 Familien Førsund (med fyrstefødde Solveig) i lærarbustaden i Holmork i Skjåk 1910 eller 1911. Det var på denne tida Førsund komponerte Å Vestland, Vestland. Foto: Ukjent (fødd 20. september 1884 på Kyrkjebø i nåverande Høyanger kommune, død i Indre Arna i nåverande Bergen kommune 26. november 1970) var lærar, komponist, organist og lokalhistorikar. Han var også engasjert i lokalpolitikk ( Venstre) og i norskdomsarbeid. På landsbasis er han kjend som mannen bak melodien til «Å Vestland, Vestland» med tekst av Tore Ørjasæter, og innspela av Sissel Kyrkjebø på debutalbumet hennar i 1986. Han voks opp på eit bruk på garden Føsund (Fesund, Førsund) som den fjerde i ein syskenflokk på ni. Foreldra var gardbrukarparet Ola Bergeson Vamråk (1854-1946) og Eli Bergedotter fødd Søreide (1853-1943). Familien hadde fleire bein å stå på enn det snaue gardsbruket. I følgje folketeljinga 1900 var Ola Vamråk jekteeigar, og eldstesonen Hans (fødd 1877) er omtala som jekteseglar for eiga rekning. Les mer …
 Staben i 2017. Fra venstre: Jens Erik Kjelstad, Trygve Ramnefjell, Olav Birketveit, Linn T. Sunne, Øystein Stabell, Silje Grøtan Torp, Kari Anita Johansen, Cecilie Lønnum, Karin Heimdal og Tone Nyseter. Foran sitter Turid Skundberg Syversen. Foto: Drengestua kafé Oppland fylkesbibliotek ble oppretta i 1947, som Oppland sentralbibliotek. Siden starten har biblioteket vært samlokalisert med Gjøvik bibliotek, og de to bibliotekene hadde felles sjef til 1999. Seinere har det vært to separate organisasjoner, med hver sin ledelse. Fylkesbiblioteket har siden 1980 holdt til i en sidefløy til Gjøvik rådhus, på adressa Kauffeldts plass 1. Pr. 2017 har biblioteket 9,1 årsverk fordelt på 10 ansatte, leda av Tone Nyseter, som har vært fylkesbiblioteksjef siden 2014.
Fylkesbiblioteket er hjemla i Lov om folkebibliotek og yter bibliotekfaglig veiledning og assistanse til folke- og skolebibliotekene i Oppland. Samtidig skal det gi råd til lokale myndigheter og bibliotekeiere. Fylkesbiblioteket arrangerer kurs og møter om bibliotekspørsmål og sørger for samordning og sambruk av boksamlinger som fjernlånsvirksomheten i fylket og organisering av det lokale lånesamarbeidet. I tillegg har fylkesbiblioteket driftsansvar for bokbussen. Les mer …
 Anders Hovden (1860-1943) var sokneprest på Østre Toten frå 1920 til 1931. Det var tradisjon i Hoffkjørkja at presten gav eit bilde av seg sjølv til kyrkja når han tok avskil, fortel Hovden i dagboka si. Dette måleriet, som heng i Hoffkjørkja, er måla av Frida Rusti. Anders Hovden betalde 300 kroner for det. er ein artikkel som handlar om diktarpresten Anders Hovden (1860-1943) og tida hans på Toten. Hovden var sokneprest i Østre Toten frå 1920 til 1930. Ein dag tidleg i mai 1920 kom eit flyttelass opp gutua til prestegarden på Hoff. Det var nypresten på Toten, diktarpresten Anders Hovden, som med kjerring og born inntok den store garden. Dei kom frå Melhus i Sør-Trøndelag. Der hadde Hovden vori prest i 10 år. Nå hadde han fått eit av dei største og rikaste prestegjelda i landet, Østre Toten, å bryne seg på. Den 9. mai 1920 vart nypresten innsett i kallet. Les mer …
 Bauta over Olav den heilage på ein gravhaug på Hundorp, avduka under eit stemne olsokaftan 29. juli 1907. Skulestyrar Rasmus Stauri, den gongen på Vik i Kvam, leia arbeidet med å få reist minnesmerket. Monumentet over kristningskongen står på skulens grunn, og har nok hatt stor symbolverdi i folkehøgskulemiljøet. Foto: Øyvind Holmstad (2011) var i verksemd frå 1902 til 1987. Dei fyrste åra hadde han tilhald på garden Vik i Kvam i Nord-Fron, men i 1915 vart han flytta til Hundorp i Sør-Fron. Skulen var driven i grundtvigiansk ånd, og følgde opp tradisjonen etter Christopher Bruuns verksemd i Gudbrandsdalen. Gudbrandsdalen folkehøgskule er uløyseleg knytt til familien Stauri i to generasjonar, ekteparet Rasmus og Lise Stauri og deira son Are og kone Dagny samanhengande i meir enn 70 år. Les mer …
 Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer …
 Martinus Høgåsen, sosialist i bunad, representerer ein hovudstreng i språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen, nemleg kombinasjonen av norskdom og sosialisme. Frå ei arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken Språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen tok til på eit tidleg tidspunkt jamført med andre delar av Austlandet. Som den fyrste kommunen aust for Langfjella innførte Lom landsmålet som skulemål alt i 1899. Grannebygda Skjåk kom etter ni år seinare med nokre av skulekrinsane sine, medan Østre Gausdal i den andre enden av dalen gjennomførde språkskiftet for alle sine skulekrinsar det same året 1908. Med omsyn til opplæringsmålet i folkeskulen var språkskiftet praktisk tala fullt gjennomført i distriktet før 1940.
Frå fyrst av var det norskdoms- og venstremiljø som stod i fronten for språkskiftet. Sidan vart det eit markant innslag av nynorskaktivisme også innan arbeidarrørsla i distriktet, noko som er med på å forklare den massive suksessen for målstrevet i 1930-åra. Stor skilnad i tidspunkt for språkskiftet i likearta grannebygder gjer det elles openbert at særskilde omstende og lokalt verkande aktørgrupper har hatt mykje å seie for utfallet.
Etter krigen har språkskifteprosessen vorte mykje reversert, særleg i dei sørlege bygdene. Les mer … | 
