta slik:
- Øyer sogn: Moshus gård (1647) med Bøe (1662) og Houg som tilhjelpsgårder
- Soelberg gård (1647) med Krogbøl (1656) og Mellum som tilhjelpsgårder
- Ringebu sogn: Bachke og Bjørge (årstall ikke angitt)
- Fron sogn: Stocke (ble i 1722 byttet ut med Østeberg)
- Brandvold fraktet postsekkene til
- Klomstad ved Kringen.
På andre siden av Lågen, i dagens tettbygde Otta, lå gården Breden som Wangensteén har markert som postgård på sitt kart i 1762.
Lillehammer og birkebeinere
Av Mjøsbyene var det Lillehammer som var den første som på 1800-tallet fikk kjøpstadsrettigheter (1827). Skal vi nevne noen spesielle kulturminner knyttet til Lillehammer før denne tiden må det være birkebeinerhistorien fra 1205 - 1206 da barnet Haakon Haakonsson skulle bringes i sikkerhet til kong Inge i Nidaros. Håkon var født i 1204 på Folkenborg i Eidsberg kommune i Østfold, der hans mor Inga fra Varteig hevdet at birkebeinerkongen Håkon Sverresson var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Etter at Haakon Sverresson døde nyttårsdagen i 1204 var birkebeinerne raskt ute med å godta Håkon som kongssønn mens baglerne ville kvitte seg med et slikt mulig kongsemne. Derfor måtte Haakon bringes i sikkerhet ved at noen birkebeinere brakte barnet til Hamar juleaften 1205 og videre til en gård ved Lillehammer der de holdt seg skjult i julen. Da de skulle videre turte de ikke ta den vanlige veien opp gjennom Gudbrandsdalen, men dro over fjellet til Østerdalen. Tross mye styggevær i frost og snø klarte to gode skiløpere Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka å få det lille barnet velberget ned i Østerdalen, der de ble godt mottatt av bønder som hjalp dem videre på veien nordover.
Til minne om turen som birkebeinerne hadde med Haakon Haakonsson i 1206 ble birkebeinerrennet innstiftet i 1932 der Lillehammer og Rena har hatt start og mål annethvert år inntil 1991. Senere har dette Birkebeinerrennet hatt fast start på Rena med innkomst på Lillehammer. Sekken på 3,5 kilo, som alle birkebeinere må bære, symboliserer kongssønnen Haakon Haakonsson.
Mange kulturminner mellom Tretten og Otta
Gården Stav med nær beliggenhet til den første kjørbare vegen gjennom dalen ble attraktiv som sentralgard, gjestgiveri og skysskifte lenge før Lillehammer ble kjøpstad. ”Det frie marked hadde allerede stedfestet martn til Stav.” Mens mange andre gamle store martner for lengst er blitt bare fornøyelsesarrangement, eller er nedlagt, lever Stavsmartn på Tretten fortsatt i beste velgående en helg hvert år i månedsskiftet oktober/november. Hesten har vært den sentrale handelsvare på Stav og har klart å opprettholde en sterk tradisjon selv om den så å si ble overkjørt av traktoren og bilen i 1950-60-årene. Forløperen til Stavsmartnan skal ha vært Fjordingsmartnan i Norddalen (Lom) med tidspunkt 9de søndag etter treenighet. Vestlendinger hadde i lengre tid ført hester som de ikke fikk solgt på Norddalsmartn videre nedover i Gudbrandsdalen for å finne kjøpere. Det fortsatte de med så lenge de hadde hest å selge. På Stav kunne sørdølene trekke fordeler av å få hester tilkjørt fremfor å ta en lang tur til martn i Norddalen midt i ei travel slåttonn.
Norsk vegmuseum og Eivind Luthen har merket pilegimsvegen gjennom Øyer, Ringebu, Fron og Sel. I Fron kan den følges fra den kommer inn fra Ringebu over Kjønnås med storslagen utsikt ved passering av elva Frya, langs den til Bersveinshølen, deretter sporet av den gamle tjodveien nær elv og Kongevei før den går bratt opp til Hakkemett og videre til Hundorp med alle gravhaugene. Oppe i lia går den forbi gamle Steig med tilhørighet til Dale-Gudbrand på 1000-tallet. Nord for Listadgard ligger Sygard Grytting, landets eldste herberge fortsatt i drift. Herfra går det bratt fra elvene Augla og Lauvåa forbi Skar og husmannsplassen Øyakleiva til utsikten over dalen. Stien fortsetter forbi Peer Gynt-garden Norgard Hågå, Toksegårdene, Svan, Stø og til lia ovenfor Kvam. Som ledd i utbedringer til kjøreveg på 1700-tallet ble lange strekninger av vegen gjennom Gudbrandsdalen da flyttet ned fra gårdene som lå tildels høyt oppe i dalsidene. Man unngikk derved mange vanskelige partier lenger oppe i liene.
Borgenesset i Ringebu er tatt inn i «Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner» med vernebestemmelser gjort gjeldende for fire veggenerasjoner som er tidstypiske både i utseende og form. Den eldste ridevegen går i bratt terreng og er merket som en del av pilegrimsleden. Vegen bærer preg av å ha hatt flere bruksformål, den er bygd inn i terrenget, dels med tørrmur i ytterkant. Vegpartiet lengst mot nordvest har hulvegspreg og viser slitasjespor i fjellet.Traséen som kalles Kongevegen går forbi gårdene Torsgard og Nedre Borgen. Gjennom området går også dagens Ev 6.
Klev og galder er begreper som kan knyttes til spesielle vegløsninger gjennom stupbratte fjellpartier på 1700-tallet. Bildet fra Beckers klev (med innlagt kartutsnitt) litt nord for Borgerenesset viser mange detaljer i hvordan man kunne tilby en kong Christian VI og dronning Magdalena en kjørbar veg i vanskelige fjellpartier på reisen i Norge i 1733. Med materialer og byggeteknikkk som også ble benyttet i utleggerbruer ble det laget noe som kan sies å være en kjedekopling av stupebrett tilpasset vanskelige stigningforhold. Lignende løsninger ble bl.a. brukt i Vårstigen gjennom Drivdalen og gjennom Galdane på den Bergenske kongeveg. Men kjørbarheten under kongens reise i 1733 var nok likevel avhengig av at utkommanderte soldater på sommerstid flere steder trakk og bar kongens vogn. Slike klevløsninger viste seg snart å bli krevende å vedlikeholde særlig på grunn av rasskader. Også om sommeren kunne litt regn på trekavlene i bratte bakker gjøre de glatte og vanskelige å ferdes på. Innføringen av «det franske prinsipp» i vegplanleggingen på slutten av 1700-tallet medvirket til at klev og galder ble erstattet med andre traséløsninger. Dale-Gudbrands gard ligger i Sør-Fron like sør for Hundorp sentrum. I Heimskringlas kapittel 113: Olav den helliges saga , beskriver Snorre Sturlasson møtet mellom Olav Haraldsson og hersen Dale-Gudbrand på gården i 1021. Selve Tinget, der storbøndene talte Olav den Hellige midt i mot, og der Gudbrand senere konverterte til kristendommen, ligger like nedenfor garden. Det ble starten på innføringen av kristendommen i Gudbrandsdalen. Dale-Gudbrand måtte senere bygge en kirke på gården sin, som i dag brukes som hotell. Gården er rik på fornminner, blant annet flere gravhauger og steinsettinger. Hundorp ble valgt til Oppland fylkes og Sør-Fron kommunes tusenårssted i 1999.
Sygard Grytting, ca 4 km nord for Hundorp, er kjent bl.a. gjennom ett skinnbrev i en arvesak fra 1343 da noen av landets mektigste menn hadde møte i”suemfstofuonne j Grytingh a Frone sydra gardenom” (dvs. svevnstova på Sygard Grytting på Fron). Barnebarnet til kong Håkon V Magnusson var en av arvingene. På den tid var «svevnstova» på denne garden et vanlig overnattingssted for pilgrimer langs den gamle oldtidsvegen. Rommet med plass til 20 sengeplasser lå i bygningens tredje etasje, hadde ingen vinduer, bare korsformede glugger som slapp inn litt lys. I den samme "svevnstova" kan gjester fortsatt overnatte og spise på middelaldervis. De kan også finne hvile i andre originale våningshus på garden fra perioden 1680-1860, som i et eksklusivt historisk "hotell".
