 Oppland fylkesting en gang i 1910-åra. Som ordfører møtte Th. Skaug også på fylkestinget. Eina-ordføreren Skaug, med grått skjegg, står som nummer to fra venstre i bakerste rekke. Foto: Hilda Julin (født 25. april 1861 på Eina, død 1948) var lærer og lokalpolitiker på Eina på Toten. Th. Skaug var ansatt ved Sønsteli skole i hele 40 år, fra 1883 til 1923, og i perioden 1911-22 var han ordfører. Skaug var en av de mange bygdelærerne som sto sentralt i kommunepolitikken. Han mottok Kongens fortjenstmedalje i gull, overrakt av skoledirektør Eftestøl. Th. Skaug ble i 1891 gift med gardbrukerdattera Laura Hansdatter Sivesind (1864-1911) fra Vestre Toten, og de kjøpte gardsbruket Øvregård, opprinnelig en del av garden Skinnerviken. Ekteparet Skaug fikk etter hvert seks barn, tre jenter og tre gutter. Dattera Gudrun og sønnene Asbjørn og Harald tok lærerutdanning, som faren. Disse tre og eldstesønnen Aksel ble også politisk aktive, og satt i herredsstyrene i nabobygdene Eina og Kolbu. Skaug-familien var i første halvdel av 1900-tallet en av de mest innflytelsesrike slektene på Toten. Les mer …
Blikkenslagerarbeidet var en spesialitet i Totens fogderi. På slutten av 1800-tallet og litt ut på 1900-tallet var det svært mange blikkenslagere i dette distriktet, som i dag utgjør Toten-kommunene og deler av Gjøvik kommune, nemlig Vardal og Biri. Det de produserte, var mindre ting til husholdningen og til melkestellet, slik som bøtter og spann, trakter og siler, auser og melkebonker, kaffekjeler og kasseroller. Over hundre forskjellige varer kunne de største verkstedene tilby.
Den eldre garde av blikkenslagere som produserte alle disse gjenstandene til daglig bruk, er borte, men enkelte kan fremdeles håndverket. De lager litt til salg på markeder og som suvenirer. Hvis vi finner sinkbøtter og baljer i butikkene nå, er de nesten sikkert produsert i Asia. En norsk blikkenslager er i dag en bygningshåndverker som lager og monterer ventilasjonsanlegg, takrenner, beslag og nedløpsrør. Spesielle taktekkinger kan også forekomme.
Blikkenslagerarbeidet var for øvrig bare ei av de mange husflidsgreinene som bygdene på vestsida av Mjøsa var kjent for. Eilert Sundt kalte distriktet for «landets mest industrielle bygdelag» og mente da den omfattende produksjonen av blant annet blikktøy, vevtøy, karder, ur, kniver, knapper og treskjeer. Les mer …
 Skreiabanen ved Lena stasjon, sett fra taket på Toten kornsilo. Postkort utlånt av Knut Borg. Skreiabanen er en nedlagt jernbanestrekning, en av Gjøvikbanens sidebaner. Den 22 kilometer lange banen, i kommunene Vestre og Østre Toten, strakte seg fra Reinsvoll stasjon på Gjøvikbanen til Skreia. 6. august 1897 vedtok Stortinget traseen, og drøyt fem år seinere, 26. november 1902, åpna prins Carl banen. I åra som fulgte grodde det opp stasjonsbyer som Skreia og Lena, Bøverbru og Kolbu, i tillegg til mindre tettbebyggelser rundt noen av småstasjonene og holdeplassene.
Skreialinja, som den også ble kalt, hadde persontrafikk fram til 1963. I april 1987 gikk det siste godstoget. Året etter vedtok Stortinget at Skreiabanen, øvre del av Valdresbanen, Numedalsbanen og andre sidebaner skulle nedlegges. Les mer …
 Flyfoto tatt over Alm. Vi ser nordover, mot Gjøvik og Mjøsa. Foto: Widerøe Alm (gnr. 20/1) er en storgard i Fjellsmarka i Vestre Toten kommune, ved grensa mot Østre Toten. Garden leier også (2010) jorda på naboeiendommen Øver-Fjell. Alm har gitt navn til vegene Almshøgda og Almskogen.
Stedet er en tradisjonsrik slektsgard, som skal ha gått i arv fra far til sønn sia 1520-tallet. Alm er en av de største gardene i Vestre Toten, med sine ca. 436 mål dyrka jord og 2645 mål skau. 1838-matrikkelen viser at Alm har 3-4 ganger høgere skyld (produksjonsverdi) enn de andre gardene i nabolaget. I sammenlikning med andre eiendommer på Toten er særlig skauen bemerkelsesverdig stor. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 17. april 1928: Utsnitt av omtale av Wangenstens første separatutstilling i Oslo. (født 7. mars 1884 i Vestre Toten, død 25. januar 1962) var merkantilt utdannet, og arbeidet innen merkantile yrker i Kristiania før han på begynnelsen av 1920-tallet ble kunstmaler på fulltid. Han har særlig malt motiver fra Sørlandets skjærgård og Telemark.Wangensten var sønn av gardbruker Ove Wangensten Øye (f. 1860) og Julie Brobakken (1859-1934), begge fra Eina i Vestre Toten. Foreldrene var ikke gift, og bodde sannsynligvis aldri sammen. Wilhelm var til og med det andre barnet som faren fikk utenfor ekteskap. Wilhelm Wangensten hadde derfor en litt trøblete start på livet, men det kan tenkes at hans velstående farfar, Ole Jenssen Øye på garden Stor-Hegernes, ga noe økonomisk støtte til barnebarnet. Les mer … | 
