Hvaler kommune
| Hvaler | |
|---|---|
| |
| Basisdata | |
| Kommunenummer | 3110 |
| Fylke | Østfold |
| Kommunesenter | Skjærhalden |
| Areal | 90.11 km² |
| Areal land | 90 km² |
| Areal vann | 0.11 km² |
| Folketall | 4 777 (2025) |
| Grunnlagt | 1838 |
| Målform | Bokmål |
| Nettside | Nettside |
| |
| Kjerringholmen i Løperen. Foto: Widerøes Flyveselskap/Østfold fylkes billedarkiv (1967).
| |
Hvaler kommune er en øykommune lengst sørvest i Østfold, ytterst i Oslofjorden. Kommunen grenser i sjøen hovedsakelig til Fredrikstad, men også kortere distanser til Sarpsborg og Halden, og består av 833 øyer, holmer og skjær over 20 m². Største tettsted er kommunesenteret Skjærhalden, som ligger på Kirkøy. Fra Skjærhalden til Fredrikstad er det ca. 28 km.
Geografi
De største øyene i kommunen er regnet fra nordvest: Papperøy (2,1 km²), Vesterøy (15,2 km²), Spjærøy (8,1 km²), Asmaløy (9,1 km²), Kirkøy (29,8 km²), Singløya (2,2 km²), Nordre Sandøy (2,4 km²), Søndre Sandøy (4,2 km²) og Herføl (1,9 km²).
Mot fastlandet ligger Hvaler mot Singlefjorden i nord/nordøst og mot sundet Sekken i øst.
Andre tettsteder i kommunen i tillegg til Skjærhalden er Rød på Asmaløy, og Norderhaug, Hauge og Utgård, alle tre på Vesterøy. Det er fast båtforbindelse mellom flere av øyene og med Strömstad i Sverige.
Bankerødkollen på Vesterøy ligger 72,74 moh og er høyeste punkt i kommunen.
Kommunen er med i regionrådet Nedre Glomma sammen med Fredrikstad og Sarpsborg.
Ytre Hvaler nasjonalpark ble opprettet 26. juni 2009 og dekker store deler av sjøarealet utenfor øyene og deler av landarealet.
Næringsveier
Ved folketellingen i 1801 var det primærnæringene fiske, jordbruk og skogbruk som dominerte. Det var også et visst innslag av handel og håndverk, men ingen industriell produksjon, og arbeid innen sjøfart ga kontanter.
Tiden etter 1801 go gode år for sjøfolk og de brakte også med seg hjem eksotiske luksusvarer som vin, mat, frukter, silketøyer og tepper,
De sparsomme jordbruksarealene var ikke nok som levebrød, og måtte suppleres med det havet kunne gi. Men jordbruksarealene gjorde at mange ble selvforsynte i en naturalhusholdning.
Fiske
Den største primærnæringen er fiske (i 1990 var 8 % av 1 452 yrkesaktive innen fiske). Det har blitt fisket særlig etter makrell, ål, reker og brisling, og i en periode rundt århundreskiftet dominerte sildefisket.
Største havn på Hvaler er Utgårdskilen, som er den største fiskehavnen øst for Lindesnes. Andre viktige fiskehavner lå i Papperhavn (Vesterøy), Brattestø (Asmaløy) og Skjærhalden (Kirkøy). Fra 1934 var disse fire havnene prioriterte. I dag er fortsatt Utgårdskilen og Skjærhalden aktive havner.
Særlig i perioden fra 1880-åra til rundt 1905 var det også et godt sildefiske og det var flere salterier på Hvaler, som i Gravningsund, i området mellom Herføl og Søndre Sandøy, Skjærhalden, Brattestø og Papperhavn. De fleste salteriene lå på holmer i Østre Hvaler hvor de største sildeinnsigene fant sted. Da sildefisket forsvant ble mange av salteriene solgt eller revet, mens enkelte salterier ble omgjort til boliger.
Landbruk
Kommunen har også en del, særlig mindre landsbrukseiendommer og småindustri. Særlig er det store arealer med dyrkbar mark på Kirkøy.
