Forside:Innlandet fylke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Akershus • Buskerud • Innlandet • Oslo • Telemark • Vestfold • Østfold
TIDLIGERE FYLKE: Hedmark • Oppland

Om Innlandet fylke
Innlandets fylkesvåpen.
Innlandet fylke ble oppretta 1. januar 2020, da Oppland og Hedmark fylker ble slått sammen. Hovedsetet for politisk og administrativ ledelse er på Hamar, mens enkelte fylkeskommunale funksjoner er lagt til Lillehammer. Fylket grenser i sør mot Akershus i øst mot Dalarnas län og Värmlands län i Sverige, i nord mot Trøndelag og Møre og Romsdal, og i vest mot Vestland fylke.

Området tilsvarer stort sett det tidligere Oplandenes amt, som eksisterte fra 1757 til 1781. Det er noe mindre enn det historiske landskapet Opplanda, som også inkluderte Raumafylke med Romerike. Navnet Opplanda ble vanskeligere å bruke etter at Kristians amt skifta navn til Oppland fylke, og Innlandet har gradvis blitt et vanligere navn på dette området. I 2016 ble det navnet på Innlandet politidistrikt, som skal dekke samme område, og i 2017 ble Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Lillehammer slått sammen til Høgskolen i Innlandet.

Den formelle beslutninga om å slå sammen Hedmark og Oppland skjedde i fylkestingene den 15. januar 2018. Dette ble senere bekrefta av Stortinget. Valg til felles fylkesting, med 57 representanter, gjennomføres under kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019.

På samme tid som Innlandet fylke ble oppretta, ble kommunene Lunner og Jevnaker overført fra Oppland til nye Viken fylke. Fra 2024 ligger de to kommunene i Akershus.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Hanna Castberg von der Lippe ca. 1920.
Foto: Ukjent/Digitalt museum
Hanna Castberg von der Lippe (fødd i Skien 31. august 1872, død i Oslo 26. juni 1926) var lærar, forfattar, journalist og samfunnsdebattant. Ho var særleg engasjert i nasjonale og sosialpolitiske spørsmål, ut frå ein politisk radikal og kvinnefrigjerande ståstad. Ho stod norskdomssaka og den frilynte ungdomsrørsla nær, og gjekk inn for den radikale linja i unionsspørsmålet i 1905. Ho tilhøyrde ein sterkt samfunnsengasjert familie, og hadde ein far og ein bror som båe var framståande politikarar på den radikale fløya i Venstre. Sjølv vart ho etterkvart sosialist. Sonen Just Lippe vart ein framgrunnsfigur i Norges Kommunistiske Parti.

Etter avlagt examen artium fekk ho fyrst eit vikariat som styrar av ein privat mellomskule i Elverum. Frå 1892 til 1894 var ho guvernante hjå sokneprest Erichsen i Trysil. Sven Moren fortel i sine memoarar kor sterkt inntrykk denne «emansiperte» unge kvinna gjorde på han og bygdefolket elles der. Ho var aktiv i ungdomslaget og danna songkor som ho sjølv dirigerte. Ho gjekk fremst i 17. maitoget, og heldt sjølv tale for dagen. Med reaksjonar som spente frå sjokk til beundring kunne folk fortelje at ho både drakk øl og røykte sigar i selskap med berre karar.

  Les mer …

Petter Lillebrænd.
Foto: Studentene fra 1915 (1942)
Petter Lillebrænd (født 16. august 1896 i Nord-Aurdal, død 3. januar 1987 i Gjøvik) var realfagslektor og yrkesskolerektor. Han jobbet ved Gjøvik høyere skole i 30 år (1922–1952), var rektor ved Gjøvik yrkesskole i tretten år (1952–1965) og representerte Venstre i Gjøvik bystyre i 33 år (1929–1959, 1964–1967) hvorav 19 år i formannskapet. Lillebrænd, som hadde befalskurs fra 1916, deltok i felttoget 1940 og ga seinere ut boka I krig langs Begna i 1949. Han skreiv også kapitlet «Skolen under okkupasjonens trykk 1940–1945» i skolens jubileumsbok Fra borgerskole til videregående skole. Her heter det at Lillebrænd selv ble fengslet like etter skolestart høsten 1942, og satt en måned.   Les mer …

