Totningene i Oslo
Totningene i Oslo har sia midten av 1800-tallet vært ei stor innflyttergruppe i hovedstaden. Flyttinga fra totenbygdene, 10-12 mil nord for Oslo, er et eksempel på den gradvise urbaniseringa av Norge gjennom de siste 150 åra. I motsetning til utvandringa til Amerika, som begynte omtrent samtidig, har flyttinga til hovedstadsområdet pågått kontinuerlig over et svært langt tidsrom, og tallet på utflyttere har sannsynligvis passert tallet på utvandrere.
Historikeren Jan Eivind Myhre skriver i Oslo bys historie at folk fra bygdene nord og øst for hovedstaden var de største innflyttergruppene fram til slutten av 1800-tallet. Ikke minst gjorde kommunikasjonsutviklinga det lett å reise. Norges første jernbane gikk fra Christiania til Eidsvoll, og der var det forbindelse til de mange dampskipa som gikk på Mjøsa. Etter 1902 ble Gjøvikbanen en direkte og enkel forbindelse mellom Gjøvik-Toten og hovedstaden. I Kristiania-folketellinga for 1910 er det registrert 1109 personer med fødested Toten, enten Østre eller Vestre. I tillegg kommer de som bodde i Aker, Lørenskog og andre bygder i nærheten av Kristiania..
Etter andre verdenskrig oppsto fenomenet Flukten fra landsbygda, da bygdefolk fra blant annet Toten reiste til storbyen for å jobbe eller studere. På bygda ble det færre arbeidsplasser, ikke minst på grunn av mekaniseringa av jordbruket, mens de nye jobbene og studieplassene i stedet kom i byene. En del av totningene flytta permanent til byen, mens andre, særlig mannlige bygg- og anleggsarbeidere, bodde på brakke i Oslo i uka, og reiste hematt i helgene. I Oppland fylke var Østre Toten blant kommunene med flest ukependlere.
Totenlaget i Oslo ble grunnlagt i 1934 og var lenge et treffsted for «bønder i byen». I dag er nok showet Urbane totninger det sterkeste symbolet på flytteprosessen, og et av de viktigste kontaktpunktene mellom Toten og byen. Sia 2007 har noen urbaniserte komikere fra Toten hatt sommerforestillinger i strandkanten på Kapp, og showet har blitt Norges største.
Handelsmenn og håndverkere
.jpg)
Blant de første kjente innflytterne fra Toten var handelsmennene. På 1850-tallet arbeidde Haagen Skattum fra Skattum i Nordlia i den store bondehandelen til Hans Jacobsen i Storgata. Etter tre år reiste Skattum riktignok til Gjøvik, der han grunnla en av byens første forretninger, men broren Hans Olsen Skattum (1829-1908) slo seg permanent ned i Kristiania. Firmaet H. O. Skattum holdt til ved Tordenskjolds plass sentralt i byen. Sønnen Ole Jacob Skattum (1862-1930) grunnla Vestheim skole og var en svært anerkjent pedagog.
På østkanten var det flere totninger som dreiv butikk. H. J. Hveem, seinere kremmer på Kapp, hadde forretning i St. Halvards gate på Vålerenga. Ole Glæserud fra Vestre Toten dreiv stort som mjølkegrossist. Han kjøpte opp mjølk fra bygdemeieriene rundt hovedstaden og solgte mjølka videre til detaljister i byen. I 1930 hadde han 23 mjølkebutikker, 22 kjøpmenn, 7 kafeer og 7 bakere på kundelista. Forretningen O. Glæserud lå i Heimdals gate 34.
Brødrene Otto og Martinus Fodstad kom begge til Kristiania på slutten av 1800-tallet, etter at de hadde drevet landhandleriet Frydenlund i Sletta. Otto var i Kristiania agent for ulike klesforhandlere, mens Martinus dreiv egen skredderforretning i Grønlandsleiret. Martinus Fodstad var også en kjent travkusk, som i travmiljøet gikk under navnet «Skredderen.» En annen håndverker, Hans Fredriksen (1829-90), var byggmester og satte opp atskillige bygårder i siste halvdel av 1800-tallet. Hans H. Gaarder (1894-1960), opprinnelig fra Kolbu, dreiv urmakerforretning ved Hegdehaugsveien i 40 år.
Den mest kjente av de tidlige innflytterne fra Toten var sannsynligvis gullsmeden David Andersen, som drog til Kristiania etter konfirmasjonen i 1859. I Totens bygdebok står det at «Han gikk den gamle bygdeveien opp Nikkerudbakkene og forbi, Grønna, Skjepsjøen, Torseter og ned Hurdalen til Dal jernbanestasjon på Hovedbanen». Andersen ble læregutt og svenn i gullsmedfirmaet Tostrup, og etter noen år utenlands starta han i 1876 sin egen forretning i Kirkegata 19. David Andersen begynte beskjedent, men i 1897 bygde han en stor fireetasjers gård i Kirkegata 17, og sysselsatte da over 150 personer.
