Forside:Hedmark

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Innlandet • Oslo • Vestfold og Telemark • Viken
TIDLIGERE FYLKE: Hedmark (Distrikt: Hedmarken • Solør og Odal • Sør-Østerdalen • Nord-Østerdalen) • Oppland
KOMMUNE: Alvdal • Eidskog • Elverum • Engerdal • Folldal • Grue • Hamar • Kongsvinger • Løten • Nord-Odal • Os • Rendalen • Ringsaker • Stange • Stor-Elvdal • Sør-Odal • Tolga • Trysil • Tynset • Våler • Åmot • Åsnes

Om Hedmark
04 Hedmark vapen.png
Hedmark var et fylkeØstlandet. Det grenset til Trøndelag i nord, Oppland i vest, Akershus i sør og til riksgrensen mot Sverige i øst. Administrasjonssenteret var Hamar. Den 1. januar 2020 ble det slått sammen med Oppland til nye Innlandet fylke. Fylket ble opprettet i 1919, da Hedemarkens amt ble omdefinert til et fylke. Amtets historie går tilbake til 1781, da det ble skilt ut fra Oplandenes amt. Dette svarte i stor grad til dagens Innlandet, men det er noen forskjeller. Fylkesvåpenet viser tre opprette barkespader, som symboliserer betydningen av skogbruket for fylket. Hedmark har fire distrikter: Hedmarken, Glåmdalen, Sør-Østerdal og Nord-Østerdal.

Kommuner

Lista under viser de kommunene som eksisterte per 31. desember 2019, det vil si Hedmarks siste dag som eget fylke. Det var ingen kommunesammenslåinger i Hedmark da fylkene ble slått sammen, så alle kommuner ble med over i Innlandet fylke.

  Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Setegarden Nordvi, som ligger øst for Ottestad kirke. Faksimile fra Stange bygdebok (1951).

Hans Adam Stockman (født ca. 1647, gravlagt 26. juni 1725 i Stange) var major. Han var gift tre ganger, og gjennom det andre ekteskapet ble han eier av den adelige setegarden Nordvi i Stange. Stockman fikk minst 16 barn, deriblant fire sønner som ble offiserer.

Hans Adam Stockman er omtalt i Olai Ovenstads Militærbiografier (1948). Også Ovenstad plasserer Stockman i Norge i 1682, da han var korporal ved oberstløytnant Scharnhorst sin eskadron av gevorbne (verva) ryttere i oberst Bülows regiment. Stockman var kvartermester ved regimentets nasjonale kavaleri til 1. juli 1687, da han ble fenrik ved de gevorbne dragoner i oberst Marschalcks regiment. Han ble 19. januar 1689 forfremma til premierløytnant ved det Smålenske kompani i oberst Richelieus nasjonale kavaleriregiment, men alt året etter ble han flytta til regimentets Hadelandske kompani. Den 26. november 1692 ble han kapteinløytnant ved det samme regiments Vestlandske livkompani.

I 1694 kom Stockman til Hedmarken, der han skulle bli resten av karrieren. Den 10. juli ble han nemlig rittmester og sjef for det Oplandske, seinere kalt Hedemarkske, kompani i det nasjonale kavaleriregimentet. Dette ble fra 1701 dragonregiment, og Stockman fikk da graden kaptein. Den 18. september 1711 ble han forfremma for siste gang, nå til major. Snaut to år seinere, 5. august 1713, tok han avskjed fra det militære.   Les mer …

Rena med den nye kartongfabrikken ved Glomma.
(1916)
Rena Kartonfabrik A/S ble startet på Rena i 1913 som Rena Træsliperi.

Fabrikken var basert på tømmer fra østerdalsregionen. Det sto tunge lokale aktører bak etableringen. En pådriver var Tollef Kilde (1853-1947), og han fikk med seg en av den tidens mektigste næringslivsmenn og investorer, Elias C. Kiær (1863-1939), som ble den andre hovedeieren av fabrikken. Kilde var skogbruker, gårdbruker og politiker, og hadde i mange år vært pådriver for en rekke andre nærings- og kommunikasjonsfremmende tiltak i Østerdalen og Rena, herunder forslag om kanalisering av Glomma og jernbane til Trysil for å knyte regionen nærmere kysten og havnene. Utover på 1970-tallet gikk imidlertid bransjen igjennom større omstillinger og omstruktureringer og nedleggelser som følge av overproduksjon og dårligere markeder.