Steinindustri
Tidligere var steinbrudd av granitt en viktig næringsvei, særlig på Vesterøy, Spjærøy og Kirkøy som ble etablert mot slutten av 1800-tallet. Plasseringen langs kysten var gunstig på grunn av utskipningsmulighetene. Nest etter Iddefjordsområdet var Hvaler det viktigste steinindustridistriktet i landet. I 1883 etablerte den første virksomheten på Kirkøy, og flere andre kom etter hvert opp. Da den siste la ned driften i 1972 hadde over 50 selskaper drevet virksomhet på Hvaler.
Tollvesenet
Hvaler hadde fem bemannede tollstasjoner, på Singløya, Gravningsund, Herføl, Skjærhalden og Bølingshavn som dekket dekket innseilingen til Fredrikstad og Halden.
Disse ble opprettet i forbindelse med at det tidligere organiseringen som kryssvesen viste seg lite tilstrekkelig, hvor tollfartøyene patruljerte rundt langs kysten, fra Hvaler i hele ytre Oslofjord og praiet fartøyer og dekket særlig innseilingene til Fredrikstad og Fredrikshald.
Dette systemet var det for lett å komme seg unna fortolling og åpnet for smugling, særlig etter at dampskipene kom. I 1905 ble det vedtatt å avvikle kryssvesenet og patrujeringen skulle fungere mer som et oppsyn og alle fartøyer fra utlandet skulle vaktbesettes. Gravningsund tollsted ble opprettet allerede i 1892 og ble da betjent av en uthavnsbetjent.
Herføl tollsted ble opprettet i 1914 som en vakt og praiestasjon og målsettingen om at alle fartøyer fra utlandet skulle vaktbesettes gjorde at det kunne under første verdenskrig være tilknyttet hele 50 reisende tollvaktsmenn til denne. For av avhjelpe situasjonen ed den store skipsfarten, ble det opprettet enkeltmannsstasjoner på Vesterøy, Singløy og Bølingshavn.
Tollstasjonene var typiske uthavnsstasjoner og var i drift fram til 1. januar 1958, bortsett fra Herføl som ble lagt ned i 1976. Herføl og Gravningsund ble fredet i 2015 som en av Statens kulturhistoriske eiendommer i landsverneplan for Toll- og avgiftsetaten.
Losvesenet
Utdypende artikkel: Losvesenet på Hvaler
Hvaler ligger viktig til for losing av fartøyer som skal fra Oslofjorden og til Østfoldbyene. Krav om kunnskaper før en kunne få lospatent kom i 1720. Det var stor konkurranse om dette. Losene måtte selv holde seg med losskute, og dette var en stor utgftspost for den enkelte.
I 1824 kom en loslov som bestemte at alle fartøy over en viss størrelse var lospliktige under innseilingen til Norge. Fartøyene skulle heise lossignal for å tilkalle los.
Losyrket gikk ofte i arv, men det var fri konkurranse losene imellom. Konkurranselosingen gikk ut på at alle losene i et distrikt skulle konkurrere om å lose skipene som signaliserte etter los.
Ved folketellingen i 1801 hadde Hvaler 13 loser, fordelt over øyene:
- en på Vesterøy
- fire på Spjærøy
- fire på Asmaløy
- tre på Kirkøy
- en på Makø, Nordre Sandøy
Ved siden av losing, drev de fiske og jordbruk. To var husmenn med jord, resten var selveiende.
I siste halvdel ble antall loser mer regulert, og i folketellingen i 1900 var det redusert til 17 loser og 16 losgutter. Det var fortsatt en overvekt med loser og losgutter på de vestre øyere:
- 12 på Vesterøy
- 12 på Spjærøy
- åtte på Asmaløy
- en på Kirkøy
Senere hadde Hvaler en stor losstasjon på Herføl som dekket innseilingen til Fredrikstad og Halden, i dag har losene tilholdssted på Skipstadsand, med losbåt og losbåtførere i Vikerhavn på Asmaløy.
