 Aksjon Raufoss. Tyskere samlet rundt en drept medsoldat på torvet på Raufoss 27. mars 1944, med forretningen til kjøpmann Christiansen i bakgrunnen. Bildet er tatt av tyske militære. De fikk filmen fremkalt av en fotograf på Gjøvik, og han lurte unna en ekstra kopi. var en hendelse i Vestoppland i mars 1944 da en tysk soldat ble skutt på Raufoss, og 37 mann fra Gjøvik og Vestre Toten ble arrestert. Medlemmer av Osvald-gruppa til Asbjørn Sunde forsøkte å bortføre en angiver fra Gjøvik, men ble stanset av tyskere på Raufoss torv og drepte en tysk soldat. Drapet var den utløsende faktor for arrestasjonene av sivile, men tyskerne hadde lenge sett med skjerpede blikk på hendelser i distriktet. Av de arresterte ble 21 sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland, der en av dem døde. De fleste øvrige satt på Grini fram til freden. Også et medlem av Osvald-gruppa døde etter å ha blitt såret i et mislykket forsøk på å komme seg forbi en tysk forlegning. Les mer …
 Utsikt frå Heggjabottsetra i Billingsdalen i Skjåkålmenninga. Det viser mange sider ved ressursar og verksemd i ålmenninga: seterbruk, høgfjell, produktiv furuskog. I dalbotnen lengst borte kan skimtast tre småbruk i Brumillomsgrenda. I dalbotnen nærast: Heggjabottvatnet, som er ei utviding av Otta-elva. Vatnet vart oppdemt som del av kraftutbygginga i Øvre Otta 2002-2005. Foto: Hans P. Hosar. kan delast inn i fem hovudbolkar:
1. Tida fram til 1726, da kongen selde eigedomen til private. Før 1726 kan ein definere Skjåk-ålmenninga som statsålmenning.
2. Perioden 1726-1798, da eigedomen var privatålmenning ått av enkeltpersonar som dreiv ålmenninga med kommersielt føremål.
3. Tida 1798-1930. Skjåk Almenning vart bygdeålmenning da gardbrukarane i fellesskap kjøpte eigedomen i 1798. Fram til 1930 var lite og ingenting av salshogsten foredla innanbygds. Avhending ut over det som gjekk til bruksretten, galdt mest rundtømmer.
4. Tida 1930-1995. I 1930 sette ålmenninga i gang eit større foredlingsanlegg ved Bismo, med sagbruk og høvleri. Frå da av har foredlinga av tømmeret i all hovudsak foregått der.
5. Året 1995 kan brukast som periodeskilje fordi bruksretts- og eigarinteressene det året kom fram til ei ordning som båe partar har funne seg til rette med. Elles har det både før og etter 1995 gradvis skjedd ei vektforskyving i verksemda frå tømmer og trelast til andre type utmarksnæringar.
Les mer …
 Bauta over Olav den heilage på ein gravhaug på Hundorp, avduka under eit stemne olsokaftan 29. juli 1907. Skulestyrar Rasmus Stauri, den gongen på Vik i Kvam, leia arbeidet med å få reist minnesmerket. Monumentet over kristningskongen står på skulens grunn, og har nok hatt stor symbolverdi i folkehøgskulemiljøet. Foto: Øyvind Holmstad (2011) var i verksemd frå 1902 til 1987. Dei fyrste åra hadde han tilhald på garden Vik i Kvam i Nord-Fron, men i 1915 vart han flytta til Hundorp i Sør-Fron. Skulen var driven i grundtvigiansk ånd, og følgde opp tradisjonen etter Christopher Bruuns verksemd i Gudbrandsdalen. Gudbrandsdalen folkehøgskule er uløyseleg knytt til familien Stauri i to generasjonar, ekteparet Rasmus og Lise Stauri og deira son Are og kone Dagny samanhengande i meir enn 70 år. Les mer …
 Personer fra Totenlaget holder lagets fane, med det norske flagget i bakgrunnen. Bildet er tatt på Norsk Folkemuseum i 1953. Totningene i Oslo har sia midten av 1800-tallet vært ei stor innflyttergruppe i hovedstaden. Flyttinga fra totenbygdene, 10-12 mil nord for Oslo, er et eksempel på den gradvise urbaniseringa av Norge gjennom de siste 150 åra. I motsetning til utvandringa til Amerika, som begynte omtrent samtidig, har flyttinga til hovedstadsområdet pågått kontinuerlig over et svært langt tidsrom, og tallet på utflyttere har sannsynligvis passert tallet på utvandrere.
