Losvesenet på Hvaler
Utdypende artikkel: Losvesenet
Losvesenet på Hvaler har i mange år vært en viktig næringsvei for Hvaler som ligger viktig til for losing av fartøyer som skal fra Oslofjorden og til Østfoldbyene. Krav om kunnskaper før en kunne få lospatent kom i 1720. Det var stor konkurranse om dette. Losene måtte selv holde seg med losskute, og dette var en stor utgftspost for den enkelte.
I 1824 kom en loslov som bestemte at alle fartøy over en viss størrelse var lospliktige under innseilingen til Norge. Fartøyene skulle heise lossignal for å tilkalle los.
Losyrket gikk ofte i arv, men det var fri konkurranse losene imellom. Konkurranselosingen gikk ut på at alle losene i et distrikt skulle konkurrere om å lose skipene som signaliserte etter los. Det var også konkurranse losdistriktene imellom og den første som nådde fartøyet, fikk losingen. Det førte til at losene hele tiden måtte være på vakt etter skip som kom seilende.
Ved folketellingen i 1801 hadde Hvaler 13 loser, fordelt over øyene:
- en på Vesterøy
- fire på Spjærøy
- fire på Asmaløy
- tre på Kirkøy
- en på Makø, Nordre Sandøy
Ved siden av losing, drev de fiske og jordbruk. To var husmenn med jord, resten var selveiende. Dette kan tyde på at losene på Hvaler har sittet bedre i det enn hva som har vært vanlig på Hvaler den gangen. I tillegg kunne losene tjene godt på å berge vrakgods og skuter som hadde kommet i vanskeligheter. Alle var gifte og hadde familie å forsørge, aldersmessig varierte de fra 24 år til 74 år, med hovedtygden mellom 33 til 56 år og gjennomsnittsalder på 48 år.
Antall loser økte i første halvdel av 1800-tallet, og ved folketellingen i 1865 var det 32 loser og 10 losdrenger på Hvaler. Det var fortsatt i kombinasjon med fiske og jordbruk, og alle var selveiere. En av dem, Christoffer Hansen Utgård (1817–1869) var også båtbygger, og det kan også vært flere andre som også var båtbyggere. Aldersmessige var den omtrent tilsvarende som i 1801.
I siste halvdel ble antall loser mer regulert, og i folketellingen i 1900 var det redusert til 17 loser og 16 losgutter. Det var fortsatt en overvekt med loser og losgutter på de vestre øyere:
- 12 på Vesterøy
- 12 på Spjærøy
- åtte på Asmaløy
- en på Kirkøy
Aldersmessig var yrkesgruppen blitt eldre, losene var i alderspennet 42 år til 72 år, med gjennomsnittsalder på 56 år. Losguttens viktigste oppgave var å føre losskuta hjem, eller følge etter losen når denne hadde gått ombord i en skute.
Konkurranselosingen varte fram til 1911, men allerede før dette losene begynte å slå seg sammen for å kunne få bedre losskuter. Fra 1911 gikk de samme i større enheter og fikk større båter i form av skøyter. Losene lå da ute i sjøen og «kapret» skuter som måtte loses.
Senere hadde Hvaler en stor losstasjon på Herføl som dekket innseilingen til Fredrikstad og Halden, i dag har losene tilholdssted på Skipstadsand, med losbåt og losbåtførere i Vikerhavn på Asmaløy.
Kilder og littertur
- Jensen, Inger. Havet var leveveien : Hvaler bygdebok 1800-1940, ss. 158–176. Utg. Hvaler kommune. Hvaler. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.