Kraftstasjonen med dammen sett oppstrøms, mot nordøst. Rånåsfoss II til venstre og Rånåsfoss I til høyre. Rånåsfoss III ligger bak til høyre. Foto: Tommy Gildseth (2017)
Rånåsfoss kraftstasjon er idag er to elvekraftverk i Glomma i Nes kommune. Disse to kraftverkene har en samlet produksjon på 560 GWh. Eier av kraftverkene er Akershus Energi AS. Det første kraftverket i Rånåsfossen, Rånåsfoss I, åpnet i 1922 ble lagt ned i 2014 da Rånåsfoss III ble faset inn, og har status som teknisk- og industrielt kulturminne i norsk kraftproduksjon.Utbyggingen av kraftstasjonen skulle dekke strømbehovet i Akershus fylke og det offentlige skulle sikre sitt strømbehov. Pådriver og initativtaker for utbyggingen var amtmann i Akershus, Ole Andreas Furu (1841–1925) som i 1913 sendte ut invitasjon til møte hvor det ble satt ned en komité, kalt «Akershus amts vandfaldskomité» som kom fram til at Glomma var den beste kraftkilden i fylket som kunne dekke kraftsbehovet, og Rånåsfossen var det beste elvestryket.
Før arbeidene begynte våren 1918 måtte det skaffes lagerplass, verksted og husrom til 1 200 anleggsarbeidere på det meste. Det ble satt opp mange provisorisjke bygg som bare ble brukt i anleggsperioden. Av bygninger som ble stående var boliger, direktørbolig, funksjonærmesse, landhandel og skole. Jernbanbestasjonen fikk sidespor til anleggsområdet. Les mer …
Jens Olsen Boalts segl. Hentet fra boka Slegten Boalth.
Jens Olsen Boalt eller Jens Olsen Boulth (født rundt 1640, død 1679) var sokneprest i Aurskog. Han var en rik og driftig prest, og den eneste soknepresten i Aurskog som valgte å bosette seg i annekssoknet Blaker, på garden Svarstad. Hans virketrang gjorde til slutt ende på ham: Han druknet i Rånåsfossen i 1679 der han hadde anlagt sag. Les mer …
Skedsmo kommune ved nordenden av Øyeren på Nedre Romerike i Akershus fylke ble oppretta i 1838. Kommunen grenset til Rælingen, Fet, Sørum, Gjerdrum, Nittedal, Lørenskog og Oslo. Befolkningsøkningen har ligget mellom 2 og 3 % de siste årene, og er blant den høyeste i landet. Skedsmo er ett av landets største vekstområder. Kommunen ble den 1. januar 2020 del av nye Lillestrøm kommune.
De eldste arkeologiske funnene som er gjort, er steinøkser og flintdolker, og de går tilbake til yngre steinalder. Den eldste bosetningen er ikke nøyaktig datert, men at det bodde mennesker her i bronsealderen, viser funn av gravhauger og redskaper fra denne perioden.
Fra 1837 til 1908 var Lørenskog en del av Skedsmo kommune. Også Lillestrøm ble skilt ut som egen kommune i 1908, men ble slått sammen med Skedsmo igjen i 1962, og har siden vært administrasjonssenteret i kommunen. Skedsmo rådhus lå imidlertid på Strømmen fram til 1990. Innenfor Skedsmo kommunes grenser vokste etter hvert disse tettstedene fram: Først Strømmen, senere Lillestrøm, Kjeller, Skjetten, Leirsund og Skedsmokorset. Omkring 1850 var det mer enn 400 beboere i Sagdalen i Strømmen, mens stedet som fra 1862 ble hetende Lillestrøm, hadde 50 innbyggere.
Flere boligfelt har i de siste tiårene blitt etablert på Skjetten, i Tæruddalen, i Sagdalen, på Kjeller, i Vardåsen, på Holt-Vestvollen og på Brånås. I tillegg bygges et stort antall nye boliger vesentlig i lavblokker i de etablerte tettstedene. Et spesielt boligområde på Gamle Skjetten er Breidablikk som ble påbegynt i 1950. Les mer …
Johan Kjus Enger, som var med på å grunnlegge sandforretningen på Berger. Foto: Skedsmo historielags samlinger.
Sandtakene på Berger i Skedsmo har en historie som går over 100 år tilbake i tid. Når vi i dag passerer industriområdene på Berger, er det få som vet at her var et av de viktigste sandtakene for levering av sand til husbygging og veier i Oslo, eller Kristiania som byen het da sandleveringen startet.
Bergermoen ble fra gammelt av omtalt som et område med «brendsand med mager jord».I 1908 solgte Olsen Berger to parseller av Bergermoen til Johan Kjus Enger og Otto M. Asak. Disse hadde da allerede startet sanduttak fra moen på en teig som tilhørte Enger i Leirsund, og anlagt en smalsporet jernbane ned til Leirsund hvor sanden ble lastet over på normalsporede jernbanevogner. Ved kjøp av de to nevnte teiger fikk de tilgang til større sandressurser i området. Sanden ble i alt vesentlig solgt til Kristiania og ble benyttet både til husbygging og veianlegg i byen. Bedriften ble kalt Skedsmo sandforretning. Les mer …
Lillestrøm bygningskommunes representantskap etter at de hadde vedtatt å bygge vannverk i 1892. Sittende fra venstre Johan Thoresen, Carl A. Bjurstedt. Stående fra venstre: Brodshaug, Strand, Edvard Paulsen, Petter Harstad. Foto: Akershusbasen, 1892.
Carl August Bjurstedt (født 1849 i Moss, død 1928) var lege. Han tok medisinsk embetseksamen i 1876, og kom som lege til Lillestrøm i 1878. Senere var han samtidig kommunelege i Fet og Lørenskog og bedriftslege for arbeiderne ved sagbrukene og de ansatte ved Hovedbanen og Kongsvingerbanen i Lillestrøm. Bjurstedt var formann i Sundhetskommisjonen i Skedsmo fra 1889 til 1924. I perioder var han i tillegg formann i sunnhetskommisjonene i Fet, Lillestrøm og Lørenskog. I 1919 ble han distriktslege i Skedsmo kommune.
Bjurstedt var i flere år formann i Lillestrøm bygningskommune, og fram til kommunedelingen i 1908 satt han i Skedsmo kommunestyre. I 1897 gjenopprettet han Lillestrøm konservative Arbeiderforening, og var formann der i flere år. Les mer …
Ruinen av Gudleiv Asakar Kirkja sett mot vest med inngangen. (2012) Gudleiv Asakar Kirkja var en middelalderkirke som sto på eiendommen Østre Asak i Leirsund i nåværende Lillestrøm kommune. Fra kirken er det en praktfull utsikt mot store deler av Skedsmo. I dag er det kun en liten ruin igjen av denne helligdommen som eksisterte i omlag 200 år fra det 14. til det 16. århundre. Innvendig mål av ruinen er 10,7 meter lang og 6,5 m bred, og det var således en liten kirke. Den hadde ikke kor, noe som er meget sjeldent. Man kjenner kun til en annen kirke i Norge av dette slag, nemlig Bønsnes kirke på Ringerike. Inngangen var mot vest, og ved østveggen kan man fortsatt se fundamentet til alteret. Det kan ha vært vinduer på sydveggen. Nordveggen har antagelig vært uten vinduer. Kirkelyden skulle være beskyttet mot det kalde og onde fra nord. Les mer …
|