Christoffer Hjort (1561–1616)
Christoffer Hjort (født 1561, død 1616 i Danzig) var sokneprest til Toten prestegjeld og senere til Aker prestegjeld. Han var også slottsprest på Akershus slott og festning, og rektor ved Oslo katedralskole. I likhet med flere av sine brødre konverterte han til katolisismen, noe som førte til at han ble stilt for retten og landsforvist.
Slekt og familie
Han var sønn av prost og tidligere rektor ved Oslo katedralskole Rasmus Hjort (omkr. 1525–1604) og Gidse Frantsdatter Berg. Mora var datter av biskop Frants Berg i Oslo, og moras søster Magdalena Frantsdatter Berg var gift med biskop Jens Nilssøn.
Christoffer Hjort skal ha vært gift, noe som kom fram under rettssaken mot ham, men hans kones navn er ikke kjent. Vi kjenner til én sønn, Rasmus Christofferssøn Hjort.
Liv og virke
Han ble trolig født i Tønsberg, der faren var prost. På morssida var det som nevnt forbindelse til to biskoper, eller superintendenter som det het den gang, av Oslo. Frants Berg var hans morfar, og Jens Nilssøn var hans inngifta onkel. Dermed vokste han opp i en familie som var helt sentrale i Den norske kirke i det første århundret etter reformasjonen.
Han fikk sin utdanning var Oslo katedralskole, og studerte så i København og Rostock. Deretter var han en tid på jesuittenes kollegium i Braunsberg, nå Braniewo i Polen. I 1592 ble han så immatrikulert ved universitetet i Wittenberg. Året etter begynte han på jesuittenes kollegium i Olmütz, nå Olomouc, i Mähren. Der tok han i 1594 baccalaureusgraden i filosofi. I 1595 ble han magister i Wittenberg. Før han vendte hjem til Norge var han et års tid på Ven som assistent for Tycho Brahe.
Det er ingenting som tyder på at familien hadde holdt på katolisismen, så Christoffer Hjort fikk ikke med seg den hjemmefra. Hans konversjon må ha skjedd en gang i løpte av studietida. Jesuittene markerte seg fra ordenen ble grunnlagt i 1534 som motreformasjonens fremste fanebærere. Den voldsomme antipatien mot jesuitter som senere førte til forbud mot ordenen i Norge, et forbud som ikke ble oppheva før i 1956, hadde trolig ikke festa seg i Norge ennå da Hjort kom i kontakt med dem. Det er rimelig å tenke seg at han hadde visse katolske sympatier før han dro til Braunsberg, og at han ble ytterligere overbevist i løpet av oppholdet der.
Det at han hadde studert ved to jesuittkollegier førte ikke til noen problemer i starten, for oppholdet i Wittenberg sto som garantist for luthersk ortodoksi. I 1597 kom Hjort til Oslo, og året etter ble han rektor ved Oslo katedralskole. Det var han fram til 1603. I jesuittenes årbok for 1601 er det notert av en nordmann som var utdanna hos dem holdt skole på jesuittenes vis. Utdanning har siden starten vært et sentralt element hos jesuittene, og de har gjennom århundrene drevet en rekke skoler og universiteter.
Blant elevene på katedralskolen mens Hjort var rektor finner vi hans brødre Anders, Rasmus og Jacob, hans fetter Lauritz Berg og de senere prestene Jens Pharo og Herman Hanssøn Ring. Det må ligge noe i jesuittenes bemerkning om skolen, for Anders og Morten Hjort ble munker mens Ring, Pharo og Jacob Hjort ble ordinert som katolske prester samtidig som de var lutherske sokneprester til henholdsvis Nes på Hedmarken, Tune og Onsøy. Laurids Skavbo var også på vei til å konvertere, men trakk seg da han ble biskop av Stavanger. Som katolske prester fikk de dispensasjon fra paven fra en rekke bestemmelser, slik at de kunne forrette i lutherske gudstjenester, gifte seg, fravike fasteforskriftene og holde katolske messer ved reisealtere.
I 1602 ble Hjort utnevnt til sokneprest til Toten. I prestegjeldets hovedkirke, Hoff kirke, finner vi et maleri av ham. En kan gå ut fra at Hjort bodde på Hoff prestegard da han var prest på Toten.
