Litauen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Litauen er en av de baltiske republikkene, og grenser til Latvia, Hviterussland, Polen og den russiske enklaven Kaliningrad. Landet ble uavhengig fra Sovjetunionen i 1991, og medlem av NATO og EU i 2004. Det var en del innvandring, spesielt av jøder, fra Litauen rundt 1900, og i senere år har EØS-avtalen medført en merkbar arbeidsinnvandring fra landet.

Historie

Litauen oppsto som storhertugdømme på 1200-tallet, og på 1300-tallet var landet for stormakt å regne.I 1386 gikk landet inn i en personalunion med Polen. Litauen var et av de siste europeiske landene som ble kristna, noe som skjedde da unionen ble oppretta. Polen ble gradvis toneangivende i unionen, og Litauen ble mer og mer til en polsk provins. I 1567 gikk ble unionen en realunion. Den litauiske adelen begynte å bruke polsk som førstespråk, mens allmuen holdt seg til litauisk.

Da Polen ble delt på slutten av 1700-tallet kom det aller meste av Litauen under russisk herredømme. En mindre del ved kysten kom under prøyssisk styre, og ble kalt Lille-Litauen. På 1800-tallet var det to opprør mot tsar-veldet, der Litauen var et av kjerneområdene. De fant sted i 1831 og 1863. Det litauiske språket overlevde, og i 1880-året ble det et samlingspunkt for en nasjonal bevegelse. Da livegenskapet ble oppheva i Russland i 1860-åra ble mange litauiske bønder selveiere, og det vokste da fram en intelligentsia som ble ledende i den nasjonale bevegelsen.

Etter første verdenskrig, da Europakartet ble tegna på nytt, ble Litauen en selvstendig republikk. Territoriet var da betydelig mindre enn det historiske Litauen. Det var strid særlig om Memel (nå Klaipėda) og Wilno (nå Vilnius). Førstnevnte hadde hovedsakelig tysk befolkning, mens Vilnius hadde polsk og jødisk flertall. I 1920 ble Vilnius lagt til Polen, mens Klaipėda ble lagt til Litauen i 1923. Et demokratisk styresett ble innført, men dette falt i et fascistinspirert kupp i 1926. Dette regimet, kombinert med anti-sovjetiske holdninger og betydelig antisemittisme, førte til at Nazi-Tyskland kunne rekruttere et betydelig antall frivillige til SS under andre verdenskrig.

I 1940 ble Litauen en sovjetrepublikk. Vilnius ble da overført fra Polen til Litauen. Området skilte seg ut ved å være den eneste av sovjetrepublikkene som hadde et romersk-katolsk flertall i befolkninga. Dette var et resultat av unionen med Polen; litauerne hadde vært orientert mot vest, mens de andre baltiske landene hadde et sterkere innslag av ortodoks kristendom. Mens Latvia og Estland opplevde betydelig tilflytting fra andre sovjetrepublikker, var det mindre av dette i Litauen. «Russifiseringa» av landet var dermed ikke like sterk. Men som i andre sovjetrepublikker var det betydelige tiltak for å undertrykke enhver opposisjon. Omkring 400 000 mennesker ble deportert til det indre av Sovjetunionen. En anti-sovjetisk partisangruppe var aktiv helt til 1953. Også i det litauiske kommunistpartiet var det en viss opposisjon mot Russland. Antanas Sniečkus, som leda partiet fra 1940 til 1974, forsvarte det litauiske språket. Det var også betydelige protester mot religionspolitikken, som i 1979 da hele 149 000 innbyggere skrev under et opprop om tilbakeføring av ei kirke til menigheten.

Mot slutten av 1980-åra sto kravet om løsrivelse fra Sovjetunionen svært sterkt i Litauen. Bevegelsen Sąjūdis organiserte uavhengighetskampen. I 1989 brøt det litauiske kommunistpartiet med moderpartiet, og året etter fikk de et sosialdemokratisk program. I september 1991 anerkjente Sovjetunionen løsrivelsen, og i 1992 ble det tidligere kommunistpartiet det første eks-kommunistiske partiet i Øst-Europa som vant et valg.

Litauen og Norge

I 2016 oppholder mer enn 30 000 litauere seg i Norge. En del er her på kortvarige arbeidsoppdrag, men stadig flere har slått seg ned på mer langvarig eller permanent basis. Arbeidsinnvandringa som skjøt fart etter at Litauen ble med i Schengensamarbeidet i 2007, og som vokste kraftig etter finanskrisa i 2008, er den andre større bølgen av innvandring fra Litauen til Norge.

Den første bølgen begynte på slutten av 1800-tallet. Den var av mindre omfatning tallmessig sett, men satte dype spor. De aller fleste som kom hit var jøder, som flykta fra antisemittismen i tsarens Russland. De fleste bosatte seg i Christiania og Trondheim. Selv om det ikke var veldig mange, økte størrelsen på det jødiske samfunnet i Norge betydelig som følge av denne innvandringa. Tilsvarende førte utvandringa av jøder fra Litauen, til Norge og andre land, til at den jødiske befolkninga der ble betydelig mindre. De som ble igjen ble svært hardt ramma under holocaust. En betydelig andel av de litauiske jødene i første, andre og tredje generasjon i Norge ble også drept i de tyske konsentrasjonsleirene.

Norge oppretta diplomatiske forbindelse med Litauen umiddelbart etter at landet ble uavhengig i 1992 i form av en norsk ambassade i Vilnius. Det ble oppretta en litauisk ambassade i Oslo høsten 1994.

