 Fra Uppenbarelsekyrkan i Saltsjöbaden. Knut og Alice Wallenberg er gravlagt her. Foto: Wikimedia Commons (brukeren «Ankara») Alice Olga Constance Wallenberg (født Nickelsen 4. juli 1858 i Christiania, død 1. mars 1956 i Stockholm) var kona til finansmannen og politikeren Knut Wallenberg (1853–1938). I 1917 oppretta paret Knut och Alice Wallenbergs Stiftelse, etter å ha donert 20 millioner svenske kroner. I Norge er ekteparet blant annet kjent for å ha finansiert glassmalerier i Trefoldighetskirka i Oslo. Eplesorten «Alice» er oppkalt etter Alice Wallenberg.
Hun vokste opp i Christiania, som datter av kjøpmann Nicolai Nickelsen og Sophie. Faren var født i hovedstaden, mens mora var fra Altona ved Hamburg. Ifølge folketellinga for 1865 bodde Nickelsen-familien i Store Strandgate 9. De var velstående, og hadde på dette tidspunktet tre tjenestejenter. Nicolai Nickelsen og broren hadde arva den store formua til faren, som hadde vært en av Kristianias større redere og kjøpmenn. Nicolai Nickelsen begynte imidlertid å spekulere i kaffebransjen, og i 1866 gikk han konkurs. Nickelsen tok deretter livet av seg.
Enka Sophie måtte stole på økonomisk hjelp fra venner av familien. Med generalkonsul Peter Petersen i spissen ble det sørga for at Alice Nickelsen fikk ta sangutdanning. I 1875 bodde hun sammen med mora i Pilestredet 20 og ble titulert som «operasangerinde». Kort tid seinere flytta hun til Paris for å studere sang. På en sammenkomst hos den norsk-svenske militærattacheen Ferdinand Staff møtte hun 3. januar 1878 Knut Wallenberg, en av sønnene til den rike bankmannen André Oscar Wallenberg. Les mer …
 Oda Lasson omkring 1885. Det var på denne tida at hun fikk sitt første barn med Christian Krohg. Foto: R. Ovesen , egentlig Othilia Pauline Christine Lasson (født 11. juni 1860 i Christiania, død 19. oktober 1935 i Oslo) var kunstmaler, og en av de sentrale kvinnene i bohemmiljøet i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Hun var datter av regjeringsadvokat Christian Lasson (1830–1893) og Alexandra von Munthe af Morgenstierne (1838–1881). Moras morsfamilie stamma fra russisk adel, farens slekt var norsk embetsstand. Hjemmet var borgerlig, velstående og intellektuelt. Foreldrene var interesserte i kunst, musikk og teater. Husholdninga var stor, og familien sto hverandre nære. Les mer …
 Einar Sem-Jacobsen i flygerantrekk i 1912 Einar Sem-Jacobsen (født 3. august 1878 i Kristiania, død i Paris 15. oktober 1936) var militæroffiser, flyger, flykonstruktør og bilsakkyndig. Sem-Jacobsen tok examen artium i 1896, Krigsskolen i 1899 og Den militære høyskole i 1901. I 1910–11 gjennomførte han aeronautiske diplomingeniørstudier ved École Superieure d’ Aéronautique i Paris, og i 1912 utdannet han seg til flyger samme sted. Han var den første nordmann med internasjonalt flysertifikat. I 1910 tok han internasjonalt ballongførersertifikat og norsk militært flysertifikat i 1913.
I 1899 ble Sem-Jacobsen premierløytnant i Ingeniørvåpenet, og tjenestegjorde i ulike tekniske stillinger der fram til 1910. 18. august 1913 ble han ansatt som sjef for teknisk avdeling ved det nyoppretta Hærens flyvevesen, og 18. august 1816 ble han konstituert som direktør for Hærens Flyvemaskinfabrik som han var med og grunnla på Kjeller i 1914.