Einar Skjæraasen
(1965)
Einar Skjæraasen (født 23. juli 1900 i Trysil, død 18. mars 1966 i Oslo) var hjemstavnsdikter fra Trysil. Med sine vare skildringer av livet, kjærligheten og naturen - mange av dem skrevet på Trysilmål - ble han en svært populær lyriker. Ikke minst oppnådde han, i likhet med sambygdingen Halldis Moren Vesaas, å nå inn i stuene og hjertene til mange nordmenn gjennom diktopplesninger på radio. Han var sønn av Martin Engebretsen Skjæraasen (f. 1872) og Ida Marie Engebretsdatter Østmo (f. 1875), og ble født som den første av åtte søsken på småbruket Mellom-Skjæråsen. Oldefaren Peder Jensen Nordli var husmann under Galåsen, og kjøpte i 1846 deler av Nymosetervollen, hvor bruket Skjæråsen ble rydda. Hans datter Marte Pedersdatter ble gift med Engebret Gjermundsen Nesbakken, og Mellom-Skjæråsen ble utskilt til dem i 1881. Bakgrunnen i husmanns- og småbrukerslekt er noe som går igjen i Einar Skjæraasens diktning.   Les mer …

Låven på Skredshol.
Foto: Mahlum (2007).
Skredshol er en storgard i Ringsaker i Ringsaker kommune. Garden ligger langt mot sør i bygda, på Ringsaker-delen av Nes-halvøya, ved den gamle bygdevegen mellom Ringsaker og Nes. Adressa er Stavsjøvegen 347. Skredshol omfattet i 1998 2026 dekar, hvorav 733 besto av dyrket mark og 940 dekar av produktiv skog. I likhet med Tjerne, som ligger like ved, var Skredshol adelig setegard i senmiddelalder og tidlig nytid, og havnet på 1600-tallet under Jens Bjelke. I 1720 ble garden solgt til sjøleie. Amtmann Peter Theodor Holst eide garden en periode fra 1903. Ifølge Oluf Rygh i Norske Gaardnavne het garden opprinnelig Skryðilshóll, av skryðill, som ser ut til å være et tilnavn på en høyde, og hóll («haug», som i Hol).Hovedbygningen på Skredshol er fra 1700-tallet, og er fredet.   Les mer …

Kristoffer Svartbækkens grav på Løten.
Foto: Jensens
(2007)

Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.

  Les mer …

Dette utsnittet fra kirkeboka fra Grue viser noe av katastrofens omfang: Her ser vi navnene på elleve av ofrene, som ble gravlagt 1. juni 1822.

Brannen i Grue kirke i Hedmark den 26. mai 1822 er den største brannkatastrofen i norsk historie. 113 til 117 mennesker mistet livet da det brøt ut brann under første pinsedags gudstjeneste. Kirken var helt full på første pinsedag, som var en varm forsommerdag. Sognepresten Iver Hesselberg var i gang med sin preken da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirke overtent.

Dørkonstruksjonen gjorde det vanskelig å evakuere kirken. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var i utgangspunktet et sterkt press mot dørene ettersom de slo innover. De som sto ut forsøkte å holde dem åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig.   Les mer …

Otto Kubberud (ukjent fotograf).

Otto Kubberud (født 11. september 1856 på Kubberud i Østre Toten, død 28. november 1940 i Østre Toten) var kopperslager, gardbruker og kjent produsent av hagesprøyter. Kubberud var også en sentral arbeiderdemokrat, blant annet som varamann til Stortinget 1916-21. Otto Kubberud var medstifter av Hoff Musikkforening, som han leda i mange år og var æresmedlem av. Kubberud komponerte atskillige marsjer og valser for janitsjarorkester.

Da han i 1936 fylte 80 år, skreiv Aftenposten at «Kubberud er en meget allsidig mann, som utelukkende ved selvstudium har drevet det langt på flere områder». Kubberud var sønn av Anders Olsen Sandbakken (1820-1905) og Marie Olsen f. Rognebyeie (1817-1894). Da sønnen Otto ble født, bodde de på husmannsplassen Kubberud under storgarden Rogneby (Rånåby), og herfra tok Otto navnet sitt. Etter få år flytta de til småbruket Sandbakken og ble sjøleiere. Bruket Sandbakken fødde på 1860-tallet en hest og tre kuer.   Les mer …

Ivar Sæter.
Foto: ukjent.
Ivar Sæter (født i Tolga 20. november 1864, død samme sted 3. juli 1945) var forfatter, lærer, bonde, politisk aktivist, pressemann og lokalhistoriker. Før og under andre verdenskrig ble han gjerne omtalt som «åndshøvding» og «dikterhøvding», mens Arvid G. Hansen i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund benevner ham som «skattet foredragsholder» og «litterat» innen den sosialistiske ungdomsbevegelsen rundt forrige århundreskifte. I ettertid er han kanskje mest kjent som nestleder i Bygdefolkets krisehjelp tidlig i 1930-åra og som markant NS-talsmann i Tolga 1940-1945. Ivar Sæter er blitt framholdt som en karakteristisk eksponent for bondefascismen i fjell- og dalbygdene i Norge.   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Innlandet fylke
 
Andre artikler