Torbjørnskjær fyrstasjon
| Torbjørnskjær fyrstasjon | |
|---|---|
| |
| Assistentboligen, fyrbygningen og maskinhuset med tåkehornet. Nauset i venstre bildekant. Foto: Nasjonalarkivet (1895–1900).
| |
| Oppretta: | 1872 |
| Bygd/ombygd: | 1869–1872 |
| Status: | Automatisert og avfolket 1990 |
| Funksjon: | Kystfyr |
| Tilhørende bygninger: | Fyrbygning/fyrvokterbolig, assistent-bolig, maskinhus, uthus og naust. |
| Eier: | Staten |
| Sted: | Torbjørnskjær (12 moh.) |
| Fylke: | Østfold |
| Kommune: | Hvaler |
| Vernestatus: | Fredet etter lov om kulturminner |
| Tilkomst: | Båt/helikopter |
Torbjørnskjær fyrstasjon ligger på en liten holme like utenfor Hvaler i Oslofjorden. Fyret fungerer som grensefyr mot Sverige. Fyret skal være landets mest værharde utsatte fyr, og det ble kalt fjordens mest ensomme fyr.
Første merking
Det første sjømerket ble satt opp her i 1803, en tolv alen høy svartmalt bjelke med en hvit tønne i toppen.
Dette ble i 1838 erstattet av et nytt merke, en rundt elleve meter høyt, lukket byggverk, hvor også skipbrudne sjøfolk kunne søke ly.
Bygging
Sommeren 1869 startet byggingen av fyrstasjonen og fyret ble tent i 1872. Byggingen tok lang tid på grunn av den utsatte beliggenheten, hvor sjøen i perioder slår over hele skjæret, også i byggeperioden og i dag langt opp på bygningene. Det var derfor hele tiden klart at stasjonen måtte oppføres i murt, hoggen stein, men at steinen på Torbjørnskjær ikke egnet seg.
Alle byggematerialer måtte derfor fraktes over fra Hvaler og losseforholdene ute på Torbbjørnskjær var krevende. En sommer ble et fartøy liggende i tre uker før det kunne losses. Byggingen var svært krevende både for arbeidsstokken og ingeniørene som måtte finne løsninger. Byggingen gikk langt over budsjett.
Bygningene har i ettertid viste å holde mål, selv om sjøen i perioder slo langt opp på dem, er et rapportert om få skader på bygningene.
Stasjonen
Den kraftige fyrbygningen/fyrvokterbolig i hoggen granitt har et firkantet tårn i nord/vestre gavlvegg hvor fyrlykten er plassert, 17,9 meter over bakken. Taket er et saltak tekket med firkantskifer.
Fyret har 3. ordens linseapparat og drives av vindgeneratorer. Fyret hadde et fast hvitt lys med to røde blink hvert 80. sekund, senere hvert 40. sekund.
Fyret var utstyrt med tåkesignal, først en klokke som imidlertid ikke var tilstrekkelig. Det ble derfor i 1895 oppført et maskinhus med et tåkehorn installert i retning sørvest. Dette gjorde det nødvendig med ytterligere en assistent på fyret i vintermånedene, og assistentboligen ble oppført.
Assistentboligen er oppført i 1895 i reisverkskonstruksjon og kledt med eternittplater. Bygningen har saltak, tekket med bølgeeternitt. Første etasje var bolig til fyrassistenten, mens den andre assistenten hadde et lite oppholdsrom/stue, soverom og et lite kjøkken på loftet.
Smie/utedo er en liten bygning med pulttak med to rødmalte labankdører inn til to rom. Den er bygget på et fundament av støpt betong, kledd med eternittplater, taket er tekket med lappskifer.
Anlegget har også maskinhus/uthus fra 1895, brønn og hage, samt naust fra 1872 og to landinger/brygger.
Livet på fyret
Utdypende artikkel: Torbjørnskjær fyr – dagliglivet
Det ble sagt om fyret, med dets ensomme beliggenhet og til tider voldsomme vær, at de som skulle tjenestegjøre her måtte ha sterke nerver. Dette både faren for mat- og vannmangel og det foreligger rapporter om at sjøen gikk så høyt at den slo ned i pipa, rundt 25 meter over havoverflaten, og slukket bålet i oppvarmingen.
