 Peder Hovdan (ukjent fotograf). Peder Elenus Hovdan (fødd i Hemne i Sør-Trøndelag 28. mai 1874, død 9. november 1965) var lærar, målmann og kulturhistorikar. Han er mest kjend for å ha dokumentert utbreiinga av nynorsk skriftkultur på mest alle område i eit halvt hundreår fram mot 1950-åra. Han var fødd Sivertsen, men bytte i 1915 etternamn til Hovdan etter mora sitt fødenamn. Han var gift med lærerinna Jørgine Hovdan, fødd Oppebøen (1873-?), og dei fekk ein son og to døtrer.
Peder Hovdan tok eksamen ved Levanger lærarskule i 1896, og arbeidde som lærar på Vålerenga, Grønland og i Gamlebyen i Oslo 1899–1940. Les mer …
 Foto: Stig Rune Pedersen (2021) Eldfrid Nikoline Bue (født Aaland 25. februar 1916 i Jølster, død 5. februar 2018) bodde på Stabekk i Bærum. Hun ble nesten 102 år gammel.
Hun vokste opp som den eldste av ni søsken, som datter av Peder Olai Aaland og Andrea f. Nilsen. Hun ble konfirmert i 1930, og familien bodde da på Askøy. Som ung jobba hun i butikk og kontor i Nordfjord og Bergen. Etter andre verdenskrig var hun med på gjenreisingsarbeidet i Finnmark og møtte der sin kommende ektemann, Ole.
Paret, som etter hvert fikk to barn, flytta til Åsliveien på Stabekk. I disse traktene dreiv Eldfrid N. Bue en barnepark i flere år. Les mer …
 Hamang Papirfabrikk med jernbanesporet fra fabrikkens første periode. (født 8. april 1878 i Drammen, død 5. august 1955 på Høsbjør) var disponent for Hamang Papirfabrikk. Han ble kalt for en «av de mest markante personligheter innen norsk papirindustri og norsk hestesport». Etter handelsgymnas i 1895 begynte han som kontorsjef i familiens papirgrossist-firma Jens Lyche i 1897.Eyvind Lyche ble disponent for Hamang Papirfabrikk rett utenfor Sandvika i 1906, som åpnet i 1907. Han fortsatte som disponent resten av livet, bortsett fra et avbrekk som direktør i The Oversea Export and Import Company i Stockholm mellom 1918 og 1921.Som hesteinteressert hadde han eget stutteri for avlshester på Hamang. Han red konkurranser som ung og var seinere formann i Oslo Rideklub, styremedlem i Norsk forening for varmblodig hesteavl og Øvrevoll galoppbane. Les mer …
Husmannsvesenet var utbredt i Bærum og var på sitt høyeste i 1851 med 231 registerte husmenn og håndverkere, med i prinsippet tilsvarende antall plasser, 113 med og 118 uten jord, de siste hovedsakelig håndverkere.
Husmannsplassene var ofte i marginale områder, ikke med den beste jorden. De kunne være på fem til seks dekar med en liten stue med jordkjeller og en eller to uthus. Noen plasser, særlig de opp mot skogkanten kunne ha et større areal på 10-15 dekar eller mer. Særlig plassene under Bærums Verk hadde større areal og tilgang på mer skog. Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich Fehlis. Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler. Les mer … | 
