St. Birgitta menighet
.JPG)
.JPG)
,_faksimile.JPG)
St. Birgitta menighet er en katolsk menighet i Oslo katolske bispedømme som omfatter østfoldkommunene Fredrikstad, Sarpsborg og Hvaler. Menigheten som ble grunnlagt i 1878 har sitt sete på Cicignon i Fredrikstad og er viet til Birgitta av Vadstena. I 2013 var det 2600 registrerte medlemmer i menigheten,[1] og det holdes messer på engelsk, filippinsk, fransk, irakisk, kaldeisk, norsk, polsk og vietnamesisk.
St. Birgittas første hyrde var pastor Karl Franciskus Carlén. Han ble utnevnt til sogneprest i 1878, og fikk i oppdrag å bygge opp menigheten. Allerede året etter forlot han Fredrikstad, og P.E. Kjelsberg, en av de første norskfødte katolske prester etter reformasjonen, tok over. Han forble hos sin menighet fra 1879 til han døde i 1887. Siden 2015 har pastor Premanath Jagath Gunapala O.M.I. fra Sri Lanka vært menighetens sogneprest.
På Cicignons tid – og litt før
Jacob Hjort, Rasmus Hjorts sønn, kan ha fått utdannelse i Luthers teologi før han reiste til Braunsberg i Preussen der jesuitten Lauritz Nielssøn (også kjent som Kloster-Lasse eller pater Norvegus) var professor. Etter å ha studert katolsk teologi lot han seg prestevie før han returnerte hjem til det reformerte Norge like etter 1600. Vel hjemme ble han luthersk sogneprest til Onsøy! I det stille forrettet han der messe for de gammeltroende.
På slutten av 1600-tallet fikk Hjort sin etterfølger i en katolsk general. Dette var Johan Caspar Cicignon, og han lot innskrifter hugge i sten flere steder både på Trosvik, Kongsten fort og ellers i egnen. Fra våren 1682 var Fredrikstad var en av byene der byens borgere ved lov hadde fått bevilget fri religionsutøvelse. Cicignon var selv en ivrig katolikk, og hadde i sine tropper flere katolske soldater. Det er også kjent at det var en misjon av jesuittprester i garnisonsbyen i 1678–1691. Huset de holdt til i gikk med under bybrannen i 1690. Misjonærene skulle egentlig ha blitt kalt tilbake i september 1688 da Christian V.s norske lov trådte i kraft, og friheten for katolikkene falt bort, men takket være Gyldenløves inngripen forble privilegiene respektert så lenge jesuittpateren Mattheus Mertens og hans etterfølger var i Cicignons tjeneste. Mertens forteller i 1687 at «da vi kom hit, var det såvidt 30 som kom til skrifte i løpet av et år, nå mer enn 80.»[2]
Det ble tyngre for Mertens' etterfølger, Judocus Weimers. Han forteller litt senere at det bare var 38 katolikker igjen i Fredrikstad, og at disse bodde meget spredt. I tillegg lot anti-katolske borgere av byen ham tydelig merke hva de mente om å ha en jesuittpater i sin midte. Hans virke endte i september 1690 med Christian Vs dekret om at alle barn fra blandede ekteskap skulle døpes i den lutherske statskirke og læres opp i dens tro. Meget motvillig anbefalte da Weimers sin ordensgeneral i Roma at jesuittenes virksomhet i festningsbyen måtte innstilles. Dette skjedde i 1691, og da Cicignon døde i 1696 var det uten at en katolsk prest som kunne gi ham de siste sakramenter var til stede.
Fra husmenighet til egen kirke
Martin Dehli forteller i det tredje bindet av Fredrikstad bys historie at det i 1870-årene var kjent at det ikke var mange byer med flere «sekter» enn Fredrikstad, og en av disse var den katolske kirken. I pinsen 1875 holdt mr. Blanck som var prest ved menigheten i Fredrikshald messe i et provisorisk kapell ved torvet på Vestsiden, og rommet hadde i følge Fredriksstad Tilskuer vært overfylt. I 1876 ble åtte personer registrert som medlemmer av den katolske kirke, og frem til 1882 holdt menigheten til på Guldbergsiden. Det året flyttet menigheten inn i et enkelt laftebygg i Storgata. På denne tiden var det nok en del skepsis mot den katolske kirke, for redaktøren i Tilskueren avsluttet en omtale av den blant annet med at det at katolikkene kom til byen og ville starte en menighet «må vekke alvorlige tanker hos enhver luthersk kristen».[3] Det kan ikke ha vært helt enkelt å etablere seg i byen den gangen, noe som også Frelsesarmeen fikk erfare.
