 Åker. Foto: Cato Edvardsen (2006). (gnr. 7/1) er en gard i Ridabu i Vang på Hedmarken, nå Hamar kommune. Den er en av de eldste gardene i Hedmark, med rundt to tusen års bosetningshistorie. I yngre jernalder og vikingtid var Åker et maktsentrum, ei rolle som Hamarkaupangen tok over i 1046. Det rike Åkerfunnet bærer vitne om hvilken betydning stedet har hatt. I nyere tid har Åker vært adelig setegard, og hørt til blant andre Georg Reichwein, oberst Jacob v. Bülow (1636-1686) og dennes enke Anne Cathrine Samuelsdatter Thrane (død 1712), sistnevntes svoger Giord Andersen (1651-1720), Jørgen Otto Brockenhuus og Peder von Todderud. I etterkrigstida hørte garden til Forsvaret, og i dag forvaltes den av Statsbygg. Eiendommen er i dag på totalt om lag 161 mål. Opprinnelig var den mye større, men det meste er blitt fraskilt til boligfeltet på Ridabu. Gardsanlegget består av tolv bygninger, hvorav fem er fredet både innvendig og utvendig, og fjøslåven utvendig. I tillegg har garden et stort hageanlegg med karpedam.
Navnet Åker kommer av norrønt Akr, «åker». Denne typen usammensatte gardsnavn er blant de eldste vi har i Norge. I Fagrskinna er garden nevnt som Akr, i Morkinskinna som Skjaldarakr. Les mer …
 Wollert Wilhelm Valle. Foto: Studentene fra 1900 (1925) Wollert Wilhelm Valle (født 29. mars 1880 i Nesna, død 8. april 1961) var advokat og NS-politiker. Han holdt til i Land fra 1916 til 1942 og deretter i Hamar. Den opprinnelige Venstre- og målmannen beveget seg via Frisinnede Venstre til Nasjonal Samling. Fra november 1940 til juli 1943 satt Valle som Statens presseleder i Hedmark og Oppland. Sammen med Pressedirektoratet rakk han blant annet å legge ned Oppland Arbeiderblad, Velgeren (seinere gjenopptatt som Oplendingen), Totens Blad, Dagningen og Hamar Stiftstidende og satte inn flere NS-redaktører som Johan Woll i Østlendingen, Henrik A. Månum i Valdres, Bernhard Dippner i Hamar Arbeiderblad (nyordnet under navnet Hedemarkingen), Rolf Jacobsen i Kongsvinger Arbeiderblad (nyordnet under navnet Glåmdalen) og flere forskjellige redaktører i Gudbrandsdølen. Valle var også spesielt opptatt av å overvåke og slå ned på innholdet i menighetsblader.
I 1942 flyttet han fra Dokka til Høyensalgata 72 i Hamar, og begynte å jobbe som bobestyrer for Likvidasjonsstyret, først for jøders eiendom, etter hvert for alle flyktningers eiendom. Les mer …
 Herman Anker Foto: Gustav Borgen (fødd i Berg i nåverande Halden kommune 15. juli 1839, død same stad 9. februar 1896) var teolog og folkehøgskulemann. Saman med kona Marie Elisabeth (Mix) og venen Olaus Arvesen grunnla Anker i 1864 den fyrste folkehøgskulen i Noreg, Sagatun på Hamar. Anker vart seinare postmeister på Hamar.
Les mer …
 Christian Emil Stoud Platou. Foto: Ukjent/Norsk Jernbanemuseum. Foto tatt mellom 1912 og 1923. (født 18. april 1861 på Hamar, død i Kristiania 28. juli 1923) var embetsmann og politiker (H). Han hadde en lang karriere innen NSB, der han også var generaldirektør 1912-19. Han representerte Høyre på Stortinget fra 1922. I 1923 ble han tilbudt en plass i Abraham Berges regjering, men avslo. Christian Emil Stoud Platou tok examen artium på Hamar i 1879, og ble cand jur. i 1884. Han var edsvoren fullmektig hos sorenskriveren i Mandal 1884-86, før han begynte en lang karriere innen Norges statsbaner (NSB) som sekretær for styret i 1887. Les mer …
 Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna. Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967) er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.» Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel: Les mer … | 
.jpg)
