 Øvre Sukkestad før 1916. Foto: Ukjent (født 15. september 1877 i Østre Toten, død 5. august 1939 på Gjøvik sjukehus) var gardbruker på Øvre Sukkestad i Østre Toten. Askegaard, med sine mange tillitsverv, tilhørte sjiktet av større bønder som dominerte både landbruksorganisasjonene og kommunepolitikken i Østre Toten tidlig på 1900-tallet. Han vokste opp på den mellomstore garden Asgard (Askegaard) i Nordlia, som sønn av Even og Johanne Askegaard. Rundt 1900 tok han over den større eiendommen Sukkestad i Vestbygda etter den barnløse onkelen Anders (1845-?). Til garden hørte også underbruket Nøklebergsætra i Nordlia, der Sukkestad hadde buskapen sin om sommeren. I 1907 kjøpte Ole Askegaard innåt skau fra Stubberud, naboeiendommen til Nøklebergsætra. Garden besto etter dette av rundt 300 mål innmark og 1100 mål skau, og sysselsatte en stor arbeidsstokk. Les mer …
 Gravminnet, Hunn gravlund. (født 13. september 1932 på Hunn i Vardal, død 22. februar 2009 i Gjøvik) var forstmann. Han gjorde seg særlig bemerka som fylkesskogmester/fylkesskogsjef i Oppland fra 1962 til 1998. Dæhlen var også ordfører i Det norske Skogselskap 1985-2000. Dæhlen var sterkt samfunnsengasjert, blant annet som Høyre-representant i Gjøvik kommunestyre. Han ble tidlig opptatt av drivhuseffekten, og argumenterte ved mange høve for at skogen var en viktig klimaregulator. I spalten «I de dager» i Oppland Arbeiderblad fikk han skrive om klima- og naturspørsmål, og ikke minst om oppveksten på garden Hunn. Dæhlens familie var de siste som dreiv jordbruk her, før den på 1950-tallet ble helt nedbygd. Etter at Dæhlen-familien flytta fra Hunn, kjøpte de garden Synsteby i Vardal. Les mer …
 Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15. september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av. Foto: Tor Olav Haugland (2019) var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945. Les mer …
Jordbruksvatninga på Østre Toten tok så smått til i mellomkrigsåra, då grønsaksdyrkarane i Totenvika la ned vassledningar og pumpa opp vatn frå Mjøsa. På slutten av 1960-talet kom dei fyrste felles vatningsanlegga, og i 2010-åra kan om lag 40.000 dekar jordbruksareal vatnast. Dette utgjer over 1/3 av det samla jordbruksarealet i kommunen og heile 9 % av det samla vatna arealet i Norge. Åkervatninga på Toten kom med elektromotoren og vasspumper med stor kapasitet. Men behovet for vatning har vori her støtt, avhengig av jordsmonn, kva ein dyrkar og varierande nedbør frå år til år. Graset treng vatn etter fyrsteslåtten, for å få i gang att veksten så det blir god avling av håa. Potetene lyt ha vatn utpå seinsommaren, når knollane tek til å vekse. Og skal du vera sikra ei god grønsakavling, lyt det vatn til. Forsommartørken, tørkeperioden vi ofte har føre jonsok, har frå gammalt ofte vori skjebnesvanger for avlinga både av korn og av andre vekster. Les mer …
 Petter Lillebrænd. Foto: Studentene fra 1915 (1942) (født 16. august 1896 i Nord-Aurdal, død 3. januar 1987 i Gjøvik) var realfagslektor og yrkesskolerektor. Han jobbet ved Gjøvik høyere skole i 30 år (1922–1952), var rektor ved Gjøvik yrkesskole i tretten år (1952–1965) og representerte Venstre i Gjøvik bystyre i 33 år (1929–1959, 1964–1967) hvorav 19 år i formannskapet. Lillebrænd, som hadde befalskurs fra 1916, deltok i felttoget 1940 og ga seinere ut boka I krig langs Begna i 1949. Han skreiv også kapitlet «Skolen under okkupasjonens trykk 1940–1945» i skolens jubileumsbok Fra borgerskole til videregående skole. Her heter det at Lillebrænd selv ble fengslet like etter skolestart høsten 1942, og satt en måned. Les mer …
| 