Kringen og skottetoget
Kringen nær Otta er et minneverdig sted fra et slag som skjedde i slutten av august 1612. Et norsk bondeoppbud overfalt og utslettet en skotsk avdeling av leietropper i gjennomfart til Sverige under det såkalte «skottetoget». Det endte med en massaker i den såkalte skotteloven, der mesteparten av fangene ble drept. Årsaken til hendelsen var en krig som Christian IV hadde innledet med å erobre Kalmar mot svenskenes forsøk på å bryte Danmarks monopol på handel med Russland og få kontroll over de nordligste amtene i Norge. Svenskekongen Gustav II ønsket å styrke sin stilling gjennom å bruke profesjonelle leiesoldater og klarte å få til en avtale om slike soldater fra Skotland selv om skottekongen ikke ville godkjenne avtalen. 3000 soldater ble etter samling og forberedelser i Dundee delt i 3 grupper hver på 2 kompanier som deretter skulle seile over til Norge og derfra ta seg frem til fots til kamp i syd-Sverige. Presten Anders Munch har i en kallsbok for Vågå i 1731 skrevet en kortversjon av forhistorie, selve hendelsen og utfallet av slaget ved Kringen 26. august 1612 slik: «Anno 1612 blev Oberst Jørgen Zinchel, da han kom fra Romsdalen med 900 Mand for at conjugere sig med de Svenske, som låe ved Båre Kirke, overfaldt af Bønderne udi Kringlen og totaliter slagne med alle sine, undtagen hans Frue og 3 Håndverksfolk, som Bønderne havde nødig.» Til de som ønsker flere opplysninger både med hensyn til forhistorie, resultatet av bøndenes strategi samt få grunnlag til å korrigere prestens beskrivelse vil vi anbefale å aktivisere linken: http.www.kringen1612.no
Otta - Dovre - Berkåk
Postbonden på Romundgard i Sel
Blant de mange bøndene som tok på seg posttransport mellom Christiania og Trondhjem var bonden på Rommundgaard på Nord-Sel. Gården ligger på Lågens vestside i Nord-Sel og tilhørte erkebiskopen av Nidaros frem til reformasjonen. Var deretter krongods til den ble solgt til selveie ca. 1720. Gårdsanlegget er i dag fredet og omfatter tre våningshus med loft; hvorav det ene kalles Sinclairstuggu. Her skal den skotske offiseren Sinclair ha sovet siste natten før slaget ved Kringen 1612. Romundgard er også forbilde for Jørundgård i Sigrid Undsets roman Kristin Lavransdatter.
Gamle notater viser at viser at Poffuell (Pål) Rommengaard var postbonde allerede i 1662, bare 15 år etter at landet fikk et organisert postvesen. Han førte «posten 2 mil nordefter til Dovre og 7 fjerding sørefter til Breden ». I et brev datert 9. juli 1664 til stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, ber Poffuell om å få være alene om postføringen på grunn av lettelser i skyssplikten: «Effterdj Schydtzferd nu ehr aff Schaffett, Ehrbiuder ieg mig: Aleene at will føre Posten ». Det ble godtatt.
Nord for Rommundgård, ved Rusten i Sel var vegen temmelig lei en 5 km - trang og steinet med fjellet på den ene siden og elva på andre siden. Det er sagt om enken på Romundgard da hun hadde ansvaret for posten på den 40 km lange strekningen til Tofte på Dovre at den «falder for hende heel besverligt».
På 1800-tallet ble nye poståpnerier lagt til skysstasjoner, blant dem gårdene Laurgard på Sel og Moen på Selsverket. Fra den tiden heter det at «til Postens befordring mellem Sells Postaapneri og Vaage, samt Lomb Præstegjelde.... at afgive værnepliktige Mandskaber til Brevdragere, for Eftertiden skal være sex.» Betalingen til postførere i distriktet var 11 øre pr km, kvartalsvis betalt fra Kristiania.
Tofte på Dovre
På Dovre var Tofte både skysstasjon, poståpneri og gjestgiveri. Gården har historie helt tilbake til at Harald Hårfagre hadde julegjestebud der i 872. Av dagens bygninger er den eldste fra omkring 1683, våningshuset fra 1783. Stedet ble tidlig et knutepunkt mellom vegen til fjells over Dovrefjell og «saltveien» videre til Lesja og Romsdalen med handelsmarked på Veblungsnes. Tofte var lenge siste skysskifte for de som skulle videre over Dovrefjell.
Fogd Christopher Brun gir disse opplysninger om 8 postgårder på Dovre og hvilke skattefriheter de ble tildelt:
- Engelsgaard, Sifver Pedersen skylder 3,5 Hude, nyder skatte frihed af hans gaard 2rd 12 S. Denne gaard ligger syden for Tofte.
- Linddtzøe, Hans Poulsen og Lars Hansen skylder 3 Hude, nyder aarlig skatte frihed 2 rd 12 S
- Budsjord, Ottar Eriksen skylder 2,5 Hude, nyder aarlig skatte frihed 2 rd 12 S, denne Gaard obner Postklappen stædze af samme for af samme for at frit brefve som gaar til Lædzøe Præstegaard og Jærnverket.
- Wigenstad, Eric Knudsen skylder 1,5 Hude, nyder aarlig skatte frihed 1 rd 6 S og fører ikun Posten imod de andre gaarde paa Dofre. Denne gaard er beliggende en half feiring norden for som Kongevejen gaar til fields.
- Biørnsgaard, Hans Knudsen skylder 1 Hud, nyder aalig herre gaards Skatte og landskylds frihed etter det Kongl Rente Cammers befaling, som er 2 rd 94 S - icke allmue fordi hand fører Posten, ligesom en af de andre fulde gaarde, mens der for hand er forpligtet, at holde Jærkin Stuen ved lige paa Dovrefield, som og har en del Korn Sæd i samme gaard. Denne gaard er beliggende en halv feiring syden for Tofte.
- Korsvold, Gulbrand Samuelsen og Gulbrand Olsen nyder aarlig Skatte og Landskylds frihed af 2 Hude som er 5 rdr 56 S baade for de skal føre Posten ligesom en anden fuld gaard, saa og holde den første Stue paa fieldet, nemblig Fogstuen ved lige, som og har Korn Sæd i gaarden.
- Alle disse her anførte gaarder paa Dofre, skifter til efter omgang, at føre Christiania Post ofver fieldet til Riise i Oppdalen som er 8 Miile, og Trudhiembs Posten fører til Rommengaard paa Sæl = 2 1/4 Mil.
Årsaken til at Tofte ikke nevnes av fogden er sannsynligvis at kongsgården ikke ble ansett som vanlig postgård men et av datidens «poståpnerier». I en innberetning over postgårder i Gudbrandsdalen i 1722 fremgår at «Tofte gjæstgifvergaard tar ut Brefver der vedkommer Lædtzøe og Romsdalen». I 1753 overtar Bjørnsgård og Korsvold posttransporten.
Nord for Dovre ble den gamle pilegrimsveien fra Tofte over Halvfarhøi til Gautåa og videre til Hjerkinn og Oppdal brukt som postrute inntil 1653. Postfrakten tok da 2 døgn. Etter at ryttere overtok postføringen fra 1653 gikk ruta langs den nye kjerreveien opp Hardbakken til Fokstua og videre til Hjerkinn, ned Drivdalen og til Oppdal. Da klarte posten å redusere transporttiden med et døgn på hele strekningen Christiania - Trondheim. Lengden på enkelte poststrekninger var opptil 90 km.
Veiforholdene var like ille for bønder som skulle skysse folk over Dovrefjell. Spesielt farlig var strekningen mellom Kongsvold og Drivstua som ble kalt Vårstigen. Når en ikke kom fram her, måtte posten slepes over fjellet.
Fjellstuene på Dovre
Snorre beskriver losjihus for farende over krevende fjelloverganger som selehus i "mannjevningen " mellem kongebrødrene Eystein og Sigurd Jorsalfar. Eystein blir sitert på denne måten: "Der (på Dovre) lot jeg gjøre sælehus og la gods til." Sæle betyr i denne sammenheng glede over å nå frem til slike hus under vanskelige værforhold på ville fjellet. Ut fra sitatet betrakter mange Eystein som opphavsmann for fjellstuer både på Hjerkinn og Drivstua over Dovrefjell. Men ideen og startgrunnlaget kan også være den kontakt Sigurd fikk med ridderordner under sin korstogferd og kjennskap til hvordan de i fredstider langs viktige pilegrimsleder bygget og drev fjellstuer. Det trenger likevel ikke å berøve Eystein æren for å realisere organisert fjellstuedrift i Norge samtidig som han bygget første Eysteinkirke nær Hjerkinn fjellstue samt kirker og "rorbuer" i Lofoten. På begynnelsen av 1700-tallet kom det ellers to fjellstuer i drift over Dovrefjell: Hullet og Drivstua. Fram til 1710 sto det som i dag er Kongsvoll Fjellstue ved Gammelholet. Etter et jordras ble fjellstua flyttet til dagens plassering og da ble også navnet endret til Kongsvolden med tilknytning til kong Fredrik IVs besøk i 1704. Fra å ha vært fjellstue har Kongsvold Fjelldtue utviklet seg i takt med tiden, i dag er det her også mulig å stifte bekjentskap med moskus, gjennom guidet moskussafari. I et kongelig reskript i 1734 ble det bestemt at fjellstuene Fokstuen, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstuen skulle bli postgårder. Oppsittere der skulle frakte posten mellom fjellstuene og fra Fokstuen og Drivstuen til bygds mot en betaling av 10 skilling pr. Mil. Dette medførte at antall postgårder i Dovre ble redusert til 3: Tofte, Fokstua og Hjerkinn.