Tjenestejenter
Mens gutter og menn fra Toten ofte begynte i handels- eller håndverksnæringa, var jentene gjerne å finne som hushjelper. Rundt forrige århundreskifte var det vanlig at middel- og overklassefamilier i Kristiania hadde «pike», og svært mange av disse var fra landsbygda. En stor del av familiene hadde bare ei pike, men de mest bemidlede kunne ha både barnepike, kammerpike, stuepike og kokkepike. Blant tjenestejentene fra Toten var Magnhild Fjeldstad (1897-1982) fra Nordlia, som på 1920-tallet var hushjelp hos kjøpmannsfamilien Weydahl på Grünerløkka. En kort periode var hun også hos ingeniør Lund i Meltzers gate. Magnhild og de andre tjenestejentene bodde på pikeværelse, i familiens leilighet, og kom derfor tett på menneskene de arbeidde for.
Omtrent samtidig med Magnhild Fjeldstad var også to andre jenter fra Nordlia hushjelper i Kristiania. Dette var Helene Marie Nøkleberg og Martha Daffinrud, som jobba for henholdsvis ekspedisjonssjef Kristian Adolf Fauchald og grosserer Røer. Disse jentene fra Toten flytta etter ganske kort tid tilbake til hjembygda. Det var vanlig at hushjelpene slutta da høvet bød seg, for arbeidsdagen var lang og lønna dårligere enn i andre sammenliknbare yrker.
Etter andre verdenskrig ble hushjelpene stadig færre, på grunn av mindre leiligheter, flere tekniske hjelpemidler og et bedre arbeidsmarked, der det var lett å finne mer fristende jobber. I 1948 flytta 21 år gamle Ruth Daffinrud, Marthas niese, fra garden Ner-Kallrustad i Nordlia til Oslo. I flytteattesten er det oppgitt at hun har fått arbeid som kjøkkenpike, men det er usikkert om dette var hos en familie eller i en institusjon. Seinere arbeidde Ruth i hvert fall i kantina på Universitetet i Oslo.
Utdanning
Til universitetet, lærerskolen og andre utdanningsinsitusjoner i hovedstaden kom det mange i Ruth Daffinruds tid. Den såkalte utdanningseksplosjonen på 1960-tallet bidrog til urbaniseringa av landet. En del av studentene reiste riktignok ut av byen etter endt utdanning, men mange ble.
Det samme gjaldt de som studerte i Oslo lenge før høgre utdanning ble vanlig. Dette gjaldt f.eks. gardbrukersønnen Kristian Adolf Fauchald (1865-1930), som tok sin juristeksamen i 1889. Både han og kona Karen var fra Bjørnsgård skolekrets nord i Østre Toten, men ble boende i hovedstaden så lenge de levde. Fauchald og en annen totning, kremmersønnen Konrad Skreiberg (1889-1962), gjorde karriere i embetsverket. Fauchald endte opp som ekspedisjonssjef i Landbruksdepartementet, mens Skreiberg ble departementsråd i Samferdselsdepartementet.
Legen Marie Kjølseth og søstera Aasta var blant de første kvinnelige studentene fra Toten. Aasta reiste hjem etter fullførte filologistudier og ble realskolebestyrer og det første kvinnelige herredsstyremedlemmet i Østre Toten. Søstera ble derimot i byen. Blant urbane totninger med høgre utdanning var også tannlegen Nils Skramstad og lærerne Lars Sagvold, Peder Chr. Blikseth, Mads Oppegaard og Johan Sethne.
Blant sine egne?
Hvilke mekanismer virka inn på utflyttinga fra Toten til hovedstaden? Mange av tjenestejentene fikk jobb gjennom festekontoret til organsasjonen Hjemmenes Vel, som blant annet fungerte som ei arbeidsgiverforening. Hos dem kunne jentene sitte på rekke og rad, nesten som et fesjå, der husfruer kunne plukke ut den de ville ha. En del arbeidsgivere annonserte også etter hushjelp, og det var ikke uvanlig at tilsynelatende irrelevante forhold som livssyn ble lagt vekt på. En troende husmor ville ha en troende hushjelp f.eks. At begge var religiøse, bidrog sannsynligvis til det nære forholdet mellom Bertha Weydahl og Magnhild Fjeldstad, som skreiv brev til hverandre lenge etter at Magnhild slutta som hushjelp hos familien på «Løkka».
Rekrutteringa av folk kunne også foregå gjennom bekjentskaper fra Toten. David Andersen ble oppmuntra til å reise til byen av en kamerat, Karl Kristoffersen, som alt var i gullsmedlære i firmaet Tostrup. Hushjelpa Helene Marie Nøkleberg og familien Fauchald, som hun jobba for, kjente sikkert til hverandre fra Toten. De var til og med fra samme skolekrets. Lærer Lars Sagvold rykka 5. august 1949 inn en annonse i Aftenposten, der han sto som kontaktperson for en «ung, ordensvant student, gårdbrukersønn» som trengte hybel. Det oppsto en egen dynamikk, med at «noen» kjente «noen» som alt var i byen.
Glans over sin fødebygd?
David Andersen er prototypen på den vellykka utflytteren. Husmannssønnen fra Krabysanda i Østre Toten bygde opp et av landets ledende gullsmedfirmaer, og i artikkelen om han i Totens bygdebok heter det at
| hans liv er noe av et eventyr fra virkeligheten, gutten som reiste til Oslo og ved sin dyktighet og sterke vilje opparbeidet den store og landskjente forretning. Han har kastet glans over sin fødebygd og sitt land. | ||
Andersen var altså gutten som ville ut i verden, og som klarte å slå seg fram. Dette er samme heltebilde som ble tegna av de mest vellykka utvandrerne, for både Kristiania og Amerika ble symboler på mulighetene til å skape seg et bedre liv. Ekstra status fikk de som ga noe av rikdommen tilbake til hjembygda, slik Andersen gjorde da han donerte sølvtøy til Nordlia kirke og oppretta et legat i sine foreldres navn.
Historien om totningene i Oslo består delvis av slike glansbilder. Toppembetsmennene Fauchald og Skreiberg gjorde det også godt i byen, og i likhet med flere bondesønner i byen brukte Fauchald til og med gardsnavnet som etternavn. I motsetning til dem som tok et -sennavn, et patronymikon, som familienavn, synliggjorde han derfor hjembygda i Oslo.
Fauchalds gate på Majorstua er imidlertid ikke oppkalt etter han. Fauchalds gate og Hammerstads gate har navn etter to andre totninger, stortingsmennene Peder Fauchald og Ole Larsen Hammerstad. De to flytta riktignok ikke permanent til byen, men hadde hybel der så lenge de satt på Stortinget.
Hopen av bygdefolk i storbyen var sjølsagt langt mer anonyme. Mange, som tjenestejentene, ble også bare en kort periode. En god del, spesielt på østkanten, tilhørte arbeiderklassen eller ble avhengige av fattigkassa. På Kampen og Vålerenga er det mange gatenavn som er oppkalt etter bygdene nord for hovedstaden, som Odalsgata, Solørgata og Totengata, og nettopp i disse strøkene med en stor del innflyttere fra opplandsbygdene kan det sikkert graves fram mange historier som ikke er så vakre som David Andersens.
Uansett hvordan det gikk med dem som reiste, skapte utflyttinga sterkere bånd mellom bygd og by. De som ble på Toten, fikk noen å besøke, og det var sikkert stas da utflytterne var tilbake i hjembygda på besøk. Mange tilbrakte sommerferier og høgtider som jul og påske på Toten, enten i eget hus eller innlosjert hos slektninger.
Kilder og litteratur
- Aftenposten, 5. august 1949: «Værelse»
- Folketellinga 1910 for Kristiania, søk på fødested Toten
- Kjeldstadli, Knut: «Den delte byen», bind 4 av Oslo bys historie, Oslo 1990, s. 88-104.
- Muntlige opplysninger fra Ruth Skaugerud (født Daffinrud), 2003.
- Myhre, Jan Eivind: «Hovedstaden Christiania : fra 1814 til 1900», bind 3 av Oslo bys historie, Oslo 1990, s. 236.
- Tollersrud, Kristian: «Utflyttede håndverkere fra Toten», i Totens bygdebok I, annen del, Oslo 1952, s. 422-427.
- Urbane totninger: Hjemmeside
Gravminner
På alle gravlundene i Oslo ligger det personer som opprinnelig var fra Toten. Her er en del av disse gravsteinene, fotografert av Stig Rune Pedersen.
Konrad Skreiberg (Vestre Aker kirkegård)
Karen og Kristian Adolf Fauchald (Vestre gravlund)
Glæserud-familien (Gamlebyen gravlund)
Oskar Fodstad (Gamlebyen gravlund)
Julie Svendsrud, født Fodstad (Nordre gravlund)
Riksdirektør Oscar Schjølls familiegravsted
Kjøpmann Even Nilsen Fjelds familiegravsted (Vår Frelsers gravlund)
Familiegravstedet til Marie Diserud, født Faarlund (Vestre gravlund).