I 1887 kom pastor K.F. Carlén til byen for å forberede opprettelsen av en katolsk menighet. Selv var han en tidligere luthersk prest fra Sverige. Carlén var en konvertitt fra Västmanland i Sverige, og han var kjent som en meget dyktig predikant. Pastor Carlén ble bare ett år i plankebyen, men hans tradisjonelle katolske måte å kle seg på, med en liten kappe over skuldrene og en bredbremmet hatt, gjorde ham lett gjenkjennelig. Han vakte nok noe munterhet hos de yngste, men Carléns medfødte verdigheht gjorde at han fikk respekt. Pastoren hadde en sterk forkjærlighet for Birgitta av Vadstena, og det var trolig en medvirkende årsak til at menigheten fikk sitt navn.
Da pastor Kjelsberg kom til Fredrikstad året etter, hadde menigheten 45 medlemmer, av disse var 22 konvertitter fra statskirken. Den unge menigheten fikk erfare pressens reaksjon da Tilskueren insinuerte at fattigfolk konverterte for å få barna inn på et katolsk institutt i Kristiania – gratis. I mangel av en egen kirke feiret menigheten messe først i et lokale ved jernbanestasjonen og deretter i prestens bolig, som i følge folketellingen 1885 befant seg i konsul Jens Thiis' gård: nummer 118 i Storgade og Tomtegade. Pastor Kjelsberg kom fra grunnleggervirksomhet i Hammerfest, der St. Mikael menighet hadde kommet i gang, men døde allerede 6. april 1887 og ble gravlagt ved Gamle Glemmen kirke. Mange fulgte ham til graven.
Etter Kjelsberg fulgte fjorten år med jevnlig veksling av pastor, i løpet av seks perioder hadde menigheten fem pastorer og en periode der den var underlagt Fredrikshald.
En tysk dikters gave
I Norvegia catholica forteller Kjelstrup på side 158 om en stor gave menigheten fikk fra den bayerske dikteren Emilie von Ringseis (1831-1895). Hun hadde gitt alle smykkene sine for at en praktfull monstrans, en liturgisk gjenstand som var fremstilt av gull eller et annet kostbart materiale, skulle bli skapt. I 1942 sies det at den var verd minst 25000 kroner. Von Ringseis hadde alltid vært interessert i St. Birgitta av Vadstena, og da hun fikk høre at menigheten i Fredrikstad som den første etter reformasjonen hadde blitt viet henne bestemte hun seg for å gi denne gaven.
St. Josephssøstrene kommer
De fire første St. Josephssøstrene ankom Fredrikstad 23. august 1887. De fire var forstanderinne St. Jean, Ursula, Marie Espérance og Généreuse. I begynnelsen var de pastor Cruls gjester i Storgaten før de fikk et eget bosted i en sidebygning inne i gården. Søstrene fikk ulike arbeidsoppgaver, sr. Généreuse tok seg av husholdningen og sr. Marie Espérance arbeidet med ambulant sykepleie mens sr. Ursula overtok ledelsen av skolen fra frk. Bye. Dette kan ha vært «lærerinde Laura Sophie Bye fra Throndhjem» (f 1848) som var bosatt i samme gård som pastor Kjelsberg i 1885.[4]
St. Josephssøstrene kjøpte villaene i Ridehusgaten 22 og 24 og flyttet hospitalsvirksomheten dit. Dette ble St. Josephs hospital og etterhvert ville hoveddelen av dette kvartalet opptas av virksomhet tilknyttet den katolske kirke på en eller annen måte. Den første pasienten søstrene tok seg av hadde difteri og ble pleiet fra 24. august 1887. Rundt to måneder senere ble den første hospitalsbygningen åpnet, den hadde fire senger. 7. april 1888 ble en mor med sitt nyfødte barn den første innlagte pasienten.
