 Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.
Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela. Dei finske tradisjonane går som ein raud tråd gjennom heile forfattarskapet, og Åsta Holth engasjerte seg òg på andre måtar i bevaring av tradisjonane. Ho var styremedlem på museet Finnetunet, og testamenterte huset sitt dit. Ho teikna Finnskogsbunaden for menn og kvinner, og ho tok initiative til Finnskogdagene på Svullrya. Under denne festivalen vert Finnskogen kvart år utropt som republikk, og Åsta Holth var livstidspresident for denne. Les mer …
 Rena med den nye kartongfabrikken ved Glomma. (1916) ble startet på Rena i 1913 som Rena Træsliperi.
Fabrikken var basert på tømmer fra østerdalsregionen. Det sto tunge lokale aktører bak etableringen. En pådriver var Tollef Kilde (1853-1947), og han fikk med seg en av den tidens mektigste næringslivsmenn og investorer, Elias C. Kiær (1863-1939), som ble den andre hovedeieren av fabrikken. Kilde var skogbruker, gårdbruker og politiker, og hadde i mange år vært pådriver for en rekke andre nærings- og kommunikasjonsfremmende tiltak i Østerdalen og Rena, herunder forslag om kanalisering av Glomma og jernbane til Trysil for å knyte regionen nærmere kysten og havnene. Utover på 1970-tallet gikk imidlertid bransjen igjennom større omstillinger og omstruktureringer og nedleggelser som følge av overproduksjon og dårligere markeder.
Dette skapte bekymring hos både lokale og sentrale myndigheter, da Rena Karton var regionens største arbeidsplass, sammen med Rena leir. Det ble utover på 1980- og 1990-årene satset offensivt med moderiseringer og produksjonsøkning, men prisene var ikke gode nok til å finansiere dette, og første konkurs kom i 1996.
Bedriften hadde på dette tidspunktet 170 ansatte, og lokale politiske kretser, særlig i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i et håp om å kunne redde de store investeringene. Åmot kommune, Rena Kartongarbeiderforening, Glommen Skogeierforening og andre ildsjeler lyktes med å etablere Driftsselskapet Rena Karton like etter påske samme år med ny aksjekapital på 100 millioner kroner. Bedriften gikk likevel endelig konkurs og ble lagt ned i 1998. Les mer …
 Tegning av Væringsaasen (1892) Helge Væringsaasen (født 8. oktober 1836 i Elverum, død 23. august 1917 på Korsbakken i Elverum) var skogeier, industrigründer, legatstifter og samfunnsstøtte.
Han var svært velstående skogeier som utviste et sterkt samfunnsengasjement og -ansvar. Han var opptatt av nasjonale spørsmål, arbeidet for å oppheve av unionen med Sverige og etter unionsoppløsningen for innføring av republikk. Han brukte store deler av formuen sin på kunst, kultur, skole- og opplysningsarbeid.
Les mer …
 Åker i Vang i Hedmark har hatt vært eid av offiserer i lang tid. En av de første av disse var Georg Reichwein. Alle husene på garden har blitt bygd om senere, men deler av de eldste kan føres tilbake til Reichweins tid. Foto: Cato Edvardsen (2006) (1593-1667) var en offiser som utmerket seg under Hannibalsfeiden 1643-1645 og Karl Gustav-krigene 1657-1660. Han var født i Hessen i Tyskland, og kom til Norge i 1628. Reichwein eide den adelige setegarden Åker i Vang, nåværende Hamar kommune. Han er også kjent som «Jørgen Reichwein». Georg Reichwein ble født i 1593 i enten Kassel eller Marburg. Disse byene lå i Hessen-Kassel, som var et sjølstendig landgrevskap i det tysk-romerske riket. Han var sønn av en skredder, og var sannsynligvis student, siden han kunne uttrykke seg på latin, gresk, fransk og italiensk. Senere valgte han imidlertid en militær løpebane, og under Trettiårskrigen deltok han på protestantenes side. Bakgrunnen for dette skal ha vært at han var ivrig kalvinist. Les mer …
 Harald Ramm Østgaard. Foto: R. Ovesen, Kristiania. Harald Ramm Østgaard (fødd i Vestre Aker 29. januar 1855, død i Lom 1908) var jurist, sekretær i Den Norske Turistforening 1881-1884 og lensmann i Lom 1884-1908. I Lom var han aktiv i kommunalt styre og stell, i sparebanken, telefonselskapet o.a., og han var med i det førebuande arbeidet for jernbane gjennom Gudbrandsdalen.
Foreldra var jurist og forfattar, seinare fut i Sør-Østerdal futedømme, Nikolai Ramm Østgaard (1812-1873) og Anna Gunhilda (Gunelia) fødd Neergaard (1828–1910).Harald Ramm Østgaard hadde sine fyrste barneår på Torshov, som fram til 1859 tilhøyrde Aker herred. Familien budde på Rosenlund, ein eigedom som faren hadde kjøpt i 1844.
Da faren vart fut i Sør-Østerdal i 1859, selde dei Rosenlund og flytta til Elverum. Les mer …
 Folkvang var lærerskolens første tilholdssted. Elverum lærerskole ble etablert i 1892 av Olav Andreas Eftestøl, under navnet Elverum friseminar. Seminaret ble raskt populært, og seks år tidlig på 1900-tallet hadde det flest uteksaminerte kandidater av alle landets lærerskoler. Den opprinnelig private skolen ble overtatt av staten i 1937, og lærerskolen på Hamar ble samtidig flytta til Elverum. Fra 1937 til 1967 (?) var det offisielle navnet Elverum offentlege lærarskule, deretter Elverum lærerskole (1967-75?) og Elverum lærerhøgskole (1975-1994). Skolen ble i 1994 en del av Høgskolen i Hedmark, og i 2007 ble allmennlærerutdanninga sentralisert til Hamar.
Elevene på skolen ble ei stund kalt ristlapper. Halldis Moren Vesaas gikk der 1925-28, og skriver at klengenavnet «var vanleg i mi tid på Elverum lærarskule. Kva kom det av? Av seminarist kanskje? Det heitte vi og stundom, sameleis som skulen framleis iblant heitte seminar.» Les mer …
 Arstun Hval i Fet på Romerike. Foto: Akershusbasen (ca. 1930) er eit bruksnamn og appellativ som har vori brukt på Romerike, i Sør-Hedmark, østfoldbygda Rømskauen og den nordvestre delen av Värmland. Arstun er framleis levande som appellativ på Romerike, og brukast oftast i tydinga nabogarden eller nabohuset. Ordet er ei samansetning av andre stova, der fyrste leddet er rekkjetalet andre, og der hovudleddet er ordet stove (f.). Tydinga kan samanliknas med det peikande pronomenet hin, som òg kan tyde den andre av to. Med ei slik tyding blir ordet òg gjensidig, alt etter kor ein sit eller står. Fra gammalt av ser det ut til at der ein gard har vori delt i to eller fleire bruk, har ein brukt Arstun om einannan, ofte med utmerkingsledd som Oppi eller Neri. Framleis finn ein den appellative bruken om gardsbruk på Romerike, men i dei fleste høva har Arstun stivna. Les mer …
 Halvor Hoel på sine eldre dager. Teikning utført av ein soneson. Halvor Hoel (fødd på Nes på Hedmarken 4. februar 1766, død same stad 5. mars 1852) var gardbrukar på Hol, ein av dei største gardane på Nes. Mest er han kjend som politisk agitator og leiar for bondeaksjonane i 1818. Han var ein omstridd person i samtida og omdiskutert i ettertid. Det botnar både i hans politiske haldningar og aksjonisme, og i hans til dels stormfulle og ukonvensjonelle privatliv.
Halvor Hoel var ugift, men hadde tre søner med to ulike kvinner. Med Guri Gudmundsdotter fekk han Nils (fødd 1800) og Ole (fødd 1804), same år fekk han sonen Lars med Marte Nilsdotter. Både dei to kvinnene og sønene budde på Hol. Halvor Hoel lyste sønene i kull og kjønn (erkjente dei som rette søner og gav dei dermed arverett på linje med born fødde i ekteskap), og Nils vart eigar av Hoel-garden etter faren sin. Les mer … | 
