Forside:Innlandet fylke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Akershus • Buskerud • Innlandet • Oslo • Telemark • Vestfold • Østfold
TIDLIGERE FYLKE: Hedmark • Oppland

Om Innlandet fylke
Innlandets fylkesvåpen.
Innlandet fylke ble oppretta 1. januar 2020, da Oppland og Hedmark fylker ble slått sammen. Hovedsetet for politisk og administrativ ledelse er på Hamar, mens enkelte fylkeskommunale funksjoner er lagt til Lillehammer. Fylket grenser i sør mot Akershus i øst mot Dalarnas län og Värmlands län i Sverige, i nord mot Trøndelag og Møre og Romsdal, og i vest mot Vestland fylke.

Siden 1. juli 2025 har Innlandet også et offisielt sørsamisk navn, Sisdajve. Dette betyr «landet innafor».

Området tilsvarer stort sett det tidligere Oplandenes amt, som eksisterte fra 1757 til 1781. Det er noe mindre enn det historiske landskapet Opplanda, som også inkluderte Raumafylke med Romerike. Navnet Opplanda ble vanskeligere å bruke etter at Kristians amt skifta navn til Oppland fylke, og Innlandet har gradvis blitt et vanligere navn på dette området. I 2016 ble det navnet på Innlandet politidistrikt, som skal dekke samme område, og i 2017 ble Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Lillehammer slått sammen til Høgskolen i Innlandet.

Den formelle beslutninga om å slå sammen Hedmark og Oppland skjedde i fylkestingene den 15. januar 2018. Dette ble senere bekrefta av Stortinget. Valg til felles fylkesting, med 57 representanter, gjennomføres under kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019.

På samme tid som Innlandet fylke ble oppretta, ble kommunene Lunner og Jevnaker overført fra Oppland til nye Viken fylke. Fra 2024 ligger de to kommunene i Akershus.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Peder Fauchald

Peder Fauchald (født 21. september 1791 på garden FaukalToten, død 22. november 1856) var gardbruker og politiker. Pær Faukal, som han ble kalt på Toten, var Vestopplandas mest innflytelsesrike politiker i første halvdel av 1800-tallet og kjent som en av Stortingets mest liberale bønder. Han var stortingsrepresentant for Christians amt fra 1830 til 1851 og den første ordføreren i Østre Toten, fra 1837 til sin død i 1856.

Fauchald var en venn av Henrik Wergeland, Aasmund Olavsson Vinje, Ivar Aasen og Eilert Sundt, som alle besøkte han hjemme på garden Sokstad.   Les mer …

Niels Dyhren, malt av Matthias Stoltenberg

Niels Fredriksen Dyhren (født 16. februar 1778Toten, død 25. august 1866 samme sted) var gardbruker, korporal og eidsvollsmann. På Riksforsamlinga i 1814 representerte han Norske Jægerkorps. Dyhren var i 1833 varamann til Stortinget, og satt i åra 1838-39 som varaordfører i Østre Toten. Han vokste opp på garden Dyrin i Balke sokn, som sønn av Frederik Nielsen Dyhren. Eiendommen tilhørte sjiktet av større Toten-garder.

Niels Dyhren gifta seg med søskenbarnet Marthe Paulsdatter, på nabogarden Kirke-Balke, og de fikk fire barn.   Les mer …

På det som senere har blitt kalt Retterstedet ved Kambo i Moss kommune, endte Brede Nord sitt liv. Ranet han ble dømt for, skjedde like i nærheten.
Foto: Chris Nyborg (2008)
Brede Arnesen Nord (født i 1787 i Brandval, død 28. august 1817Kambo) var en høker og tidligere soldat som i 1815 ranet en postslede. Han ble to år senere henrettet for forbrytelsen. Brede Arnesen Nord ble født på husmannsplassen Pinn i Brandval som sønn av husmann Arne Nielsen Pind og Berthe Olsdatter Pind. Området ligger nå Kongsvinger kommune, men lå den gang i Grue prestegjeld.Plassen lå under gården Søndre Nord, hvilket er grunnen til at han kalte seg Nord.   Les mer …

Kirkestallene ved Ås kirke.
Ås kirkestall er Vestre Toten kommunes tusenårssted. Den ligger ved Ås kirkeBøverbru. Bygningen er fra 1849, og bygget etter vedtak i herredsstyret to år tidligere. I utgangspunktet var det tre kirkestaller. Den vestligste – kalt Einastallen fordi den særlig ble brukt av kirkefolk derfra – ble mindre brukt etter at Eina fikk egen kirke i 1890, og ble revet i 1910. Ut over 1900-tallet ble tilstanden til de øvrige kirkestallene så dårlig at Riksantikvaren i 1958 fant å kunne godta at den ene stallen ble revet mot at den andre ble satt i full stand. Etter dette har bevaringsarbeidet vært konsentrert om det som i utgangspunktet hadde vært den nordvestligste kirkestallen. Den bevarte stallbygningen ga opprinnelig plass til omkring 30 hester i fire rom. Den har vært gjennom en omfattende restaurering, og fremstår som en av landets best bevarte kirkestaller.   Les mer …

Rena med den nye kartongfabrikken ved Glomma.
(1916)
Rena Kartonfabrik A/S ble startet på Rena i 1913 som Rena Træsliperi.