I 1610 ble han så slottsprest på Akershus og sokneprest til Aker. På begynnelsen av 1600-tallet begynte kongen å bli redd for jesuittenes innflytelse, og i 1604 krevde biskopene på herredagen i Bergen at det måtte komme på plass tiltak. Det ble bestemt at de som hadde studert hos jesuittene ikke skulle få embeter i kirken eller skolen. Dette førte naturlig nok til at færre fra Danmark-Norge søkte seg til jesuittenes kollegier. En del katolikker valgte å forlate landet. Det var også på denne tida at Lauritz Nilssøn, kjent som «Kloster-Lasse», begynte sitt virke. Hjort fikk, trolig på grunn av at han hadde Wittenberg-studiene som trumfkort, allikevel fortsette, og ble som nevnt til og med slottsprest. Vi vet også at pater Erlend Halldorssøn fikk preke i Onsøy kirke i 1608 og i Ringsaker kirke i 1611. Trolig var det en rekke slike katolske prekener og messer som vi ikke kjenner til i denne tida.
I 1611 reiste Jacob Hjort utenlands, på et tidspunkt der det gikk rykter om at han var katolikk. Det er rimelig å anta at han reiste nettopp på grunn av disse ryktene, i frykt for at kongen hadde fått høre dem. Han vendte ikke tilbake, og i 1612 ble han oppspora i Danzig av danske agenter. Der var han i selskap med Erlend Halldorssøn, som man med sikkerhet visste at var katolsk prest. Dette utløste ordrer om avhør av brødrene Hjort og av andre mistenkte. Den 19. juni 1613 ble det bestemt av katolikker som var bosatt i Norge ble fratatt arverett og at de skulle utelukkes fra alle embeter i stat, kirke og skole. I Onsøy, der Jacob Hjort hadde vært prest, hjemme hos Christoffer Hjort og hos Herman Ring på Nes prestegård ble det funnet katolsk litteratur. Man fant også brev fra blant annet Erlend Halldorssøn og Kloster-Lasse. Jens Pharo, Peder Alfssøn som var sokneprest til Stange, Christoffers bror Evert ble også trukket inn i saken. I tillegg foregikk det en parallell granskning i Danmark, der man også mistenkte flere prester for å være kryptokatolikker.
De anklagede ble etter en tid innstevna for retten, som ble satt på Gjerpen prestegård. Dommerne var superintendent Niels Claussøn Senning, to proster og fire sokneprester. En av de sistnevnte var Christoffer Hjorts svoger Finn Sigurdssøn. Der innrømte Christoffer Hjort at han hadde studert i Braunsberg, og hevda at det var hans far som hadde oppfordra ham til det. Faren hadde gått bort i 1604, og var dermed ikke i fare. Dersom rådet hadde kommet derfra, i en tid hvor det ikke var noe forbud mot å få embeter om man studerte hos jesuittene kunne dette redde Hjort. Det ble ført en rekke vitner som talte Christoffer Hjorts sak, men retten brydde seg lite om det. De var mer opptatt av at verken Hjort eller hans kone skal ha tatt imot nattverden på lengre tid, og han ble forhørt om sitt syn på nattverden. Dette er et av de store stridspunktene mellom katolsk og luthersk tro, og derfor helt sentralt for å avgjøre om Hjort var katolikk. Det forelå også en anklage om at Hjort hadde unnlatt å gå på soknebud til Sivord Åmot i Sørkedalen, og at han skulle ha sagt at det var bedre om djevelen gikk i hans sted.
Den 21. august 1613 falt det dom i saken. Pharo, Ring og Jacob og Christoffer Hjort ble dømt til å miste kall, embete og arv, og til å forlate riket innen tolv uker. Dersom de ikke forlot Danmark-Norge ville de risikere dødsstraff. Evert Hjort ble frifunnet i saken. De andre mistenkte hadde allerede forlatt landet og nevnes derfor ikke i dommen. Christoffer Hjort forsøkte å renvaske seg ved å levere et forsvarsskrift til Oslo domkapitel, men han lyktes ikke. Tidlig i 1614 måtte han forlate Norge. Han døde to år senere nær Danzig, dagens Gdańsk i Polen.
Hans sønn Rasmus Christofferssøn Hjort hadde også studert i Braunsberg, men rømte fra dette kollegiet. Det førte til at han i 1620 fikk lov til å vende tilbake til Oslo. I 1624 ble forbudet mot katolsk virke i Danmark-Norge ytterligere innstramma, ved at det ble innført dødsstraff for munker og jesuitter som oppholdt seg i riket.
Litteratur
- Bratberg, Terje: «Christoffer Hjort» i Norsk biografisk leksikon.
- Müller, p. Olav: «Reformasjon og motreformasjon» i menighetsbladet til St. Olav menighet, Tønsberg, 1/2003.