Ingeborg Kjellsdatter (n. 1573)

Ingeborg Kjellsdatter (nevnt 1573) tilhørte allmuen i Skiptvet. I 1573 mente hun å ha hatt en åpenbaring av Jomfru Maria, noe som førte til at hun ble dømt for det som i samtida ble oppfatta som en katolsk villfarelse.

Saken er dokumentert i Niels Stubs optegnelsesbøker fra Oslo lagstol. Den ble ført der den 7. september 1573. Referatet er nokså kort, men det framgår at hun mente å ha hørt en røst kalle på henne, og at hun så himmelen åpne seg. Hun så ei kvinne sittende på en trone, og identifiserte henne som Jomfru Maria – som så talte til henne. Dette budskapet ble skrevet ned, og skal ha vært lagt fram i retten. Det ser ut til at budskapet også ble spredd i allmuen, og at det fikk stor oppslutning. Dette skjedde mindre enn 40 år etter reformasjonen, på et tidspunkt da det fortsatt var mange levende katolske skikker på landsbygda i Norge. Nyheten om åpenbaringen nådde Oslo, og slottsfogden på Akershus fikk henne pågrepet og stevna henne for lagtinget.

Dommen lød på offentlig skriftemål i Skiptvet kirke der hun skulle bekjenne sin villfarelse. Deretter skulle hun «myste syt hud», altså miste sin hud, piskes til blods. Dette har i litteraturen gjerne blitt tolka som at hun skulle piskes til hun nærmest var hudløs, men uttrykket 'miste sin hud' var en vanlig formulering i loven og i dommer, og betydde i utgangspunktet bare pisking til blods. Det var svært mange som ble dømt til denne straffen, som vi vet overlevde. Det er også en straffemetode som det er lagt opp til at man kan bli dømt til flere ganger; for eksempel kunne man bli dømt til å miste sin hud i arresten ved første gangs tyveri, og så miste sin hud offentlig ved andre gangs tyveri. Når man i litteraturen går ut fra at hun døde av denne straffen – Laugerud skriver at «Muligheten for at hun overlevde en så hard fysisk straff, var liten...» – er det egentlig ikke grunnlag for å trekke den konklusjonen. Utgangpunktet var at dette ikke var en dødsstraff, og at man avbrøt piskinga når blodet rant. Det er også nevnt at hun ikke er omtalt etter dette, som en indikasjon på at hun døde av straffen, men i og med at folk fra allmuen på landsbygda i det hele tatt er lite omtalt i perioden er ikke det noe man kan trekke slutninger ut fra. Det mest sannsynlige forløpet er at straffen ble utført, og at hun siden levde et tilbaketrukket liv uten å nevne denne åpenbaringen offentlig igjen.

Litteratur og kilder

• Laugerud, Henning: Reformasjon uten folk. Utg. St. Olav forl.. 2018. Digital versjon på Nettbiblioteket.