Historikeren Jan Eivind Myhre skriver i Oslo bys historie at folk fra bygdene nord og øst for hovedstaden var de største innflyttergruppene fram til slutten av 1800-tallet. Ikke minst gjorde kommunikasjonsutviklinga det lett å reise. Norges første jernbane gikk fra Christiania til Eidsvoll, og der var det forbindelse til de mange dampskipa som gikk på Mjøsa. Etter 1902 ble Gjøvikbanen en direkte og enkel forbindelse mellom Gjøvik-Toten og hovedstaden. I Kristiania-folketellinga for 1910 er det registrert 1109 personer med fødested Toten, enten Østre eller Vestre. I tillegg kommer de som bodde i Aker, Lørenskog og andre bygder i nærheten av Kristiania.. Les mer …
 Gjøvik bibliotek i juni 2011, da prosjektet Hele Gjøvik leser ble lansert. Borggården var pyntet til fest. Gjøvik bibliotek har vært kommunalt bibliotek siden 1912. Folkebiblioteket er en videreføring av Arbeidersamfundets bibliotek som startet sin virksomhet i 1875. Gjøvik bibliotek ble i 1947 tildelt rollen som sentralbibliotek for fylket, og fra 1973 har Oppland fylkesbibliotek vært en fylkeskommunal institusjon samlokalisert med Gjøvik bibliotek. I 2013 ble Gjøvik bibliotek og litteraturhus det offisielle navnet. I 2022 ble biblioteket meråpent.
Biblioteket har gjennom sin historie byttet lokaler flere ganger. I 1927 flyttet det fra Arbeidersamfundet til 3.etasje i Gjøvik rådhus, i krysset Øvre Torvgate/ Hunnsvegen. I 1951 ble biblioteket flyttet ned i underetasjen i rådhuset med inngang fra gatenivå, og i 1961 flyttet det inn ved siden av kinoens lokaler i tilknytning til Strand Hotel. Siden 1980 har Gjøvik bibliotek og Oppland fylkesbibliotek hatt lokaler i byens nye rådhus. Les mer …
 K.G. Wågen vart gjerne midtpunktet der han var til stades. Her (med tversoversløyfe) frå eit konfirmasjonsselskap i Skjåk i 1963. Foto: Kristian Hosar. (fødd 9. september 1891 i Tingvoll, død 10. september 1982 i Skjåk) var lærar, underoffiser og lokalpolitikar. Han verka det meste av sitt vaksne liv i Skjåk. Der markerte han seg sterkt som kommunist på 1920-talet. Han gjorde mykje for å betre skulestellet i bygda, og har mykje av æra for at det kom i gang realskule i Lom og Skjåk. Han var målmann, og arbeidde for språkskifte til nynorsk i kommunen. I april 1940 stilte han som befal for lokale frivillige til motstand mot invasjonstroppane. Under okkupasjonen vart han arrestert og send til Kirkenes under læraraksjonen. Han vart også arrestert av Gestapo ved eit seinare høve. Wågen var handlekraftig, etter måten sjølvmedviten og hevda klåre meiningar. Han må seiast å ha vore ein omstridd person i Skjåk, iallfall i tida før krigen. Det hekk mykje saman med dei radikale politiske haldningane hans, men også med sider ved hans personlege livsførsel som folk ikkje tykte høvde så godt til hans rolle som kyrkjesongar, lærar og barneoppdragar. Les mer …
 Martinus Høgåsen, sosialist i bunad, representerer ein hovudstreng i språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen, nemleg kombinasjonen av norskdom og sosialisme. Frå ei arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken Språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen tok til på eit tidleg tidspunkt jamført med andre delar av Austlandet. Som den fyrste kommunen aust for Langfjella innførte Lom landsmålet som skulemål alt i 1899. Grannebygda Skjåk kom etter ni år seinare med nokre av skulekrinsane sine, medan Østre Gausdal i den andre enden av dalen gjennomførde språkskiftet for alle sine skulekrinsar det same året 1908. Med omsyn til opplæringsmålet i folkeskulen var språkskiftet praktisk tala fullt gjennomført i distriktet før 1940.
Frå fyrst av var det norskdoms- og venstremiljø som stod i fronten for språkskiftet. Sidan vart det eit markant innslag av nynorskaktivisme også innan arbeidarrørsla i distriktet, noko som er med på å forklare den massive suksessen for målstrevet i 1930-åra. Stor skilnad i tidspunkt for språkskiftet i likearta grannebygder gjer det elles openbert at særskilde omstende og lokalt verkande aktørgrupper har hatt mykje å seie for utfallet.
Etter krigen har språkskifteprosessen vorte mykje reversert, særleg i dei sørlege bygdene. Les mer … | 
