Forside:Innlandet fylke

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Akershus • Buskerud • Innlandet • Oslo • Telemark • Vestfold • Østfold
TIDLIGERE FYLKE: Hedmark • Oppland

Om Innlandet fylke
Innlandets fylkesvåpen.
Innlandet fylke ble oppretta 1. januar 2020, da Oppland og Hedmark fylker ble slått sammen. Hovedsetet for politisk og administrativ ledelse er på Hamar, mens enkelte fylkeskommunale funksjoner er lagt til Lillehammer. Fylket grenser i sør mot Akershus i øst mot Dalarnas län og Värmlands län i Sverige, i nord mot Trøndelag og Møre og Romsdal, og i vest mot Vestland fylke.

Siden 1. juli 2025 har Innlandet også et offisielt sørsamisk navn, Sisdajve. Dette betyr «landet innafor».

Området tilsvarer stort sett det tidligere Oplandenes amt, som eksisterte fra 1757 til 1781. Det er noe mindre enn det historiske landskapet Opplanda, som også inkluderte Raumafylke med Romerike. Navnet Opplanda ble vanskeligere å bruke etter at Kristians amt skifta navn til Oppland fylke, og Innlandet har gradvis blitt et vanligere navn på dette området. I 2016 ble det navnet på Innlandet politidistrikt, som skal dekke samme område, og i 2017 ble Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Lillehammer slått sammen til Høgskolen i Innlandet.

Den formelle beslutninga om å slå sammen Hedmark og Oppland skjedde i fylkestingene den 15. januar 2018. Dette ble senere bekrefta av Stortinget. Valg til felles fylkesting, med 57 representanter, gjennomføres under kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019.

På samme tid som Innlandet fylke ble oppretta, ble kommunene Lunner og Jevnaker overført fra Oppland til nye Viken fylke. Fra 2024 ligger de to kommunene i Akershus.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Bråten på Grua var Borchgrevinks sommersted. Fotografiet er fra cirka 1940. I dag finner du Hadeland Bergverksmuseum her.
Henrik Kristian Borchgrevink (født 5. november 1865 på Hamar, død 1939 i Oslo) var bergverksdirektør på GruaHadeland. Faren var Hamars første ordfører, Henrik Christian Borchgrevink (1822–1893), og moren het Christine Gjestvang. Moren var lensmannsdatter, og Henrik Kristian var yngst i søskenflokken på sju. Hele søskenflokken fikk gode utdannelser og hadde høyt respekterte jobber. Henrik Kristian tok artium ved Hamar skole i 1884, og deretter gjennomførte han Krigsskolens nedre avdeling og ble vernepliktig offiser og senere major. Det var likevel ikke en militær karriere Henrik Kristian skulle få, og kanskje lå bergverksdriften latent til hos den senere bergverksdirektøren. En av hans forfedre, Leonard Christian Borchgrevink (1698-1772) hadde i sin tid vært direktør ved Røros Kobberverk. Henrik Kristian tok Bergeksamen (Cand. Min.) i 1890, og arbeidet som bergingeniør ved Vigsnes verkKarmøy fra 1890-92. Vigsnes var et kobberverk, og kobberet i Frihetsstatuen i New York skal etter sigende komme herfra.   Les mer …

Faksimile frå Michael Østgaards minneskrift over faren Soland Jonsen. 1827.
Soland Jonsen Østgaard (fødd i Os i Østerdalen 8. februar 1748, død same stad 11. juli 1826) var gardbrukar og handverkar på Nirstu Østgarden i Dalsbygda i Os. Han var far til Michael Østgaard og farfar til Nikolai Ramm Østgaard. Soland Jonsen var etter si tid og sin stand ein opplyst mann. Sonen Michael omtalar faren nettopp som ein opplyst bonde. Han hadde stor leselyst, og åtte sjølv «adskillige gode Bøger, især af Holberg». Skrivemåten av namnet til Soland Jonsen følgjer her Michael Østgaard i den handskrivne Min Faders Minde frå 1827. I Bygdeboka for Os er skrivemåten lagt nærare det ein kan rekne med var den lokal uttalen i samtida, i moderne rettskriving: Solan Jonssen Østgarden, i daglegtale Solan Nirsen (dativ av bruksnamnet Nirstu.)   Les mer …

Jaren sanitetsforening på tur med menn, barn og hund i 1925. Eier: Randsfjordmuseet

Jaren Sanitetsforening, på Jaren i Gran kommune på Hadeland, ble stiftet 1. desember 1919 hos Aslaug Wist, som lokalforening av Norske kvinners sanitetsforening. Det var 10 kvinner om skrev seg inn som medlemmer på det første møtet i 1919, og flere kom med like etterpå. Det første styret bestod av formann Aslaug Wist, nestformann Ragna Horn, kasserer Sofie Thomsen, Betzy Lysen og Marie Myrvold. Det var spanskesyken som førte til at Jaren sanitetsforening ble stiftet. Mange hadde mistet noen av sine nærmeste, barneflokker var blitt uten mor eller far, og det var lite støtte fra det offentlige. Fru Aslaug Wist var den som først foreslo å etablere en sanitetsforening. Hun kjente til sanitetsforeningenes arbeid fra sitt hjemsted Sparbu. I nabokommunen hadde Fredrikke Marie Qvam vært med på å stifte Norske kvinners sanitetsforening.

