 Otto Ottesen. Bildet er sannsynligvis tatt mens han var i Skjåk (1863-1877). Fotograf ukjent. (født på Fet prestegård 22. juli 1830, død 1916) var teolog og lokalpolitiker. Han var blant annet sokneprest i Skjåk, Nittedal og Skedsmo.
Foreldrene var prost Otto Christian Ottesen og hustru Diderikke født Aall. Han ble gift med
Anne Cathrine Magelssen (1832-1924), datter av Vestre Toten-presten Wilhelm Christian Magelssen (1804-1876). Otto og Anne Cathrine Ottesen fikk 11 barn, hvorav 9 vokste opp, en av dem var legen Hjalmar Ottesen (1869-1932). Ottesen tok examen artium i 1849 og teologisk embetseksamen i 1855 med praktikum i 1856. Samme år ble han residerende kapellan hos sin far i Østre Toten. Han ble hjelpeprest i Lom i 1862 og sokneprest i det nyopprettede Skjåk prestegjeld i 1863. Han ble også Skjåks første ordfører da kommunen ble opprettet i 1866, og satt i vervet til 1875. I Skjåk var han samtidig svært aktiv på andre samfunnsområder. Blant annet var han styreleder i Skjåk Almenning, overformynder og forlikskommissær, i tillegg til de vanlige verv for soknepresten som formann i fattigstyre og skolestyre. Det kan fremdeles hete om spesielt aktive og ivrige personer i Skjåk at «døm sløyngje seg som Ottesen på be'dagje». Ottesen var i kallet til 1877. Fra 1875 til 1877 var han prost i Nord-Gudbrandsdalen. Les mer …
 Døme på villreinfangstanlegg Gravdalen i Vågå. I framgrunnen ser vi to mura fangstgroper med ledegjerde. I søkket ned mot åa i bakgrunnen ei grop til og kjøtlager. Den gamle villreinfangsten kan nyttast som fellesnemning på ei utgamal verksemd i sørnorske høgfjellsområde. Sjå om liknande verksemd u Finnmark.
Ein kan til ein viss grad skilje systematisk mellom fangst i høve til jakt, ved at førstnemnde er ein metode som føreset ei form for faste anlegg, «infrastruktur», medan jakt viser til at nokon (jegeren) jagar noko (byttet) over eit areal. Slik jakt er mest aktuell i terreng der jegeren enten kan kome på kloss hald av byttet, dvs. der det er rimeleg tett vegetasjon, eller når jegerane kunne disponere effektive nok jaktvåpen. Men som vi skal sjå kan også fangst kombinerast med jaging. Les mer …
 Sørenden av Skåpårtjønne i juni 2010. Skåpårtjønne er namnet på ei lita tjørn som ligg ved den såkalla «gamle kongevegen», mellom Mosenden og Lesjaverk i Lesja. Ifølgje Gerhard Schøning bør tjørna «regnes blant de fornemste Naturens Mærkværdigheder, som Lesje Bygd kan opviise».
Skåpårtjønne er omtalt i to skildringar frå 1700-talet, av jernverkseigaren Hans Holmboe (1755) og altså rektor ved Trondheim katedralskole Gerhard Schøning (1775). Den sistnemnte er mest detaljert. Grunnen til at dei to festa seg særskilt ved tjørna, er ein spesiell eigenskap ved ho som bygdefolket var oppteke av: når verlaget i området er kaldt og fuktig, forsvinn vatnet nesten heilt. Bekkene i området kan ha rikeleg vatn, men tjørna har berre ein liten dam på djupaste delen. Les mer …
 Erik Rudser. Foto: Ukjent (fødd i Skjåk 17. desember 1867, død i Lom 25. august 1949) var lærar og kyrkjesongar i Lom hovudsokn i meir enn ein mannsalder. Han var ein oppglødd norskdomsforkjempar, og som skulestyreformann fekk han mykje å seie for språkskiftet til nynorsk i Lom.Han var fødd på garden Nistun Russar på Ramstadstronda i Skjåk, der foreldra var brukarar. Faren var Johannes Gregoriussen (1830-1907). Mora Marit Erlandsdotter (fødd 1834) var frå Kvåle i Skjåk. Erik var den sjette av i alt ni born. Les mer … | 
.jpg)