 Olsen Nauen klokkestøperi ble etablert 1844 ved Nauen gård i Sem i dagens Tønsberg kommune, og eksisterer fortsatt på samme sted. Dagens støperibygning er fra 1925. Olsen Nauen klokkestøperi, Åshaugveien 168, 3157 Barkåker er en metallbedrift ved Nauen gård i Sem i Tønsberg kommune, mest kjent for sin produksjon av kirkeklokker og klokkespill.
Fra rundt 1915 har bedriften vært landets eneste klokkestøperi. Den har i dag (2026) seks ansatte, inklusive eier og daglig leder. Pr. 2018 var det støpt rundt 3350 kirkeklokker og klokkespillklokker ved bedriften.
Historikk
 Verkstedet omkring 1900. Foto: fra Ole Christian Olsen Nauen Starten
 En ferdig støpt klokke er tatt ut av støpeformen (engangsform). «Kåpa» av stål henger bak. Klokka støpes opp/ned og den røde pilen markerer en av «materne», dvs åpningene som ettermater støpen med smeltet metall da den flytende klokkebronsen krymper rundt 1,5% under avkjølingen. Slik unngår en små porer i slagringen (den tykkeste delen nederst på klokken hvor kolben slår) og gir en maksimal tetthet av klokkegodset, som fører til maksimal klangfylde og tid med etterklang. Restmetallet i materne kappes av og klokken pusses etter at det har herdet. Foto: Olsen Nauen klokkestøperi gjennom seks generasjoner 175 år, s. 146 Bedriften ble etablert i 1844 av smeden Ole Olsen, født 1802 i Hole på Ringerike, død 1889. I 1827 tok Olsen borgerskap i Tønsberg som smedmester og kobberslager, og i 1840 kjøpte han gården Nauen hvor han videreførte gårdsdriften som ved overtakelsen hadde en hest, fire kuer, fem sauer, en gris.
Han etablerte bedriften i 1844 og fra starten leverte han blant annet kubjeller og dirkefrie låser. I siste halvdel av 1800-tallet ble også dombjeller, hestevekkere, gårdsklokker, skipsklokker, småklokker og mortere også vanlige varer som bedriften leverte.
Kirkeklokker
I 1846 fikk han sine første bestillinger på kirkeklokker, til Mo kirke i Telemark og Borre kirke i Vestfold. Han leverte også tidlig klokker til Svend Foyns hvalfangerskuter. Les mer …
 Et av brukene på Søndre Borge. (født ca. 1669, trolig på Mellom Borge i Skjee, død 1733 på Fossnes i Arnadal) var en velstående bonde, bondefører og prokurator fra Stokke i Vestfold. Slekten Vogn stammer fra ham.Omkring 1700 begynte Hans Nilsen å bruke slektsnavnet Vogn. Hvilken grunn han hadde til å gjøre det, er usikkert. Én tradisjon går ut på at han var den første i bygda som kjørte med firehjulet vogn. Det er også påstått at navnet hadde sammenheng med at han var etterkommer etter en Vogn Vognssøn, som var skipper på et av orlogsskipene som fulgte kong Kristian IV til Norge i 1624. Denne skulle ha hatt ei datter som ble gift med Hans Nilsens farfar, Simen Torbjørnsen. Vogn Vognssøn ville i så fall være Hans Nilsens oldefar. Denne påstanden er imidlertid helt grunnløs, i det ikke finnes kilder som kan dokumentere et slikt ekteskap. Det er i det hele tatt utenkelig at en norsk leilending skulle få gifte seg med ei kvinne fra et mye høyere samfunnslag. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Vallø i april/mai 1945 etter bombeangrepet. På kvelden den 25. april 1945 tok 107 Lancaster og 12 Mosquito bombefly fra Bomber Commands femte gruppe av fra sin base ved Lincolnshire i England. Målet for deres bomber var den dagen oljeraffineriet på Vallø. Den lille halvøya Vallø, som den gangen tilhørte Sem kommune, ligger kun noen få kilometer fra Tønsberg og har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til 1700-tallet. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert som Norges første raffineri på Vallø og var ved invasjonen i 1940 et moderne og unikt anlegg i skandinavisk sammenheng.
Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i krigen som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945. Les mer …
Borre kirke og Borre kirkegård ligger ved veien Kirkebakken (fylkesvei 325) i Borre i Horten kommune, like ved Borre prestegård og nær Borreparken med Borrehaugene. Kirken er en enskipet murkirke fra 1100-tallet i romansk stil, innviet til St. Olav og St. Nikolaus. Den ble sist grundig restaurert på 1920-tallet. Den er soknekirke for Borre sokn, og var tidligere hovedkirke i Borre prestegjeld.
På Borre kirkegård, som har vært i bruk siden middelalderen, er blant andre industrigründer Sam Eyde gravlagt, i et eget, frittstående gravmausoleum. Kirkegården, som ligger rundt hele kirken, har gradvis blitt utvidet. Borre kirke ble restaurert i 1928 under ledelse av arkitektene Carl Buch og Lorentz Harboe Ree. Kirken fikk ved samme anledning nytt våpenhus, skjenket av Sam Eyde, som bodde på nærliggende Semb hovedgård. Les mer …
 Peter Vogelius Deinboll med ordensteiknet for St. Olav. (fødd 8. januar 1783 i København, død 13. mai 1874 i Vestre Aker, nåverande Oslo kommune) var teolog, skulemann, folkeopplysningsmann og politikar. Deinboll var initiativtakar til den fyrste lærarutdanninga i Nord-Noreg og ein av hovudmennene bak skulelova av 1827. Han har også etterlate seg verdfulle botaniske og zoologiske samlingar. Gjennom sitt lange, aktive yrkesliv gjorde Deinboll seg sterkt gjeldande ved si prestegjerning, ved si undervisnings- og opplysningsverksemd og ved anna samfunnsgagnleg innsats i svært mange lokalsamfunn over store delar av landet, så vel som politisk på riksplanet. Han verka over lengre tidsrom i bygder og byar i Buskerud, Vestfold, Oslo/ Akershus, Finnmark, Troms, Hedmark og Møre og Romsdal. Peter V. Deinboll er eit framståande døme på danskar som valde å halde fram med sine yrkeskarrierer og yte sin samfunnsinnsats i Noreg etter statskløyvinga i 1814. Les mer … | 
