Reformasjonen
Reformasjonen er en betegnelse på omveltningen i kirken i Vest-Europa på 1500-tallet, da protestantisme oppsto som et alternativ til Den katolske kirke. I Norge var det Martin Luthers lære som ble innført. Dette skjedde i 1537 i ly av at den danske kong Christian III tok makten i Danmark ved hjelp av tyske leiesoldater (landsknekter) i den såkalte Grevefeiden, og sikret tilsvarende kontrollen over Norge og la det inn under Danmark som et lydrike. I dette ble erobringen av Den katolske kirkes økonomiske og politiske makt av avgjørende betydning.
Innføringen av reformasjonen
Kong Christian III hadde i 1521 møtte Martin Luther, og i årene som fulgte helte han mer og mer i protestantisk retning. Det er utenfor rammene for denne artikkelen å diskutere om hvor mye av dette som var personlig overbevisning og hvor mye som var maktpolitikk, men resultatet ble uansett motiv at kirken, den største maktfaktoren i samfunnet ved siden av kongemakten, ble satt fullstendig under kongens kontroll. Det førte også til at store eiendommer som hadde tilhørt kirken tilfalt kongen og i stor grad delt ut til danske adelsmenn og slik sikret deres lojalitet. Dette var også tilfellet i Norges politiske organer, hvor kirken hadde en sterk stilling innen det norske riksrådet, og dette måtte knekkes for å kunne legge Norge inn som en provins av Danmark.
I motsetning til i andre land var reformasjonen i Norge ikke foranlediget verken av en folkereisning eller av lokale maktpersoner interesser, men som følge av et storpolitisk maktspill. De fleste i befolkningen må antas å ha vært temmelig uvitende om hva omveltningene på kontinentet innebar, og innen makteliten var det bare noen få personer som hadde protestantiske sympatier. De sterkeste menn i det norske riksrådet var biskopene, som ikke ønsket en omveltning. Den eneste av dem som gikk over til den lutherske kirken var Oslo-bispen Hans Rev.
Konsekvenser
Innføringen av reformasjonen fikk i løpet av de neste årene en rekke konsekvenser. På nasjonalt plan var den viktigste maktpolitiske virkningen at reformasjonen medførte tap av den norske selvstendigheten og landet ble et lydrike under Danmark da Christian III på egenhånd oppløste Riksrådet og all forvaltning av landet ble sentralisert til København. Dette medførte at dansk ble landets forvaltningsspråk som snart fortrengte det norske språket som tidligere var talt i landet.
En viktig økonomiske og maktpolitiske virkning var oppløsningen av klostrene og inndragning av deres gods, inndragning av annet kirkegods, og disse ble i stor grad gitt til danske adelsmenn som skulle sikre dansk kontroll over Norge. Utskiftningen av de katolske biskopene med danske, lutherske superintendenter og utskiftning av prester tilsatt av biskopen med prester som var statstjenestemenn utdannet i Danmark.
Kirken hadde hatt ansvar for langt mer enn det åndelige. Omsorg for fattige skjedde i stor grad gjennom kirker og klostre. Klostrene tok seg også av syke. Utdanningsmulighetene i Norge var få, og var knyttet til kirken. Alt dette måtte erstattes av andre tilbud, noe som tok lang tid, i realiteten var det ikke noe skolesystem på plass før allmueskolene kom på midten av 1700-tallet.
Reformasjonen førte med seg et nytt syn på lekfolks betydning i religionen. På kort sikt merket man nok ikke så mye til dette, for den nye kirkeordningen var preget av behovet for å befeste sin stilling, og presteskapet kom særlig fra Danmark. På lengre sikt førte det til en sterkere deltagelse fra lekfolk i kirkens styre og stell.
For folk flest var nok den viktigste konsekvensen at kirkens ritualer ble drastisk endret. Noen eksempler er at gamle helgenfester skulle ikke lenger feires, Jomfru Maria skulle ikke lenger æres som før og sakramenter som skriftemålet fikk en ny betydning og nytt rituale. I og med at kirken var helt sentral i folks liv, fra dåpen til begravelsen, må dette ha satt følelser i sving hos svært mange.