Det andre Norgesfelttoget under Den store nordiske krig (1700- 1721) førte til at alle fire fjellstuene ble brent som følge av et svensk angrep på Norge i 1718 langs to akser. Hovedstyrken på 40 000 soldater rykket inn gjennom Østfold, der Karl XII selv ledet beleiringen av Fredriksten festning ved Halden. Hans general Carl Gustaf Armfelt angrep Trondheims-området med 10 000 soldater.
Natten mellom 2. og 3. desember 1718 brukte de norske forsvarsstyrkene den brente jords taktikk ved å sette fyr på alle de fire fjellstuene på Dovre. En bevart korrespondanse mellom "Det Nordenfjeldske Dragonregiment" og "Den kommanderende General", datert "Jerkind paa Dovre 5. December 1718", dokumenterer dette. Hensikten var å forhindre at general Armfelts styrke skulle rykke sørover fra Trøndelag. Brenningen viste seg senere å være unødvendig. Karl XII hadde allerede falt under beleiringen av Frederiksten festning og de svenske troppene trakk seg ut av landet. På Drivstua gikk 42 hus tapt i brannen, men mange av dyrene ble sluppet ut og derved overlevde brenningen. Kongsvold hadde hatt 25 hus, Hjerkinn 27 og Fokstua 23. På 1720-tallet ble alle de fire fjellstuene på Dovre gjenreist.
Kong Christian V likte veien dårlig på sin reise over Dovrefjell i 1685. Under ferden til Christian VI fra Tofte 16. juli 1733 var det fortsatt strekninger som var vanskelige å passere: «Meget betimelig begav den Høie Svite sig paa Fjeldet og spiiste Middags Maaltid paa Jerkestuen som er fulde 4 Miil. Og samme Eftermiddag passerede i god Tiid og vel Behold, Hullet eller Konswalden, hvor Aggershuus Stift endes, og det Trondhiemske igje begynner, saavelsom Worstien, der for en Fremmed falder heel frygtagtig og besværlig siden Fieldet er brat og græsselit over brusende Elv, der sees nedenfore, og gik henimod 10 timer paa en Distance af 2 Miil, saa at det Høie Herskab ikke førend om Aftenen Klokken imod 11 ankom Drifstuen, 2,5 Miil. Det Høie Herskab gav sig endu videre samme nat til Opdals Præstegaard hvor Ankomsten skeede Kl 1, som er 2 Miil.» Veien videre dagen etter mot Berkåk beskrives også som «Een stor og besværlig Mil».
Vårstigen, vegfarendes skrekk
I vikingetiden gikk ferdselen over Dovrefjell etter pilegrimsleia, en gang- og ridevei inne på fjellet øst for Drivdalen. Her dro ferdafolket fra Hjerkinn til Heimtjønna og framover Risberget helt ned til Rise. Det er usikkert når veien i dalbunnen i Drivdalen ble tatt i bruk utover at den er omtalt i 1182. I middelalderen ble de to rutene brukt om hverandre.
Drivdalen er smal og har bratte dalsider. For å komme fram gjennom de trangeste partiene sommerstid, måtte elva krysses ni ganger på en 9 kilometer lang strekning nord for Kongsvold. Langs delen som kalles Vavegen måtte en vade 3 ganger over elva. Vinterstid tok ferdafolket seg fram på elveisen. Men når elva var gått opp og gikk flomstor, måtte ruta legges til den beryktede Vårstigen flere hundre meter oppe i dalsiden. Den er flere steder meget bratt og i tillegg så smal at to ryttere knapt kunne møtes. Da Christian V dro over her i 1685, måtte han foreta reisen med ridehest. Men da Fredrik IV kom i 1704, var stien forbedret, og han kunne bruke karjol. Christian VI reiste over Vårstigen i 1733 i firehjuls vogn. Fra hans reise heter det om Vårstigen: «Worstien, der for en fremmed falder heel fryktaktig og besværlig siden Fieldet er brat og græsseligt over den brusende Elv, der sees neden fore.» Aasmund Olavsson Vinje gikk Vårstigen og beskrev den skrøpelige vegen slik i «ferdaminni fraa Sumaren 1860»: «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa». Vårstigen er 6 km lang og ligger innenfor Drivdalen landskapsvernområde. Tingvaet er vegstrekningens høyeste punkt (1015 moh) med veldig fin utsikt. Navnet knyttes til at stedet har vært er gammel tingplass for Oplendinger og Trøndere . Under kong Christian Vs besøk i 1685 var Vårstigen i bruk som rideveg, men til kongebesøket i 1704 var den opparbeidet til kjøreveg, der kongen kunne benytte karjol som fremkomstmiddel. Vegen ble ytterligere utbedret utover på 1700-tallet og ved kong Christian VIs reise i 1733 kunne kongen benytte reisekarosse i Vårstigen. Situasjonsbildet som vises her er fra kongereisen i 1733 og viser mange likhetstrekk med det som er vist og omtalt samme år for Bechers klev syd for Ringebu.
Fjellbygda Oppdal
Oppdal har en beliggenhet som har fungert som vegkryss for viktige veger mellom øst-vest og nord-syd helt tilbake til folkevandringstiden. Funn av pileredskaper i snaufjellet viser at folk i bygda hadde jakt som en viktig næring. Mange andre funn forteller at fjellbygda hentet kulturimpulser også langt utenfor Norden. Bronsesmykker, glassperler og finere våpen er luksusartikler som har kommet utenfra, blant annet fra britiske øyer. Et gravfelt ved Risgjerdet på Rise viser ekesempel på at det var skikk og bruk å legge graver ved veier. Her kom fjellveien over Dovrefjell ned i bygda og det er i dette gravfeltet man fant den kjente Riseengelen som har vært del av et helgenskrin på Irland. På Vang finnes fortsatt et uvanlig stort gravfelt med mer en 50 hauger godt bevart i hele sin utstrekning.
I sagaen om Håkon Håkonsson (1217-1263) fortelles det at kong Håkon kjøpte Lo i Oppdal og at han lot bygge gard, veitslehall og kapell der. Veitslehall ble bygd for å samle inn nødvendige naturalytelser fra bøndene i området der viktige veier møtes, i dette tilfellet like nord for fjellovergangen mellom Trøndelag og Gudbrandsdalen. Gjennom et brev fra år 1300 er det også kjent at kong Håkon Magnusson oppholdt seg på Lo da han stadfestet privilegiene til domkapitlet i Nidaros. I middelalderen kunne pilegrimene finne 4 kirker på sin vandring gjennom bygda. Alle er nå borte men det fins en tegning fra 1600 av en stavkirke på Vang. Gerhard Schøning kunne ellers i sin tid påvise rester av muren til en kirke ved Stavåa.
På Oppdalsiden av Dovrefjell var det gardsfolket på Lo og Rise sør i dalen som brakte posten til gårdene Bjørke, Bjørndal og Aune langs elva Bryna mot Berkåk. Derfra ble posten fraktet videre til gårdene Dånnålia, Fagerhaug, Søreggen, Holden og Pøiten. De fraktet posten både sørover til Oppdal og nordover til gardsfolket på Havdal som hadde ansvaret videre til Skamfer i Berkåk.
Berkåk - Trondhjem
Posten som ankom Skamfer rett sør for Berkåk ble fraktet videre langs elva Ila til gårdene Buan, Halland og Rønning sør for Garli. Disse gårdene hadde ansvaret for både nordgående og sørgående post. Videre nordover fulgte posten dagens E6 til gården Fossum i Soknedal,deretter til gården Soknes på Støren. Så overtok gårdene Foss, Ler og Melhus transporten langs E6 og Gaula. De siste postgårdene på ruten sør for Trondheim var Skjetlein og Hoem der Hoem fraktet posten både fra og til postkontoret i Trondheim.