Dette skapte bekymring hos både lokale og sentrale myndigheter, da Rena Karton var regionens største arbeidsplass, sammen med Rena leir. Det ble utover på 1980- og 1990-årene satset offensivt med moderiseringer og produksjonsøkning, men prisene var ikke gode nok til å finansiere dette, og første konkurs kom i 1996.

Bedriften hadde på dette tidspunktet 170 ansatte, og lokale politiske kretser, særlig i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i et håp om å kunne redde de store investeringene. Åmot kommune, Rena Kartongarbeiderforening, Glommen Skogeierforening og andre ildsjeler lyktes med å etablere Driftsselskapet Rena Karton like etter påske samme år med ny aksjekapital på 100 millioner kroner. Bedriften gikk likevel endelig konkurs og ble lagt ned i 1998.   Les mer …

Kvener ror fiske i Finnmark ca. 1892.
Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Kvenene er definert som en nasjonal minoritet. Språket kalles kvensk eller kvensk/finsk, og er språklig sett en finsk dialekt. Navnet kven er gammalt. Første gang vi vet at det ble brukt, var i Ottar fra Hålogalands beretning som ble nedtegna ved hoffet til Alfred av Wessex mot slutten av 800-tallet i den angelsaksiske formen cwenas. På norrønt finner vi formene kvenir og kvænir. Området øst for Bottenvika besto i mellomalderen av ulike stammer, finnene (suomalaiset) i området rundt Åbo, tavastlendingene (hämäläiset, dette etnonymet har samme opphav som same) vest for finnene, karelerene (karjalaiset) øst for dem att. Nord for tavastlendingene og karelerene bodde savolakserene (savolaiset), det var savolaksere som emigrerte til Finnskogen i Värmland og Hedmark på 1600-tallet. Nord for savolakserene bodde kainuulaiset i Kainuu (svensk "Kajanaland"). På samme måten som svenskene i vest lot finner stå som namn for alle desse stammene, brukte nordmenn i nord (som t.d. Ottar) navnet kvener på samme måte.   Les mer …

Boka Jødeproblemet og dets løsning ble først utgitt i 1939 under pdeudonymet Irene Sverd. Forfatteren var Halldis Neegård Østbye, som senere ga den ut under fullt navn.
Halldis Neegård Østbye (født 23. mai 1896 i Stor-Elvdal, død 19. oktober 1983 i Asker) regnes som en av de fremste ideologene i Nasjonal Samling. Hun var spesielt sentral i utviklinga av partiets antisemittiske politikk. Hennes karriere i partiet var på høyden før krigsutbruddet i 1940, og senere ble hun delvis fortrengt, men hun forble medlem av NS gjennom hele krigen. Hun er også knytta til historien om Splitkeinfabrikken gjennom sin mann Peter Schou Østbye, og var første leder i Damenes Skiklubb som ble stifta i 1931. Halldis Neegård var datter av Andreas Olsen (f. 1860 i Stor-Elvdal) og Alma f. Holter (f. 1866 i Son). Han var landhandler på Nordre Negard, og slekta hadde i minst ti generasjoner bodd på Negard.   Les mer …

Åker i Vang i Hedmark har hatt vært eid av offiserer i lang tid. En av de første av disse var Georg Reichwein. Alle husene på garden har blitt bygd om senere, men deler av de eldste kan føres tilbake til Reichweins tid.
Foto: Cato Edvardsen (2006)
Georg Reichwein (1593-1667) var en offiser som utmerket seg under Hannibalsfeiden 1643-1645 og Karl Gustav-krigene 1657-1660. Han var født i Hessen i Tyskland, og kom til Norge i 1628. Reichwein eide den adelige setegarden Åker i Vang, nåværende Hamar kommune. Han er også kjent som «Jørgen Reichwein». Georg Reichwein ble født i 1593 i enten Kassel eller Marburg. Disse byene lå i Hessen-Kassel, som var et sjølstendig landgrevskap i det tysk-romerske riket. Han var sønn av en skredder, og var sannsynligvis student, siden han kunne uttrykke seg på latin, gresk, fransk og italiensk. Senere valgte han imidlertid en militær løpebane, og under Trettiårskrigen deltok han på protestantenes side. Bakgrunnen for dette skal ha vært at han var ivrig kalvinist.   Les mer …

