 Faksimile fra forsiden av lokalavisa Laagendalsposten 15. juni 1998 etter Birger Ruuds bortgang. Birger Johannes Ruud (født 23. august 1911 på Kongsberg, død 13. juni 1998 samme sted) var skihopper og alpinist, blant sin generasjons fremste utøvere, olympisk mester i hopp to ganger og verdensmester tre ganger. Han var i en årrekke ansatt ved ulike skifabrikker, og avsluttet yrkeskarrieren som løypeinspektør i Bærum. Han var den første idrettsutøveren som ble gravlagt på Statens bekostning.
Birger Ruud vokste opp i en idrettsinteressert familie familie på Kongsberg, med to brødre som også ble gode skihoppere. De satset på variert trening som inkluderte stuping, friidrett, turn og terrengløp på familiens hytte (Ruudhytta) på Gamlegrendåsen på Kongsberg. Sammen med broren Sigmund utviklet han Kongsbergknekken, en ny hoppteknikk med kraftig bøy i hofteleddet og med overkroppen frem over skiene.
Ruud ble olympisk mester i Lake Placid i 1932 og Garmisch-Partenkirchen i 1936 og tok OL-sølv i Sankt Moritz i 1948 (bak bysbarnet Petter Hugsted). Han ble verdensmester i 1931, 1935 og 1937, og tok VM-sølv i 1939.
Ruud var også en dyktig alpinist, med fjerdeplass i alpin kombinasjon i OL i 1936 etter å ha vunnet utforrennet. Han tok dessuten VM-bronse i kombinasjonen i 1935. Ruud var dessuten en habil turner. Han fikk Holmenkollmedaljen i 1937 og mottok Egebergs ærespris i 1991.
Les mer …
 Emma Hjorth. Foto: Ukjent, hentet fra Metyer 1943: Norske kvinner: 150 portretter. Emma Hjorth, født Emma Alethe Andreasdatter Lippestad (21. mai 1858 på Søndre Leppestad gård i Hobøl kommune, død 2. juli 1921 i Kristiania) var en pioner innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede og var den første i Norge som startet et hjem for de «ikke-dannelsesdyktige» utviklingshemmede.
Både Emma Hjorth og broren Johan Anton var ivrigere forkjempere for at det også måtte bygges pleie- og arbeidshjem for de såkalte «ikke-dannelsesdyktige» etter forbilde fra de danske institusjonene som også inkluderte både skole, arbeidshjem og pleiehjem. De fikk imidlertid ikke gjenomslag for at dette også var et statlig ansvar, da de offentlige myndighetene var redd for økte offentlige utgifter. Dette skjedde i en tid hvor stadig flere barn og unge med utviklingshemning og ulike lærevansker falt utenfor skolene og dermed også utenfor statens ansvar, samtidig som en på denne tiden fikk en stadig mindre tiltro til pedagogiske tiltak, og økende tiltro til medisinsk behandling, internering og sterilisering av personer med utviklingshemning som ledd i å sikre befolkningskvaliteten.I 1898 etablerte Emma Hjorth Norges første institusjon for psykisk utviklingshemmede, som fikk navnet Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem. Denne hadde kun to beboere som begge var såkalte «ikke-dannelsesdyktige». Institusjonen lå først på Sjøvollen under Østenstad i Asker og flyttet i 1900 til Solvang nær Asker sentrum, hvor klientantallet økte til 34. Les mer …
 Johan Martin von der Fehr. Foto: Faksimile fra Studentene fra 1910 (1935) Johan Martin von der Fehr (født 13. desember 1888 i Bergen, død 27. mai 1969 i Bærum) var sogneprest.
Han var sønn av Oluf Andreas von der Fehr (1859-1936) og Anna f. Lem (1859-1941), og var født og oppvokst i Bergen. Han tok examen atrium ved Hambros skole i Bergen i 1910. Han tok cand.theol.-graden i 1916, og var deretter stiftskapellan i Kristiania bispedømme. Fra 1920 var han sogneprest i Sirdal.
Johan Martin von der Fehr kom så til Indre Østfold som sogneprest i Rødenes og Rømskog fra 1924, og i Trøgstad fra 1935. Han ledet Rødenes skolestyre, deltok i «alt kristelig og socialt arbeide» blant annet som kretsleder i Norges kirkelige landslag (1929–1934) og leder i lokale menighetsråd. Fehr var også mye brukt som foredragsholder, og som sangforfatter med «en lyrisk åre».
Han giftet seg i 1920 med Signe f. Leifner (1899-1983), og bodde i Bærum. Fra 1948 til pensjonsalder var han sogneprest i Strømsø kirke.
Han døde 80 år gammel og er begravet på Haslum kirkegård. Les mer …
Lilleakerbanen er en forstadsbane som strekker seg fra Skøyen i Oslo vest til Bekkestua i Bærum. Den betjenes av linje 13, som går mellom Grefsen stasjon og Bekkestua stasjon.
Sporvidden er 1435 mm og det benyttes vignoleskinner fra Hoff til Bekkestua. Sporkryssene er bygd opp, slik at sporvogner med smale hjulbandasjer kan trafikkere banen til og med overkjøringssporet på Øraker. Utenfor Øraker er ikke sporkryssene bygd opp, slik at bare materiell med brede hjulbandasjer kan trafikkere strekningen videre til Kolsås. Kjørestrømmen er 750 volt likestrøm, hentet fra kontaktledning over sporet. Les mer …
 Ole Steffensen Isene fotografert 1912. (1867-1943) var lærer, kirkesanger, organisasjonsmann og redaktør, født i Davik i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane, som sønn av gårdbruker Steffen Isene (1829—1904) og Kari Sigdestad. Han ble gift i 1889 med Marit, født Hansen (1865-1915), deretter, som enkemann, i 1917 med Marit, født Naas (1881-1964). Han var far til skuespilleren og sangeren Ola Isene (1898-1973). Isene ble redaktør for Det Norske Totalavholdsselskaps organ Menneskevennen i 1905, en post han hadde til og med 1919, blant annet med god bistand fra seinere professor i psykiatri, Ragnar Vogt, som var medredaktør. Før Isene satte seg på redaktørkrakken hadde han gjennom en rekke år skrevet artikler der, og i de to foregående år var han da også knyttet til bladets redaksjon. Fra 1907 til 1909 og 1920 til 1924 var han leder av Blå Kors, samtidig som han også var DNTs generalsekretær - fram til 1927. Fra 1924 var han generalsekretær i Blå Kors. Les mer … | 
