 Wilhelm Kaarbø, far til Harstads grunnlegger Rikard Kaarbø, må regnes som en av pionerene under fremveksten av Harstad fra et ubetydelig sjøsted til handelssted og senere by. Wilhelm Schjelderup Olsen Kaarbø (født 29. juni 1811 i Lesja kommune, død 5. april 1876 i Harstad) var gårdbruker, poståpner, dampskipsekspeditør og fiskeeksportør i Harstad. Han var gift med Martine Mikaline Simonsdatter Kildal, født 9. januar 1828, død 17. juni 1903. De hadde 10 barn, hvorav ett, Rikard Kaarbø, som med sine mange samfunnsprosjekter er regnet som Harstads grunnlegger. Dog bør det nevnes at den unge Rikard arvet en veldrevet gård og en betydelig forretningsvirksomhet etter faren.
Fire av Wilhelm Kaarbøs sønner ble også dampskipsekspeditører. Rikard Kaarbø i Harstad, Ole Kaarbø i Svolvær og Wilhelm Kaarbø i Kabelvåg. Den fjerde, Mikal Kaarbø, ble ekspeditør i Henningsvær. Han avløste sin onkel (bror av WK), Erik Olsøn Kaarbø, som hadde kommet til Henningsvær allerede ca 1850.
Wilhelm Kaarbø er gravlagt på Trondenes, mens Martine Mikaline er gravlagt på familiens gravsted på Kaarbøgården. Dette gravstedet ble opprettet etter Wilhelms død. Les mer …
 Eline Forberg på sine eldre dagar. Foto: Ukjent. Frå Digitalt museum. Skjåk historielags samling. Eline Sylfestdotter Forberg (fødd i Oppdal 7. januar 1868, død i Skjåk i januar 1958) var lærar og gardbrukar. Særleg blir ho hugsa for si sentrale rolle i det kristelege organisasjonsarbeidet i Skjåk og som innehavar av ei rekkje offentlege tillitsverv i bygda.Foreldra var Sylfest Sylfestsen Lund (1825–1908) og hustru Hanna (Johanna) f. Kvitlom (1831–1880). Faren var fødd og oppvaksen på garden Eide i Skjåk. Hanna Kvitlom var frå Lesjaskog. Dei hadde gifta seg i 1856, og fekk i alt ni born, fødde i tidsrommet 1857–1878. Eline var nummer seks i rekkja. Familien dreiv gardsbruk fyrst i Vågå til 1861, så på Lesjaskog 1861–1867. Det sistnemnde året flytta familien til Oppdal, der dei hadde kjøpt austre bruket på Hustøfte (Hustoft), som var mest for eit småbruk å rekne. Der slo familien seg til ro. Eline vart fødd året etter at familien tok til på Hustøfte.
Faren Sylfest var ein kjend emissær med bakgrunn i den haugianske vekkinga i barndomsbygda hans dei fyrste tiåra av 1800-talet. Flyttinga frå Skjåk til Vågå, Lesja og Oppdal hadde nær samanheng med det religiøse engasjementet. To av brørne til Sylfest var også lekpredikantar, gardbrukaren Ole Eide og den yngre broren som også heitte Ole, men som i likskap med Sylfest tok etternamnet Lund. Lærar og kyrkjesongar Ole Lund gjorde seg sterkt gjeldande i kristenliv, politikk og samfunnsengasjement i Skjåk i ein femtiårsperiode frå ca. 1860 til han døydde i 1912. På fleire vis kom Eline til å fylle den plassen som farbroren hadde hatt i bygda, da med unntak av det politiske. Les mer …
Lesja kyrkje er hovudkyrkje i Lesja prestegjeld og ligg på ein haug sentralt i bygda. Kyrkja vart bygd på denne staden i åra 1748-49 og vigsla 20. juni 1750. Ho fekk da namnet Betel. Den eldre hovudkyrkja var truleg ei stavkyrkje som låg nokre hundre meter nedafor nåverande kyrkjetomt, ned mot Lesjavatnet. Kyrkje er soknekyrkja for Lesja sokn, og var tidlegare hovudkyrkje i Lesje prestegjeld.
Det kan ha vore ein førkristen kultstad i området her, for Prestgarden ligg like nedafor den noverande kyrkja og like nord (vest) for den gamle kyrkjestaden.
Byggmeister for den nye kyrkja var Ola Fredriksson frå Nistugu Sør-Hole i Lesja (ca 1711-1769), og ho vart dekorert av den landskjende treskjeraren Jakob Bersveinsson Klukkstad opphavleg frå Lom. Han kom til Lesja for å skjere preikestol kring 1742, og er rekna som den som skapte den nye akantusskurden i Gudbrandsdalen. Prekestolen var han ferdig med i 1745. Betalinga var 40 riksdalar. Samstundes starta bygginga av den nye kyrkja, og Jakob fekk oppdraget med å skjere altartavla. Den var han neppe ferdig med før nokre år etter kyrkja var vigsla – han fekk i alle fall ikkje betalinga, 35 dalar, før i 1766. Jakob skar også korskiljedekorasjonane i kyrkja. Les mer …
 Et tog i retning Åndalsnes på Stuguflåten bru like øst for kommunegrensen mellom Lesja og Rauma. Foto: Leif-Harald Ruud (2021)  Raumabanen med Dønttinden, sett fra BrudeFoto: Halvard Hatlen er en 114,2 kilometer lang jernbanestrekning som danner en sidebane fra Dovrebanen. Den ble tatt i bruk mellom Dombås og Bjorli i 1921, og hele banen ble åpnet av kong Haakon i november 1924. Banen går fra Dombås i Innlandet fylke ned til Åndalsnes i Møre og Romsdal fylke. Jernbanen passerer under Trollveggen og Romsdalshorn. Ved Verma krysser banen dalen over Kylling bru. Banen har 32 bruer og seks tunneler. Den er ikke elektrifisert, og det kjøres med dieselmateriell.
Raumabanen er den eneste jernbanen i Møre og Romsdal. Opprinnelig var det 12 stasjoner og holdeplasser langs linjen, men krav til raskere reisetid og et bedre utbygd veinett har bidratt til at flere av stasjonene er nedlagt. I dag er kun endestasjonene Åndalsnes og Dombås betjent. Stasjonene i mellom, Marstein stasjon, Verma stasjon, Bjorli stasjon og Lesja stasjon, kan gjøres betjent for kryssing av tog. Lesjaverk stasjon er en holdeplass. Stasjoner med mulighet for påstigning i dag er endestasjonene, og Bjorli, Lesjaverk og Lesja. Det er ikke billettsalg på noen av stasjonene. Om sommeren kjøres det egne turisttog. Fra 1993 til 2007 var disse kjørt som veterantog med damplokomotiv. Les mer …
| 
