 Olsen Nauen klokkestøperi ble etablert 1844 ved Nauen gård i Sem i dagens Tønsberg kommune, og eksisterer fortsatt på samme sted. Dagens støperibygning er fra 1925. Olsen Nauen klokkestøperi, Åshaugveien 168, 3157 Barkåker er en metallbedrift ved Nauen gård i Sem i Tønsberg kommune, mest kjent for sin produksjon av kirkeklokker og klokkespill. Pr. 2018 var det støpt rundt 3350 kirkeklokker og klokkespillklokker ved bedriften.
Historikk
 Klokkemuseet i den gjenoppførte låvebygningen. Foto: Bedriften (2019) Starten
 Verkstedet omkring 1900. Foto: fra Ole Christian Olsen Nauen Bedriften ble etablert i 1844 av smeden Ole Olsen, født 1802 i Hole på Ringerike, død 1889. I 1827 tok Olsen borgerskap i Tønsberg som smedmester og kobberslager, og i 1840 kjøpte han gården Nauen hvor han videreførte gårdsdriften som ved overtakelsen hadde en hest, fire kuer, fem sauer, en gris. Han etaberte bedriften i 1844 og fra starten leverte han blant annet kubjeller og dirkefrie låser.
Kirkeklokker
I 1846 fikk han sine første bestillinger på kirkeklokker, til Mo kirke i Telemark og Borre kirke i Vestfold. Han leverte også tidlig klokker til Svend Foyns hvalfangerskuter. Les mer …
 Anne Jensdotter Sletto, 1901. Foto: Hol Bygdearkiv. Anne Jensdotter Sletto (fødd 4. mars 1867 i Hol kommune, død juli 1946 same stad) var tenestejente, vaske- og strykekone. Det er sikkert at ho virka i heimbygda og i Vestfold og at ho budde i Akershus då dottera Jenny vart fødd.
Anne Jensdotter Sletto høyrde til dei småe i samfunnet. Ho var tenestjente i ei eller annan form all si tid. Ei blant mange. Av folketellingane mot slutten av 19. hundreåret er talet på gruppa som hadde personleg tenesteyting som leveveg 95 000 i 1890 og 112 000 i 1900. Med visse atterhald var kring 7-8% av innbyggjarane i Norge tenarar heilt fram til kring 1930. Les mer …
 Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke. Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.
Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich. Les mer …
 Vestfosselva sett fra lufta på et flyfoto tatt seint på 60-tallet. er ei sideelv i Drammensvassdraget i Øvre Eiker. Elva renner nordøstover fra Eikeren og Fiskumvannet, en strekning på drøyt 7 kilometer, før den munner ut i Drammenselva ved Nøstetangen. Ved Vestfossen er det et fossefall på rundt 20 meter, slik at elva ikke er farbar hele veien. Omtrent 1 kilometer meter før munningen deler elva seg, slik at det hovedløpet fortsetter rett ut i Drammenselva. Denne nedre delen av Vestfossen er også kjent under navnet Nøsteelva. Sideløpet mot høyre fortsetter østover og skiller Loesøya fra fastlandet før den renner ut ved Steinberg på Nedre Eiker. Dette elveløpet er kjent som Loeselva. Vestfosselva har trolig spilt en viktig rolle som ferdselsåre langt tilbake i tid, i og med at den knytter Drammensdalen sammen med området rundt Eikeren og dermed med den nordre delen av Vestfold. Den ligger dermed langs ferdselsveien som førte fra Kaupangen i Skiringssal og seinere fra Tønsberg innover i landet. I seinmiddelalderen er det dokumentert tømmertransport fra Eikeren-området via Vestfosselva til Drammenselva. Elva nevnes også som ferdselsåre for persontrafikk, blant annet i opptegnelsene fra biskop Jens Nilssøns visitasreise i 1595. Les mer …
 Framnæs i 1899. Foto: Narve Sørensen Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968, deretter i Sandefjord kommune. Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Rødsværven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» (etter månedsløytnant, tømmerhandler og skipseier Peder Søberg, død 1863) og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884.