Byggeboom ved århundreskiftet
,_amtskart_fra_1912_(152b-oest)_-_Katolsk_kvartal.jpg)
Ti år etter at St. Josephssøstrene tok imot den første pasienten fant biskop Fallize i Oslo at det var på tide å utføre planene om å få flyttet kirken fra den travle Storgaten til et roligere strøk. Ønsket var ikke av ny dato, men nå ble planen om å selge den laftede kirken / misjonsstasjonen så en ny tomt kunne kjøpes inn og prestebolig med skole og møtelokaler – og ikke minst en kirke – bygges. 18. mai 1898 ble salgskontrakten undertegnet, og tomten på hjørnet av Ridehusgaten og Kongens gate på Cicignon ble kjøpt.
I 1898 ble så presteboligen med adresse Kongens gate 9 oppført i dragestil etter arkitekt Ole Sverres tegninger. Bygningen skulle ikke bare være prestens bolig, men også gi plass til skole og møtelokaler. 12. november året etter kunne menigheten feire kirkens vigsling, som biskopen selv ledet. Kirkens adresse ble Ridehusgaten 26, på hjørnet av Kongens gate, og var som presteboligen tegnet i dragestil av Ole Sverre. Dermed var kirke, prestebolig og hospital samlet på ett sted.
I årenes løp søkte fler og fler til hospitalet, og i 1899 ble det gjenåpnet etter at de to villaene hadde blitt ominnredet og modernisert. Etter hvert trengte det så mye plass at det, som senere ble kjent som St. Josephs sykehus, opptok hele lengden av Wergelands gate som tilhørte samme kvartal som de øvrige bygningene.
Ny kirke, ny tid
Etter en tid preget av bygging og jevnlig vekslende pastores, gikk St. Birgitta med vekslingen fra pastor Wilhelm Timmers til sogneprest Peter Maesch 1. november 1902 inn i en lengre periode med en hyrde. Med pastor Maesch kom også en husholderske til prestegården, storesøsteren Maria Elisabet. De ble i byen til 1. februar 1923 da han ble forflyttet til St. Svithun menighet i Stavanger.
I denne tiden ble kirken høytidelig konsekrert av biskop Fallize som ble assistert av mange geistlige 12. mai 1914. Rundt tre måneder senere brøt første verdenskrig ut i Europa, og to år senere forrettet pater Maesch i en begravelse som nevnes i Fredrikstad bys historie. 31. mai 1916 stod Jyllandslaget, og før 25. juni hadde 25 døde drevet i land og blitt brakt til Østre Fredrikstad gravkapell. 12 briter og seks tyskere ble da fulgt til Fredrikstad krigskirkegård av minst ett tusen mennesker. Prost Koren, sogneprest i Østre Fredrikstad kirke, holdt liktalen i kapellet mens pastor Maesch forrettet ved gravene til de døde katolikkene.
Menigheten hadde ikke mye tilvekst forteller Fredrikstad bys historie. Den hadde før 1945 et medlemstall på rundt 300 og en del av disse var flyktninger. I 1946 fant et av de mer sjeldne sammenstøtene mellom to teologer sted. På den ene siden stod hjelpepresten i Glemmen menighet, Odd Adler Frøner, og på den andre sogneprest Alf Høgh. Årsaken var at Høgh i et foredrag hadde «påvist den slående likhet mellom Martin Luther og Adolf Hitler både i tankegang og karakter, i opptreden og oppfatning». Dette kunne ikke Frøner la passere, og han kom med et motangrep i Fredriksstad Blad som på sin side ikke ønsket en stor debatt om dette.[5] I prestegården var det etter krigen også plass til at Fredrikstad Sanitetsforening kunne leie lokaler til sin barnepark som hadde uteplass på sykehustomten. Det ga plass til 30-35 barn fra 9 til 14.
Allerede i 1953 fikk St. Birgitta en anneks-menighet i Moss i St. Mikael kapell som ble betjent derfra.