Ensomheten og isolasjonen ble ikke mindre ved at eneste kommunikasjon med omverdenen var å heise signalflagg som losstasjonen på Herføl fulgte med på og kunne komme til utrykning. Først i 1934 fikk stasjonen radiotelefon og var da ikke lenger avhengig av godvær for å få kontakt med omverdenen. For trivselen hjalp det også at de på 1930-tallet også fikk radio.
Stasjonen har vanskelige landingsforhold, selv i rolig vær gjorde dønninger og strøm det vanskelig å legge til. Dette skapte store utfordringer, særlig med mat og forsyninger for beboerne da fyret var bemannet. I dag brukes det ofte helikoptertransport.
I fyrets første år, var det en ansatt fyrvokter som skulle ansette to medhjelpere. Dette fikk fikk fyrvokteren et tillegg i lønna for, men han sto fritt til å avtale godtgjørelsen til disse assistentene. I 1877 ble et ansatt en fyrassistent som ble lønnet av Fyrvesenet, og i 1895 ytterligere en assistent, også kalt «lurgutten» som særlig hadde tåkehornet som sitt ansvarsområde.
Tiden gikk med til å gå vakter med å passe lys, tåkesignal og nattevåking, vedlikeholdsarbeid, som reparasjoner, pussing av messing, stabling av ved, og litt fiske når været tillot det. Fyrlampa tente ved solnedgang, om sommeren en halv time etter, og var på til soloppgang. Den første perioden var det parafinlamper med veke, senere glødelamper. Selve de daglige arbeidsoppgavene var like mellom fyrvokter og fyrassistent, men førstnevnte hadde også regnskapet og det overordnede ansvaret.
Om sommeren kunne det komme gjester, både venner og familie, men også sommergjester som ville se fyret som var en attraksjon.
Disse tre ansatte bodde på fyret sammen med sine familier fram til 1955. Fyret var slik en såkalt familiestasjon. Det hendte at familiemedlemmene også måtte hjelpe til med fyrarbeidet.
En periode var det hele elleve barn som bodde på fyret. I de periodene det var mange barn, gikk Torbjørnskkjær inn i det ordinære omgangsskolesystemet på Hvaler. Med færre barn var det gjerne huslærer/guvernante for de små, mens de større måtte gå på skole på en av Hvalerøyene.
Det ble anlagt en brønn på skjæret, men den kunne bli fylt av sjøvann. Det var cisterner for oppsamling av regnvann fra takene, men de kunne ikke åpnes før det hadde regnes en stund slik at tak og takrenner fikk vasket bort salt fra tak, renner og nedløpsrør. Ellers ble det levert vann med båt fra Halden, det var både dyrt og kunne være usikkert, så det lå i instruksen at man måtte være forsiktig med vannet.
Området
Fyrstasjonen ligger i et område med marinarkeologiske forekomster. Området har en bestand av sel og sjøfugl, og har interesse i forbindelse med utarbeidelse av regional verneplan for Oslofjorden. Fyrstasjonen ligger i Ytre Hvaler nasjonalpark, opprettet 26. juni 2009 etter lov om naturvern.
Sammen med Færder fyr som ligger i Færder nasjonalpark, markerer Torbjørnskjær innseilingen til Oslofjorden og fungerer det også som grensefyr mot Sverige.
Fredning
Fyrstasjonen ble vedtaksfredet av Riksantikvaren etter Kulturminneloven 3. februar 1997.
Fyrbygningen har arkitektonisk verdi med spesielt fine og presise steinhuggerarbeid og Torbjørnskjær fyrstasjon har med sin markante silhuett stor betydning for miljøet.
Kilder og litteratur
- Ellingsve, Eli Johanne. Finn et fyr. Utg. Tapir akademisk forl.. Trondheim. 2007. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Kystverket: Landsverneplan for maritime kulturminner. 2009.
- Jensen, Inger. Havet var leveveien : Hvaler bygdebok 1800-1940, ss. 177–189. Utg. Hvaler kommune. Hvaler. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Torbjørnskjær i folketelling 1900 for Hvaler herred fra Digitalarkivet
- Torbjørnskjær fyrstasjon på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
Se også
- Norsk fyrhistorisk forenings sider www.fyr.no