Ved Storhøhalsen på fjellet ovanfor Lesjaskog finst eit tydeleg fangstanlegg for villrein.
Storhøhalsen er ei brei skrånande li ovanfor skoggrensa, nedanfor Storhøe (1868 m.o.h.). På ei litt flatare terasse ca. 300 m nedanfor høgste punktet går det ein tydeleg sti etter reinstrekket, og erfaringar frå eldre jaktperiodar er at reinen ofte trakk her, noko som må ha freista dei gamle fangstfolka til å bygge eit fangstanlegg.
Anlegget er kartlagt av Øystein Mølmen (1979 og 1986). Han påviste fire fangstgroper her, to ved sidan av kvarandre of kopla saman med ledegjerde, og to enkeltgroper.
Les mer …
 Portrett av Inger Barth Foto: Fra Hamar og omegns næringsliv ved begyndelsen af det 20de aarhundrede. (1908) Inger Barth (født 21. august 1858, død 3. mai 1952 på Mysen) var fotograf på Hamar og Lillehammer.
Hun var datter av jeger og forstmester Jacob Bøckmann Barth (1822–1892) og Adelaide Magdalene Lange, og søster av Charlotte Barth og Adelaide Barth. Sammen med søsteren Charlotte gikk hun i lære hos Josephine Grundseth og overtok sammen med henne dennes atelier, da Grundseth sammen med sønnen Christian emigrerte til USA i 1882. Etter at de hadde drevet atelieret i Lillehammer sammen noen år, reiste Inger Barth i 1886 til Hamar og opprettet atelier der i Stangeveien 2. Hun bestyrte fra 1889 også søsterens forretning på Lillehammer etter at Charlotte hadde giftet seg samme år, med Karen Grythe som assistent. Etter hvert overtok Grythe helt og bestyrte atelieret på Lillehammer frem til 1935, da Einar Valdø overtok. Inger ble i 1891 premiert med sølvmedalje ved utstillingen i Skien. Hun ble 21. november 1891 gift med kaptein Hans Olaus Døsen, og forretningen på Hamar ble da fra 1892, en tid bestyrt av søsteren Adelaide. Etter en tid, sannsynligvis etter at søsteren Aadelaide åpnet forretning i Kristiansand i 1901, overtok hun selv igjen driften inntil Christian Grundseth kom tilbake fra USA i 1902, og overtok bestyrelsen. I 1906 overtok han firmaet og drev det til 1951. Etter at han trakk seg tilbake, fortsetter firmaet under navnet Chr. Grundseths Eftf., Grønnegt. 64, Hamar. Les mer …
 Møte i Lesja Fjellstyre kring 1956, Olaf Heitkøtter i midten bak. Foto: Ukjent (fødd 26. mars 1928 i Sel, død 11. oktober 2013 i Lesja) vart i 1950 tilsett som den første fjelloppsynsmann på heiltid i Noreg, og var aktiv i naturforvalting og naturvern heile livet. I 1989 fekk han Kongens fortenestemedalje i gull for denne innsatsen.Olaf vart tidleg natur- og friluftsinteressert og meldte seg inn i Sel Fiskeforening alt i konfirmasjonsalderen. Denne foreininga dreiv med utsetting av yngel i elver og vatn, og dette var noko som interesserte Olaf i særleg grad. Han dreiv sjølvstudium i fiskeoppdrett og hadde planlagt å søkje seg inn på ein svensk fiskeriskule, men vart avbrote av militærteneste i Tysklandsbrigaden. Dette vart likevel ei viktig erfaring, for han var forlagt like sør for grensa til Danmark og fekk høve til å besøke fiskeoppdrettsanlegg der. Mange danske bønder hadde enkle anlegg og produserte fisk for sal, og nokre hadde òg små klekkeri der dei skaffa seg yngel til eige bruk eller sal. Les mer …
 Ola O. Skjaak i Brekk. Fotograf ukjent (fødd i Skjåk 29. oktober 1836, død same stad 15. september 1921) var gardbrukar, lokalpolitikar og norskdomsforkjempar. Han var ordførar i Skjåk i to periodar ( Venstre). Han var fødd på Uppigard Skjåk, men vart med ekteskapet gardbrukar i Øvre Brekk, og blir derfor ofte omtala som Ola Skjåk i Brekk. Namnet hans blir skrive i mange variantar, og det er ikkje heilt på det reine kva han sjølv føretrekte. Ein del etterkomarar nyttar etternamnet Skjaak Bræk. Les mer …
 Bauta til minne om St. Olav (fødd 20. februar 1856 på småbruket Torekvei i Lom, død 1923 i St. James, Minnesota) var med og stifta Lom Samlag, eitt av dei aller første ungdomslaga i Gudbrandsdalen i 1870-åra, og i 1876-77 gjekk han Gudbrandsdalens Amtsskole. Bygdefolket såg at han var «meir enn vanleg evnerik»; han stod mellom anna først på kyrkjegolvet da han vart konfirmert. Som ungdom heldt han ein gravtale over ein gamal fattig granne; denne talen hugsa folk som var til stades så lenge dei levde. Thorkveen emigrerte til USA i 1880 og kom til West Prairie, Wisconsin. Der var han først lærar på ein norsk skule før han i åra 1883-1885 gjekk Luther College i Decorah, Iowa og 1885-87 Luther Seminary i Afton, Minnesota. Thorkveen var mellom dei som i 1909 stifta Gudbrandsdalslaget, og han var president i laget frå stiftingsåret til han døydde. I den funksjonen redigerte han årboka for laget og tok ei rekkje initiativ til å halde oppe kontakten med heimlandet: markeringa av 300-årsjubileet for trefninga i Kringen i 1612, grunnlovsjubileet i 1914 og særleg markeringa av 900-årsjubileet for kristninga av dalen ved helgenkongen, Olav Haraldsson, i 1921 da dei gav ein bauta som vart oppsett ved Lom stavkyrkje. Les mer …
 Prest, klokkar og bondemann under ei gravferd ved Skjåk kyrkje i 1920-åra. Sokneprest Harald Bakke og lærar og kyrkjesongar Kolbein Skaare var framståande talsmenn for kvar si side i språkstriden, som dei var det politisk. Presten var bondepartimann, klokkaren Venstre/Radikale folkeparti. Bygdekaren i midten veit visst ikkje riktig kven han skal halde med. Foto: Kristian Stakston gjekk føre seg i to etappar. Den fyrste var innføring av landsmål som skulemål i fire av sju krinsar i 1908. Andre etappen førte til språkskifte også i dei andre skulekrinsane, i kommuneadministrasjonen og i kyrkja i løpet av tidsrommet 1925-1933. Hardaste striden stod under den andre etappen. Det toppa seg med skuleavrøystingane i Marlo, Holmork og Nordberg i 1925. Da ytra kampen seg så vel ved utfall mot landsmåltilhengarar frå preikestolen som med engasjement frå sentralleiinga i Norges kommunistiske parti. Det kan stillast spørsmål om ikkje nynorskvedtaka skjedde i strid med folkeviljen på det tidspunktet. Etter vedtak om nynorsk liturgi i 1932-1933 ebba striden etter kvart ut. Etter den tid har Skjåk vore nynorskkommune all sin dag. Les mer … | 
