 Emil Nordby. Foto: Normann (1952) Emil Nordby (født 21. mars 1888 i Østre Toten, død 16. august 1960 i Stange) var industrileder. Han grunnla i 1924 Flatbrødfabrikken Ideal på Hamar. Fabrikken lå i Vangsvegen, på tomta der Hamar rådhus ble reist i 2001. Småbrukersønnen Nordby ble en velstående mann, uten teoretisk utdanning etter folkeskolen. Emil Nordbys veg i Ottestad er oppkalt etter han.
Som 16-åring fikk han begynne på et lite verksted på Toten. Først fikk han jobbe som hjulmaker, deretter som smed og til slutt som mekaniker.
Etter noen år fikk Nordby arbeid på Gjøvik, dernest var han ei stund i Kristiania, før han i 1907 havna på Nestlés melkefabrikk på Kapp som mekaniker. Ved årsskiftet 1907/08 ble han overflytta til Hamar melkefabrikk, som også tilhørte det sveitsiske konsernet. På denne fabrikken ble Emil Nordby til i 1915, da han starta et lite verksted på Ankerløkka. Han forteller:
| Penger hadde jeg ikke, bare en gammel dreiebenk og bormaskin og noe småredskap, som jeg dels hadde laget sjøl, dels kjøpt med penger jeg møysommelig hadde spart sammen. Jeg var da gift og hadde tre barn. Det ble en hard tid, og det kunne tilmed hende jeg ikke engang hadde råd til å kjøpe ved. Dessuten måtte jeg begynne med reparasjon av biler og motorsykler, et arbeid som jeg praktisk talt ikke hadde noen erfaring i, men jeg måtte jo leve. Det gikk det også. Alt går.
|
|
|
Les mer …
 Portrett av Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862 på Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen.
Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område. Les mer …
D/S «Hamar» var en dampbåt som mellom 1888 og 1951 gikk i lokaltrafikk på Mjøsa. Båten, den første som Hamar Dampskibsselskap anskaffa, har blitt kalt «lokalbåten framfor alle lokalbåter», og var særlig viktig folk på Neslandet. I dagligtalen gikk den under navnet «Hamar'n». En modell av D/S «Hamar» er utstilt på Mjøssamlingene på Minnesund. Båten hadde samme besetning i mange år. Kaptein var Martin Larsen, som også var disponent i Hamar Dampskibsselskab. Styrmann gjennom 47 år var Georg («Jørg») Gundersen, som også bodde om bord på båten. Les mer …
 Christian Emil Stoud Platou. Foto: Ukjent/Norsk Jernbanemuseum. Foto tatt mellom 1912 og 1923. (født 18. april 1861 på Hamar, død i Kristiania 28. juli 1923) var embetsmann og politiker (H). Han hadde en lang karriere innen NSB, der han også var generaldirektør 1912-19. Han representerte Høyre på Stortinget fra 1922. I 1923 ble han tilbudt en plass i Abraham Berges regjering, men avslo. Christian Emil Stoud Platou tok examen artium på Hamar i 1879, og ble cand jur. i 1884. Han var edsvoren fullmektig hos sorenskriveren i Mandal 1884-86, før han begynte en lang karriere innen Norges statsbaner (NSB) som sekretær for styret i 1887. Les mer …
 Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna. Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967) er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel: Les mer … | 
