Vestre Sørum (Skedsmo)
| Vestre Sørum | |
|---|---|
| Først nevnt: | 1390-åra |
| Sted: | Lillestrøm |
| Fylke: | Akershus |
| Kommune: | Lillestrøm |
| Gnr.: | 29 |
| Type: | Matrikkelgard |
Vestre Sørum (gårdsnummer 29) er en matrikkelgård i Lillestrøm kommune.
Sørum er første gang nevnt i Biskop Eysteins jordebok i 1390-åra med navnet Sudereimom. I Diplomatarium Norvegicum fra 1475 ble navnet skrevet Sudrem. Dagens skrivemåte finner vi i 1578.
Førsteleddet viser til himmelretningen sør. Sisteleddets innhold er litt usikkert, men det kan bety liggested eller oppholdssted. -heim forteller også noe om gårdens alder: Den ble trolig ryddet før merovingertida, dvs. omkring 600.
Fra gårdshistorien
Sørum ble tidlig (?) delt i to bruk med om lag like stor skyld.
I lensregnskapene 1577 er Vestre Sørum oppført som lensmannsgård, og var dermed en såkalt frigård med visse rettigheter.
Matrikkelen 1666 oppfører en utsæd på 16 tønner havre, 2 tønner blandkorn og en setting hummelkorn. Besetningen var 6 hester, 16, kyr, 8 ungfe og 12 sauer.
Gården hadde skog til ved og rett til å fiske til husbehov i Leira. Det var for øvrig mye strid om fiskerettighetene på Sørums grunn.
Fra 1600-tallet foregikk mange bruks- og eierskifter. I denne sammenhengen vises det til andre bind av Halvor Haavelmos bok: Skedsmo. Bygdens historie. Bind 2. Oslo 1950-1952. Digital utgave finnes på denne adressen: Digital versjon på Nettbiblioteket. Her finnes også opplysninger om bygningene og de som bodde på gården ved at forfatteren har benyttet kilder som for eksempel skifter, skjøter, folketellinger og kirkebøker. Se side 370-376.
Gårdbruker og lensmann Niels Andersen omkom i 1707 ved at han ble sittende fast i leira.
Matrikkelforarbeidet 1723 forteller at hjemmehavna overflømmes av vann fra Leira i flomperioder. Jorda er beskrevet som måtelig og tung å arbeide med.
I skattemanntallene 1727, 1738 og 1749 er gården oppført som odels- og kjøpegods.
En offentlig takst i 1802 oppfører Vestre Sørum som selveiergods. Den mangler skog. Havnen var usikker fordi den oversvømmes av Leira. Ellers hadde gården havn til utleie på Sørumsnesene. I 1820 hadde begge Sørum-gårdene store inntekter ved at de leide bort havn ved Leira.
Da Lillestrøm begynte å vokse fra omkring 1860, ble det skilt ut mange tomter fra gården. Matrikkelen 1886 fører opp 66 bruksnummer, i matrikkelen 1903 er der fraskilt 212 bruksnummer og i 1945 962 bruksnummer.
Gårdens areal var i 1939 300 mål innmark og 100 mål utmark. Jordbunnen er leirjord.
Under det britiske bombeangrepet på Kjeller i 1944, ble husene på gården truffet, og alle brant ned.
Se også
Husmannsplasser
I manntallet 1664 nevner en husmann. Matrikkelforarbeidet 1723 nevner at gården har fire husmannsplasser, og det samme tallet er oppført i 1801.
- Brenna nevnes i skifte i 1820. Folketellingene 1865, 1875 og 1891 har henholdsvis oppført to husmenn med jord, en husmannsenke og en husmann med jord ifølge folketellingen og en husmann.
- Ekelund nevnes i skifte i 1703 og 1760. Den er oppført som bruk i matrikkelen 1886.
- Lund har en husmann med jord i folketellinga 1865, en husmannsenke er oppført i 1875-tellinga.
- Lurketangen nevnes i skifte i 1754. Plassen har jord ifølge folketellingen 1865. Dette var et hvilested for plankekjørere.
- Mosen har oppført tre husmenn med jord i folketellinga 1865.
- Ny Ekelund har oppført en husmann og sagarbeider i folketellinga 1865.
- Oksefjellet nevnes i skifte i 1730. Husmenn med jord i folketellingene 1865, 1875 og 1891.
- Sørumsfjellet nevnes i et skifte 1852. Oppført som husmannsplass med jord i folketellinga 1865, ikke nevnt med jord i 1875-tellinga.
- Vangen har oppført to husmenn med jord og jernbanearbeidere i folketellinga 1865.
Kilder og litteratur
- Haavelmo, Halvor: Sekedsmo. Bygdens historie. Bind II. Oslo 1950-1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Norsk historisk leksikon.
- Norske gardsbruk: Akershus fylke 1. Hokksund 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne: Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision: Gaardnavne i Akershus amt. Kristiania 1899. S. 273. Digital versjon på Nettbiblioteket.