Gammeltunet Hanshus i Soknedal gir et godt eksempel på historisk byggeskikk og tunform i Trøndelag. I et firkanttun ligger den tradisjonelle "trønderlåna" som del av et firkanttun med stabbur, kårstue, onnbu, sammenbygde driftsbygninger og årestue. Her er i alt 7 bygninger fredet ved lov. Bygningene med sine gamle interiører gjenspeiler kulturhistoriske epoker som i dag stort sett bare finnes på muséer. Trønderlåna og andre bygninger i tunet brukes i dag til opphold og overnatting. Gården ligger i et gammelt kulturlandskap midt i en skog- og fjellverden som også innbyr til interessante og opplevelsesrike turer med adgang til fiske i elven Gaula og en rekke fjell og skogsvann.
Støren og vegen til Røros kobberverk
Støren ble et viktig vegknutepunkt etter at Røros kobberverk startet opp i 1646. Det var naturlig at Trondhjem både ble utskipningshavn for kobber fra verket og leverandør av varer til verket. Oberst Nicolai Frederik Krohg (1732 – 1801) , kjent som generalveimester nordenfjelds i ca 20 år hadde spesielle interesser i vegforbindelsen Trondhjem – Støren - Røros, da han fra 1773 og til sin død også var overdirektør for Røros kobberverk. Hans forgjenger på verket, general Mangelsen, hadde vært en sterk motstander av vegutbedringer langs Gaula mot Røros med argumentet at det ville medføre flere reisende og belaste bøndene med for mye skyss. Vegen opp til Røros fikk etter hvert så dårlig ry at det i Trondhjem ble vanlig å ønske kvinner som skulle føde «en god reise til Røros» som uttrykk for gode ønsker om en vellykket fødsel. Straks Krohg tiltådte som generalvegmester satte han i gang vegutbedringer langs Gaula bl.a. ved at det på «verkets side blev derpå gjort alvorlig bekostning med minering og muring, likesom også verkets betjente og arbeidere dertil for en stor del ble brukt.» Resultatet av denne innsatsen ble etterpå beskrevet slik: «Denne Gauldalveiens istandsettelse er ellers en av de prisverdigste og nyttigste innretninger som i de yngre tider er foretatt til verkets fordel, da gauldølingene uten hasard av eget og hesters liv kan reise frem og tilbake og forlate de forhen brukte kløvveier hvorover dalbygdens bønder med rette fører besværing».
Krogh gikk planmessig til verks da han tiltrådte embetet som generalveimester og utformet beskrivelser for hvordan veier og broer burde anlegges. Disse ble kunngjort for lokalbefolkning og øvrighet på tingene. Imidlertid var interessen liten for nye veitraséer og bedre fremkommelighet og han møtte stor motstand hos folk flest som skulle bekoste brorparten av arbeidet. Selv om regionale embetsmenn også ga han mye motbør i hans myndighetsutøvelse fikk han i alle fall anlagt de første veier farbare med vogn, bl.a. veien sørover fra Trondheim over Steinberget og veien gjennom Gauldalen til Røros kobberverk.
Grisehusdrama i Melhus
Melhus er kjent for velholdte, tradisjonelle bygningsmiljøer og en lokalhistorie som strekker seg helt tilbake til sagatiden. Her finnes to nærliggende gårder kjent for dramatiske begivenheter omtalt i Snorres sagaer. Gimsan er ættegården til Einar Tambarskjelve som er en av de mest omtalte personene i Snorres Heimskringla. Her ble også bonden Klemet fostret, som i 1661 gjorde opprør mot høvedsmannen over Trondhjem len og nær tok livet av ham.
Gården Rimol (Romol) et par km syd for Gimsan er kjent som stedet der ladejarlen/kongen Håkon Sigurdsson ble drept i 995 i grisehuset hos sin frille Tora av trellen Kark. Håkon Sigurdson vurderes som norsk riksstyrer fra ca. 970 til 995, særlig etter 987 da han fikk kongetittel av danskekongen Harald Gormsson Blåtann og ble enehersker over hele landet. I kampen mot danene, spesielt etter jomsvikingslaget fremstår han som en modig nasjonalhelt. Han kjempet konsekvent mot dem som “brøt ned hovene” og prøvde å innføre kristendommen - men under møter med Harald Blåtann gav han inntrykk av det motsatte. Harald Blåtann hadde sterk kontrollinteresse over Viken særlig under den tid han følte trussel av den tysk-romerske keiser Otto II ved den danske sørgrense. Han var tjent med et svakt og splittet Norge så lenge Eirikssønnene delte makten i Norge men det endret seg etter at Harald Gråfell jaget og fikk drept sin brødre. Men det resulterte også i at Harald Gråfell samme år som han ble enehersker ble lokket til Danmark og drept i et bakhold avtalt mellom Håkon Ladejarl og Harald Blåtann. Harald Blåtann sikret seg da retten over Viken, mens Håkon Ladejarl fikk resten av Norge i len med plikt til å betale lensavgifter til danskekongen. Som skattekonge hadde Håkon Ladejarl tidligere rådd over finneskatten som samer betalte som veideskatt vesentlig i form av skinn. Og han kjente betydningen av å ha kontroll med handelsruten langs hele norskekysten. En av runesteinene ved den gamle kongsgården Jellinge på Jylland gir denne beskrivelsen av hvordan danskene oppfattet situasjon etter slaget mot Håkon den gode ved Fitjar år 961 og fellingen av Harald Gråfell år 970: «Kong Harald bød gjøre dette minnesmerke etter Gorm sin far og Tyra sin mor - den Harald som vant hele Danmark og Norge, og gjorde danene kristne».
Sverresborg og engelske reisebeskrivelser.
På en steil fjellknaus overfor Steinberget ved Trondhjem ligger ruinene av landets eldste steinborg som kong Sverre Sigurdsson oppførte vinteren 1182-83 som forsvar mot angrepene på Nidaros under borgerkrigstiden. Fjellknausen med sine bratte sider gjorde borgen utilgjengelig fra nord og vest. Borgen fikk navnet Sion etter kong Davids borg i Jerusalem. Ruinene er nå omkranset av bygninger tilhørende Trøndelag Folkemuseum. Sverresborg ble inngangsport til Trondhjem for reisende som fulgte postrutetraséen sydfra. To engelskmenn, Thomas Malthus og Daniel Clarke, passerte her sydfra i 1799 og skrev samme år om sine reiseerfaringer og inntrykk av vegtilstander på sine vitenskapelige studieturer til Trondheim. Clarke som kom fra Sverige via Røros og er begeistret over naturen og byen noe han uttrykker slik idet han kommer over Sverresborg:« Plutselig fikk vi et praktfullt overblikk over byen Tronyem langt under oss på en halvøy i den vakreste bukt vi noensinne hadde sett.» Han mener byen minner om Napoli. Malthus kom fra Christiania der han hadde kjøpt en firehjuls vogn for sin ferd til Trondhjem og trengte derfor bare å leie hester på skysskiftene. Ellers fulgte en tjener med ham på reisen. Malthus beskriver at turen over Romsås, Skedsmo, Råholt og Minne gikk på utmerket vei. Reisen opp gjennom Gudbrandsdalen gjorde inntrykk på ham for sin skjønnhet og veien her får heller ikke noen negativ omtale. Ved Tofte øverst i dalen fant han veien helt gressgrodd noe som kunne sammenelignes med veien i parken til et engelsk gods. Turen over Dovrefjell ble mindre behagelig og veien fra Kongsvoll ned til Drivstua blir beskrevet som dårlig, farlig og meget bratt. Den første dårlige vei Malthus hadde truffet på i Norge var den beryktede Vårstigen han kjørte på. Resten av turen til Trondheim forløp uten spesielle notater.
Nidaros utvikles til by med erkebispesete
Ladejarler og kongemakt
For å belyse hvordan Trondhjem utviklet seg til en by som målpunkt for en postrute og ga grunnlag for inntrykk gitt av Thomas Malthus og Daniel Clarke etter sitt byopphold i 1799, vil samkult søke litt helt tilbake til vikingetiden med dagsaktuelle nøkkelord som ledelse og kommunikasjon. Ladejarler anses å stamme fra en Hålogalandætt som kunne kreve Norges trone ved siden av Hårfagreætten. Da Harald Hårfagre startet sin rikssamlingsprosess hadde høvdingen Håkon Grjotgardsson (ca 838 - ca 917) et maktområde som strakte seg fra Troms ned til Nordmøre. Han hadde etablert seg på Ørlandet og kontrollerte der skipsleia mellom nord og sør og trafikken inn i Trondhjemsfjorden. Da Harald Hårfagre hadde underlagt seg Trøndelag inngikk Håkon Grjotgardsson en avtale med Harald Hårfagre om hvordan de med felles styrker skulle ta kontrollen over vestlandshøvdingene. Det resulterte i en seier under slaget i Solskjel ca 875 slik at Harald ble konge både i Møre og Romsdal og over Sogn og Fjordane. Håkon Grjotgardsson fikk Trøndelag, Førdafylket og Sogn som len etter denne seieren. Harald Hårfagre giftet seg med Håkons datter Åsa. Tittelen «Ladejarl» har trolig sammenheng med at Håkon kunne bruke Lade gård som Harald Hårfagre betraktet som kongsgård. Ved Lade på Øra lå tingstedet for Trøndelag som etter hvert ble tillagt «landets rette kraft og styrke» i betydningen at kun den som ble hyllet på Øreting kunne anses å være Norges rettmessige konge.
