 Mossefossen med kraftverket. Foto: Ulf Larsen Mossefossen er et fall på omkring 20 m i Mosseelva. Vannfallet har en svært sentral plass i byens historie. I 1399 vet man at det var et saltkokeri ved fossen, og i løpet av det neste århundret kom annen industri i gang. I 1503 var det to sager, og etterhvert kom også flere sager og møller i gang.
Mossefossen kraftstasjon fra 1985 med en maskininstallasjon på 3,1 MW, har en midlere årsproduksjon på 21,6 GWh og en fallhøyde på 22,4 meter.
Det første vannverket i Moss kom i drift i 1876. Østfolds første kraftstasjon ble bygget i Mossefossen i 1883. Men flere hundre år tidligere la fossen grunnlaget for industrien i Moss med bl.a. sagbruk og møller, senere jernverk, bryggerier og brennerier, mølleindustri, cellulose- og papirindustri, skipsbygging og glassverk.
Området Møllebyen er et restaurert fabrikkområde langs fossen. En del av vannet føres i en sidegren, Lilleelv, gjennom fabrikkområdet, under flere av bygningene. Denne ble brukt til å drive små kraftverk og møller. Les mer …
 Worm Hirsch Lund var ingeniør og direktør ved Folldal Gruver. (født 28. juni 1878 i Hammerfest, død 4. november 1953 i Oslo) var bergverksingeniør og direktør ved Folldal Gruver i perioden 1906-1931. Han hadde en sentral rolle i en av landets lengste arbeiderkonflikter, Folldalsstreiken i perioden 1929 til 1931. Worm Hirsch Lund var sønn av oversakfører Ole Lund og Malene Robertson, og vokste opp i en søskenflokk med minst fjorten barn. Han var barnebarnet til visekonsul Carl Robertson, opprinnelig fra Skottland, og søskenbarnet til politiker og handelsmann Charles Robertson, som ble Norges handelsminister og Hammerfests ordfører. Les mer …
 Eiendommen fotografert i forbindelse med at den ble overtatt av den amerikanske ambassaden. (1924) Villa Otium, Nobels gate 28 i Oslo. Den ble oppført 1909–1911 på den tidligere løkkeeiendommen Otium i jugendstil og nordisk nybarokk, tegnet av Henrik Bull for direktør Hans Olsen, som flyttet inn 29. april 1912 med sin familie og bodde her til 1924, da han flyttet til Stockholm med sin svenske kone som var Alfred Nobels niese.
Byggingen
Olsen hadde slått seg opp på blant annet oljehandel i tsartidens Russland og hadde vært norsk generalkonsul i St. Petersburg. Villaen framstår som et vitnesbyrd om den rikdommen som dette medførte, og kan minne om et russisk fyrstepalass.
Etter å ha bodde fyrstelig i St. Petersburg og etter å ha flyttet til Kristiania i 1908, innbød han året etter til en lukket konkurranse blant hovedstadens kjente arkitekter om byggingen av sin nye bolig i hovedstaden. Denne ble vunnet av Henrik Bull og tre år senere flyttet familien inn.
Den er en av de største og flotteste privatboligene som er bygd i Oslo og er et særdeles monumentalt stykke privatarkitektur. Bygningen er en av de første arkitekttegnede boligene i Norge på 1900-tallet.
Hagen
Den ligger i en stor hage, som nå riktignok er bare en firedel av den opprinnelige hvor vestgrensen gikk langs Kristinelundveien og i sør strakk seg helt ned til Bygdøy allé. Idag er hagen begrenset av Eckersbergs gate i sør, Solheimsgata i nord og Hafrsfjords gate i vest. Områdene mellom Hafrsfjords gate og Kristinelundveien og mellom Eckersbergs gate og Bygdøy allé var tidligere en del av hagen og ble skilt fra i forbindelse med salget i 1924.
Bygningene
 Fra en av salongene. (Antatt 1939) Selve villaen ligger på en liten høyde og står på en sokkel av granitt, og har mansardtak med sentralt plassert pipe og mønekam med bronseornamenter. Stiluttrykket har tydelige elementer av jugendstil i et overordnede uttrykket i nordisk nybarokk.
