 Direktør ved NLI, Knut Sprauten Foto: Stian Green 2006 Knut Sprauten (født 1948 i Namsos) er en historiker som var direktør ved Norsk lokalhistorisk institutt 2000–2018. Sprautens faglige hovedområde er økonomisk og sosial historie, kulturhistorie og byhistorie i tidlig moderne tid. Han har skrevet bind 2 av Oslo bys historie, Byen ved festningen (1992). Han har ellers utgitt lærebøker i historie for skoleverket, og skrevet artikler i samleverk og tidsskrifter innen et vidt spektrum av historiske emner.
Han vokste opp på en gård i daværende Vemundvik kommune, som siden 1964 har vært en del av Namsos kommune. Interessen for boklig lærdom kom tidlig. Den ble ikke framelska så mye i hjemmet, men desto mer hos farfaren som var gardbruker og lærer. Sprauten begynte på skolen et år før normalttid, og gjorde det godt fra starten av.
Etter avlagt embetseksamen 1974 var Sprauten ansatt i skoleverket i Oslo i et par år, som lektor på Rosenhoff skole. Samtidig var han i et vikariat som univeritetslektor i halv stilling. Halve døgnet gikk altså med til arbeid. Men han må ha hatt tid til å tenke, for han begynte å se på muligheten til å bli historieforsker. I 1976 fikk han tilslag på en søknad om stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Planen var å jobbe videre med Hornemann og hans forretninger. Samme år fikk paret sønnen Pål. Familien på fire flytta inn hos Sprautens foreldre på Hals, og han var ukependler derfra til Trondheim hvor han satt på Statsarkivet og finleste Hornemanns privatarkiv. Etter et halvt år der bare det tilbake til Oslo med kontor på Blindern. I perioden 1976–1990 var han knyttet til Historisk institutt ved Universitetet i Oslo som forskningsstipendiat, vitenskapelig assistent og forsker.
Les mer …
 Blommenholm stasjon. Foto: Arnfinn Kjelland (2013) Blommenholm stasjon er en stasjon på Drammenbanen ved km 11,27, 24 moh., opprettet som stoppested i 1910, oppgradert til stasjon i 1934. Nedgradert til stoppested igjen i 1969 og til ubetjent holdeplass i 1970.
Fra 1910 hadde Blommenholm en mindre ekspedisjonsbygning, som i 1919 ble erstattet av en ny stasjonsbygning i tre, tegnet av Eivind Gleditsch ved NSBs arkitektkontor. Les mer …
 Solbergbakken i 1918, etter den første utvidelsen. Fra Norske skiløpere, utgitt 1956. var en hoppbakke i Solbergåsen i Bærum. Den var Bærums og en av landets første permanente skibakker.
Bærums Skiklub kjøpte grunnen av gården Solberg for kr 5500 i 1901. Bakken ble påbegynt allerede 1886, og det første Solbergrennet ble holdt 12. februar 1888.
Bakken var de første årene verdens største, og Olaf Tandbergs bakkerekord fra 1900 på 35,5 meter var verdensrekord.Det siste store Solbergrennet ble arrangert i forbindelse med skiklubbens 70-årsjubileum i 1955. Senere ble den hederskronte bakken igjen pionéranlegg med plastdekke (1977) og samlet hoppere fra hele Østlandet, men nye og større plastbakker ble mer populære, og siden 1992 har ikke Solbergbakken vært i bruk – verken sommer eller vinter. Les mer …
 Den daværende Haslum stasjon på Bærumsbanen i 1920-årene. Stasjonsbygningen med seteritak. Haslum var dengang banens endestasjon, og enkeltsporet videre gikk bort til verkstedsområdet på Avløs stasjon. I 1930 ble dette enkeltsporet forlenget ut til Kolsås stasjon. (1924-1929) er i dag en del av Oslo og omegns T-banenett. Banen var før oppgraderingen i årene 2008-2014 en av A/S Oslo Sporveiers fire vestlige forstadsbaner som samles i fellestunnelen Majorstuen–Nationaltheatret–Stortinget. Strekningen fra Stortinget til Kolsås i Bærum er 17,45 km lang og hadde før stengningen i 2006 25 stasjoner. Den har felles trasé med Røabanen til den tidligere holdeplassen Sørbyhaugen, og krysser grensen til Bærum ved Lysakerelva. Banen inngår fra 2016 i T-banens linje 3 med Østensjøbanen som har Mortensrud stasjon som endestasjon i den andre enden, en strekning på nesten 31 km. En rekke av holdeplassene hadde opprinnelig små ekspedisjonsbygninger, dette gjaldt Jar, Tjernsrud, Ringstabekk, Egne Hjem, Bekkestua og Haslum, alle disse er nå revet. Bygningstypen er bevart på Kolsås stasjon og er flyttet og rehabilitert i forbindelse med oppgradering av stasjonen til T-banestandard. Bygningstypen som var utformet i nybarokk med såkalt seteritak, og var tegnet av driftsingeniør Jan Bernhard Greve (1877–1940) ved Kristiania Elektriske Sporvei. Han brukte sannsynligvis tilsvarende bygninger på Ekebergbanen som forbilde. Disse var tegnet av arkitekt Erik Glosimodt. Les mer …
 Paal Brunsvig. Foto: Asker og Bærums Budstikke 1988. Paal Ørnulf Brunsvig (født 13. september 1921 i Skien, død 4. august 1988 på Øyfjell) var advokat og administrerende direktør i Norges Handelsstands Forbund. Under andre verdenskrig, da han bare fortsatt var tidlig i tjueårene, jobbet han for Hjemmefrontens Ledelse. Han er beskrevet av Tore Gjelsvik som «en av nøkkelpersonene i motstandsledelsen i Norge».
Han var sønn av redaktør Nils Joseph Brunsvig (1889–1961) og Aagot Elisa f. Christoffersen (1890–1969). Han hadde en bror ved navn Per (1917–1997) som ble høyesterettsadvokat og dr.juris. Paal tok eksamen artium og handelsgymnas i hjembyen i 1941 og 1942, og skulle også begi seg på jusstudier. Først kom imidlertid andre verdenskrig og motstandsarbeid.
Brunsvig kom inn i sentrale deler av motstandsbevegelsen, som sekretær i Koordinasjonskomiteen. Han måtte flykte til Sverige, og ble der knytta til Pressekontoret ved Den norske legasjon i Stockholm. I 1944 ble han kalt tilbake til Oslo fra Sverige for å jobbe for presseseksjonen i Hjemmefrontens Ledelse; han var tilknytta noen av de største illegale avisene, Bulletinen og London-nytt. Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich Fehlis. Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler. Les mer … | 
