Forside:Sør-Østerdalen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

ØSTLANDET  • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Hedmarken • Solør og Odal • Sør-Østerdalen • Nord-Østerdalen
Elverum • Trysil • Åmot • Stor-Elvdal • Engerdal

Om Sør-Østerdalen
Sør-Østerdalen er et distrikt i Hedmark, bestående av kommunene Elverum, Trysil, Åmot, Stor-Elvdal og Engerdal. I noen sammenhenger, som i Sør-Østerdal tingretts virkeområde, regnes også Våler og Åsnes kommune med. Stor-Elvdal og Engerdal regnes noen ganger som del av Nord-Østerdalen.   Les mer ...
 
Smakebitar fra artiklar
Hanna Castberg von der Lippe ca. 1920.
Foto: Ukjent/Digitalt museum
Hanna Castberg von der Lippe (fødd i Skien 31. august 1872, død i Oslo 26. juni 1926) var lærar, forfattar, journalist og samfunnsdebattant. Ho var særleg engasjert i nasjonale og sosialpolitiske spørsmål, ut frå ein politisk radikal og kvinnefrigjerande ståstad. Ho stod norskdomssaka og den frilynte ungdomsrørsla nær, og gjekk inn for den radikale linja i unionsspørsmålet i 1905. Ho tilhøyrde ein sterkt samfunnsengasjert familie, og hadde ein far og ein bror som båe var framståande politikarar på den radikale fløya i Venstre. Sjølv vart ho etterkvart sosialist. Sonen Just Lippe vart ein framgrunnsfigur i NKP.

Etter avlagt examen artium fekk ho fyrst eit vikariat som styrar av ein privat mellomskule i Elverum. Frå 1892 til 1894 var ho guvernante hjå sokneprest Erichsen i Trysil. Sven Moren fortel i sine memoarar kor sterkt inntrykk denne «emansiperte» unge kvinna gjorde på han og bygdefolket elles der. Ho var aktiv i ungdomslaget og danna songkor som ho sjølv dirigerte. Ho gjekk fremst i 17. maitoget, og heldt sjølv tale for dagen. Med reaksjonar som spente frå sjokk til beundring kunne folk fortelje at ho både drakk øl og røykte sigar i selskap med berre karar.

  Les mer …

Halldis Moren og Tarjei Vesaas på besøk hjå Tore og Aaslaug Ørjasæter i 1937.
Foto: Ukjent, frå Kristian Hosar sin samling

Halldis Moren Vesaas (født 18. november 1907 i Trysil, død 8. september 1995 i Oslo) var forfattar. Ho voks opp på faren sin gard Moren i Trysil. Han tok over bruket etter far sin i 1909. Ved sidan av gardsdrifta var han diktar og ungdomsleiar. Mora hans, Hanna Moren var ein viktig tradisjonsberar; mange av songane og lokkane som O.M. Sandvik skreiv ned kom frå ho. Halldis Moren byrja å skrive soger i Norsk Barneblad allereie som niåring.

For å få ei allmennutdanning gjekk ho i tre år på Elverum lærarskule, og tok eksamen i 1928. Men ho hadde ikkje planer om å bli lærar; i staden byrja ho som kontordame i Oslo Fylkeslag av Noregs Ungdomslag, med kontor på Heim for landsungdom i Nordahl Bruns gate. Ho tilhøyrde i den tida ein krets der ein fann Kai Fjell, Åsmund Sveen og bror hennar, Torleiv Moren.   Les mer …

Foto: Olve Utne (2014)

Idre og Serna (svensk: Särna) er to sogn som tilhører Älvdalens kommune i Sverige. De utgjør den nordvestligste delen av landskapet Dalarna.

