Parti fra Teatergata i LIllestrøm. Foto: Leif-Harald Ruud (2022)
Hageby og blokkbebyggelse møtes i Ole Bulls gate. Foto: Leif-Harald Ruud (2016)
Lillestrøm ca. 1910-1920. Foto: Akershusbasen.
Lillestrøm er en by og administrasjonssenter i Lillestrøm kommune på Romerike. Grunnkretsene som utgjør selve Lillestrøm hadde i 2022 et folketall på 14 000, og 24 000 dersom man inkluderer grunnkretsen Kjeller.
Stedet vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet 1. september 1854 mellom Christiania og Eidsvoll, ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all torvmosen som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.
Lillestrøm var en del av Skedsmo kommune fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet Lillestrøm bygningskommune. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble Lillestrøm kommune slått sammen med Skedsmo igjen. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus. Les mer …
Skedsmo kirke i 2008. Foto: Stig Ervland
Skedsmo kirke i nåværende Lillestrøm kommune ble bygget omkring 1200, og viet til Olav den hellige. Den ble ombygget i årene fra 1858 til 1864. Endringene ble såpass omfattende at den gikk over fra å være langkirke til å bli korskirke. Den gamle kirken er omtalt i Biskop Eysteins jordebok og i Diplomatarium Norvegicum 15. oktober 1325.
Den eldste delen av kirken er utvilsomt det eldste nåværende byggverk i tidligere Skedsmo kommune. Kirken ligger vakkert til med fritt utsyn til alle himmelretninger, og kan sees fra store deler av kommunen. Beliggenheten er nok ikke tilfeldig. Det er funnet spor som kan tyde på at det før steinkirken ble bygget, har stått en trekirke på samme sted. Under restaureringen av Skedsmo kirke i årene rundt 1860 ble det nemlig funnet rester av en gammel trekirke. Denne trekirken var antagelig bygget av kong Olav etter slaget ved Nitja i 1022. Ved innføringen av kristendommen i Norge var det vanlig at de hedenske offerstedene ble revet, og kirker ble bygget på samme sted. Alle oldtidsfunn i området tyder på at det i hedensk tid var et offersted der kirken ligger. Les mer …
Hovedbygning og to internatbygninger, sett fra adkomsten fra Blindernveien. (2012) Blindern Studenterhjem i Oslo har adresse Blindernveien 41 og ble oppført i nyklassisisme i årene 1923 til 1925, arkitekt Nicolai Beer. Det drives som en privat stiftelse. Det var fram til 1976 bare for mannlige beboere, men i dag er det åpent for studenter av begge kjønn og fra alle studieretninger. Hovedbygningen har fellesrom i første etasje og underetasjen og studenthybler i andre etasje. Mot øst er det bygget en lavere sidefløy som i dag er studenthybler, men som opprinnelig ble bygget for ansatte. Mot Problemveien ligger en portbygning som delvis er tjenestebolig for «husfar» og delvis i bruk som studenthybler.
I interiøret finnes det nyklassiske detaljer, som buer og sirkelrammer i matsalen, foajeen og biblioteket. Peisestua er utført i samme stil i mørk brun eik med et forsøk på å skape en gammel, engelsk atmosfære. Les mer …
Johan Grøttumsbråten fotografert i 1925 Foto: Ukjent/Oslo Museum
Johan Grøttumsbråten (født 24. februar 1899 i Sørkedalen i Aker, død 21. januar 1983) var skiløper, flere ganger olympisk mester, verdensmester og Holmenkollvinner. Johan Grøttumsbråten var sønn av gårdbruker Peder Grøttumsbråten (1862–1948) og Julie Iversen (1873–1934). Han var gift med Maggi, født Hansen (1903–89). Johan Grøttumsbråten begynte som skogsarbeider hjemme i Sørkedalen etter endt skolegang. Han ble tidlig en aktiv skiløper, og gikk først for hjembygdas idrettslag, fra og med sesongen 1920 for Bondeungdomslaget (BUL). Grøttumsbråten ble olympisk mester i kombinert både i St. Moritz 1928 og i Lake Placid 1932. I 1928 vant han også gull på 18 km langrenn. Han var verdensmester tre ganger, i kombinert i 1926 og 1931, og i 1926 på 18 km langrenn. Under krigen var Grøttumsbråten involvert i motstandsarbeid. Han var en periode kurersjef i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, inntil han i 1944 måtte rømme til Sverige. Les mer …
Sverre Halbo, portrett fra slektsboka Toreid-ætten fra Romerike, som Halbo sjøl førte i pennen.
Sverre Matheson Halbo (født 25. desember 1899, død 27. juli 1991) var jurist, slektshistoriker og humanetiker, høyesterettsadvokat fra 1929. Han er kanskje mest kjent for å ha skrevet slektsboka Toreid-ætten fra Romerike, om ætta fra garden Toreid i Blaker. Han var et foretaksomt menneske, og hadde mange verv i organisasjoner og foreninger, i tillegg til at han var formann i bygdeboknemnda for Aurskog og Blaker. Les mer …
Soknekirken St. Paul i Bergen. St. Paul menighet er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
Jon Sørensen og familien. Foto: 1910-åra (Akershusmuseet/Digitalt Museum)
Jon Sørensen (fødd i Sandnes 23. august 1868, død i Ullensaker 1936) var lærar, fylkesskule- og folkehøgskulemann. Han var det ein kan kalle ein skuleentreprenør, ein av dei nokså mange i samtida som grunnla og leia privatskular på idealistisk grunnlag. Mange av dei gjorde seg også sterkt gjeldande innan det offentlege skulesystemet, og det gjeld i høg grad Jon Sørensen. Det meste av yrkeskarrieren sin hadde han på Romerike, og mest kjend er han som eigar og styrar av Eidsvoll folkehøgskole 1908-1918. Dette vart i samtid og ettertid vurdert som eit særs vellykka tiltak. Men eit samanfall av familiekrise og dyrtid under fyrste verdskrigen, gjorde at Sørensen gav opp prosjektet og la ned skulen. Han gjekk deretter igjen over i det offentlege skuleverket. Les mer …
|