Turisme
Turisme har siden forrige århundreskifte vært av økende betydning, med en mangedobling av folketallet i sommermånedene. De første årene var det særlig hotell og pensjonatgjester, i tillegg var det mange fastboende som leide ut boligene sine i sommermånedene, og flyttet enten inn i uthusene eller til venner/familie.
Da krigen kom var det rundt 300 hytter og sommerhus i kommunen, Hyttebyggingen skjøt fart etter andre verdenskrig, med en topp i tiåret mellom 1965 og 1975. Det ble da restriksjoner på hyttebyggingen og sterkere regulering. Det finnes over 4500 fritidseiendommer på øyene.
Befolkning
I folketellingen i 1910 var det 4279 innbyggere i kommunen, men da stanset veksten og en befolkningsnedgang begynte.
I takt med en økende hyttebygging etter krigen med en topp i tiåret mellom 1965 og 1975, var det en befolkningsnedgang fram til 1970, da det bare var 2200 bostatte i kommunen. Siden har det igjen vært befolkningsvekst med 4700 innbyggere i 2026, noe som skyldes fastlandsforbindelse hvor de første delene åpnet i 1971 og muligheter for pendling.
Kommunikasjoner
Historisk sett har folk på Hvalerøyene selv måtte sørge for transport fra øyene og til fastlandet, og det har gjennom årene vært mange tunge roturer inn til fastlandet og Fredrikstad.
Rutebåter
Fra 1869 kom en sommerrute med dampbåt mellom Hvaler og Fredrikstad, og dette innledet en tiltakende, og etter hvert utbygget dampbåtforbindelser, både mellom øyene og til både Fredrikstad med helårsrute fra 1878 og fra 1882 til Halden. Disse hadde flere anløpsteder på de største øyene, men var også innom de mindre øyene.
Denne rutebåttrafikken korresponderte med tilsvarende dampbåtsruter til Kristiania. Både under første verdenskrig og dyrtiden etter denne fikk disse rutebåtene økonomiske problemer, men var viktige for Hvalers kontakt med fastlandet, særlig fram til 1971 da fastlandsforbindelsen åpnet. Fortsatt er rutebåtsforbindelsen viktig og går fra Skjærhalden til Søndre Sandøy, Nordre Sandøy, Herføl og Lauer, og også med Strömstad i Sverige.
Fastlandsforbindelse
Etter andre verdenskrig ble det tatt fatt i arbeidet med å knytte Hvaler nærmere til fastlandet. Også argumenter som syketransport, særlig om vinteren var framme. Utvikling av et veinett ble igangsatt og allerede i 1949 ble opprettelse av et nettverk med bilferger (som også kunne frakte rutebiler) ble lansert og utredet. I 1950 ble fastlandsforbindelsen uttalt som kommunens viktigste mål, og det skulle også være en forbindelse som knyttet kommunen sammen.
Utdypende artikkel: Fylkesvei 108 (Østfold)
Det ble satset på en kombinasjon av bruer og ferger, og i 1955 kom overgangen fra rutebåt til rutebil, og kjøretøyene ble fraktet ut til Vesterøy og Kirkøy. To fergesamband kom i 1959: Fergesambandet Tangen–Revheim forband Vesterøy og Kråkerøy, og ferjesambandet Skipstadsand–Korshavn forbandt Asmaløy og Kirkøy. Fergeløsningen ble valgt her da en regnet med at endelig løsning i form av bru og/eller utfyllinger ville ta tid.
Vesterøy og Spjærøy ble forbundet med bru 31. januar 1964, veiforbindelsen fra Kjøkøy til Vesterøy kom i 1971 og fergesambandet Tangen–Revheim ble lagt ned mens Spjærøy og Asmaløy fikk bruforbindelse samme året.
Bruene fra Asmaløy via Spjærøy, Vesterøy og Kjøkøy til Kråkerøy ga de store Hvalerøyene fastlandsforbindelse gjennom fylkesvei 108. Kirkøy ble koblet på dette sambandet med den 3755 meter Hvalertunnelen som åpnet i 1989 og erstattet ferjesambandet Skipstadsand–Korshavn som hadde vært operativt siden 1959.
Telefon
Det ble strukket telefonlinje fra Halden til Gravningsundet allerede i 1880-åra. Dette var et privat initiativ av forretningsmannen Christian August Anker i Halden, Linjen gikk over Sverige og krysset Sekken og til Møren, helt nordøst på Søndre Sandøy. Omtrent samtidig ble det trukket en linje fra Strömstad til Reiertangen på Søndre Sandøy over Sekken noen hundre meter sør for Haldenlinjen. Disse linjene gjennom Sverige ble liggende åpen og usensurert en periode under krigen, før dette ble oppdaget og stengt.
Fra 1890-tallet ble det strukket telefonlinjer videre på Hvaler, og fra 1892 fra Skjærhalden videre til Spjærøy. I utgangspunktet var det tenkt at telefonforbindelsene bare skulle betjenes under fiskeriene, men ble tidlig et permanent behov.
I 1894 hadde det kommet telefonforbindelse til enkelte nøkkelsteder som var talestasjoner for publikum ved behov: hos distriktslegen i Bølingshavn på Kirkøy, landhandler Høgh på Skjærhalden, hos los Jos Herman Olsen på Huser på Asmaløy, hos landhandler Just Henriksen på Spjærøy og hos fisker John Johansen i Papperhavn på Vesterøy.
I 1895 ble det strukket ledning fra Skjærhalden til Gravningsund og dette gjorde at hele Hvaler fikk direkteforbindelse til Fredrikstad og Fredrikshald.
Etter at det ble bygget en telefonsentral på Botne på Kirkøy, og nettet ble stadig utvidet og alle abonnementer fikk felles takst. Flere sentrale instanser fikk telefon: jordmoren på Svanekil nord for Skjærhalden i 1917, og i 1920 fikk ordføreren, lensmannen og jordmoren på Vesterøy også telefon.
I 1921 fikk øya Lauer telefonlinje og Viker på Vesterøy talestasjon. Videre utover på 1920-tallet kom det til flere telefoner og telefonsentraler og også private abonnenter kunne knytte seg til nettet.
Historie
Utdypende artikler: Andre verdenskrig i Hvaler og Milorg 6/9
Hvaler kirke på Kirkøy ble trolig oppført i løpet av første halvdel av 1100-tallet, og er derfor en av landets eldste kirker.
Homlungen fyrstasjon utenfor Skjærhalden og Torbjørnskjær fyrstasjon ligger i kommunen. Akerøy fort var den sørligste av de ytre festningsverkene for Fredrikstad festning. Dagens anlegg er fra 1740-årene.
Øyene ble okkupert av svenske styrker under krigen mot Sverige i 1814.
Fra 1694 hørte Hvaler til Moss fogderi, men ble i 1842 overført til Idd og Marker fogderi i Smaalenenes amt.
Galleri
Fra Strandveien i Skjærhalden.Foto: Carl Normann/Nasjonalbiblioteket (1925).
«Hvalerfergen III» trafikkerte ferjesambandet Skipstadsand–Korshavn mellom Asmaløy og Kirkøy 1979–1989.Foto: Tor Andersen/Hvalerveien : fra årer og seil til bru og tunnel, s. 90
Nordvestlige del av Vesterøy, med Papperhavn. Papperøy i nedre venstre bildekant.Foto: Widerøes Flyveselskap/Østfold fylkes billedarkiv (1967).
Kilder og litteratur
- «Hvaler» i Store norske leksikon
- Jensen, Inger. Havet var leveveien : Hvaler bygdebok 1800-1940,. Utg. Hvaler kommune. Hvaler. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- side 158–176: om losvesenet
- side 337–340: om havner
- side 341: om salterier
- side 390–400: om tollvesenet
- side 479: om telefon
- Hjardar, Ulf. Nordre og Søndre Sandøy, s. 64 (om telefon). Utg. Elva forl.. Vesterøy. 2001. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Reff, Otto. Hvalerveien : fra årer og seil til bru og tunnel. Utg. A/S Hvalertunnelen. Skjærhalden. 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Om rutebåter og fastlandsforbindelse