Idre og Serna var opprinnelig annekssogn til Elverum prestegjeld. Navnene ble skrevet Idre og Shernne i 1602, Jrre og Zernne i 1649. De ble inntatt av svenske styrker i 1644 og ble ikke tilbakelevert i forbindelse med freden i Brömsebro året etter. Siden har sognene ligget til Sverige. Avståelsen ble først offisielt bekreftet ved Grensetraktaten av 1751, men hvor Norge som et kompromiss fikk en del av det gamle Idre sogn øst for Femunden. På norsk side grenser Idre idag til Engerdal, mens Serna (svensk Särna) grenser til i hovedsak Trysil, en liten del i nord til Engerdal.Annekssognene rommet i 1602 18 skattegårder, hvorav 16 halvgårder og to ødegårder. I 1604 hadde den ene halvgården skattefrihet. Sognene ble under Hannibalsfeiden (1643-45) inntatt i 1644 av 200 morakarlar og älvdalingar ledet av kapellanen i Älvdalen, Daniel Buskovius. Christian IV inngikk, før sin død 28. februar 1648, en avtale med «Hendes Kjærlighed», dronning Kristina av Sverige om å sende kommissærer til Idre og Særna for å avklare tilhørigheten til sognene. Spørsmålet var om de skulle regnes til Herjedalen, og dermed var omfattet av fredsavtalen fra 1645, eller til Østerdalen, og tilbakeføres til Norge.   Les mer …

Lensmann Evenstads adgangstegn til Riksforsamlingen på Eidsvoll.

Ole Olsen Evenstad (født 23. september 1766, død 20. februar 1833) var skogeier, gårdbruker, lensmann og Eidsvollsmann.

Han ble født på Evenstad i Stor-Elvdal, og var sønn av skogeier, gårdbruker og lensmann Ole Olsen Evenstad og hustru Gjertud Helgesdatter Søstu Stai. Han giftet seg med sin kusine Kari Olsdatter Søstu Stai (1766–1833), og de fikk sønnen Ole Olsen Evenstad.

Ole var odelsarving til en av de største gårdene i Østerdalen. I 1783, bare 17 år gammel, overtok han lensmannsembetet etter sin far; det skulle senere gå i arv til sønnen. Da det var valg til Riksforsamlingen i 1814 var han nærmest selvskreven som bonderepresentant for Hedemarkens amt. Han utmerket seg under forhandlingene, både ved at han var en storvokst mann og ved at han kom med innsiktsfulle innspill. Henrik Wergeland skrev om han: "Lensmand Evenstad. En Kjæmpefigur af en Østerdøl, med større Forstand end Kjæmper pleier at have". Sammen med fire andre bønder la han fram et forslag om odels- og åseteretten under grunnlovsdebatten. Forslaget innebar blant annet arverett for kvinner dersom det ikke var mannlige arvinger i første ledd, et forbud mot å kaste ut moren fra gården etter skifte såfremt hun ikke giftet seg igjen. Deler av forslaget gikk gjennom.   Les mer …

Andreas Aagaard Kiønig på et maleri av Jacob Munch. Maleriet tilhører Oslo Museum.

Andreas Aagaard Kiønig (født 19. august 1771, død 1. mars 1856) var dommer og en av Eidsvollsmennene. Han tilhørte selvstendighetspartiet.

Han ble født på Opaker i Grue, og var sønn av fogden Jens Bendix Kiønig og hustru Ingeborg Dorothea Aagaard. En aldre bror, Christian Kiønig, var sogneprest i Onsøy i Østfold.

I 1787 ble han student, og i 1790 cand.jur. med laud. I 1793 ble han ansatt som kopist ved Danske Kancelli i København. Kiønig vendte etterhvert tilbake til Norge, og i 1798 ble han sorenskriver i Østerdalen og titulær kansellisekretær.

I 1814 ble han utnevnt til assessor ved Høyesterett, og i 1835 ble han fungerende høyesterettsjustitiarius.   Les mer …

Kristoffer Svartbækkens grav på Løten.
Foto: Jensens
(2007)

Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.

En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe Olaf Bull Aakrann mange år senere skulle fortelle: {{sitat|Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.

  Les mer …
 


 
Eksterne ressursar
Forside:Sør-Østerdalen/Eksterne ressursar
 
Kategoriar for Sør-Østerdalen
 
Andre artiklar