Hospitalsdriften opphører, men søstrene forblir
Hospitalet gjennomgikk flere byggetrinn, men i 1972 ble det innlemmet i Sentralsykehuset for Østfold (SØF). I bygningene, som internt fikk navnet «G-blokka», ble det plass til seks spesialavdelinger. Kapellet forble i fjerde etasje i noen år, og en del av St. Josephssøstrene fortsatte å arbeide der. De måtte dog flytte ut av sykehuset til en ny bolig i Bjarne Aas gate 9, men fremdeles på Cicignon. Søster Vincentia Tork som hadde arbeidet på hospitalet fra 1965-1970 kom i desember 1980 tilbake fra St. Josephsøstrenes hjem på Grefsen og var forstanderinne til 1983.[6]
Menigheten fikk etter hvert også merke at SØF trengte mer plass og ville vokse, for på slutten av 1970-årene hadde Fredrikstad kommune lagt planer om riving av kirken slik at området kunne benyttes til parkering. Den planen stoppet biskop John Willem Gran O.C.S.O. ved å henvise til det faktum at kirken hadde solgt St. Josephs til SØF – og nå skulle de forsyne seg med resten?! Kommunen gikk salgskontrakten nærmere etter i sømmene og oppdaget at de hadde oversett en klausul. Menigheten hadde sikret seg at kirketomten forble i deres eie. Det endte med at kommunen måtte beklage feiltagelsen overfor biskopen.
Menigheten vokser inn i en ny kirke
Den veksten menigheten ikke hadde hatt tidligere tok den igjen fra 1960- til 1990-årene, da strømmet flyktninger og innvandrere til Norge og Fredrikstad. De største gruppene kom fra Chile, Polen, Filippinene og Vietnam, og i 1986 hadde St. Birgitta som den gang omfattet Moss og Sarpsborg i tillegg til Fredrikstad 1135 medlemmer. Etter at Moss fikk sin egen menighet i 1992 dalte medlemstallet til 860, men fremdeles hørte 42% av Østfolds katolikker til St. Birgitta. De mange ulike kulturene resulterte i følge pastor Jan Boers ikke i et (kommunikasjons-)problem, han sa at «kjærlighetens språk forstår alle».[7]
Veksten gjorde at den laftede tømmerkirken som Ole Sverre hadde tegnet for menigheten ble for liten, og den trengte bedre lokaliteter som kunne romme den store menigheten på slutten av det 20. århundret. Fra to messer på søndagene, vokste den til flere messer på søndag og aktiviteter hele uken. Menigheten lette etter en tomt der de kunne bygge prestebolig med kontorer, menighetssenter og kirke, og i 1984 var den funnet etter lengre tids søken: St. Josephs gate, like ved St. Birgitta. Som for byggingen av SØF fra 1955 og videre ville gamle trehus måtte rives for å realisere det designet som arkitektene Arntzen og Solheim hadde kommet frem til. En ting var annerledes, bydelsforeningen og verneinstanser protesterte høylytt, dog uten at noe ble bevart. Menighetens nye adresse ble St. Josephs gate 15-17, og bygningsmassen strekker seg fra J.N. Jacobsens gate til Ridehusgaten. Til byggingen fikk menigheten støtte fra en tysk stiftelse, Bonifatiuswerk.
I 1990 lå byggeperioden bak menigheten og en kirke med bedre plass til alle menighetens aktivtiteter stod ferdig. Den nye St. Birgitta kirke ble innviet av biskop Schwenzer 101 år etter den forrige, i 1990. Kirkerommet er åttekantet og kront med en tolvkantet kobberkuppel, og likevel er det ikke innredet som en sentralkirke, men som en langkirke der alteret er plassert i et kor. Over døpefonten henger alterbildet fra den gamle kirken. Det kom til byen i 1883, og er malt av den nederlandske birgittasøsteren Maria Catharina. Kirken ble tildelt kommunens byggeskikkpris.
Menighetens historikk-side forteller at den i 2005 hadde 1200 medlemmer, og at den fra 1983–2005 ble betjent av den religiøse ordenen Oblatfedrene (O.M.I.).
