 Josef Faaland. Foto: Norges filologer og realister 1933 Josef Faaland (født 30. november 1891 i Kristiansand, død 10. november 1965) var lektor. Han var sønn av hotelleier Tobias Gunstensen Faaland (1850–1925) og Tarjer (Thea) Knudsdatter Eikenes (1857–1907). Både faren og mora var fra Hægebostad, men faren eide nå hotellet i Rådhusgata 12. I henhold til folketellinga 1900 hadde Josef minst ni søsken, født mellom 1879 og 1899. Ifølge samme kilde var Josef også den eneste av de ti søsknene som ikke hadde to fornavn.
Etter examen artium på latinlinja ved Kristiansand katedralskole i 1910, som «i særklasse den beste elev» det kullet, innrullerte han seg på universitetet. Han ble gift i desember 1917 med en annen kristiansander, Elna Hansen, og fikk tre sønner og en datter. De to eldste sønnene var tvillinger, hvorav bare én vokste opp. Familien bosatte seg etter hvert i Vollsveien 54 på Jar i Bærum. Les mer …
 Foto: Stig Rune Pedersen (2012) er et strøk i Oslo, mellom Tøyen og Vålerenga, preget av eldre bebyggelse fra 1800-tallet, særlig trehusbebyggelse. Kampen er i dag en del av Bydel Gamle Oslo. Forfatteren Thorbjørn Egner (1912-90) vokste opp på Kampen, i Normannsgata 5. Plassen foran Kampen kirke bærer fra 1992 navnet Thorbjørn Egners plass. Egner har gitt uttrykk for at oppveksten på Kampen har inspirert forfatterskapet hans.
Begrepet kampegutt viser egentlig til en mannsperson fra Kampen, men også Kampen Janitsjarorkester har kallenavnet Kampegutta.
Terrenget egnet seg ikke for jordbruk og tidlig bosetning, men funn av stridsøkser, sverd og hodeplagg for strid tidlig på 1800-tallet på løkkeeiendommen Utsikten datert fra perioden 850-950 tyder på at det var bosetninger her i vikingtiden. Dette bekreftes også av et funn av et sverd under bakgårdsarbeider i Trysilgata 7 i 2011.
Utover på 1200-tallet var det etablert en gård i området med det topografiske navnet Berg, med tomtegrenser i vest til Tøyengårdene, i nord til Kjølberggårdene (i dag Lille Tøyen) og i øst til Valle. Gården hadde mange partseiere, særlig blant geistlige og bedrestilte borgere, og mye av jorda ble utparsellert til disse for dyrkning av egne jordbruksvarer. Området fikk derfor etter hvert navnet Bergsløkkene. Etter reformasjonen i 1537 ble eiendommen krongods og lagt under ladegården, mens mye av jord var bortforpaktet. Les mer …
 Foss og omegn på amtskartet fra ca. 1830. Glomma renner i øverste venstre hjørne. Gårdsnavnet Skirset er falt ut. Området dekkes av et nettverk av gårdsveier med tildels betydelige avvik fra senere veistruktur. På kartet ser vi tydelig avmerket to kverner og to sagbruk i de to fossene nedenfor Kjærnsmotjernet. Lenger nord var det kvern ved Aulibekken, før den neste kverna er avtegnet ved Bodingbekken, nord for kartutsnittet. Inne på Skogen er en rekke setre som senere har forsvunnet. Blant dem er «Steens»-setra ved nordenden av Steinstjern. er matrikkelgård nummer 204 i Udnes sogn i Nes kommune på Romerike. I middelalderen ble Foss regnet til Aulibingen og Auli sogn, som hadde egen prest. Gårdsnavnet tilhører klassen av usammensatte naturnavn i ubestemt form, den eldste navneklassen vi har. Gården ligger på tidligere havbunn omkranset av gårder med navn som i hovedsakelig peker tilbake før kristen middelalder. Husergårdene ligger i sør og vest med sitt usammensatte kulturnavn i flertall, og grensen følger en fordypning fra skogkanten til fylkesvei 175, før den følger denne nordover. I vest ligger de to Skirsetgårdene, opprinnelig en seter navngitt etter det som kan ha vært et eldre navn på Sloråa, ‘’Skir’’ eller ‘’Skira’’. Grensen følger fylkesveien til Sloråa (Slora) i nord. Mot nord grenset Foss til gården Kjærnsmo (sammensatt naturnavn) langs Sloråa og Kjærnsmotjernet. I øst er det skog. Les mer …
 Fengselsbygningen rundt 1950, da Stav Pleiehjem holdt til her. Foto: Akershusbasen. markante murbygning har helt siden 1863 vært et landemerke på Stavtoppen i Strømmen. Fengselet var bygd på prinsippet om ensom avsoning av de innsatte, og cellevinduene var plassert høyt oppe på veggen for at fangene ikke skulle kunne se ut. Opprinnelig var det utstyrt med 35 enkeltceller og seks fellesceller pluss en straffearrestcelle, rettslokale og leilighet til vaktmester. Maten til de innsatte var svært enkel og ble laget på kjøkkenet til vaktmesteren. Det hører med til historien at den nest siste dødsdømte fangen på 1800-tallet i Norge var plassert her før han ble henrettet. Fengselet ble nedlagt i 1904. Fra 1924 ble bygningen igjen tatt i bruk, da som Stav Pleiehjem. Pleiehjemmet ble nedlagt i 1975 etter rundt femti års drift. I 1979 ble eiendommen solgt og omgjort til hotell. Les mer …
 Alf Prøysen ved skrivebordet i hans og konas hjem i Nittedal. Foto: Rigmor Dahl Delphin (1964) (født Alf Olafsen 23. juli 1914 på Rudshøgda i Ringsaker, død 23. november 1970 i Oslo) var en av de mest populære forfattere og visesangere i etterkrigstida. Han huskes særlig for sin barnelitteratur, men skrev også for voksne både i romanform og for teateret. Historiene er ofte inspirert av folk og opplevelser fra hjemtraktene i Hedmark, og det meste av hans tekster ble skrevet på hedmarksdialekt. Flere uttrykk henta fra visene hans, som «kong Salomo og Jørgen Hattemaker» og «syskjenbån på Gjøvik» har blitt en del av det norske språket; det er få forfattere som i så stor grad har skrevet seg inn i den allmenne bevisstheten i Norge. Les mer …
 Utsnitt av et Jørgen Dukan-motiv. hadde tradisjonelt ingen sterk posisjon i Lørenskogs kulturliv. Et visst omslag inntraff i 1970-åra. Ikke minst fikk det stor betydning på lang sikt at en gruppe personer i 1972 tok initiativet til å opprette Lørenskog Kunstforening. Dermed ble mulighetene for å drive aktiv kunstformidling på lokalplanet betydelig styrket. Men ennå i midten av 1980-åra opplevde senere ordfører Åge Tovan fra Arbeiderpartiet at egne partifeller sperret øynene opp da det ble foreslått å opprette et galleri i tilknytning til det planlagte kultursenteret i Triaden. Gradvis endret imidlertid holdningene seg. Ikke minst spilte to av initiativtakerne bak opprettelsen av Lørenskog kunstforening – Leo Schikora og Jørgen Dukan – en viktig rolle i denne sammenheng. Begge var profesjonelle kunstnere. Og sammen representerte de en første generasjon av kunstnere i Lørenskog som forsøkte å gjøre bildende kunst til levebrød. Les mer … | 
