Kirkekretsen skole i 1910-åra, ikkje lenge etter at Johan Aarskog kom til Veldre. Han sit midt i andre rekkja.
Johan (Brithanus) Aarskog (fødd 28. august 1882 i Rovde på Sunnmøre, død 2. juni 1965) var lærar og kyrkjesongar. Målmannen og vestlendingen Aarskog verka lengst i austlandsbygda Veldre i Ringsaker, der han utanom skolen engasjerte seg sterkt i ungdomslagsarbeid og lokalpolitikk. Aarskog, som var venstremann, hadde ifølge journalisten Oddvar Røst en «resonerende evne og en klar form», noe som gjorde han til «den utvilsomt beste debattant i Ringsaker herredsstyre».Aarskog var medlem av skulestyret i både Sunnylven og Ringsaker, og han sat som formann i Ringsaker lærarlag i ti år. Like lenge var han formann i Hedmark krins av Noregs lærarlag. Les mer …
Knut Hedemann. Foto: Faksimile fra Europa sett fra Washington (hefte utgitt av Den norske Atlanterhavskomite 1983).
Knut Hedemann (født 13. mai 1922 i Ringsaker, død 2. mai 2011 i Oslo) var utdannet jurist, tilknyttet utenrikstjenesten fra 1949, blant annet var han norsk ambassadør i Ottawa, Washington og Wien. Knut Hedemann var sønn av stasjonsmester og Ap-politiker Rudolf Hedemann (1889-1978) og Kristiane Bjørgås (1896–1964), og ble gift i 1948 med Gro Ranveig Hansen (1924-2014). Les mer …
Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007)
Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dælin, fra gården Nordre Dælin i Stange. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
|