Bærums Verk
Bærums Verk, Verksgata i Bærum, er en industribedrift anlagt 1610 som jernverk og drevet for kongens regning, privateid fra 1624, og dermed en av de eldste bedriftene i landet. Verket har gitt navn til strøket det ligger i, Bærums Verk.
Bedriftshistorikk
Kongens jernverk
I 1603–1604 ble det funnet jernmalm i områdene ved Kirkerudåsen og Eineåsen, og i 1610 inngikk Christian IV en kontrakt med Paul Smelter, kongens bergverksmann, som for egen regning bygde smeltehytte på Vøyen. Her var 33 mann i virksomhet. Noe senere ble det bygd hytte ved Gommerud gård. Paul Smelter fikk ideen om å slå sammen alle smeltehyttene i Bærum til én enhet, og til dette formålet ble i 1615 fire gårder kjøpt inn. Kongen hadde tro på dette som den mest lovende malmforekomsten i oslotraktene, og alle smeltehyttene i denne regionen ble flyttet hit. Bærums Verk var dermed et tidlig uttrykk for ideen om rasjonalisering og stordrift.
Gabriel Marselius
I 1621 fikk kongen bygd Norges første masovn på Vøyen gård, men det gikk en hel generasjon før det gav et økonomisk utbytte. På grunn av kongens konstante pengeproblemer ble verket i 1641 overtatt av tidens finansfyrste, nederlenderen Gabriel Marselis. Han flyttet Bærums Verk dit det nå ligger, ved Verksfossen.
Mens driften ved Bærums Verk opprinnelig hadde basert seg på lokal malm, ble malmen nå hentet fra gruver ved Kragerø og Arendal og fraktet sjøveien til Sandvika, der den ble losset ved Malmskrivergården. Derfra ble malmen transportert med hest og vogn/slede til jernverket. Gabriel Marselis' viktigste bidrag var at han lot bygge en dobbel masovn som leverte renere jern. Denne ovnen var i drift i over hundre år. Han produserte kanoner og kuler, men også stangjern og spiker.
Krefting
Marselis ansatte Johan Krefting (1618–1674) som driftsleder. Han var sønn av Herman Krefting (1592–1651) som sammen med Johan Post hadde fått enerett på bergverksdrift i 1620. Fra 1664 til 1769 var verket eid av familien Krefting. Som følge av kong Christian Vs finansielle problemer ble mer enn 60 gårder overdratt verket under Johan Kreftings enke Anna Felber Krefting. Blant disse var Kjørbo, hovedsete for middelalderens storgods Nesøygodset. Enken etter Anna Kreftings sønn Herman Krefting (1656–1712), den andre Anna Vogt Krefting (1683–1766), gjorde Bærums Verk til det ledende jernverket i Norge. Verket fikk en særlig betydning under den store nordiske krig (1700–1721).
Da Anna Krefting døde i 1766, ble Bærums Verk solgt på auksjon til Friderich Clauson (1719–1773), eier av Frogner hovedgård, Morten Leuch (1732–1768), eier av Bogstad, og Peder Holter (1732–1786). eier av Stubljan. Morten Leuchs enke Mathia Collett ville da selge seg ut, og det samme gjorde Peder Holter. Friderich Clauson kjøpte deres andeler for 71 000 riksdaler og fikk skjøte på verket 2. januar 1772. Antagelig var hans plan allerede i 1776 å overlate det til sin dyktige sønn Conrad Clauson, som ble satt til å drive Bærums Verk for de nye eierne. Den unge Conrad ble eneeier bare 20 år gammel da Friderich Clauson døde 28. april 1773 etter en lang klassereise fra Vaterland, Frogner og Bærums Verk.
Conrad Clauson
Viktigst i verkets historie etter Kreftingene er perioden under Conrad Clauson (1753–1785). Han var bare 20 år da han arvet Bærums Verk i 1773, men hadde fått god utdannelse fra utlandet og erfaring som leder under sin fars eiertid. Clauson la om driften slik at masovnen kunne brenne hele året, noe som var en stor vinning. Tidligere ble den blåst ned når det ikke var vann nok i Lomma. Han prøvde også ut nye produksjonsmetoder for å bedre jernkvaliteteten og utvidet Verket med Fossum Jernverk. Fra Peder Anker på Bogstad leide han kullrett i Bogstads skoger, og Peder Anker lot ham legge kai og lagerbygninger på Vækerø.
Beregninger viser at en tredjedel av befolkningen i Asker og Bærum på denne tiden var involvert i og avhengig av driften ved Bærums Verk. Den mest arbeidskrevende operasjonen var trekullproduksjon. Ca 200 miler i området leverte trekull til Bærums Verk, et arbeid som involverte svært mange til vedhugging, fremkjøring, reising av milene og transport av kull. 30 bønder transporterte årlig 4000 tønner malm mellom Sandvika og Bærums Verk. I 1785 var 250 familier direkte knyttet til verket. Omkring år 1800 ble det årlig produsert ca. 9000 tonn jern ved de 17 jernverkene i Norge, hvorav 400 tonn kom fra Bærums Verk.