2. februar 1885 ble Ole Wegger ansatt som formann, og han ble sittende som leder av virksomheten ved Framnæs helt fram til 1. august 1932 som verkstedets første direktør og var sentral i oppbyggingen av verftet.
I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, blant annet «Lyhmanns mek Verksted» eller «Sandefjord mek Verksted» som det da ble kalt, og Christensens bedrift ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Nye dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål. Les mer …
 SS «Nevada», modell, babord side Kvalfangst med seglfartøy i Nordatlanteren Nebbkval-/bottlenosefangst i Nordatlanteren frå Sunnmøre/Ålesund gjekk føre seg i tiåra rundt 1900 (1888 -1915) med spesialutrusta seglfartøy på 55 – 100 netto registertonn (sjå tabell nede i stykket). Fartøya var fyrst kjøpt brukt frå USA og England/dei britiske øyar. Seinare vart det kjøpt nye og brukte fartøy i Noreg. Størrelse og utrusting på fartøya var tilnærma lik for fangst og lasting rundt 1900. Tidleg og seint i perioda var der heftig forsking på fartøy og utstyr. Kvalfangarane var opptekne av god funksjon, ikkje detaljar. Dei sorterte fartøya i to typer etter seglføring, skonnertar og skværseglarar.
Fangstinga fylgde vandringa til nebbkvalen og fangsten var spekk til oljeproduksjon. Kvalen fylgde truleg vandringa til ein blekksprut/akkar. Kvalfangarane sjekka av og til mageinnhaldet til kvalen som var mest blekksprut med innslag av litt sild og torsk. Les mer …
Sandefjord bad, også kalt Sandefjord kurbad eller bare Kurbadet, ble åpnet 1. august 1837 under navnet Sandefjords Svovl- og Sjøbad av legen Heinrich Arnold Thaulow. Badet åpnet i en staselig bygning tegnet av Thaulow selv i klassisistisk stil med gavl og midtstilt søyleveranda. Thaulow hadde tatt medisinsk embetseksamen i 1833 og flyttet samme år til Sandefjord som byens første faste lege. Det bodde da rundt 780 mennesker i byen. Da han åpnet kurbadet i Sandefjord var dette landets første kurbadanstalt. Dette var i en del av byen mot den indre del av fjorden som var myrlendt og ubebodd. Kort tid etter at han hadde flyttet til Sandefjord oppdaget han en svovelholdig kilde som han tok i bruk i behandlingen. Likeledes innførte han bruk av maneter. Den såkalte thaulowske metode var en kombinasjonskur som bidrog til badets voksende ry.
Allerede i 1839 flyttet Thaulow til Modum fordi han ikke tålte det fuktige kystklimaet i Sandefjord, men drev fortsatt badet der videre, etter hvert sammen med Modum bad som han opprettet i 1857. Han besøkte badet hver sommer. Les mer …
Borre kirke og Borre kirkegård ligger ved veien Kirkebakken (fylkesvei 325) i Borre i Horten kommune, like ved Borre prestegård og nær Borreparken med Borrehaugene. Kirken er en enskipet murkirke fra 1100-tallet i romansk stil, innviet til St. Olav og St. Nikolaus. Den ble sist grundig restaurert på 1920-tallet. Den er soknekirke for Borre sokn, og var tidligere hovedkirke i Borre prestegjeld.
På Borre kirkegård, som har vært i bruk siden middelalderen, er blant andre industrigründer Sam Eyde gravlagt, i et eget, frittstående gravmausoleum. Kirkegården, som ligger rundt hele kirken, har gradvis blitt utvidet. Borre kirke ble restaurert i 1928 under ledelse av arkitektene Carl Buch og Lorentz Harboe Ree. Kirken fikk ved samme anledning nytt våpenhus, skjenket av Sam Eyde, som bodde på nærliggende Semb hovedgård. Les mer …
| 