Villaen inneholdt to haller, blant annet en stor innvendig sentralhall med jugendpreg, to salonger, mottakelse, stue, spiserom, bibliotek, kontor, femten soverom, tre bad, tom for tjenestepersonale, moderne kjøkken og anretning, samt lager. I en større toetasjes anneksbygning, også den tegnet av Bull og bygget i samme stil og materiale, var det garasje for to biler i første etasje, og seks små rom og et bad i andre etasje.
Ambassørresidens
Olsen solgte eiendommen til den amerikanske ambassaden i henhold til kjøpekontrakt 20. september 1923 og ambassaden overtok den kjøpte delen av eiendommen og tok den i bruk 29. januar 1924 som både residens og ambassadens kontorer. I anneksbygningen fikk konsulæravdelingen kontorer, samt en liten leilighet. Den opprinnelige prisen på 180 000 dollar som inkluderte hele den 40 dekar store hagen for høy og gikk utover ambassadørens kjøpsfullmakt på 150 000 dollar. Dette ble løst ved at ¾-deler av hagen ble utparsellert og bebygget ved Hafrsfjords gate i nord/sør-retning og Eckersbergs gate i øst/vest-retning ble forlenget gjennom hagen og slik skilte ut det vestligste og sørligste delene av den store hagen. Ved at dette store tomteområdet gikk ut av salget kom prisen ned i 125 000 dollar og innenfor kjøpsfullmakten.
Etter krigen ble det klart at dette ble for liten plass til denne dobbeltfunksjonen, og i 1959 kunne ambassaden flytte inn i den nyoppførte bygningen på hjørnet mellom Drammensveien 18 (idag Henrik Ibsens gate 48) og Løkkeveien/Hansteens gate. Villa Otium har siden blitt brukt til ambassadørresidens og representasjonslokaler for USA.
Eiendommen er kommunalt listeført til bevaring.
Kilder
Koordinater: 59.92118° N 10.70014° Ø Les mer …
Torggata bad, Torggata 16 i Oslo, oppført 1925-1935 i nyklassisisme, ark. Christian Morgenstierne og Arne Eide var tidligere et offentlig bad som ble solgt til private og lagt ned i 1980. I dag huser bygningen serveringssteder, forretningslokaler og konsertlokaler (fra 1986).
Byens første vaske- og badehus åpnet 15. desember 1861 på denne tomten som Christiania Dampvaskeri og hadde da adresse til Nedre Torvegade. Det var Thorvald Meyer som stod bak denne anstalten og Thøger Binneballe sto for byggingen. To år senere donerte han den til Kristiania kommune. Senere ble den kalt Torvegadens Vadske- og Badeanstalt.
Anstalten var en kombinasjon av et vaskeri og en badeanstalt. Badeanstalten var kjønnsdelt og hadde tolv førsteklasses og seksten annenklasses karbad. Karbaderne kunne selv regulere badetemperaturen. Brukerne av førsteklassebadet fikk utdelt «Kam, Børste, Klædesbørste, Tøfler, 2 Haandklæder» og disponerte separate rom med badekar, servant og speil. Kvinnene hadde i tillegg eget avkledningsværelse.
Les mer …
 Tanta til Beate mata duene på Harald Hårdrådes plass. «Tanta til Beate» er en sang med melodi og tekst, skrevet av Lillebjørn Nilsen i 1982. Den omhandler en eldre dame fra Gamlebyen som mater duene på Harald Hårdrådes plass og mimrer om Robert Normann og Django Reinhardts musikk.
Mest kjent er String Swing-innspillingen med Nilsen, Hot Club de Norvège med Ivar Brodahl på fiolin og Jon Larsen på sologitar fra albumet Original Nilsen (Studio B BLP 4006). Det vant Spellemannprisen 1982. Melodien ble senere gjenutgitt på Hot Club de Norvèges album The Best of Hot Club (1991) og Nilsens egen 40 spor: Nilsens 40 beste (1995). Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 25. juli 1936. Utsnitt av nekrolog over Edvard Torget. (født 23. januar 1882 på gården Torget i Brønnøy kommune, død 24. juli 1936) var ingeniør. De siste 15 årene av sitt liv var han ansatt som overingeniør ved Nylands verksted i Oslo. Edvard Torget var sønn av fiskerbonde Edvard Martin Christensen (Innre-Torget) (1843-1890) og Maren Johanna Pedersdatter (Torghatten) (1846-1932), og var gift med Olga f. Johansen (1878-1969). Navneskifte foretatt fra Christensen/Kristensen til Torget, etter fødestedet, en gang etter 1900. Les mer … | 
