| Om Gudbrandsdalen
|
 Johannes Flintoe: «I Guldbrandsdalen». Påskrift nedst: “Blanke Knapper. NB smalere fine, grønne Kanter paa Knaphuller &c”. Bildet er truleg frå andre halvdel av 1820-åra, men kan kanskje vera frå så seint som 1830. Distriktet omfatter tolv kommuner: Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Lillehammer. Pr. 1. januar 2007 var det 69 602 innbyggere i Gudbrandsdalen, fordelt på 15 342 km². I nord er Otta regionsenter, mens Lillehammer er senter i sør.Som distriktsbetegnelse er Gudbrandsdal først og fremst knyttet til fogderiet med samme navn. Embetsdistriktet tilsvarte de tolv kommunene som er nevnt ovenfor. Fram til 1862 hørte også Sollia i Hedmark til Gudbrandsdal fogderi. Fogderiet ble fra 1861 delt i Nordre- og Søndre Gudbrandsdalen fogderier med skille mellom Nord-Fron og Sør-Fron. Fogderiembetene i Gudbrandsdalen ble avskaffet i 1909. Fra samme år ble Gudbrandsdal politimesterembete opprettet, og Gudbrandsdalen var et eget politidistrikt fram til 1. januar 2016, da det inngikk i det nye Innlandet politidistrikt. Les mer ...
|
|
|
| Smakebitar fra artiklar
|
Sevald Lund (født 11. april 1852 i Skjåk i Gudbrandsdalen, død 8. juli 1925 i Kasfjord i daværende Trondenes kommune) var skomaker, smed og bonde. Han flyttet til Nord-Norge i ung alder, som så mange andre fra fjell- og dalbygdene på Østlandet på 1800-tallet. I Kasfjord ble han kjent som en foregangsmann i landbruket.Sevald Lund var sønn av Per Sevaldsen Skriden fra Lundagrenda i Skjåk (f. 1816) og hustru Marit Jonsdatter Storbråten fra grenda Bråtå i samme bygda (f. 1826). Per og Marit var brukere på plassen Skriden (Skriu) under garden Tøfte. Per var født som nummer tre av åtte barn (alle sønner) av gardbrukerparet i Nord, Sevald Sevaldsen (1786-1876) og Marit Toresdatter (f. 1792).Sevald gikk i skomakerlære, og flyttet etter han var gift til Hamn i Senja. I Hamn var det gruvedrift etter nikkelmalm i årene 1870-1880. Det var flere hundre mann i arbeide der i denne tiden. Sevald var spesialist på å sy sjøstøvler av lær, i tillegg var han en flink smed. Les mer …
 Sygard Stamstad i Lom. Store delar av sitt vaksne liv budde Tosten Olsen i Øvergrenda på husmannsplassar under Stamstad og andre gardar i nærleiken. Nordgard Stamstad, som kan skimtast i bakgrunnen, var lensmannsgard 1823-ca. 1846. Nabogarden Synstad var lensmannsgard etter det, fram til 1884, så var Sygard Stamstad og deretter igjen Synstad bustad for lensmannen fram til 1891. Tosten var godt kjend i desse gardane. Han var fleire gonger arrestant der. I bakgrunnen: Lomsegga og Fossbergom bygdesentrum. (2011) (fødd i Skjåk 11. april 1829, død i Lom 1918) var husmannsson og livnærde seg i vaksen alder som åkerbrytar, grøftegravar og med anna slags manuelt arbeid. Han fekk tidleg ord på seg for å vere ein rabagast og notorisk tjuvradd. Rettsprotokollane viser at ryktet ikkje var heilt ugrunna. Han vart også hugsa som ein god historieforteljar og skrønemakar. I likskap med ei rekkje samtidige representantar for bygdeproletariatet i Lom og Skjåk er Tosten udøyeleggjord som ein av aktørane i Olav Aukrusts dikt «Aksion på Tande», under oppnamnet Musken. Les mer …
 Giovanno (Johan) Basso Foto: Mathias P. Lien (fødd kring 1838 i Italia, død 30. januar 1913 i Lesja) kom til Lesja som «ein framand fugl» ein gong før 1890 og tok inn hos ei ugift plassjente, Guri Bjertesd. på Plassbakken eller Røst i ålmennningsområdet Åsen mellom Avdem og Lyftingmo. I bygda vart fornamnet hans fornorska til Johan. Han og Guri budde saman utan å vere gift, noko som skal ha vore til ein viss irritasjon i bygda.