Lagets første mål var å få en egen sykepleierske, for det var mangel på dette. De startet opp med en basar pinsen 1919, fortsatte å samle inn penger ved utlodning på møter, salg av merker og maiblomster. Fra 1. november 1921 kunne de ansette Søster Maren Espegren som sykepleier og barselpleierske. Foreningen kjøpte også inn sykemateriell, blant annet en sykekurv med kalesje som kostet 149,- kroner. Søster Maren jobbet for foreningen i fem år, og sluttet for å jobbe på sykehus. Da var det ansatt sykepleiersker i både Brandbu og Gran, og foreningen valgte da å ikke ansette en ny.   Les mer …

Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932.
Johanne Louise Norberg (født 26. januar 1867Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f. 1829). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid».   Les mer …

Utsyn over ein del av Skjåk hovudsokn. Grendene Skjåkstronda (med Skjåk kyrkje) og Bersustronda på hitsida (sørsida) av Ottaelva, Aura (tverrelv frå Aursjoen) og grendene Reppen og Ramstadstronda på andre sida.
Foto: Hans P. Hosar (2011)
Geografien og ressursgrunnlaget i Skjåk har gjort at næringslivet heilt opp mot våre dagar i all hovudsak har vore jord- og skogbruksbasert. Dei store utmarksområda og høgfjellsstrekningane innan kommunen har vore utnytta som ein integrert del av gardsdrifta, og i nyare tid også til reiseliv, ferie- og fritidssyslar. Vassdraga har frå 1920-åra av vore utnytta til kraftproduksjon, seinast med utbygging av Øvre Otta på 2000-talet. Næringslivet er i dag etter måten differensiert, med eit ikkje ubetydeleg innslag av industri i bygdesenteret Bismo.   Les mer …

Inntunet på Breili ca. 1900. Schultz bodde sannsynligvis i bygningen til høgre.
Foto: Jens Raabes bok En storbygd
Børge Johan Schultz (født 24. juli 1764 i Ringsaker, død på Breili i Østre Toten 18. august 1826) var jurist og embetsmann. Schultz var fra 1790 til 1796 inspektør for Nordgrønland, der han blant annet måtte håndtere gjenstridige engelske hvalfangere. Fra 1800 til 1825 var han fogd i Totens fogderi, med bolig og kontor på Breili. I februar 1813 ble fogden utsatt for det første store bondeopprøret i Norge i forbindelse med matmangelen dette året. Sjøl var Schultz kjent som storeter og gourmand, og ble av opprørerne kalt «det feede best». Børge Schultz var sønn av major Christopher Jørgen Schultz (1725–73) og Johanne Crantz Eeg (død 1824). Som mange andre embetsmannsbarn fikk han hjemmeundervisning og begynte deretter som kontorist for ulike embetsmenn. Schultz reiste så til København for å studere jus, og 30. juli 1788 tok han eksamen med karakteren «bekvem». To år seinere gifta han seg i Eidsvoll med Martinette Christine Schultz Eeg (1753-1836), datter av romsdalsfogden Jacob Andreas Eeg (ca. 1715–87) og Elisabeth f. Leganger (1720–79). At Schultz' mor var født Eeg, kan antyde at han var i slekt med kona.   Les mer …

Tore Ørjasæter som ung mann (1906)
Foto: Johan von der Fehr
Tore Ørjasæter (fødd i Skjåk 8. mars 1886, død på Lillehammer 29. februar 1968) var forfattar. Fyrst og fremst var han lyrikar og dramatikar, men han har også gjeve ut ein roman og to essayistiske reiseskildringar. Enda han levde størsteparten av livet sitt utanfor Skjåk, var han tett knytt til fødebygda. Heimegrenda Bråtå og oppveksten der har gjeve motiv og bilete til mykje av diktinga hans. Sentrale tema i dikt og drama er tilhøvet mellom vilje og lagnad, modernitet og tradisjon, det kreative menneskets fridom og rett til utfalding versus medmenneskeleg ansvar og nestekjærleik. Dessutan utspelar det seg ein kjønnskamp i fleire av hovudverka hans. Dei mest kjende og omtykte enkeltdikta frå Ørjasæters hand er venteleg «Malmfuru», «Elgen», og ikkje minst «Vestland, Vestland» - det siste tonesett av Sigurd Førsund og gjort til folkeeige gjennom Sissel Kyrkjebø si innspeling.   Les mer …

Kommunesenteret Bismo med elven Otta.
Foto: Morten Kielland
Skjåk er ei fjellbygd og kommune lengst vest i Ottadalen, ein sidedal av Gudbrandsdalen i Innlandet fylke (tidlegare Oppland). Kommunen vart skild ut frå Lom frå 1. januar 1866. Da hadde namnet skriftforma Skiaker. Ein person frå Skjåk blir kalla ein skjåkvær (utt. skjåkvér). Bismo er senteret i kommunen, på nordsida av dalen på grensa mellom dei to sokna Skjåk og Nordberg. Bygda ligg mellom fjellpartia med dei nyare namna Breheimen og Reinheimen, og heile 79% av kommunens areal fell inn under nasjonalparkane med desse namna.Den særs nedbørsfattige bygda er kjend for dei mange anlegga for kunstig vatning som har vore i bruk gjennom mange hundre år. Dette avspeglar seg i ordtaket «gjev Vårherre oss sol, ska' oss sjølve skaffe væte». Motivet i kommunevåpenet, akantusblomen, peikar mot treskurden og andre rike handverks- og folkekunsttradisjonar i bygda.   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Innlandet fylke
 
Andre artikler