Fabrikken var basert på tømmer fra østerdalsregionen. Det sto tunge lokale aktører bak etableringen. En pådriver var Tollef Kilde (1853-1947), og han fikk med seg en av den tidens mektigste næringslivsmenn og investorer, Elias C. Kiær (1863-1939), som ble den andre hovedeieren av fabrikken. Kilde var skogbruker, gårdbruker og politiker, og hadde i mange år vært pådriver for en rekke andre nærings- og kommunikasjonsfremmende tiltak i Østerdalen og Rena, herunder forslag om kanalisering av Glomma og jernbane til Trysil for å knyte regionen nærmere kysten og havnene. Utover på 1970-tallet gikk imidlertid bransjen igjennom større omstillinger og omstruktureringer og nedleggelser som følge av overproduksjon og dårligere markeder.

Dette skapte bekymring hos både lokale og sentrale myndigheter, da Rena Karton var regionens største arbeidsplass, sammen med Rena leir. Det ble utover på 1980- og 1990-årene satset offensivt med moderiseringer og produksjonsøkning, men prisene var ikke gode nok til å finansiere dette, og første konkurs kom i 1996.

Bedriften hadde på dette tidspunktet 170 ansatte, og lokale politiske kretser, særlig i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i et håp om å kunne redde de store investeringene. Åmot kommune, Rena Kartongarbeiderforening, Glommen Skogeierforening og andre ildsjeler lyktes med å etablere Driftsselskapet Rena Karton like etter påske samme år med ny aksjekapital på 100 millioner kroner. Bedriften gikk likevel endelig konkurs og ble lagt ned i 1998.   Les mer …

Grimsrudbygningen, et våningshus fra 1700-tallet, var den første bygningen museet kjøpte inn.
Foto: Commons-brukeren Jensens
(2007)

Domkirkeodden, tidligere Hedmarksmuseet, er et museum på DomkirkeoddenHamar. Det består av Storhamarlåven med Bispegården og utstillingslokale, domkirkeruinene med vernebygg, folkemuseet og en urtehage. Det er en del av Anno museum.Tanken om et distriktsmuseum for Opplanda oppstod mot slutten av 1800-tallet, samtidig som man etablerte de første friluftsmuseene. Anders Sandvig, Maihaugens «far», var i kontakt med gruppen som ivret for et slikt museum. Konservatoren ved Eidsvollsbygningen, Albert Lange kom med det første konkrete forslaget, og fikk med seg blant annet pastor Reinert Svendsen som var en kjent lokalhistoriker.

Oplandenes Folkemuseum ble grunnlagt i 1906, og i 1908 åpnet utstillingen med to antikvariske bygninger. Den ble flyttet til Domkirkeodden 19121914, etter at odden hadde blitt kjøpt opp av Oddekomitéen. Opprinnelig dekket museets ansvarsområde store deler av Hedmark og Oppland, men da Glomdalsmuseet og Mjøssamlingene hadde blitt etablert ble Folkemuseets ansvarsområde begrenset til Hamar og Hedmarksbygdene.   Les mer …

Utsyn over Lesjaskog frå Mølmshaugen til Nørdre Høe 2004.

Tragedien på Lesjaskog seinhaustes 1957 er ei hending som gjorde eit djupt inntrykk på mange menneske. Dei to små barna til Sigrunn (1930-2010) og Syver Mølmshaug (1927-2010), Berit (akkurat fylt 5 år) og Hans Petter (knapt 3 år) forsvann frå heimgarden og vart ikkje attfunne før etter to veker.

Ungane gjekk frå Mølmshaugen i to-tida om ettermiddagen 22. november for å sjå til faren. Syver og ein arbeidskamerat dreiv med skogsarbeid om lag 400 meter frå garden, på sørsida av Rauma og til venstre over Haugabrua, som ikkje hadde rekkverk og som ungane måtte krysse. Det var ein ettermiddag med snø i lufta, og det blir som kjent tidleg mørkt på denne årstida.   Les mer …

Pål Kluften
Foto: Ukjent.
Pål Kluften (fødd i Nord-Fron 16. november 1888, død i Ringebu 30. april 1942) var typograf, spelemann, folkemusikk- og folkeminnesamlar, diktar, journalist og arbeidarpolitikar. Han kombinerte sine sosialistiske haldningar med norskdomsstrev, og var blant dei framståande kulturpersonlegdomane som gjorde sitt for å legitimere målsaka i arbeidarrørsla. Hans verksemd var med på å fremje den massive overgangen til nynorsk i Gudbrandsdalen i slutten av 1930-åra.   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Innlandet fylke
 
Andre artikler