Da motstanden mot kong Eirik Blodøks i løpet av kort tid ble massiv var det Sigurd Håkonsson Ladejarl (ca. 890 død 962) som tok initiativ til å hente Harald Hårfagres yngste sønn Håkon fra oppfostring hos kong Adelstein i England. Sigurd fikk under denne kong Håkon en innflytelsesrik stilling som kongens venn og rådgiver under utformingen av leidangsordningen og i meglingen mellom kongen og folk under kongens forsøk på å innføre kristendommen. Dette bidro til at Håkon fikk tilnavnet "den gode". Men høsten 962 ble Sigurd overfalt av Harald Gråfell og hans bror Erling på Aglo i Stjørdal og brent inne. Denne ugjerningen førte til at forholdet mellom trønderne og Eirikssønnene forverret seg betraktelig og startet et uvennskap mellom Hårfagreætta og ladejarlene.
Gjennom sin allianse med danskekongen Harald Blåtann oppnådde Håkon Sigurdsson Ladejarl (ca. år 935 død 995) å bli Norges enehersker (konge) i årene 970 – 995. Han døde i maktkamp mot Olav Trygvesson (se opplysninger tidligere gitt under « Grisehusdrama i Melhus»).
Eirik Håkonsson Ladejarl (født 957, død 1024) ble tvunget til landflyktighet i Sverige etter at hans far ble drept i 995 på Rimol i Melhus. Han inngikk allianser med Olof Skötkonung av Sverige og Svein Tjugeskjegg av Danmark som lot Eirik bli gift med sin kongsdatter Gyda. Med Sverige som base gjorde Eirik flere hærtokt mot øst med hensikt å skaffe grunnlag til å bygge opp en hær som kunne brukes mot Olav Tryggvason. Og den muligheten inntraff et sted i nærheten av Øresund (Svolder ?) sommeren år 1000, da Olav Tryggvason returnerte fra en tur i den baltiske region for å hente rikdommer som han mente tilhørte Tyra Haraldsdatter. Med hjelp av høvdingen for Jomsvikingene, Sigvalde jarl, ble Olav lurt i en felle. Eirik jarl klarte å erobre kongens skip «Ormen Lange» og med hjelp av bl.a bueskytteren Einar Tambarskjelve ble Olav Tryggvason tvunget til å kaste seg over bord og «forsvant med skjoldet over seg til vern mot piler». Etter dette slaget delte seierherrene Norge mellom seg. Snorre Sturlasson beskriver en deling i tre deler: Olof Skötkonung tok fire distrikter i Trøndelag foruten Møre, Romsdal og Ranrike som han overførte til sin svigersønn Svein jarl (bror til Eirik jarl) som skattekonge. Svein Tjugeskjegg tok kontroll over Viken som danskene lenge hadde påstått at de hadde hevd over. Resten av Norge ble styrt av Eirik jarl med Svein Tjugeskjegg der også som overkonge.
Svein Håkonsson Ladejarl (død ca. 1016) var også sønn av Håkon Sigurdsson - således halvbror til Eirik Håkonsson som han delte regjeringen av Norge med fra år 1000 og til 1015. Sveins mor Tora var datter av høvdingen Skage Skoftesson. Hun fødte også en datter som ble gift med Einar Tambarskjelve.
Håkon Eiriksson Ladejarl (ca. 998, død ca. 1029), var sønn av Eirik Håkonsson Ladejarl og Svein Tjugeskjeggs datter Gyda. I 1015 ble han riksstyrer sammen sin farbror Svein jarl. Fra 1019 blir Håkon omtalt i engelske kilder som jarl i Mercia (Worcestershire) i England. Der deltok han sannsynligvis i maktspill og kamper og som førte til at Knud den store også kunne ta makten i Norge i 1028. Knut tvang da kong Olav Haraldson ut av landet og Håkon ble utnevnt til jarl over Norge. Håkon dro tilbake i England i 1029, sannsynligvis for å gifte seg med Knud den stores søsterdatter Gunnhild - men druknet på tilbakereisen til Norge. Det betød at mannslinjen i denne ladejarlætta døde ut og at hårfagreætta ble enerådende som norsk fyrsteslekt.
Leidang og treller
For å realisere sine rikssamlingsambisjoner praktiserte Harald Hårfagre en veitsleordning som bl.a. innebar annektering av gårder som han med sin hird kunne ambulere mellom, livnære seg på og sikre nødvendig styringsmakt. Enkelte høvdinger som nektet å akseptere dette kunne bli tvunget til åpen kamp eller dra i landnåm for å unngå å bli drept. Et eksempel på dette kommer frem i Egil Skallagrimsons saga . Egils far – Skallagrim Kveldulfsson – var en av de som emigrerte med hele sin ætt til Island etter at Hårfagres menn hadde drept broren Torolv Kveldulfsson. Denne sagaen forteller også om hvordan vikinger kunne la seg primsigne på utlandstokter for der å bli akseptert som kristen blant kristne - men følge skikk og sed med å blote når de kom hjem blant sin egne. Egil Skallagrimsson og hans bror ble godtatt som soldater hos kong Adelstein ved at de lot seg primsigne. Den unge kristne Håkon Adelsteinfostre måtte også etter tilbakekomst til Trondhjem fra hoffskolen til kong Adelstein blote før han sammen med Sigurd Ladejarl klarte å legge grunnlag for en leidangsordning som kunne gi inntrykk av lettelser i de tunge veitsleytelser som faren hadde pålagt bøndene. I ettertid ble hans tilnavn endret til «den gode» gjennom den vilje han viste til samarbeid med bøndene om endringer i hvordan riket skulle styres. Etter slaget mot Eiriksønnene (og danskekongen Harald Blåtann) ved Avaldsnes på Karmøy (ca år 954 ) utarbeidet Håkon loven som etablerte leidangsordningen med en administrativ inndeling i «skipreider». Et skipreide besto av frie menn (bønder), som skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne et leidangskip ( i størrelsen 20 – 25 sesser) fullt proviantert for to eller tre måneder. I følge Heimskringla gjaldt loven over hele landet langs sjøen og så langt opp i elvene som laksen gikk. Gulatingsloven regner opp hvor mange skip som skulle stilles fra hvert fylke. Det var vanlig å regne med fire mann på hver sess, det vil si at en 20-sesse hadde 80 mann på sessene mens en 25-sesse hadde 100 mann.
Som Norges første trådløse kommunikasjonssystem ble det også ordnet veter på varder i en sammenhengende kjede som skulle tennes for å varsle dersom en fremmed hær eller fremmede skip truet landet. Hele eller deler av leidangen skulle da mønstres til forsvar av kongen og landet. Men leidangen kom nok også til å bli benyttet i handelstvister med karakter av plyndringsekspedisjoner der høvdinger og våpenføre menn gjerne deltok for å få ære og ta del i rikdommen. Treller var utbytte som ble fraktet hjem fra vikingtokter både før og etter at leidangen ble tatt i bruk. Kravet om at mannskapet på leidangskipene skulle være våpenføre menn ser ut til å ha medført økt interesse for utbytte i form av treller. Landskapslovene med bestemmelser om treller og frigitte treller (løysinger) viser at trellehold spilte en viktig rolle i 1000-tallets norske samfunn. På en middelstor gård i Norge var det vanlig med tre treller. Erling Skjalgsson skal ha hatt 30 treller på gården sin. Treller utførte jordbruksarbeid og dyrestell og gav våpenføre menn bedre muligheter til å dra på vikingtokter. Etter hvert utviklet skipreidene seg til bygdeting der lov og rett ble hevdet og skatt ble innbetalt. Ca 1660 ser det ut til at den opprinnelige skipreideinndeling ble omdannet til tinglag, noe som senere ble grunnlag for vår tids kommuneinndeling.
Fra leidang og korstog til første hovedstad for et Norgesvelde
Leidangen gav Magnus Barfot som Norges konge fra 1093 til 1103 muligheter til å føre en ekspansiv norsk utenrikspolitikk som bl.a. resulterte i at en del av de skotske øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene og Man ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet. Magnus Barfots siste viktige vesterhavsferd endte med at han falt i bakhold og ble drept av irske styrker under et strandhogg i Nord-Irland i august 1103. Sønnen Sigurd, bare 12-13 år gammel, var med på denne leidangsferden og fikk erfaringer til nytte da han 5 år senere i 1108 som første europeiske konge dro ut på korstog med en flåte på 60 skip. Denne spesielle ferden under ledelse av Sigurd kom i stand gjennom en spesiell og frivillig avtale med mange stormenn. Store norske leksikon gir dette korte sammendraget av hvordan ferden artet seg de første to årene og før de nådde målet:
- Den første vinteren ute oppholdt nordmennene seg i England. Derfra gikk ferden til det kristne Galicia (Nord-Spania) og videre langs den mauriskkontrollerte vestkysten av Den iberiske halvøy, gjennom Gibraltarstredet (sagaenes Norvasund) og inn i Middelhavet.
- Å dømme etter skaldenes skildringer artet felttoget seg som tidligere vikingferder: “Den kampglade konge” og hans “hengivne mannskap” lovprises for en rekke seirer – de regnes opp med nummer – over motstandere som omtales som “hedenske skarer”, “djevelens tjenere” o.l. Fiendene, hvis blod fløt i strie strømmer, fant nordmennene dels på land (bl.a. ved Lisboa og på øyene Formentera, Ibiza og Menorca), dels på sarasenske skip, som man kom i kamp med ute på havet. Også formidable festningsanlegg ble inntatt.
I august 1110 ankom Sigurd med sitt felttog korsfarerriket Jerusalem der de fikk en ærefull mottakelse av kong Balduin I. Skalden Einar Skulesson fremhever fra oppholdet i Jerusalem at “den gavmilde fyrste [Sigurd] – som en lovprist handling – badet i Jordanelvens rene vann”. Balduin var også gavmild med bl.a en treflis av korset som Jesus ble pint på. Da Sigurd sammen med tolv menn i hans følge mottok denne helligdommen måtte de sverge på at de gjennom all sin makt skulle styrke kristendommen og reise en erkebispestol når de vendte tilbake til Norge.
Under det som kalles første korstog var det flere felttog som samlet seg under riddere og gikk mot den hellige by Jerusalem. Sigurd med sitt følge ankom byen nesten 11 år etter at de første felttogene i 1099 hadde massakrert både den muslimske og jødiske befolkning. Men i 1110 var mange av kystbyene som korsfarerriket ønsket tilgang til fremdeles under muslimsk kontroll og kong Balduin var derfor glad over den støtte han kunne få av Sigurds flåte til å erobre Sidon, som på den tid var en syrisk kystby (i dag underlagt Libanon). Fulcher av Chartres, som var feltprest/fehirde for kong Baldwin I, bekrefter i en av sine 3 bøker hvordan Sigurd Jorsalfar som første europeiske konge med en flåte på 60 skip og 5000 mann i 1110 nådde målet for sin korstogferd og til slutt hjalp Baldwin med å vinne kontrollen over den festningssterke kystbyen Saida (Sidon).
Korstogferden til Sigurd ble på en måte avsluttet i Miklagard (Konstantinopel og fra 1930 Istanbul) på retur til Norge. I Miklagard fikk Sigurd med sitt følge en staselig mottakelse ved at keiser Alexios I (Kirjalaks) åpnet sin spesielle byport med tilbud om stor festivitas i keiserens palass. Oppholdet i Miklagard og gaveutvekslingen mellom konge og keiser endte med at mange i Sigurds følge valgte å gå i væringstjeneste for den østromerske keiseren. Væringgarden ble opprettet i 930 og besto av krigere fra de nordiske landene som tjente som leiesoldater for keiseren. I bytte mot skip fikk Sigurd hester av keiseren til reisen han planla over land mot Danmark/Norge. De gullslåtte hodene på skipet til Sigurd ble satt opp på Peterskirken, som i 900 år var hovedkirke i det bysantiske riket før den ble omgjort til moské da osmanene inntok byen i 1453. I denne kirken, som nå heter Hagia Sofia, finnes fortsatt tagging i runeskrift som forteller at «Halvdan var her» i væringstjenste før Sigurds korstogferd. Arkitektonisk skal denne kirken ha gitt inspirasjon både til Peterskirken i Roma og St. Pauls Cathedral i London.
Tilbake i Norge i 1111 fikk Sigurd mye heder for sin korstogferd. Men delingen av kongemakten med sine brødre Magnus og Olav hindret han i å innfri løftet om å etablere et erkebispesete i Trondhjem. Før han døde i 1130 konsentrerte han seg om å forsvare landets interesser mot svear och götar i sør, noe som resulterte i at han bygget kastell og en korskirke i Konghelle. For å markere grensen mot hedninger skal han der ha plassert relikvien han mottok av kong Balduin I under sin korstogferd..
Kardinal Niclas Breakspear
I 1152 sendte pave Eugenius III sin engelske kardinal Niclas Breakspear til Skandinavia for å hjelpe til med den administrative kirkestyringen og opprettelse av katedralskoler. Hans besøk hadde bl.a. bakgrunn i investiturstriden som paven hadde med den tyske keiser om retten til innsetting av biskoper i embeter. Selv om et nytt erkebispedømme i 1105 var opprettet i Lund (på den tid underlagt Danmark) var nordiske konger fortsatt irritert over tyske forsøk på innblandig i deres virksomhet. Bøkene til Fulcher av Chartres hadde nok også vekket interesse hos paven og Breakspear om hvordan norske konger hadde tilgang til et transportapparat av den type og størrelse som Sigurd brukte for at Balduin fikk kontrollen over kystbyen Sidon.
Under oppholdet sitt i Norge samlet Breakspear mange nye inntrykk av den rolle kristendom og leidangen spilte i rikssamlingsprosessen i Norge og vesterhavet. Han ble også kjent med at Erling Ormsson (lendmann, formynder for Inge Krokrygg) og Ragnvald Orknøyjarl (Kale Kollson) forberedte deltakelse i det andre korstoget som Bernhard av Clairvaux (grunnlegger av Cistercienserordenen og ordensreglene for Tempelridderne) tok initiativet til i 1146. Det som senere er mest kjent fra denne andre norske korstoginnsatsen med 15 skip er bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia som medførte at Erling fikk et sår i nakken slik at han siden bar hodet skakt og fikk tilnavnet Skakke.
Til tross for at paven mellom 1100 og 1150 engasjerte seg sterkt mot kongers og keiseres tilsyn og styring av landskirkesystemer ledet Breakspears besøk i Norge til at pave Eugenius III i 1153/1154 opphøyet bispedømmet Nidaros til erkebispesete. «Hovedstad» var da et ukjent begrep knyttet til byer i Norge, men Trøndelag var på det tidspunkt landets viktigste provins og det var internasjonalt kjent at i Nidaros lå landets helgenkonge. Etter de opplysninger og råd som Breakspear kunne gi besluttet paven at erkebispesetet i Nidaros, i tillegg til 4 bispestoler i Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar, skulle styre 6 bispestoler på Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene og Suderøyene. Med et erkebispesete i byen Nidaros bidro paven til at flere funksjoner kunne samles et sted for et Norgesvelde underlagt en konge.
Reformprogrammet som erkebispesetet i Nidaros skulle tilpasses kom til å møte problemer under de forhold som borgerkrigstiden utløste i Norge. Geistligheten ble splittet mellom de stridende partene når konger viste seg lite villige til å respektere alt som var forutsatt i pavens beslutning i 1153/1154. Erling Ormsson (Skakke) fikk mye heder for sin korstog innsats og da han i tillegg ble gift og fikk en sønn med Sigurd Jorsalfares datter Kristin kom han i en posisjon som sterkt påvirket forholdet mellom kirkemakt og kongemakt frem til han døde i slaget mot birkebeinerkongen Sverre i 1179. Øystein Erlendsson, kjent som den mest markante erkebiskop i Trondhjem og den eneste som fikk helgenstatus etter sin død, hadde erfaring som sokneprest i Konghelle og fehirde da lendmannen Erling Skakke var formynder for unge Inge Krokrygg. Da den første erkebiskopen av Nidaros døde i 1157 skal kong Inge ha valgt Eystein Erlandsson til erkebiskop «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre». Året før fikk Erling Skakke sønnen Magnus Erlingsson med Sigurd Jorsalfar datter Kristin. Etter at kong Inge Krokrygg i 1161 falt i kamp mot kong Herdebreis flokk ved Oslo fikk Erling Skakke samlet ledende lendmenn i Ingepartiet til å velge sønnen Magnus som den «best ættbårne» konge. Og med hjelp av den nye erkebiskop Eystein Erlendsson klarte han i 1163/64 å få sin umyndige sønn kronet med den første pavelige velsignelse av en kongekroning i Norden.
