Sjekte

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Sjektehavna i Stavern.
Foto: Per Hillesund (2011)

Sjekte, også kalt snekke og kogg, er benevnelse på en åpen spissgattet robåt og en tyngre åpen, spissgattet båt for seil, årer og motor. Den var på rundt 15 til 20 fot, utstyrt med 2 til 4 årer og hadde ofte en liten seilrigg, bestående av spriseil og fokk. Senere ble sjekta utstyrt med motor og ble kjent under benevnelsen motorsjekte. Sjekta er klinkbygd, og stevnen er som regel reist rett på kjølen, forsterket av et krumvokst kne, kalt stavnkne. Sjektene stives av tverrskips ved å feste en eller flere tofter til bordgangene på hver side med tofteknær. Spantene eller bandene er som oftest delt. Sjektene var mest utbredt på Sør- og Østlandet.

Benevnelsene snekke og sjekte

Navnet snekke (liten skute, liten båt) kommer fra norrønt snekkja, som var benevnelsen på et slags langskip, som var en vanlig krigsskipstype fra rundt år 1000 og fram mot høymiddelalderen. Navnet ble lånt til russisk, og benevnelsen sjnjaka ble brukt om en åpen fiskebåttype som ble brukt på Kola-kysten på begynnelsen av 1900-tallet. Navnet snekke ble spesielt brukt i Østlandsområdet.

På Sørlandet var det vanlig å bruke benevnelsen sjekte, som kommer av nederlandsk schacht, og brukes som en bruksbåt bygd for årer og/eller seil om en felles båttype som ble brukt østenfjells.

Østnorsk og vestnorsk båtbyggertradisjon

Tegning av sjekte fra Carl Fredrik Diriks artikkel «Om de forskjellige Slags Baade i Norge», 1863.

Den første som tar for seg båtene langs den norske kyst på en skikkelig måte, er fyrdirektør Diriks. I 1863 utgav han i tidsskriftet Folkevennen en artikkel kalt «Om de forskjellige Slags Baade i Norge». Her tar han for seg båter langs hele kysten, fra svenskegrensen til Nordkapp, og beskriver ved hjelp av tegninger de mest vanlige typene. Diriks delte landet inn i to hovedområder, de østlandske båter fra svenskegrensen til omtrent ved Egersund, og de vestlandske og nordlandske båter fra Egersund og helt nord. Grensene mellom de forskjellige hovedtyper av båter faller nesten sammen med inndelingen av losvesenets sønnenfjelske og nordenfjeldske distrikter. Det kan være på sin plass å se på noen av de karakteristiske forskjellene mellom båtene fra de forskjellige hovedområdene.

De vestlandske og nordlandske båtene var lange og smale og forholdsvis lette. De var bygd av brede bord som ble holdt sammen av jernnagler og hadde rette og høye stevner. De var lette å ro og kunne utstyres med seil som vanligvis var råseil, dvs. ett stort seil som står på tvers av båten. Denne type båter har arkeologene funnet rester etter langt tilbake i førhistorisk tid. De har likhetstrekk med vikingskipene, bare at de er av mindre format.

De østlandske båtene var forholdsvis brede, dype og tunge og egnet seg best til seiling. De var bygd av mange smale bord, hovedsakelig i eik og holdt sammen med trenagler. De hadde hellende stevner og var som oftest utstyrt med spriseil, fokk og klyver. Når disse typer båter ble tatt i bruk, vites ikke sikkert, men man regner med at de har vært i bruk i over 300 år. Diriks nevner forskjellige typer småbåter som prammer, sjekter, seilbåter, hvalerbåter og listerbåter blant de østlandske typene.

Motorsjekter

En flott motorsjekte på Sørlandet
Foto: Per Hillesund
Grimstadsjekte
Foto: Per Hillesund

Motorsjekta ble populær fra 1930-åra. Det var da fortsatt svært kostbart å kjøpe en ny motorbåt, men om en hadde en båt som kunne bygges om var prisen overkommelig for mange flere. Med motor i båten kunne sjektene gjøres større, noe som førte til at de både kunne ha med flere folk og at de kunne romme mer gods eller fisk. Kostnaden for ei ny snekke med motor ble også lavere enn for andre motorbåter, og dette bidro til at antallet sjekter økte. Det forble vanlig å ha roret på akterstevnen, men senere begynte man også å sette roret under båten. Akterenden kunne da bli noe buttere. Det ble etter hvert også en del som monterte ratt med vaiertrekk midtskips.

Etter at motoren kom ble det også mer og mer vanlig å montere dekk foran, og noen ganger også bak, samt en vindskjerm og bøyler for kalesje. Moderne plastsnekker kan ha en større kabin under dekk, ofte med både sitte- og soveplasser, toalett og kjøkkenkrok.

Enkelte moderne sjekter er konstruert, eller har fått påmontert ekstrautstyr, slik at de blir halvplanende og får høyere fart. For mange er fortsatt noe av sjarmen med sjekta nettopp den lave farten, og tradisjonelle sjekter bygges fortsatt. Det er også bevart et stort antall eldre tresjekter med klassisk utforming. Man kan også komme over snekker som er ombygd, for eksempel ved at de har fått på styrehus av den typen man finner på sjarker og brukes som nyttefartøy.

Litteratur

  • Gøthe Gøthesen, Motorbåten - Fra snekke til motorkrysser, fra ferieferd til smuglertokt 1997
  • Arne R. Hole, Båter og Kystfolk 2007
  • Gøthe Gøthesen, Norske båter bind I- Skagerakkysten 1977
  • Arne Emil Christensen: Østlandssjekte fra Bratteklev. Tidsskriftet KYSTEN nr.1 - 1982
  • Torstein Arisholm: Seilkogg (A) “Smart II”. Tidsskriftet KYSTEN nr. 4 - 1987
  • Arne Emil Christensen: Rokogg fra Kragerøskjærgården. tidsskriftet KYSTEN nr.2 – 1991
  • Arne Emil Christensen: Sjekte fra Mandalselva. Tidsskriftet KYSTEN nr. 4 – 1993
  • Lars A. Solberg: Sjekteboka. Historie - Tradisjon - Vedlikehold 2013.
  • Winge, Jon: Trebåter. Utg. Schibsted. Oslo. 2012.


Eksterne lenker