Etter bygdetradisjonen hadde Giovanno vore soldat i den italienske hæren. Han skal ha desertert etter å kjempa i det verdskjente, blodige slaget ved Solferino i 1859. Deretter skal han ha flakka rundt i Europa, m.a. i Russland, til han kom til Lesja og slo seg ned her. Les mer …
 Pål Kluften Foto: Ukjent. (fødd i Nord-Fron 16. november 1888, død i Ringebu 30. april 1942) var typograf, spelemann, folkemusikk- og folkeminnesamlar, diktar, journalist og arbeidarpolitikar. Han kombinerte sine sosialistiske haldningar med norskdomsstrev, og var blant dei framståande kulturpersonlegdomane som gjorde sitt for å legitimere målsaka i arbeidarrørsla. Hans verksemd var med på å fremje den massive overgangen til nynorsk i Gudbrandsdalen i slutten av 1930-åra. Les mer …
 Heimane rundt Marlo, synst i grenda Reppen. Marlostrædet lengst oppe til venstre, prestegarden nede til høgre. Midt på biletet Marlo skule. Alle heimane oppunder skogbrynet var husmannsplassar under gardane lenger nede på matjordbeltet. Foto:Hans P. Hosar 2009 Marlostrædet (gnr. 57/5) er eit småbruk i Skjåk. Det var husmannsplass under gnr. 57/1 Nedre Marlo (Skjåk prestegard) til 1924, da brukaren fekk kjøpt det til sjølveige. Plassen er fyrst nemnd i kjende kjelder i 1826. Da vart det inngått kontrakt mellom plassmannen Johannes Olsen og husbonden Kristen Rasmussen Marlo. Ordlyden i kontrakten synest vise at Johannes og kona Anne var dei fyrste plassfolka i Marlostrædet. Det peikar i same retning at Johannes er den fyrste som står oppført under Marlostrædet i Ættebok for Skjåk (band I side 176).Johannes og Anne fekk fire born:
- Ola (fødd 1819) er kjend som Ola Tåro, etter namnet på plassen han bygsla som husmann under Uppistun Vange. Han vart forresten bestefar til LO-formannen Halvard Olsen.
- Anne (fødd 1823), flytta til systersonen i Talvik i Finnmark i 1877 (saman med systera Ågot, sjå nedanfor)
- Eilev (fødd 1828), vart buande saman med foreldra i Marlostrædet og overtok bygsla på plassen (sjå nedanfor).
- Ågot (fødd 1833), vart mor til stortingsmann Johannes Kummeneje. Ho flytta i 1877 til sonen som var blitt lærar og lensmann i Talvik. Det var same året han tok til som lærar der. Les mer …
 Innsida av eit typisk avlettjønn frå Skjåk. Merk rutemønsteret, som er så karakteristisk for avlett- eller jønnbrødjønn i nyare tid. Foto: Hans P. Hosar eller avlettor, òg kalla tynnbakels nokre stader, er ein type tynne og sprøe kaker laga av ei røre av vatn, fløyte/ rømme og mjøl og blir i våre dagar ofte steikte i krumkakejarn — eller nokre stader i litt tjukkare utgåve i gorojarn. I tidlegare tider vart jønnbrøda steikte i grua, så dei riktig gamle jønnbrødjønna (avlettjarna, tynnbakelsjarna) har oftast svært lange skaft. I nyare tid har jønnbrødjønna vorte tilpassa kjøkenkomfyren, så dei nyare jarna ser ut på lag som vanlege krumkakejarn eller vaffeljarn utvendig. Les mer … |
|
|
|
|
|
|
| Kategoriar for Gudbrandsdalen
|
|
|
|
|
| Andre artiklar
|
|
|
|