Sogneprester og tilsvarende i St. Birgitta
- 1878–1879: Karl Franciskus Carlén
- 1879–1887: Peter Edvard Kjelsberg
- 1887–1890: Aloysius Crul
- 1890–1894: Georg Yntema
- 1894–1895: Pastorert fra Halden (St. Peter menighet)
- 1895–1897: Peter Ugen
- 1897–1898: Johannes Weiring
- 1898–1901: Wilhelm Timmers
- 1902–1923: Peter Maesch
- 1923–1930: Wenceslaus Möllenbeck
- 1930–1932: August Rottier
- 1934–1937: Eugen Laudy
- 1937–1947: Alf Høgh
- 1947–1954: Harald Taxt
- 1954–1962: Haakon Kielland Bergwitz
- 1962–1964: Lars Paul Messel
- 1964–1971: Gerard Vranken
- 1971–1977: Johan J. van Vugt O.F.M,
- 1977–1983: Jacob Boekema S.M.
- 1983–1988: Teodor Famula O.M.I.
- 1988–1994: Wieslaw Kowal O.M.I.
- 1994–2005: Teodor Famula O.M.I.
- 2005–2006: Piotr Pisarek O.M.I.
- 2006–2011: Nguyen Tuan Van Peter
- 2011– : Jagath Premanath Gunapala O.M.I.
Kapellaner og vikarer
- 1901–1902: Johannes Schulte
- 1926–1927: Leonardus Nicolaus van Delft
- 1927–1928: Josef Theeuwes
- 1932–1934: Henrik Irgens
- 1938–1939: Gijsbert Hogenes
- 1946–1947: Lars Paul Messel
- 1950–1962: Alphons Wysiecki
- 1961: Gustave de Paepe
- 1993: Richard Czepek OMI
- 2009–: Antoni Skrobis O.F.M.
Referanser
- ↑ «Menighetens historie» på St. Birgittas sider på katolsk.no
- ↑ Langslet mfl 1993: 133.
- ↑ Dehli 1973: 253.
- ↑ Laura Sophie Bye i folketelling 1885 for Fredrikstad kjøpstad fra Digitalarkivet
- ↑ Dehli, Martin 1993: 472 og 474.
- ↑ katolsk.no: «St. Josephsøster Vincentia Tork in memoriam».
- ↑ Dehli, Martin 1960-: 379-380.
Kilder
- Petter Edward Kjelsberg i folketelling 1885 for Fredrikstad kjøpstad fra Digitalarkivet.
- Dehli, Martin 1973: Fredrikstad bys historie. 3 : Sagbrukstiden : 1860-1914, s.253-254, Fredrikstad : Kommunen.
- Dehli, Martin 1987: Fredrikstad bys historie. 4 : Fredrikstad i krigstid og krisetid 1914-1940, s. 13, Fredrikstad : Kommunen.
- Dehli, Martin 1993: Fredrikstad bys historie. 5 : Krig, gjenreisning og velstand, 1940-1963, Fredrikstad : Kommunen.
- Dehli, Martin 1960-: Fredrikstad bys historie. 6 , s. 276-77, Fredrikstad : Kommunen.
- Kaurel, Finn: Fredrikstad byleksikon, [Fredrikstad] : Fredriksstad blads forlag, 1986.
- Kjelstrup, Karl: «7. Fredrikstad menighet» i Norvegia catholica : moderkirkens gjenreisning i Norge, Oslo : Apostoliske vikariat, 1942.
- Langslet, Lars Roar 1993 (mfl. red.): Den Katolske kirke i Norge : fra kristningen til idag, Oslo : Aschehoug. ISBN 8203220126.
- Norske kirkebygg: «Sankta Birgitta kirke».
- St. Birgitta menighet, Fredrikstad: «Kort historisk oversikt»
- Sæther, Arne E.: «Lille Roma i Fredrikstad» i Kirken som bygg og bilde : rom og liturgi mot et tusenårsskifte : en bok om kirkebygging før, nå og i fremtiden, Asker [Haugbovn. 10A] : A.E. Sæther : I samarbeid med Kirkerådet og Kirkekonsulenten, 1990. ISBN 8299213509.
Eksterne lenker
- Hjemmesidene til St. Birgitta menighet, Fredrikstad{{Artikkelkoord|59.2076318|N|10.9436826|Ø}