Motstand mot reformasjonen
Utdypende artikkel: Motreformasjonen
Som i andre land kom det i Norge en motreformasjon, men denne fikk en annen karakter enn mange andre steder. Forandringen i Norge var så brå og uventet at det ikke oppsto noen indre reformbevegelse som ønsket å reformere, men beholde, den katolske kirken. I stedet ble det dels en folkelig «undergrunnsbevegelse», en uorganisert sådan, ved at mange holdt på de gamle skikkene. På 1600-tallet ble det klaget over at man fortsatt ba til Jomfru Maria og holdt de gamle helgenfester i hevd. Det finnes enkelte eksempler på direkte motstand, som da to bønder fra Sandar i Vestfold som ble brent i 1555 for å ha fastet på fredager, æret Jomfru Maria på lørdager og oppfordret folk til å holde på den katolske tro. Det var forøvrig slottsherren på Akershus, Jesper Friis, som fikk dem arrestert og dømt. Dette er et tegn på nyordningen; den kirkelige jurisdiksjon i trosspørsmål var borte, nå var det verdslige myndigheter som håndhevet loven også i slike tilfeller. Det å holde lørdagen hellig til Marias ære ble et vanlig uttrykk for protest mot reformasjonen, og er kjent både på Vestlandet og Østlandet. I 1570-åra hevdet Ingeborg Kjellsdatter fra Skiptvet å ha hatt en Maria-åpenbaring. Igjen grep myndighetene inn, og i 1573 ble hun dømt til offentlig skrifte og pisking til hun mistet huden og døde.
Motstanden rettet seg også direkte mot prestene. I noen tilfeller gikk det rolig for seg ved at man bestakk myndighetene for å slippe å få en luthersk prest. I andre tilfeller ble det voldelige oppgjør. Et kjent eksempel er Christopher Johannesen, den første presten i Jølster, som i 1538 samlet sammen og brant alle helgenbilder han kunne finne i sitt prestegjeld. Det endte med at bøndene slo ham ihjel. Man kjenner også andre prestedrap, noen av dem dokumentert i samtidige kilder og andre mer usikre i form av lokale legender.
Med reformasjonen kom et forbud med etablering av nye munke- og nonneordener i Norge og mot innreise for katolske prester og ordensfolk. De gamle ordnene ble oppløst over noe tid, og forsvant i løpet av noen årtier. En orden som skapte spesielt stor frykt blant protestanter var jesuittene. Den ble grunnlagt på begynnelsen av 1500-tallet, og var preget av for sin tid moderne tanker. Jesuittene ble i flere land ledende i motreformasjonen, og i Danmark-Norge la man stor vekt på at de ikke måtte slippe til. Forbudet mot jesuitter i Norge ble stående helt til 1956, lenge etter at Den katolske kirke igjen var tillatt og andre ordener hadde fått etablere seg i landet. Man kjenner en nordmann som på 1500-tallet sluttet seg til jesuittene. Lauritz Nielssøn fra Tønsberg konverterte på midten av 1500-tallet til katolisismen under et studieopphold på jesuittenes universitet i Leuwen i Belgia. «Kloster-Lasse», som han ble kjent som, virket i alle de tre skandinaviske landene. I 1613 ble det rullet opp et katolsk nettverk, der medlemmene ble stilt for retten i Skien. Fem personer av høy status ble tiltalt for å bekjenne seg til den katolske tro: De tre brødrene Christoffer, Jacob og Evert Hjort samt Herman Hansson Ring og Jens Olufsson Pharo. Jacob Hjort, som rømte landet før de andre ble arrestert, var til og med ordinert som katolsk prest etter å ha studert under Lauritz Nielssøn.
Etter dette kan man fortsatt finne spor av katolsk trosliv i Norge før oppmykningen med dissenterloven i 1843, men det forekom ikke lenger noe organisert motstandsarbeid.
Virkning på språket
Språklig fikk reformasjonen et resultat som er særegent for Norge. Et av kravene fra protestanter var at Bibelen og liturgien skulle være på folkespråket, ikke på latin. I andre land førte dette til et oppsving i bruken av folkespråket også i andre sammenhenger. Men i Norge var de nye prestene dansker, og Bibelen kom på dansk. Det gamle norske språket ble sterkt endret i løpet av unionstiden på grunn av det danske kirkespråket. Språkproblemene som oppsto når de danske prestene gjorde sitt inntog må også ha ført til en følelse av fremmedgjøring for de fleste. Rett nok hadde liturgien vært på latin, men innholdet i denne var uansett kjent for menighetene, og Bibelen hadde blitt oversatt til norsk tidligere og prekenen ble holdt på norsk. Etter reformasjonen ble dette dansk i stedet for norsk.
Kilder
- Reformasjonen på Den norske kirkes hjemmeside
- Statskirken etter reformasjonen på Den norske kirkes hjemmeside
- Laugerud, Henning: "Til Guds og Jomfru Marias ære" - Kirkens martyrer under reformasjonen i Norge på Den katolske kirkes hjemmeside
- Laugerud, Henning: Mot-reformasjon i Norge - Katolsk motstand på 1600-tallet på Den katolske kirkes hjemmeside
Videre lesing
- Haug, Eldbjørg (red.): Fra avlatshandel til folkekirke. Reformasjonen gjennom 500 år, Spartacus forlag/Scandinavian Academic Press, Oslo 2017.
- Laugerud, Henning: Reformasjon uten folk, St. Olavs Forlag, Oslo 2018 (2. opplag) ISBN 978-82-7024-351-8