Forside:Hedmark

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Innlandet • Oslo • Vestfold og Telemark • Viken
TIDLIGERE FYLKE: Hedmark (Distrikt: Hedmarken • Solør og Odal • Sør-Østerdalen • Nord-Østerdalen) • Oppland
KOMMUNE: Alvdal • Eidskog • Elverum • Engerdal • Folldal • Grue • Hamar • Kongsvinger • Løten • Nord-Odal • Os • Rendalen • Ringsaker • Stange • Stor-Elvdal • Sør-Odal • Tolga • Trysil • Tynset • Våler • Åmot • Åsnes

Om Hedmark
04 Hedmark vapen.png
Hedmark var et fylkeØstlandet. Det grenset til Trøndelag i nord, Oppland i vest, Akershus i sør og Dalarnas län og Värmlands län i Sverige i øst. Administrasjonssenteret var Hamar. Den 1. januar 2020 ble det slått sammen med Oppland til nye Innlandet fylke. Fylket ble opprettet i 1919, da Hedemarkens amt ble omdefinert til et fylke. Amtets historie går tilbake til 1781, da det ble skilt ut fra Oplandenes amt. Dette svarte i stor grad til dagens Innlandet, men det er noen forskjeller. Fylkesvåpenet viste tre opprette barkespader, som symboliserer betydningen av skogbruket for fylket. Hedmark hadde fire distrikter: Hedmarken, Glåmdalen, Sør-Østerdal og Nord-Østerdal.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Michael Østgaard, tegnet av sønnen N.R. Østgaard i 1841.
Michael (Mikkel) Solandsen Østgaard (født 21. januar 1779 i Dalsbygda, Os kommune i Østerdalen, død i Trondheim 22. august 1852) var kjøpmann og privatskoleholder i Trondheim. Han var i samtida også kjent som leilighetsdikter, særlig i forbindelse med 17. mai-feiringene i Trondheim. Han ble en sentral skikkelse i en periode da disse feiringene der fikk brodd mot storborgerskap og embetselite. Han har også etterlatt seg en mengde humørfylte viser og vers som lenge levde på folkemunne i Trondheim og i hans opprinnelige hjemtrakter.

Michael Østgaard var bondesønn fra Dalsbygda, ei lita fjellbygd i nærheten av Røros. Han ble bergverksfunksjonær, bymann, grosserer og inngiftet i embetsstanden. Så gikk han fallitt, og ble samtidig skandalisert ved sin skilsmisse fra Maren Magdalene Ramm. Resten av sin levetid livnærte han seg ved å drive en privatskole. Østgaards livsløp og karriere illustrerer muligheter og betingelser for sosial mobilitet i bygde-, bergverks- og bymiljøer mot slutten av eneveldet og i de første tiåra etter 1814. I Knut Myklands Trondheims-historie er Østgaards etterlatte papirer benyttet som kilde til å beskrive sosiale forhold i byen, spesielt forholdet mellom småborgerskapet og det øverste sosiale sjikt i byen.

Michael Østgaard var far til forfatteren og fogden Nikolai Ramm Østgaard.   Les mer …

Familien Skappel på Skapal i 1893. Simen Skappel nr. 2 frå venstre med foreldra Halvor og Julie nærast på hans venstre side.
Foto: Anton Øhre/Digitalt museum
Simen Skappel (fødd i Ringsaker 7. februar 1866, død i Oslo 15. juli 1945) var agronom, statistikar, landbruks- og lokalhistorikar. Mest kjend i ettertid er han for avhandlinga Om husmandsvæsenet i Norge frå 1922, som framleis er eit standardverk for studiet av emnet. Han stod sentralt i utviklinga av jordbruksstatistikken i dei fyrste tiåra av 1900-talet. Han var fødd og oppvaksen på Skapal, ein av dei største og beste gardane i Ringsaker. Foreldra var gardbrukarparet Halvor Skappel (1829-1906) og Julie fødd Flifleth (Hersoug) (1833-1909). Faren var mellom anna bankmann, ordførar og hadde ei rekkje andre tillitsverv, engasjert i Venstre-rørsla frå 1870-åra. Det er openbert at Simen Skappel må ha hatt mykje erfart kunnskap frå oppveksten både om landbruk og sosiale forhold som skulle kome han til nytte i hans yrkesgjerning.   Les mer …

Domkirkeruinene i 1890-årene.
Domkirkeruinene er restene av Hamars middelalderdomkirke, som var sete for Hamar bispedømme fra 1152 til reformasjonen. De ble i 1998 bygget inn i et vernebygg av glass, som er vigslet som kirke. Ruinene eies av Riksantikvaren, og er en del av HedmarksmuseetDomkirkeodden. Stiftelsen Domkirkeodden forvalter bygningene. Ruinene er Hamars tusenårssted. Ifølge konservator Tor Sæther ble domkirka bygd etter et mønster som var blitt vanlig i Sentral-Europa i løpet av 1000-tallet. Det norske forbildet, også av denne typen, var Hallvardskirka i Oslo, påbegynt i 1115. Begge disse kirkene påvirket i sin tur mindre kirker på Østlandet; i Hamar bispedømme dreier dette seg blant annet om Ringsaker kirke og Nikolaikirka, den ene av Søsterkirkene på Gran.   Les mer …

