Forside:Sør-Aurdal kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Hadeland • Land • Gjøvik og Toten • Gudbrandsdalen • Valdres
Etnedal • Sør-Aurdal • Nord-Aurdal • Øystre Slidre • Vestre Slidre • Vang

Om Sør-Aurdal kommune
0540 Sor-Aurdal komm.png
Sør-Aurdal er ein kommune i Valdres i Oppland. Kommunen grensar til Nord-Aurdal, Etnedal, Nordre Land, Søndre Land, Ringerike, Flå, Nes og Gol. Administrasjonssenteret er Bagn.

Bagn er einaste tettstad i kommunen. Av bygder kan nemnast Reinli, Begnadalen, Hedalen og Leirskogen, som alle er kyrkjestader med eigne sokn. Ein finn óg mindre grender, som Liagrende. Språkleg går det eit skilje mellom den nordlege og den sørlege delen av kommunen. Sør-Aurdal er nøytral i valet mellom nynorsk og bokmål, og i 2010 var det registrert ein nynorskandel på 49,48 %. I nord, i sokna Bagn og Reinli, snakkar folk valdresmål. Det ligg nær nynorsk, som vert nytta i kyrkja og skulen . I Hedalen og Begnadalen sør i kommunen snakkar dei ei dialekt som ligg nærare ringeriksmålet, og ein nyttar der i hovudsak bokmål i skulen og kyrkja.

Sør-Aurdals kommunevåpen er gull relikvieskrin i blått. Relikvieskrinet er Hedalskrinet frå Hedalen stavkyrkje.

Frå mellomalderen tilhøyrde området Aurdal prestegjeld, som i 1805 vart delt i Sør-Aurdal og Nord-Aurdal prestegjeld. Desse vart i 1837 grunnlag for dei to Aurdalskommunane. Prestegjeldet hadde ved avviklinga i 2000-åra fem sokn: Bagn (som var hovudsokn), Reinli, Hedalen, Leirskogen og Begnadalen. Prestegjeldet låg, og dagens Sør-Aurdal kyrkjelege fellesråd ligg, i Valdres prosti i Hamar bispedøme. Bruflat sokn vart i 1894 skilt ut frå Sør-Aurdal, og vart ein del av Etnedal kommune.

Kommunen låg tidlegare i Valdres fogderi, og er nå under Valdres tingrett. Den er einaste kommune i Sør-Aurdal lensmannsdistrikt i Vestoppland politidistrikt.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
DS «Bægna» ved dampskipsbrygga ved Sperillen stasjon med godsvogner.
(1925)
DS «Bægna» var et dampfartøy som gikk i rutetrafikk på innsjøen Sperillen, mellom Hen med brygge rett ved Hen stasjon, da kalt Heen i Ådalselva, i Ådal (senere Ringerike kommune) og Sørum i Begnadalen i Sør-Aurdal kommune i årene 1868-1929. Båten gikk også under kallenavnet «Danskebåten» på grunn av alle de danskene turistene som kom med den. Imidlertid forsvant mye av turisttrafikken etter at Valdresbanen kom i drift til Fagernes i 1906.

Fartøyet

Fartøyet var eid av Jernbanestyrelsen og ble administrert og driftet av Randsfjordbanen, senere NSB Drammen distrikt etter at det ble opprettet i 1882. Det ble bygget ved Akers mekaniske verksted i 1868 i jern og hadde en lengde på 84,4 fot (25,7 m) og bredde på 14 fot (4,3 m). Den stakk ned i en dybde på 4 fot (1,2 m) uten last. Med full lastekapasitet på 20 tonn stakk kjølen rundt 160 cm dypt. Den hadde en tonnasje på 48,63 bruttoregistertonn (brt) og maskinen var en Compound dampmaskin med en ytelse på hestekrefter.

Fartøyet hadde et mannskap på seks, som besto av en kaptein, tre på dekk og to mann i maskinrommet. Den var opprinnelig sertifisert for 162 personer, men dette ble senere redusert til 127 personer.   Les mer …

Jørgine Paulsdotter Fossen (1861–1940) med åtte av dei tretten ungane. Ho vart enke eit år etter at minstejenta kom til verda. Bak frå venstre: Hjalmar (f. 1903), Gunvor Marie (f. 1885), Josefine Severine (f. 1889), Mathilde (f. 1890) og Johannes (f. 1896). Foran frå venstre Charlotte Johanne (f. 1898), Jørgine med Ingeborg (f. 1905) på fanget og Kristine (f. 1900).
Foto: Ukjend
(1907/1908)
Jørgine Paulsdotter Fossen (fødd 1. februar 1861 i Sør-Aurdal, død 16. mars 1940 i Nes i Hallingdal) var ei småbrukardotter frå Valdres som levde det meste av sitt liv som møllar- og husmannskone og enke i Nesbyen i Hallingdal. Ho hadde eit liv prega av slit og ulukker, men trass all motgang klarte ho å oppdra tretten ungar og å gje dei eit godt grunnlag i livet. Far hennar, Paul Andersson Bakken, var òg ein slitar, og det er sagt om Jørgine av dei som kjende ho, at ho var like sta, seig og sterk som han.   Les mer …

Veterinær Anton Johnson Brandt.
Foto: Ukjent, hentet fra Minsaas 1988: Veterinæren i yrke og organisasjon : Den norske veterinærforening 1888-1988.

