 Dette er logoen til den frivillige organisasjonen Aktive Kvinner i Bjerke. er en frivillig multikulturell organisasjon som har hovedfokus på helsefremmende trening for innvandrerkvinner. Organisasjonen ble dannet i 2016 med tilhørighet til Bydel Bjerke i Oslo, men har siden oppstart også hatt deltakere fra nærliggende områder. Styremedlemmene jobber aktivt med å tilby lavterskeltilbud for trening og aktiviteter som fremmer helse og sosialt miljø for innvandrerkvinner og deres familier. Dette arbeidet er ledet av hovedtrener og styreleder Sathiaruby Sivaganesh, som har fått flere priser for hennes driv og motivasjon til frivillighetsarbeidet i Bydel Bjerke og hennes arbeid for innvandrerkvinner siden 2005. Hovedmålet for organisasjonen er «å hjelpe innvandrerkvinner med helseforebyggende tiltak og aktiviteter uten at de føler hindring eller tvang til å delta». Organisasjonen har også tilbud som involverer både innvandrerkvinner og deres familier slik at alle blir motivert og engasjert til å være med på aktiviteter og treninger som gir helsegevinst.
Organisasjonen tilbyr både lavterskeltilbud som trening, skogsturer og seminarer, og arrangering av større begivenheter og opplevelser som sosialt arrangementer og dagsturer. Aktive Kvinner i Bjerke har ofte samlinger som skaper en åpen og inklusiv arena for å gjøre det enkelt for innvandrerkvinner å uttrykke sine meninger og behov. Dette gir organisasjonen muligheten til å fortsette med gode tilbud og muligheter for helseforebyggende trening og opplevelser passelig for deres ønsker og hverdager slik at innvandrerkvinner opplever ingen hindring eller motstand i deres deltakelse for å skap bedre helse for deres kropp og sjel. Les mer …
 Arbeiderboliger på Sandaker ca 1910-1920. Kilde: Sagene menighet. Bolignøden i Oslo er gammel som byen selv, heter det. Men utover på 1900-tallet ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.
Fram mot midten av 1900-tallet var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på Grunerløkka var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere. Les mer …
 Spinneriet i 1920 Foto: Ukjent ved Christiania ble etablert av Knud Graah i 1846. Fabrikken beskjeftiget da mellom 70 og 80 arbeidere. I 1872 ble driften utvidet med et veveri. Bedriften vokste stadig, og hadde i 1918 400 arbeidere ansatt. I 1919 ble firmaet delt i to - ett veveri og ett spinneri. Veveriet tok da navnet A/S Knud Graah & Co, mens spinneriet ble hetende A/S Vøien Bomuldsspinnerie. Bomullsspinneriet ble imidlertid lagt ned bare noen få år senere, i 1923. Veveriet gikk godt noen år til, og gjennomgikk i denne perioden omfattende modernisering.
I 1946 gikk Knud Graah & Co i TEFAS (Tekstilforedling A/S) sammen med Hjula og Nydalen. Produksjonen opphørte samme år som TEFAS gikk konkurs, i 1955. Les mer …
 «Oksefontenen» 2003. Foto: Siri Tidemann-Andersen er en del av strøket Torshov i Oslo som ble oppført for Kristiania kommune rundt 1920. Kommunen kjøpte i 1916 en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær. Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Les mer …
 Boligblokker i Beverveien oppført av entreprenørfirmaet Ringnes & Selvaag i 1950-årene. Foto: Leif-Harald Ruud (2026)  Utsikt fra Linderudsletta 15a. er et strøk i bydel Bjerke, nordøst i Oslo. Området grenser i nord til Lillomarka, i vest til Linderud, i sør til Alna, i øst til Bredtvet og Kalbakken. Området ligger på en del av det som var gården Linderud, krongods fra middelalderen. Strøket har navn etter gården Veitvet, en gård som omkring 1700 ble bortbygsla til Linderud.Det som i manns minne er husket som Veitvet gård er Veitvetplassen, nord for krysset Sletteløkka/Rødtvetveien. Dette var opprinnelig en husmannsplass under Veitvet, senere Linderud gård. To på folkemunne kjente personer som bodde her i begynnelsen av 1900-tallet var Emma Veitvet (Olsen) og Ole Veitvet (Hafsten). Ved siden av å drive jordbruk på Veitvet var de gårdsarbeidere på Linderud. Da Ole Hafsten og kona Kaia drev Veitvet, var det 5-6 melkekyr, et par griser og høner på Veitvet og cirka 10-15 dekar dyrkbar jord. I 1933 bygslet familien Schanche Veitvetplassen av Linderud og begynte gartneri her. Etter krigen kjøpte Schanche eiendommen av familien Mathiesen på Linderud. Veitvetplassen står oppført på Byantikvarens liste som bevaringsverdig. Les mer … | 