Ole Olsen Aaset.
Foto: Ukjent kunstnar.
Ole Olsen Aaset (fødd i Åmot, Hedmark 25. mars 1767, død same stad 22. mai 1825) var storbonde og skogeigar, forretningsdrivande og stortingsmann. Næringsverksemda var mangfaldig, og inkluderte trelasthandel, skipsfart, landhandleri og meir til. Han hadde eit vidt forgreina forretningsmessig, vennskapeleg og politisk kontaktnett til borgarskap og storbønder over store delar av Søraustlandet. Som politikar tilhøyrde han den fyrste bondeopposisjonen på Stortinget i 1821 og 1822, i krinsen rundt Jacob Hoel. Han hadde også lenge før 1814 og stortingspolitikken synt stort samfunnsengasjement og aksjonsvilje.   Les mer …

Håvard Skirbekk som student 1922. Fotograf ukjent.
Håvard Skirbekk (fødd i Elverum 28. februar 1903, død på Hamar 4. februar 1983) var lærar, museumsmann, lokal- og kulturhistorikar. Han var dessutan språkinteressert og språkpolitisk engasjert. I debatten om målformer stod han for ei samnorsk linje. Han var nynorskforkjempar på austnorsk grunn og tilhengar av ei fornorsking av bokmålet. Skirbekk er kjend for sin store innsats på svært mange felt innan organisasjons- og kulturlivet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I 41 år var han knytta til Glomdalsmuseet, fyrst som styremedlem frå 1929, så som konservator/fyrstekonservator og styrar 1950-1970. Han fekk i gang Årbok for Glåmdalen i 1941, og var redaktør for denne heilt frå starten til det siste året han levde. Håvard Skirbekk vart i 1965 tildelt Kongens fortenestemedalje i gull for sitt mangfelte virke.
Håvard Skirbekk voks opp i eit politisk engasjert miljø som var både nasjonalt og sosialt orientert. Faren var aktiv venstremann og arbeidardemokrat. Da han var ordførar for Venstre i Elverum, arrangerte han i 1894 det første 1.mai-toget på landsbygda i Noreg, og elles var han ivrig folkeopplysningsmann, fråhaldsmann, målmann og forsvarsven.   Les mer …

Nikolai Ramm Østgaard ca. 1864 med døtrene Thora, Ragnhild og Aagot på fanget

Nikolai Ramm Østgaard (fødd i Trondheim 21. april 1812, død i Elverum 3. januar 1873) var jurist, embetsmann og forfattar. Han var fut i Sør-Østerdal futedømme 1859-1872. Særleg er han kjend som forfattar av folkelivsskildringa En Fjeldbygd, med tema frå Tynset, der han budde frå han var sju til han var tolv år gammal.

Østgaard tilhøyrde i 1840- og 1850-åra eit nasjonalt orientert, språkpolitisk engasjert og folkelivsinteressert litterært miljø i Christiania. Det var sentrert rundt foreininga Tollekniven og Kristiania norske Theater, og inkluderte elles namn som P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe, Bernt Lund, Aa. O. Vinje og Knud Knudsen.

En Fjeldbygd kom i kjølvatnet av og bidrog sjølv til vidareutvikling av det nasjonale gjennombrotet i litteratur og folkelivsgransking midt på 1800-talet. Boka er ein kombinasjon av dokumentarberetning og underhaldande forteljing. Den har truleg gjeve inspirasjon og lånt motiv til Bjørnstjerne Bjørnsons bondeforteljingar, noko som i samtida iallfall vart sterkt framhalde av Aa.O.Vinje. Verket er ikkje minst interessant ved dei haldningane som forfattaren legg for dagen i høve til sitt tema og «granskingsobjekt», bygdefolket på Tynset.

Ved museumssenteret Ramsmoen på Tynset er det reist ein bauta over Østgaard.   Les mer …

Kristoffer Svartbækkens grav på Løten.
Foto: Jensens
(2007)

Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.

En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe Olaf Bull Aakrann mange år senere skulle fortelle: {{sitat|Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.

  Les mer …

Folkvang var lærerskolens første tilholdssted.
Foto: Anders Beer Wilse (1920)

Elverum lærerskole ble etablert i 1892 av Olav Andreas Eftestøl, under navnet Elverum friseminar. Seminaret ble raskt populært, og seks år tidlig på 1900-tallet hadde det flest uteksaminerte kandidater av alle landets lærerskoler. Den opprinnelig private skolen ble overtatt av staten i 1937, og lærerskolen på Hamar ble samtidig flytta til Elverum. Fra 1937 til 1967 (?) var det offisielle navnet Elverum offentlege lærarskule, deretter Elverum lærerskole (1967-75?) og Elverum lærerhøgskole (1975-1994). Skolen ble i 1994 en del av Høgskolen i Hedmark, og i 2007 ble allmennlærerutdanninga sentralisert til Hamar.

Elevene på skolen ble ei stund kalt ristlapper. Halldis Moren Vesaas gikk der 1925-28, og skriver at klengenavnet «var vanleg i mi tid på Elverum lærarskule. Kva kom det av? Av seminarist kanskje? Det heitte vi og stundom, sameleis som skulen framleis iblant heitte seminar.»   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Hedmark
 
Andre artikler