 Helga Snarud. Bildet er trolig tatt på 1930-tallet. (født Winningstad i 1884, død 20. januar 1949) ble utdannet ved Statens kunst- og industriskole i Oslo. Hun skal også ha undervist der en periode. Hun kom til Furnes i 1921 da hun giftet seg med major Mikkel Snarud på Snarud gård. Helga Snarud var ei dyktig og engasjert dame. I 1929 ga hun ut et broderihefte med mønsterark i samarbeid med Den Norske Husflidsforening. Heftet kalte hun Hvitsøm fra Hedmark. Mønstrene var kopier fra mønster hun fant på overlaken og putevar som hun samlet inn fra gårder i Furnes og Vang Hun hadde en nevø Johan Stafsberg som reiste rundt på motorsykkel og hentet sengetøyet for henne. Det er dokumentert at dette sengetøyet stammer fra midten av 1800-tallet og noe enda eldre. Hun tegnet mønstrene av og tilpasset dem til tekstiler som passet bedre til den tids bruk, duker gardiner, løpere og puter. Les mer …
 Utsikt opp Blæstadgutua mot hovedbølet på Blæstad. Midt i bildet skimtes den hvite hovedbygningen på gardstunet. Foto: Aslak Kittelsen (2025). Vangli er et tettsted i Hamar kommune, med 447 innbyggere per 2024.[1] Vangli utviklet seg som tettbebyggelse over tid på eiendommene Helstad, Blæstad og Nyhus, senere utvidelse mot vest er også på Ry. Tettstedet vokste fram langs daværende riksveg 100, som nå er Vanglivegen, etableringene skjedde på begge sider av daværende riksveg. Alt i 1950 var det registrert 74 fradelte eiendommer fra Helstad, Blæstad og Nyhus, de fleste i det nåværende tettstedet Vangli.
Disse tre eiendommene sentralt på Vangli sognet til tre ulike skolekretser, nemlig Farmen/Lovisenberg, Lunden og Kirkekretsen/Ridabu. Nå sogner hele tettstedet til Ridabu skolekrets. Les mer …
 Luftfoto av Store Mykju. Foto: Widerøes Flyveselskap Mykju store, gnr. 65/1, er et gardsbruk i Løten kommune på Hedmarken. Det oppsto omkring 1695, da garden Mykju ble delt i Mykju store og Mykju lille, også kalt Kråkhaugen (gnr. 65/3). Bruket har i dag adresse Budorvegen 560-562. Ved delinga hadde Mykju store en skyld på 1 ½ hud, mens Mykju lille hadde skyld på ½ hud. Garden var krongods fram til 1833. Bruket er registrert som «Mykju» i Stedsnavnregisteret, men som «Mykju store» i matrikkelen.
Den 7. november 1757 ble garden ramma av brann. Ei bu med loft og vedskjul brant ned, og gardsfolket mista mye husgeråd, senger, kister, lin, gangklær og møbler. Den daværende brukeren, Lars Halvorsen Mykju, erklærte fem dager senere på tinget at han hadde havna i fattigdom på grunn av brannen. Les mer …
 Den staselige hovedbygningen på Hovelsrud ble bygd i 1849. Foto: Øyvind Holmstad (2012) er en gard (gnr. 537/1) på Helgøya på Nes på Hedmarken, fra 1964 i Ringsaker kommune. Garden ligger på sørsida av Helgøya, rett ved Mjøsa og rett vest for nabogarden Hovinsholm. Hovelsrud hørte på 1500-tallet til Mariakirkas omfattende gods på Helgøya, og kom sammen med resten av dette inn under Hovinsholmgodset til Jens Bjelke. I 1721 ble garden solgt til sjøleie, og i 1821 ble garden kjøpt av løytnant Jacob Hoel. Hovelsrud er med sine omtrent 800 mål dyrket mark den nest største garden på Helgøya. Hovedbygningen ble bygd i 1849, og ble restaurert i 1951. Navnet kommer av norrønt Hávarðsruð, av mannsnavnet Hávarðr (Håvard). Les mer …
 Hedmark krets av Røde Kors har møte på Høyvang. ( Høyvangvegen 95) er et forsamlinghus på Vang i Hamar kommune. Det ble bygd i 1884 og har fram til våre dager vært et sosialt møtested og tyngdepunkt for organisasjonslivet på Vang, hovedsakelig det borgerlig orienterte organisasjonslivet. Fra byggingen til 1923 var det den lokale grunnlovsforeninga som eide huset, og etter det tok bondelaget i bygda over. Disse rådde over huset fram til 1980-tallet, da Vang kommune overtok eierskapet. Høyvang het til å begynne med Vangs Grundlovsforenings Forsamlingshus paa Nashoug, etter garden Nashaug, som tomta ble skilt ut fra. På folkemunne ble det kalt Nasuhuset/ Nashaughuset. Huset ble bygd i 1884 av Vangs Grundlovsforening, og grunnen ble formelt avstått av gardbrukerne på Nashaug den 31. januar 1887. Formålet med huset var å skulle «... tjene som Forsamlingslokale for Grundlovsforeningen, men ved siden deraf også til religiøse Foredrag og til veldedige øyemed efter Bestyrelsens nærmere Bestemmelse». En av initiativtakerne var oppsitteren på Ålstad gard. Vangs Grundlovsforening var ei av de 174 grunnlovsforeningene som samme år gikk sammen om å danne Høyre. Les mer …
 Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna. Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967) er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel: Les mer … | 