Anker/Wedel Jarlsberg
Da Conrad Clauson døde bare 31 år gammel, kjøpte Peder Anker (1791–1824) verket av hans enke. Han startet umiddelbart arbeidet med Ankerveien som gikk mellom Bærums Verk og Bogstad og videre til Maridalen, der han hadde anlagt en stangjernshammer og langs denne veien ble gruvedriften gjenopptatt i Sognsvannsgruvene i 1792. På Fossum bygde han en masovn på oslosiden. Han innførte akkordarbeid for å effektivisere driften og startet produksjon av byggestein av slagget fra masovnene. For å få god malmblanding tok han også opp igjen de gamle gruvene ved Sognsvann. I samarbeid med svigersønnen, grev Herman Wedel Jarlsberg, utvidet han Ankerveien med den såkalte Greveveien som gikk videre til Hakedals Verk, som Anker tilegnet seg i 1820. Samme år kjøpte han også Moss Jernverk. Da Peder Anker døde i 1824, gikk dette i arv til datteren Karen Anker og svigersønnen, grev Herman Wedel Jarlsberg. Deres sønn, baron Harald Wedel Jarlsberg, skulle bli den siste driver av jernverket. I en kort periode i 1840-årene var det stor norsk eksport til USA, samtidig som Bærums Verk hadde store bestillinger til marinen. Produksjonen var mangfoldig; i 1866 produserte verket et vidt spekter av jorbruksredskaper, møller og saginnredninger, beslag på ovner, komfyrer og annet støpegods. I 1829 støpte de Løkke bro i Sandvika, Norges eldste støpejernsbro. Den største enkeltleveransen var det 34 meter høye tårnet til Færder fyr, den første bygning med jernkonstruksjon i Norge, tent første gang i 1857.
Opphør
I 1874 måtte jernverket gi tapt. Av de 100 ansatte ble de fleste boende på Bærums Verk og fikk seg arbeid i støperiet, drevet frem til 1964, nå med utenlandsk jern som råstoff, eller de fikk jobb i det mekaniske verkstedet eller innen andre deler av virksomheten, så som sagbruk, jord- og skogbruk, og senere Bærums Verk dørfabrikk.
For å sikre egen krafttilgang til Bærums Verk, ble det i 1914 bygd kraftverk både på Bærums Verk og i Spikerbruksfallene som ligger i elven Lomma, 1 km sør for Bærums Verk. Her lå tidligere en vannhjuldrevet stanghammer for utsmiing av stangstål fra 1660-årene med den anlagte dammen Glitredammen, deretter en spikerhammer for utsmiing av spiker, som var i drift frem til 1880-årene. Man kan fortsatt se spor etter vannveien i fjellet. Kraftstasjonen var i drift til 1975, men ble restaurert i 1981 og produserer igjen kraft.
Bygninger
Bærums Verk er Norges best bevarte jernverksmiljø, nå under navnet Handelsstedet Bærums Verk. Værtshuset Bærums Verk er fra 1640, hovedbygningen (Verksgården) fra 1764, og arbeiderboligene fra 1700-tallet.
Bærums Verk Hovedgård, Slottet, stod ferdig som residens for daværende verkseier, baron Harald Wedel Jarlsberg, i 1848. Arkitekten var danske Johan Henrik Nebelong, den samme som hadde tegnet Oscarshall på Bygdøy. Likhetstrekkene er tydelige. Det var bebodd av baronens etterkommere frem til 1936, overtatt og maltraktert av tyskerne under andre verdenskrig, og brukt som bolig for flyktninger fra det brente Finnmark etter krigen. Frem til slutten av 1950-årene var huset hybelhus for arbeidere på Verket, da Harald og Ingjerd Løvenskiold begynte på en omfattende oppussing. Hovedetasjen var ferdig istandsatt i 1968 som bolig for familien. Huset.er i dag bolig for Bærums Verks nåværende eier Carl Otto Løvenskiold og hans familie, som eier bedriften Løvenskiold-Vækerø.
Ovnsmuseet ligger i støperibygningen. Det inneholder en unik samling antikke støpejernsovner og andre gjenstander laget på Bærums Jernverk gjennom 250 år, og Verkets historie gjennom 400 år.
Andre bygninger i Lommedalsveien som har tilhørt verket:
- Nr. 180: Den tidligere arbeiderboligen Island
- Nr. 182: Den opprinnelige småskolen på Bærums Verk, oppført i 1900, fra 1936 Bærums Verk Handelsforening
- Nr. 184: Den opprinnelige storskolen på Bærums Verk fra 1881, brant senere og erstattet med dagens trebygning i 1 ½ etasje.
- Nr. 189: Arbeiderboligen Stortinget
Galleri
Ovn fra Bærums Verk, utstilt i Bærums Jernoplag. I 1920 begynte verket å selge produktene sine i Torggata 3 i Kristiania, en forretning som utvikla seg til et minivarehus.Foto: Narve Skarpmoen
Bærums Verks presentasjon på Den norske Industri- og Kunstutdstilling 1883. Den fikk H.M. Kongens bronsemedalje for sitt støpegods og økser.Foto: Ludwik Szacinski De Ravicz/Oslo Museum (1883).
Kilder og litteratur
- Vår historie på baerumsverk.no
- Bærums Verk på industrimuseum.no, Norsk Teknisk Museum
- Bærums Verk på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
|
Bærums Verk er basert på en artikkel publisert i Budstikkas AB-leksikon.no og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |