 Presten Ole Kristian Grimnes (1849–1932). Foto: Haavelmo, Halvor: Skedsmo herred 1837-1937. Oslo 1937. Ole Kristian Grimnes (født 24. desember 1849 i Vestre Moland, død i februar 1932 i Sarpsborg) var prest i Ålesund, Bergen og Skedsmo. Grimnes vokste opp i Vestre Moland i nåværende Lillesand kommune, som sønn av gardbruker Øven Aanensen Grimnes og Thrine Andersdatter f. Udjus. Han var en yngre bror av landbruksingeniøren Aanon Grimnes (f. 1846).
Ole Kristian Grimnes ble i 1878 gift med Karen Berg (1858-1919), datter av overtollbetjent Christian Fredrik Berg i Tromsø. Karen og Ole Kristian Berg fikk hele 12 barn, hvorav ni vokste opp. Yngstesønnen Finn Hall Grimnes (1901-89) var far til historikeren Ole Kristian Grimnes (født 1937), oppkalt etter farfaren. Les mer …
 Otto Ottesen. Bildet er sannsynligvis tatt mens han var i Skjåk (1863-1877). Fotograf ukjent. (født på Fet prestegård 22. juli 1830, død 1916) var teolog og lokalpolitiker. Han var blant annet sokneprest i Skjåk, Nittedal og Skedsmo.
Foreldrene var prost Otto Christian Ottesen og hustru Diderikke født Aall. Han ble gift med
Anne Cathrine Magelssen (1832-1924), datter av Vestre Toten-presten Wilhelm Christian Magelssen (1804-1876). Otto og Anne Cathrine Ottesen fikk 11 barn, hvorav 9 vokste opp, en av dem var legen Hjalmar Ottesen (1869-1932). Ottesen tok examen artium i 1849 og teologisk embetseksamen i 1855 med praktikum i 1856. Samme år ble han residerende kapellan hos sin far i Østre Toten. Han ble hjelpeprest i Lom i 1862 og sokneprest i det nyopprettede Skjåk prestegjeld i 1863. Han ble også Skjåks første ordfører da kommunen ble opprettet i 1866, og satt i vervet til 1875. I Skjåk var han samtidig svært aktiv på andre samfunnsområder. Blant annet var han styreleder i Skjåk Almenning, overformynder og forlikskommissær, i tillegg til de vanlige verv for soknepresten som formann i fattigstyre og skolestyre. Det kan fremdeles hete om spesielt aktive og ivrige personer i Skjåk at «døm sløyngje seg som Ottesen på be'dagje». Ottesen var i kallet til 1877. Fra 1875 til 1877 var han prost i Nord-Gudbrandsdalen. Les mer …
 Gjellerås skole på Skjetten 2011. i Skedsmo ble oppført i 1867, og den ble innviet 7. november dette året av prost Frederik Ingier som var en drivkraft bak skolebyggingen i kommunen. I 1860 ble Gjellerås egen skolekrets, og den omfattet alle gårdene på vestsida av Nitelva. På et kretsmøte ble det foreslått å ta opp lån for å bygge skolehus og uthus, og en komité mottok lånet og sto for byggingen. Mellom 1861 og 1867 foregikk undervisningen i leide lokaler på Valstadsletta. Kommunen overtok skolen og uthusene for 621 spesidaler, dvs. omkring 2500 kroner. I 1896 ble skolen påbygd med en etasje der det ble innredet to klasserom. Les mer …
 Demningen ved Strømmens Værksted rundt 1920 var mer enn en meter høyere enn dagens demning. Oppdemming var en viktig forutsetning for at Sagelvas ofte sparsomme vannføring kunne utnyttes best mulig. Demningene hadde to hensikter. Vannmagasinering og økning av fallhøyden. På nedsiden av hver demning lå gjerne én sag på hver elvebredd, noen steder to.
Sagelva i Skedsmo har gjennom årtusener gravd seg gjennom leirmassene som for ti tusen år siden ble avsatt på bunnen av «Romeriksfjorden» , og fjellet er avdekket langs nesten hele elveløpet. Dermed kunne demninger og andre byggverk fundamenteres direkte på et solid underlag.
Les mer …
 Ambs landhandel disponerte første etasje i den store bygningen. I huset til høyre var det bakeri. Foto: Akershusmuseet. Ambs landhandel var av de større handelsbedriftene i Strømmen. Johan Amb (1859-1945) fra Ringsaker kjøpte i 1891 eiendommen Nordre Berg med nåværende adresse Sagdalsveien 7. Her satte han opp forretningsgård og flere store leiegårder - Ambgårdene - og i 1892 startet han sin landhandel. Virksomheten gikk godt, kundekretsen besto av både naboer og bønder. Sagdalsveien var den gang en gjennomfartsvei, for det skulle ta nesten 20 år før Strømsveien gjennom Strømmen ble bygd.
Johan Amb overdro i 1932 forretningen til sønnen Albert J. Amb (født 1898), som drev den til rundt 1960. Deretter var det en del år møbelforretning i lokalene, senere ble gården ominnredet til boliger i alle tre etasjer. Les mer …
Skedsmo kommune ved nordenden av Øyeren på Nedre Romerike i Akershus fylke ble oppretta i 1838. Kommunen grenset til Rælingen, Fet, Sørum, Gjerdrum, Nittedal, Lørenskog og Oslo. Befolkningsøkningen har ligget mellom 2 og 3 % de siste årene, og er blant den høyeste i landet. Skedsmo er ett av landets største vekstområder. Kommunen ble den 1. januar 2020 del av nye Lillestrøm kommune.
De eldste arkeologiske funnene som er gjort, er steinøkser og flintdolker, og de går tilbake til yngre steinalder. Den eldste bosetningen er ikke nøyaktig datert, men at det bodde mennesker her i bronsealderen, viser funn av gravhauger og redskaper fra denne perioden.
Fra 1837 til 1908 var Lørenskog en del av Skedsmo kommune. Også Lillestrøm ble skilt ut som egen kommune i 1908, men ble slått sammen med Skedsmo igjen i 1962, og har siden vært administrasjonssenteret i kommunen. Skedsmo rådhus lå imidlertid på Strømmen fram til 1990. Innenfor Skedsmo kommunes grenser vokste etter hvert disse tettstedene fram: Først Strømmen, senere Lillestrøm, Kjeller, Skjetten, Leirsund og Skedsmokorset. Omkring 1850 var det mer enn 400 beboere i Sagdalen i Strømmen, mens stedet som fra 1862 ble hetende Lillestrøm, hadde 50 innbyggere.
Flere boligfelt har i de siste tiårene blitt etablert på Skjetten, i Tæruddalen, i Sagdalen, på Kjeller, i Vardåsen, på Holt-Vestvollen og på Brånås. I tillegg bygges et stort antall nye boliger vesentlig i lavblokker i de etablerte tettstedene. Et spesielt boligområde på Gamle Skjetten er Breidablikk som ble påbegynt i 1950. Les mer …
 Markerud kart fra 1958 sammenstilt med ortofoto 2013. Kilde Skedsmo kommune. . Det er lite som minner om dyrskue, landbruk og husdyr i dagens Lillestrøm. Med et stadig voksende bypreg kan det være på tide å hente fram litt om hvordan det kunne se ut for bare noen få tiår siden. Ikke lenger unna sentrum enn på Markerud ved Vigernes ble det i en årrekke avholdt dyrskuer for mange typer husdyr. Arrangementene var som regel lagt til lørdag eller søndag, men med de mange dyrene som skulle drives til og fra ble det et tidkrevende og spektakulært opplegg. Det kunne være mange hundre dyr samtidig, og tilstrømningen av skuelystne var stor, både på selve markedsplassen og på veiene til og fra. Les mer …
 Elever og lærere ved Kirkegatens skole 1904. Foto: Akershusbasen. Kirkegatens skole i Lillestrøm sto ferdig i 1887. Skolen hadde to etasjer med tre klasserom, to lærerleiligheter og den kostet 12 600 kroner.
Fram til skolen sto ferdig, gikk alle barna på Lillestrøm Brugsskole. Eierne av Brandvalsaga og Tandbergsaga bygde og drev bruksskolen som sto ferdig i 1863. Den skulle bare ha elever fra sagbruksarbeidernes familier, men siden Skedsmo kommune ikke ønsket å bygge skole her, gikk alle barna på bruksskolen. Kommunen betalte i stedet en lav årlig avgift til brukseierne. Les mer …
 Dampskipet «Strømmen» på Øyeren i 1925. Foto: Akershusbasen. ble bygd ved Akers mekaniske verksted i 1865 og satt i rutetrafikk på Øyeren 19. september det samme året. Det var Norsk Hovedjernbane (NSB) som fikk bygd og drev båten som fraktet passasjerer og gods og fra 1873 post til bygdene ved Øyeren. «Strømmen» hadde på det meste ni anløpssteder mellom Dampskipskanalen i Lillestrøm i nord og Sandstangen i sør. Den hadde vanligvis ti seilingsmåneder i året, den korresponderte med togtrafikken i Lillestrøm og kunne frakte 180 passasjerer. Godsmengden og tallet på passasjer ble kraftig redusert fra 1889 da jernbanen i Indre Østfold ble anlagt, og heretter var turisttrafikken den største inntektskilden. Dette året ble «Strømmen» solgt til et privat eierselskap. Et nytt selskap kjøpte båten i 1919, og etter den siste sesongen i 1927 ble den året etter solgt til Christiania Spigerverk der den endte sine dager som spiker. Les mer …
 Hovedbygningen på Lillestrøm stasjon. (1900)  Lillestrøm stasjon under flommen 1910. NHJ-vogner på Hovedbanen fotografert fra Kongsvingerbanen. Foto: Peder Westbye. Lillestrøm stasjon ble anlagt på Hovedbanen i 1854. Den ble bygd nedenfor tunet på Lille Strøm gård i Rælingen, og fikk navnet Lille Strøm Station. Det var arkitektene Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887) og Wilhelm von Hanno (1826-1882) som tegnet stasjonsbygningen. Fra stasjonen ble det lagt et industrispor til tømmeropplagene på østsida av Nitelva, og sporet ble senere forlenget til Dampskipskanalen der det var opplagsplass for fløtetømmer og en trebrygge for dampbåten DS «Strømmen» som fraktet passasjerer og varer fra bygdene ved Øyeren. I 1862 ble stasjonen flyttet til østsida av Nitelva.
Jernbane til hovedstaden, Opplandene, Trondheim, Kongsvinger og Sverige, dampbåtrute til bygdene ved Øyeren fra 1865, rutebilsentral fra 1924, drosjebilstasjon fra 1925, nye veier og gater fram til stasjonen og stadig flere lastebiler som fraktet varer innen kommunen og til nabobygdene la grunnlag for et transportnettverk med utgangspunkt i stasjonen. Lillestrøm utviklet seg dermed til en stasjonsby og et trafikknutepunkt på Romerike.
1. oktober 1903 ble det lagt dobbeltspor mellom Lillestrøm og Kristiania, og i 1927 ble denne delen av banen elektrifisert. Kongsvingerbanen ble elektrisk i 1951 og strekningen Lillestrøm-Hamar i 1953. I 1934 sto ny stasjonsbygning ferdig, og denne ble benyttet til en større ombygging av stasjonsanlegget sto ferdig og ble tatt i bruk 5. november 1997. Les mer …
 Skedsmo og Egeberg Bruk i 1952 Skedsmo & Egeberg Bruk stod ferdig i 1941. Konjunkturene i trelastnæringen bedret seg i de første krigsåra, og derfor bygde eieren Henry Johansen (1883–1946) et nytt sagbruk med dette navnet. Bruket sto ferdig til skuren i 1941 på det gamle området til Egeberg Brug. Johansen hadde tidligere eid Skedsmo Dampsag & Høvleri og Egeberg Brug.
Moderne maskiner med elektrisk drift ble installert. Dessuten ble det slutt på den gamle plankebæringen fordi et elektrisk lokomotiv sørget nå for all transport på sagtomta, og elektriske heisekraner stablet trelasten. Moderniseringen førte til at tallet på arbeidere gikk ned sammenliknet med antall arbeidere på de gamle Skedsmo- og Egeberg-brukene. Derimot var de ansatte sikret et mer stabilt og langvarig arbeid enn tidligere.
I 1942 ble det ved sagbruket oppført en impregneringsfabrikk som fikk navnet Henry Johansen Ltd. A/S Impregneringsverk. Grunnen var et stadig økende behov for impregnerte trematerialer. Bygget ble kostbart, men lønnsomt. Les mer …
| 