Emil Nordby.
Foto: Normann (1952)

Emil Nordby (født 21. mars 1888 i Østre Toten, død 16. august 1960) var industrileder. Han grunnla i 1924 Flatbrødfabrikken IdealHamar. Fabrikken lå i Vangsvegen, på tomta der Hamar rådhus ble reist i 2001. Småbrukersønnen Nordby ble en velstående mann, uten teoretisk utdanning etter folkeskolen. Emil Nordbys veg i Ottestad, ikke langt fra flatbrødfabrikken, er oppkalt etter han. Som 16-åring fikk han begynne på et lite verksted på Toten. Først fikk han jobbe som hjulmaker, deretter som smed og til slutt som mekaniker.

Etter noen år fikk Nordby arbeid på Gjøvik, dernest var han ei stund i Kristiania, før han i 1907 havna på Nestlés melkefabrikkKapp som mekaniker. Ved årsskiftet 1907/08 ble han overflytta til Hamar melkefabrikk, som også tilhørte det sveitsiske konsernet. På denne fabrikken ble Emil Nordby til i 1915, da han starta et lite verksted på Ankerløkka. Han forteller:

Penger hadde jeg ikke, bare en gammel dreiebenk og bormaskin og noe småredskap, som jeg dels hadde laget sjøl, dels kjøpt med penger jeg møysommelig hadde spart sammen. Jeg var da gift og hadde tre barn. Det ble en hard tid, og det kunne tilmed hende jeg ikke engang hadde råd til å kjøpe ved. Dessuten måtte jeg begynne med reparasjon av biler og motorsykler, et arbeid som jeg praktisk talt ikke hadde noen erfaring i, men jeg måtte jo leve. Det gikk det også. Alt går.
  Les mer …

Ingeborg Refling Hagen omkring 1935.
Foto: Ukjent / Oslo Museum
Ingeborg Refling Hagen (født 19. desember 1895Tangen i Stange, død 30. oktober 1989) var en norsk forfatter. Hun debuterte i 1920 med novellesamlingen Når elv skifter leie, en rekke fortellinger fra gammelt Hedemarksmiljø. Hun holdt fram som prosaforfatter på 1920-tallet og skrev i en fortettet, lyrisk-musikalsk prosastil med sterk egentone. På 1930-tallet sto hun åpent fram som lyriker med den folkekjære samlingen Jeg vil hem att. Den ble en nordisk suksess. Hun åpenbarte seg da også snart som fremragende oppleser av egne dikt og holdt opplesningsaftener land og strand. Fra nå av skiftet forfatterskapet jevnlig mellom prosa og lyrikk. Hun skapte også et særegent kulturarbeid som etter krigen tok ny retning og fikk navnet Suttung. Det gikk hånd i hånd med hennes dikteriske virksomhet. For sitt forfatterskap og sitt kulturarbeid ble hun i 1967 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 1974 mottok hun Norsk kulturråds ærespris.   Les mer …

Arstun Hval i Fet på Romerike.
Foto: Akershusbasen (ca. 1930)
Arstun er eit bruksnamn og appellativ som har vori brukt på Romerike, i Sør-Hedmark, østfoldbygda Rømskauen og den nordvestre delen av Värmland. Arstun er framleis levande som appellativ på Romerike, og brukast oftast i tydinga nabogarden eller nabohuset. Ordet er ei samansetning av andre stova, der fyrste leddet er rekkjetalet andre, og der hovudleddet er ordet stove (f.). Tydinga kan samanliknas med det peikande pronomenet hin, som òg kan tyde den andre av to. Med ei slik tyding blir ordet òg gjensidig, alt etter kor ein sit eller står. Fra gammalt av ser det ut til at der ein gard har vori delt i to eller fleire bruk, har ein brukt Arstun om einannan, ofte med utmerkingsledd som Oppi eller Neri. Framleis finn ein den appellative bruken om gardsbruk på Romerike, men i dei fleste høva har Arstun stivna.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Hedmark
 
Andre artikler