Erkebiskop Eystein Erlendsson er hedret for sin innsats i startprosessen med at Kristkirken som Olav Kyrre hadde reist på gravstedet for Olav den hellige skulle bli større og i dag fremstår som Nidarosdomen - Norges største katedral og en av landets største turistattraksjoner. På domkirkens vestvegg og ved inngangen til erkebispegården er det plassert statuer av Eystein med en miniatyrkatedral i fanget. Det er vanlig å knytte disse statuene til stilretninger han ble påvirket av under et 3 års eksilopphold i Nord-England og hvordan han tilbake i 1183 la om byggestilen til unggotikk i sitt arbeid med Nidarosdomen. Med den tette kontakt han i alle år hadde med Erling Skakke må Eystein - både som fehirde og erkebiskop - ha blitt godt kjent med hvordan Ragnvald Orknøyjarl sammen med sin far Kol bygget St.Magnuskatedralen på Orknøyenes hovedstad Kirkwall i årene 1137 – 1150 til ære for Ragnvalds onkel Magnus Orknøyjarl. Den miniatyrkatedral som er med på skulpturene av Eystein Erlandsson viser mange likhetstrekk med St. Magnuskatedralen og bør derfor også kunne anses som et kulturminne vdr. Norgesveldet før erkebispesetet i Nidaros ble etablert.
Cicignon ble byplanlegger for Trondhjem
Erkebispesetets etablering i Nidaros fikk vidtrekkende betydning for byens utvikling men medførte et meget hardt tilbakeslag senere da byen med reformasjonen i 1537 mistet sin status som Norges kirkelige sentrum. Det rammet ikke bare tiender og landskyldinntekter til erkebispesetet og de mange geistlige som hadde preget kulturmiljøet i byen, men også bynavnet Nidaros og mye av det økonomiske grunnlaget for bybefolkningen forsvant. Fra 1531 til 1681 ble byen i tillegg rammet av 4 store branner som ødela opptil 90 % av byen og påførte domkirken skader. I 1531 var det landets siste erkebiskop Olav Engelbrekstson som i forsøk på å redusere den danske innflytelsen i landet utløste at en dansk troppestyrke brannskadet både erkebispegården og domkirken og svidde av det meste av byen. Hornemannsbrannen, som startet 19 april 1681 i kjøpmanm Hornemanns brygge ved Nidelva, medførte at general von Cicignon straks fikk i oppdrag å lage en ny byplan for Trondhjem. Han kom fra Bergen der han hadde vært meget aktiv med planlegging av festningsverker. Han var også kjent for å ha vist sterk forsvarsvilje som kommandant på Bergenhus da en hollandsk flåte søkte nødhavn i Bergen i 1662. Denne flåten var forfulgt av engelskmenn, som kong Frederik 3 hadde en hemmelig avtale med om deling av 600 tønner gull som denne flåten fraktet. Cicignon ble ikke orientert om kongens avtale på forhånd; han beordret derfor at det skulle skytes med skarpt mot engelskmennene, ikke bruke løskrutt slik det var forutsatt i kongens avtale. Da engelskmennene måtte flykte ble det ingen bording med noe rikt utbytte for den dansk-norske statskassen.
Brannsikkerhet og forsvar var de viktigste hensyn i planen for Trondhjem som Cicignon og hans generalkvartermester Anthony Coucheron klarte å levere allerede 28. august 1681. Den er karakterisert som «noe av det fineste eneveldet brakte frem innen byplanlegging» med et ortogonalt gatenett bestående av nord- og øst-vestgående gater som ble bygget 60 og 35 alen brede. Festningen Munkholmen skulle forbedres både når det gjaldt et ytre og indre tårn, verk og bastioner. 100 mann skulle med letthet anbringes i tårnet og sikres med kjellere og proviant. En ny Kristiansten festning ble planlagt på høyden øst for byen for å hindre at fiender kunne sette seg fast der. Fra denne høyden hadde svenskene to ganger tidligere i 1564 og 1658 kontrollert byen. Grunnsteinen til denne festningen ble lagt av Cicignon i juli 1682, og Coucheron ledet byggearbeidene i årene etterpå.
Forsvarstiltakene i Cicignons byplan ble utsatt for en alvorlig test høsten 1718 da Karl XII av Sverige startet sin andre invasjon av Norge. Hovedstyrken på 40000 mann ble da sendt for å angripe Fredrikshald. Under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt ble en armé på 10073 mann, 6721 hester og 2500 slaktedyr samtidig sendt til Trøndelag for å ta Trondhjem. Men Armfeldt fikk ikke med seg tungt beleiringsartilleri, og fikk også problemer med å få frem nødvendige proviantforsyninger før vinteren satte inn. Han nådde frem til Trondhjem i begynnelsen av november og beleiret byen, men kunne ikke true festningen uten tungt artilleri. Kristiansten var godt rustet og hadde da mat for seks måneder. Den svenske kongen Karl XII ble drept ved Fredriksten festning 11. desember, men postgangen fungerte dårlig slik at det gikk en måned før meldingen kom frem til Armfeldt. Han startet tilbaketoget til Sverige 12. januar 1719 . Men på vei tilbake over Tydalsfjellene ble været svært dårlig, med snøvær, streng kulde og kraftig vind. Ferden endte med en katastrofe for Armfeldts armé.
Postekspedering i Trondhjem
Postrutetider
Posten brukte i starten 10-12 dager mellom Christiania og Trondhjem. I 1694 var transportiden kommet ned i 6 dager. Da bestemte en forordning at posten skulle gå fra Trondhjem kl.17.00 lørdag ettermiddag. I 1800 ble det avgangstiden fra Christiania til Trondhjem. endret til torsdag ettermiddag kl. 14.00 eventuelt senere hvis posten fra København var forsinket. Fra Trondhjem gikk posten alltid tirsdag middag kl. 12.00 for å rekke posten til København i Christiania. Posten skulle komme til Trondhjem mandag ettermiddag, og postmesteren hadde plikt til å utlevere brev inntil “kl. 11 aften”. Da brukte posten vanligvis 4-5 dager på turen. Fra oktober 1804 ble det post to ganger ukentlig mellom Christiania og Trondhjem med postavgang fra Trondhjem onsdag og lørdag kl. 22.00. Derved oppnådde en bedre og sikrere forbindelse med posten fra Christiania til København. Tiden ble 8 1/2 døgn til København, og en kunne få svar innen 3 uker. Som følge av en ny postforordning i 1759 ble det også satt i gang regulær ukentlig post mellom Trondhjem og Kristiansund og Molde. Tidligere hadde posten gått hver 2. eller 3. uke. I 1785 ble det opprettet ukentlig post mellom Bergen og Molde – med forbindelse til posten mellom Trondhjem og Molde. Fra juli 1805 gikk posten fra Trondhjem til Molde (Romsdalsposten) 2 ganger ukentlig.
Brevpost og porto
Vanlige brev som ble sendt som post så noe annerledes ut enn i dag. Konvolutter ble ikke brukt da brevark ble brettet sammen, forseglet og adressen påført utenpå. I følge postordningen fra 1653 ble et kvart, halv eller helt ark sammenbrettet godkjent som brev. Det ble krevet ekstra porto dersom man sendte mer enn et helt ark. Penger og verdisaker var noe postmestrene ikke var pliktige til å ordne forsendelse av. De måtte sendes på egen risiko. Pengesedler fantes ikke på den tiden. Likevel ble det snart vanlig å sende mynter i forseglede sendinger til betaling av regninger. Portotakstene som ble angitt i forordningen om Postverket i Norge i 1653 ble avstandsavhengige ved at det skulle koste 10 skilling å sende brev fra Christiania til København, 8 skilling til Stavanger, Bergen og Trondhjem, 6 skilling til Kongsberg, Larvik og Tønsberg og 4 skilling til Moss og Bragernes. Ofte betalte avsender for første del av veien, mens mottaker betalte resten. En grunn til vanlig oppdeling ved at avsender betalte s.k. franco og mottaker porto var at det hendte at mottakere ikke innløste brevene. Takstene ble ganske høye i forhold til den tids lønninger for arbeidsfolk. En ku kostet den gang omtrent det samme som å sende 30 brev fra Christiania til Trondhjem. Manglende lese- og skriveferdigheter bidro også til at mange følte lite behov for å sende brev. Det ble særlig embetsmenn og handelsfolk som utnyttet postkapasiteten og som hadde størst interesse av tiltak for å effektivisere posttransportene.