Sem-Jacobsen ble en banebryter innen flyteknikken i Norge. Han var med og stiftet Norsk Luftseiladsforening i 1909, ble i 1910 den første innehaveren av norsk friballongførerpatent, og førte i 1912 det første flyet i Hæren. I 1911 ble han kaptein og i 1930 major. Les mer …
 Våningshuset på Øvre Grorud gård, nå Grorudveien 13. Foto: Stig Rune Pedersen Grorud, gnr. 94 i nåværende Oslo kommune, er en matrikkelgård i tidligere Aker herred, Østre Aker sogn. Den eksisterer ikke lenger som gårdsbruk, men utgjør nå en del av strøket eller drabantbyen Grorud i Oslo. Arealet, der det iallfall fram til 1960-åra fremdeles fantes jorder og havnehager, er nå dominert av boligblokker, industri og annen næringsvirksomhet, med små eldre villastrøk innimellom.
Gården har gitt navn blant annet til Bydel Grorud, Groruddalen, Grorud kirke og en rekke andre steds- og institusjonnavn. Våningshuset til det som ble Øvre Grorud gård (gnr 94 bnr. 196) ligger i dag i Grorudveien 13. Det er fra 1830-årene og er det eneste som er igjen av denne gården.
Grorud har en historie som strekker seg langt tilbake i middelalderen. Den eide store områder, og lå ved Gamle Trondheimsvei, sentralt i forhold til det som alltid har vært en av hovedferdselsårene inn til Oslo. Les mer …
 Brugata 1 sett fra Brugata. i Oslo er en bevaringsverdig femetasjes hjørnegård bygd i 1893– 1895. Det opprinnelige formålet med bygningen var å drive bakeri. Et synlig spor etter dette er en uforholdsmessig stor rundpipe i bakgården. Dette bakeriet måtte gi opp driften etter nokså kort tid. Seinere har det både vært utleieleiligheter og en mengde små og større bedrifter her. Folkekinematografen ble åpnet i 1905 av Carl Otto Severin Gladtvet, i andre etasje. Her jobba også sønnen Ottar Gladtvet som maskinist og altmuligmann - han ble seinere kjent som filmregissør. På 30-tallet rommet husets andre etasje Gunerius kafé, som var et samlingssted for NKU-ere. Folketellingen for 1943 viser at det på det tidspunktet under krigen var ti leiligheter i denne gården, med til sammen 35 beboere. En ettroms på 16 kvadratmeter kostet på den tida 24,30 i måneden, mens husleia for en 6-roms var 168,66 kroner i måneden. I tillegg til leilighetene fantes det her hele åtte butikker, fire kontorer, en kafé, to lagerlokaler og ett verksted. Les mer …
 Vendom løkke ligger i forgrunnen midt på dette bildet, som er tatt fra Slottet i 1860. Foto: Ukjent har satt sitt preg både på byplanen og på mange områdenavn i hovedstaden. Byløkkene var opprinnelig jordbrukseiendommer som var en del av takmarka, området som skulle sørge for de nødvendige forsyninger av mat til borgerne. Senere ble det også oppretta løkker utafor den egentlige takmarka. Løkkeeiendommene ble tildelt enkeltpersoner mot en løkkeskatt. Etter hvert gikk man over til å forpakte dem bort eller selge dem, slik at bymarka gradvis forsvant. Fra midten av 1800-tallet ble stadig flere løkker utparsellert, og mange strøk i Oslo har sitt opphav i en løkkeeiendom. Les mer …
 Ruiner fra middelalderens Oslo kan besøkes blant annet i Middelalderparken. Foto: Stig Rune Pedersen lå i det som nå er Bydel Gamle Oslo. Byens grunnleggelse settes gjerne til år 1000, og det ser ut til at det er en gang mellom begynnelsen og midten på 1000-tallet at stedet tok form som en by, og at noen av de bygningene som senere skulle gjøre den til landets hovedstad kom på plass. Dette sammenfaller med overgangen fra vikingtid til middelalder, som man gjerne setter til midten av 1000-tallet. Byen vokste og fikk en rekke praktbygninger som kirker og klostre. Ved reformasjonen kom det store endringer. Kirker gikk ut av bruk, og klostre ble nedlagt, og revet eller ombygd. Denne middelalderbyen gikk gjennom mange endringer, og møtte sitt endelikt ved bybrannen i 1624. Les mer … | 