Anton Johnson Brandt (født 21. mars 1893 i Unjárga-Nesseby, død 14. november 1951 i Oslo) var en av sin tids fremste veterinær. Han var professor i patologi og patologisk anatomi ved Norges veterinærhøgskole fra 1941 til sin død, og rektor samme sted fra 1948 til 1951. Han var dessuten formann i Den Norske Veterinærforening mellom 1945 og 1948. Anton Johnson Brandt var født i Nesseby, der faren var sogneprest fram til 1899. Deretter var faren sogneprest i Surnadal fram til 1908, siden i Meldal.

Brandt tok middelskoleeksamen ved Trondheim katedralskole i 1909 og examen artium ved Kristiania katedralskole i 1912. Samme høst startet han sine veterinærstudier ved Den kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i København. Brandt tok veterinæreksamen i 1919, og fikk deretter ansettelse som assistentveterinær ved Cheval dyreklinikk i Kristiania. Der ble han til han i 1922 ble ansatt som distriktsveterinær i Søre Valdres. Her var han til 1927, da han ble avdelingssjef ved Veterinærinstituttet i Oslo.   Les mer …

Posthumt portrett av Hans Jacob Stabel, malt av P. Meidell etter eldre original.
Foto: Eidsvoll 1814
Hans Jacob Stabel (født 27. august 1769 i Onsøy, død 7. januar 1836Hoff i Østre Toten) var prest og eidsvollsmann. Stabel hadde presteembeter i Vestre Slidre, Sør-Aurdal, Kristiansand og på Toten. Stabel var en praktisk orientert prest, som blant annet var opptatt av vegbygging. Han har æren for den såkalte Stabelveien over Tonsåsen, mellom Bagn og Bruflat. Han ble født på Onsøy prestegård, som sønn av prost og sokneprest Johannes Bruun Stabel og Marie Elisabeth f. Zundberg.   Les mer …

Sigurd Islandsmoen i 1940
Sigurd Islandsmoen (født 28. august 1881, død 1. juli 1964) var organist, komponist og dirigent. Han søkte i liten grad oppmerksomhet og selv om han mottok strålende kritikk for sine verker var det først etter hans død at han ble anerkjent som en av de store innen norsk kirkemuikk. Han skrev omkring 70 verker, hvorav fem er helaftens verker for orkester, kor og solister. Islandsmoen ble i 1916 tilsatt som organist i Moss kirke, og det var der han tilbrakte resten av sitt liv. Stillingen som organist hadde han helt til 1961. I 1920 stiftet han Moss Korforening, og i 1924 var han med på å stifte Moss Orkesterforening. Han var dirigent for begge i en årrekke, og ledet også flere andre kor og korps i Moss. Allerede i 1920 startet han med store framføringer, først Felix Mendelssohns oratorium Elias. Senere førte han forskjellige kor i byen sammen for å sette opp større verker. Bagn Bygdesamling, som ligger på gården Islandsmoens grunn og ble oppretta av broren Olaus, har en permanent utstilling om Sigurd Islandsmoen. Sigurd Islandsmoens veg på Gjøvik er oppkalt etter han.   Les mer …

Reinli stavkyrkje.
Foto: John Erling Blad (2005)

Reinli stavkyrkje står på ein terrasse i den bratte dalsida i Reinli i Sør-Aurdal. Kyrkje vart truleg reist på 1300-talet som ei hallkyrkje med eitt stort rom. Seinare vart koret utvida med apsis, og kyrkja fekk ein svalgang. Det er funne spor etter tidlegare kyrkjer på same staden. Rett nedafor stavkyrkja står Reinli kyrkje, som er soknekyrkje i dag. Stavkyrkja nyttast ved spesielle høve, som bryllaup og dåp, og ho er ope for turistar om sumaren.

Fyrste gongen Reinli kyrkje nemnast i skriftlege kjelder er i 1327, då eit rekneskap frå den pavelege nuntien nemner ecclesia de Reglir cum capella, Reinlikyrkja med kapell. Ein trur at kapellet kan vere Ule kyrkje i Bagn. Reinli sokn vert så nemnd ein rekkje gonger i brev, som i 1338 («j Reínliid»), 1366 («i renlida kirkiu sokn») og 1395 («Reinlidar kirkie sokn»).

Arkeologiske undersøkingar har synt at det har vore to eldre kyrkjer på staden. Ein av dei brann ned. Tømmeret i kyrkja som står er datert med dendrokronologi, og vart hogd i åra 1323–1326. Det finst også noko eldre tømmer, som truleg kjem frå ei eldre kyrkje. Ein kan difor rekne med at den fyrste kyrkja brann, og at den andre vart reven. Ein av bjelkane er datert til 1172.   Les mer …
 
Se også


 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Sør-Aurdal kommune
Bagn
ingen underkategorier
 
Andre artikler