Postkontorer og postmestre i Trondhjem
Det var 13 postmestre i Trondhjem fra 1647 til 1829. I over 200 år flyttet postkontoret rundt i byen til den nye postmesterens bolig. Den første var Daniel Thagezsen med postkontor i Krambugata, nord for Nedre Almenning. Den neste var kjøpmann Caspar Wildhagen i 1669. Han ble utsatt for bybrannen i 1681, og etter omreguleringen av gatenettet i byen fikk han tomt der Kjøpmannsgata 22 er. Hopper vi frem til 1798, dvs til den 13de postmester så het han Nils Griis Alstrup med postkontor i Søndre gt. 14. Orden i regnskapet var viktig, noe som skapte store problemer for minst tre postmestere i Trondhjem. Den første måtte slutte i 1748 etter en kassamangel på 14-1500 riksdaler. Postmesterens årlige lønn var da til sammenlikning 180 riksdaler. Embetet må likevel ha vært attraktivt. Søkerne til stillingen tilbyr og må betale forgjengerens underslag. Postmesteren som tiltrådte i 1790 betalte i alt 4360 riksdaler for å overta embetet etter forgjengeren. Av summen var 1270 riksdaler kassamangel, og resten en bot.
Det endte noe bedre for Hans Barchman Alstrup som sluttet i 1787 da hans kone hadde underslått verdibrev for å rette på deres dårlige økonomi. De flyktet til Sverige hvor kona døde. Men Alstrup fikk i 1796 komme tilbake til Norge sammen med sine 4 umyndige barn. Fra 1800 fikk han en årlig pensjon på 120 Rdl som ble forhøyet til 250 Rdl i 1810 etter at han hadde spionert på den engelske flåte i Gøteborg havn under Napoleonskrigen.
Jens Schanche er blitt den best kjente postmann med Trondhjem tilknytning selv om han bare fungerte ca. ett år som kst postmester i Trondheim i 1748. Han ble den første med et landsdekkende oppdrag som ”postkontrollør” og la grunnlag for den nye postforordningen som kom i 1758. Deretter ble han postmester i Christiania fra 1764 til 1780. Etter at han fratrådte som postmester fortsatte kan som postkontrollør med hovedsete i Trondhjem inntil han døde i 1787. Ved kgl. resolusjon av 4. august 1758 ble det gjennomført mange forandringer på grunnlag av Schanches anbefalinger. Det ble bl.a bestemt at postbøndene skulle ha halvparten av sin godtgjørelse i form av lønn og den andre halvpart i form av fritak fra andre borgerlige plikter. Postbøndene skulle fortsatt ha rett til en eller to postkarer (der det trengtes) med tjenestetid på 7 år fri for utskriving. Dette førte senere til at hæren ofte klaget på misbruk av ordningen ved at de beste mannskapene kom seg unna militærtjenesten. I et forsøk på kompromiss utstedte kongen i 1780 et reskript som krevde at postkarer måtte velges blant de som ved sesjoner ble klassifisert som artillerikusker, dvs, blant de minst stridsdyktige.
I 1758 ble det også innført en bestemmelse om at poståpnere skulle notere når posten kom og gikk som et kontrolltiltak overfor postbøndene. Poståpnere fikk portofrihet for egne personlige brev fram til nærmeste postkontor. Fra mars 1761 kunne poståpnerne i stedet for portofrihet velge en årlig godtgjørelse på opptil 7 ½ daler. I 1794 ble det stilt krav til postbønder og postkarer at de selv måtte fylle ut en timeseddel som fulgte postsekken når de mottok og avleverte posten. For å gi hæren tilgang til de fysisk «best skikkede» soldatene ble det samme år bestemt at postbøndenes egne sønner kunne pålegges tjeneste som postkarer uten hensyn til høyde eller alder. Postkarer fra det ordinære mannskap måtte være overe 21 år men mindre enn 62 tommer høye. I en oppgave fra general Haxthausen i 1794 er det beregnet at 446 postbønder og 553 postkarer da var engasjert i posttjenesten i Sør-Norge. Samme år uttalte postmesteren i Kristiania at slik ordningen hadde blitt praktisert hadde det medført at postkarer som gikk i tjeneste hos postbøndene ofte var «Udskuds Udskuds, saadanne Uslinger som aldrig bør betroes Kongen og Landets Post».
Litteratur
- Asbjørnsen, Peter Christensen: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. Anden Samling. Christiania 1848.
- Bagge, Sverre (1990): Harald Hardråde i Bysants. To fortellinger, to kulturer.
- Bakke, Per Erling: Posten i Sel (publisert i Gåmålt og nytt frå Sel, bind 1, 1999)
- Bjørnland D. med flere (1977): Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Demring: 1800-1850-tallet, Transportøkonomisk institutt.
- Blom, Grethe Authén: Trondheims historie 997-1997, Bind 1, Hellig Olavs by - Middelalder til 1537, Universitetsforlaget 1997
- Broch O.J. (1876): Kongeriket Norge og Det Norske Folk
- Clarke, E. D. (1799-1977): Reise i Norge 1799. Universitetsforlaget ga ut en norsk oversettelse. (ISBN 82-00-01726-5).
- Dahl, H. (1982): Teknikk, Kultur, Samfunn. Om egenarten i Europas vekst, Ingeniørforlaget.
- Engen, Arnfinn: Skysstell og skysstasjoner i Gudbrandsdalen, Bruket forlag Lillehammer
- Geelkerck Isaac van (antagelig fra 1648): Kartskisse over gatenettet i Christiania.
- Grasmo, Jon (2001): Veiminner i Oslo. Statens vegvesen Oslo.
- Gunnes, Erik (1976): Rikssamling og kristning 800 - 1177. Norges historie Bind 2 . J.W.Cappenes Forlag A.S.
- Hallberg, Peter (1979): De islandske Sagaer, 3. utg.. København (dansk). ISBN 87-01-92541-5.
- Johannessen F. E. (1997): Alltid underveis. Postverkets historie gjennom 350 år bind 1. Utgitt av Posten i samarbeid med Elanders Forlag (ISBN 82-90545-63-0).
- Margrete, Håndbiblioteket til dronningen: Norske Reise Anno 1733, København.
- Nessmo, Anne Cathrine (1994): Vegen som kulturminne. Registrering av gamle vegfar i Oslo, Statens vegvesen Oslo
- Nielsen, Anne-Mette (1999): Kongeferder i Norge gjennom 300 år (ISBN 82-91130-14-0).
- Nielsen, Anne-Mette (2008): Gjestgiveri-Skysstell-Hvilested (ISBN 978-82-91130-30-9).
- Nordiske Postmuseer (2004): En reise på Nordens eldste postveier, Helsinki, København, Oslo, Stockholm.
- Pontoppidan C. J. (1785): Kart over det Sydlige Norge.
- Rogan Bjarne (1998): Mellom tradisjon og modernisering. Kapitler av 1800-tallets samferdselshistorie. Oslo (ISBN 82-7099-292-5)
- Schou, A. (1947): Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum, Aschehoug forlag.
- Schougaard Joh. (1899): Det Norske Veivæsens Historie tidsrum 1820-1896.
- Schulerud, Mentz (1974): Kongevei og fantesti. J.W.Cappelens Forlag A.S. (ISBN 82-02-03043-9)
- Schumacher, Trond: «Postgårder og postbønder på Dovre.....»
- Sprauten, Knut (1992): Byen ved festningen. Fra 1536-1814, Oslo bys historie, bind 2.
- Snorre Sturluson: «Noregs Kongesoger Andre delen». Det Norske Samlaget. Oslo (1979)
- Statens vegvesen (2002): Vegvalg. Nasjonal verneplan. Veger-bruer-vegrelaterte kulturminner (ISBN 82-91130-20-5).
- Steen, Sverre (1967): Langsomt ble landet vårt eget. J.W.Cappelens Forlag A.S.
- Supphellen, Steinar: Trondheims historie 997-1997, Bind 2, Innvandrernes by. Universitetsforlaget 1997
- Vik, Knut L.: Glimt fra Trondheims posthistorie
- Wangenstein O. A. (1762): Kart over Aggershuus Stift afdelet i sine Amter og fogderier.
- Wilse J. N. (1790): Kart over Christiania og omegn.
- Wollstonecraft M. (1795-1976): Min nordiske reise. Gyldendal Norsk Forlag (ISBN 82-05-08662)
- Øgaard, Per (1994): Den Trondhjemske Kongevei og Oldtidsvei. Statens vegvesen, Akershus vegkontor
|
Hele eller deler av Postgangen Christiania-Trondhjem er basert på en artikkel fra prosjektet Kulturminneløypa og er lagt ut på lokalhistoriewiki.no under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Når artikkelen har fjernet seg tilstrekkelig fra originalen, kan dette merket fjernes. Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten. |
|
Denne artikkelen inngår i prosjektet Samkult. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten. |