Språk

Litauisk regnes som det levende språket som har endra seg minst fra proto-indoeuropeisk, som er felles opphav for svært mange europeiske språk. Det er ett av tre baltiske språk; de andre er nasjonalspråket latvisk og regionalspråket latgalisk. Selv om Estland er ett av de baltiske landene, er språket estisk ikke et baltisk språk, men et finsk-ugrisk.

Litauisk og russisk er fellesspråk for de aller fleste. Omkring 82 prosent regner litauisk som sitt morsmål, 8 prosent russisk og noe under 6 prosent polsk; resten av befolkninga fordeler seg på forskjellige språk.

Det eneste offisielle språket er litauisk. Landet har ikke undertegna Den europeiske pakt for regionale språk eller minoritetsspråk. En konsekvens av det er at det i områder med polsk flertall ikke er tillatt med polske veiskilt.

Befolkning

Etniske litauere utgjør omkring 84 prosent av befolkninga. De viktigste andre gruppene er polakker (6,6 prosent), russere (5,8 prosent) og hviterussere (1,8 prosent). Blant større minoriteter finner vi tatarer og karaitter.

Omkring 77 prosent av befolkninga tilhører Den romersk-katolske kirke. Fire prosent er russisk-ortodokse, mens rundt èn prosent definerer seg som gammel-troende og èn prosent tilhører ulike protestantiske samfunn. Muslimer, jøder og karaitter utgjør til sammen knapt èn prosent. Rundt 16 prosent har ikke spesifisert religiøs tilhørighet.

Kultur

Vilnius er en gammel kulturby, der litauere, polakker, jøder, hviterussere, tatarer og karaitter har gjort seg gjeldende. Byen har en rekke praktbygg, og er spesielt kjent for Vilnius-barokken med blant annet Kasimirkirken fra 1604. Da Kaunas var hovedstad i mellomkrigstida ble det oppført en rekke bygninger i nyere stilarter. I senere år har trebygg blitt vanligere igjen, da dette sees som et uttrykk for den tradisjonelle litauiske byggekunsten.

Den første boka på litauisk ble utgitt i 1542. Det var en katekisme skrevet av en protestantisk prest. Som skriftspråk sto litauisk svakt helt fram til slutten av 1800-tallet. Etter et opprør i 1864 ble det forbudt å skrive litauisk med latinsk alfabet, kun det kyrilliske var tillatt. Flere framtredende litauiske forfattere var polsktalende, blant annet Polens nasjonalskald Adam Mickiewicz og Nobelprisvinneren Czesław Miłosz.

På slutten av 1800-tallet ble Litauen også et sentrum for publisering på jiddisch. Dette holdt seg fram til første verdenskrig.

I mellomkrigstida ble det skrevet betydelig mer på litauisk, og mye av litteraturen hadde en nasjonal vinkling. I etterkrigstida fikk man så en deling mellom den offisielle litauiskspråklige litteraturen og eksillitteraturen.

Geografi

Ifølge Institut Géographique National ligger Europas geografiske midtpunkt i landsbyen Purnuškės, litt nord for hovedstaden Vilnius.

Litauen ligger på den østeuropeiske sletta, som strekker seg til Uralfjellene. Høyeste punkt er to høydedrag i sørøst, begge på 294 meter over havet. Langs kysten finner man den baltiske landryggen, ei bred rekke av moreneåser. Nesten hele Litauen er moreneland. Kystlinja består av sammenhengende sandstrand. Havnebyen Klaipėda ved Østersjøen er isfri. Viktigste elv er Nemunas, som renner fra Hviterussland, og som er grenseelv mellom Litauen og Russland.

Styre og politikk

Litauen er en semi-presidentiell republikk. Presidenten velges direkte for fem år, men kan ikke fritt utnevne sin egen regjering som må ha støtte i nasjonalforsamlinga. Forsamlinga heter Seimar, og har 141 representanter som sitter i fireårsperioder. 71 av dem velges direkte i valgkretser, mens 70 velges på nasjonale lister. Presidenten har vetorett ved lovendringer.

I 1991 ble Litauen medlem av FN, og det er også medlem av særorganisasjoner som Verdensbanken. Landet er også medlem av OSSE, Europarådet og Baltisk råd. I 2004 ble landet som nevnt medlem av NATO og EU, og det ble med i Schengensamarbeidet i 2007.

Økonomi

I 1940 var det svært lite industri i Litauen. Landbruket var sterkt utbygd, og hadde eksportkapasitet. I tråd med sovjetisk politikk ble industrien raskt utbygd etter krigen, men det sovjetiske styresettet førte til at det var liten økonomisk vekst.

I 2000-åra vokste den litauiske økonomien kraftig, med en økning i BNP på hele 77 prosent fra 2000 til 2008. I 2008 kom finanskrisa, som ga et fall på nesten 15 prosent i BNP. Dette førte til betydelig arbeidsutvandring, noe som hadde blitt lettere etter at landet i 2007 ble med i Schengensamarbeidet. Mye av utvandringa er av midlertidig art, men i og med at landet mista svært mange fagarbeidere har det vært vanskelig å bygge opp økonomien igjen, og midlertidigheten glir i mange tilfeller over i mer permanent utvandring.

Landet innførte i 2015 fellesvalutaen euro, som erstatta litas.

Litteratur

  • Litauen i Store norske leksikon.
  • Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, b. 1. Oslo (Universitetsforlaget), 1969..