Forside:Buskerud fylke

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Forside:Buskerud)
Hopp til: navigasjon, søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Eiker • Hallingdal • Numedal • Ringerike
Hurum • Røyken • Lier • Drammen • Hole • Ringerike • Nedre Eiker • Øvre Eiker • Modum • Sigdal • Krødsherad • Hol • Ål • Hemsedal • Gol • Nes • Flå • Nore og Uvdal • Rollag • Flesberg • Kongsberg

Om Buskerud fylke
06 Buskerud vapen.png
Oversiktskart over kommuner i Buskerud fylke
Buskerud er et fylkeØstlandet. Det grenser mot Akershus, Oslo, Oppland, Sogn og Fjordane, Hordaland, Telemark og Vestfold. Administrasjonssenteret er Drammen.

Fylket ble opprettet i 1919 da Buskeruds amt ble omdefinert. Navnet kommer fra den gården i Modum hvor kongens fogder hadde tilhold og som i sin tid hadde gitt navn til amtet. Gården er omtalt allerede på 1300-tallet og tilhørte intil reformasjonen biskopen i Hammer biskopdømme og het da Biskupsruð (Biskopsrud).   Les mer ...

 
Smakebitar fra artiklar
Mortenssaga i 1927.
Foto: Petter Kristiansen/Eiker Arkiv
Mølledrift hadde gode betingelser i Eikerbygdenes til dels bratte åser og mange bekker. Faktisk var Eiker et av landets første distrikter med en stor grad av utnyttelse av vannressursene, og møller var det aller første de ble benyttet til. Gårdene lå nær bekkene, og det gjorde det enkelt å regulere vassdragene.
Allerede for 5-600 år siden oppdaget gårdbrukerne denne muligheten, og forsto å gjøre nytte av den. Det var så mange kverner eller møllebruk at man også kunne dekke behov utenfor Eiker, og det var kort avstand til det voksende bysamfunnet ved Bragernes. Begrepene mølle og kvern dekket samme innretning, men hadde noe ulik teknikk. Kvern som ble drevet med vannkraft ble tatt i bruk allerede på 1200-tallet, og vannkrafta ble enten fanget opp av et vasshjul (mølle), eller kvernkall (kvern). Kvernkallen ble mest benyttet på vanlige gårdskverner, mens større bygdekverner brukte vasshjulet. Det var viktig arbeid å male korn, og prosessen tok lang tid.   Les mer …

Hovedøya sett fra Sjømannsskolen. Leiren lå på gressletta midt på bildet, rett bak Revierhavnens Baatforening
Foto: Stig Rune Pedersen

Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største interneringsleiren for kvinner som ble mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen av Norge.

Leiren ble opprettet på Hovedøya i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater 1. oktober 1945 og lagt ned i april 1946. Rundt halvparten av de internerte oppga Oslo som sin hjemadresse. De øvrige var enten tilreisende eller blitt overført fra andre, lokale leire etterhvert som de ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov.   Les mer …

Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen.
Foto: Chris Nyborg (2013)
Margaretakirken var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken.   Les mer …

Haglebustøtta er reist i området der trefningen sto. Navnene på sju falne Milorg-jegere er skrevet inn på minnesmerket.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket
(1964)
Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og tyske politisoldater av tysk og norsk herkomst. Trefningen fant sted ved Haglebuvatna i Eggedal. Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. Selv om Haglebuslaget i seg selv bare var en lokal trefning, mener man at den fikk en viktig konsekvens senere. Mens mange frykta at kampene kunne føre til en hardere innsats mot Milorg, ble trefningen i stedet et nederlag for nordmennene som var i tysk tjeneste. I krigens siste fase kan dette ha bidratt til at frontkjemperne i svært liten grad motsatte seg kapitulasjonen, og at man dermed unngikk at den tyske overgivelsen ble fulgt av kamper mellom Milorg og frontkjempere.   Les mer …

J. L. Qvisling (ukjent fotograf)

Jon Laurits Qvisling (fødd 16. september 1844 i Fyresdal, død same stad 5. februar 1930) var prest og forfattar. Han var den eldste av ti sysken derav ni vaks opp. Foreldra, Gro og Lars Abraham Qvisling, kjøpte garden Lunden i Hegglandsgrend i 1844.

Jon Laurits budde på Lunden til han reiste som ung til Skien for å gå på Skiens lærde Skole. Her tok han eksamen artium i 1862 med karakteren prae ceteris. I 1869 tok han teologisk embetseksamen, men var lærar i Drammen og Grimstad til han blei tilsett som sokneprest i Fyresdal i 1879. Her virka han til 1893.

Under opphaldet i Fyresdal gifta han seg med den omtrent seksten år yngre Anna Karoline Bang (1860-1941) i Grimstad i 1886. Ho var dotter av skipsreiar Jørgen Bang og Antonette Dorothea Huseland. Dei hadde fire born saman: Vidkun, Jørgen, Esther og Arne. På Digitalt museum, Norsk folkemuseum, Fyresdal, er der ein album med ei lang rekke bilete frå livet i prestegarden og frå Lunden teke av Jon Laurits Q. sjølv meiner ein.   Les mer …

Peter Vogelius Deinboll med ordensteiknet for St. Olav.
Peter Vogelius Deinboll (fødd 8. januar 1783 i København, død 13. mai 1874 i Vestre Aker, nåverande Oslo kommune) var teolog, skulemann, folkeopplysningsmann og politikar. Deinboll var initiativtakar til den fyrste lærarutdanninga i Nord-Noreg og ein av hovudmennene bak skulelova av 1827. Han har også etterlate seg verdfulle botaniske og zoologiske samlingar. Gjennom sitt lange, aktive yrkesliv gjorde Deinboll seg sterkt gjeldande ved si prestegjerning, ved si undervisnings- og opplysningsverksemd og ved anna samfunnsgagnleg innsats i svært mange lokalsamfunn over store delar av landet, så vel som politisk på riksplanet. Han verka over lengre tidsrom i bygder og byar i Buskerud, Vestfold, Oslo/Akershus, Finnmark, Troms, Hedmark og Møre og Romsdal. Peter V. Deinboll er eit framståande døme på danskar som valde å halde fram med sine yrkeskarrierer og yte sin samfunnsinnsats i Noreg etter statskløyvinga i 1814.   Les mer …

Forsvarsanlegg i forbindelse med 1905 (Foto:Fra Eiker Arkiv)
Drammenslinjen 1905 - forsvarsverkene i Drammensområdet. Det norske ønske om en løsning av den såkalte konsulatsaken var i realiteten et ønske om å få føre en egen utenrikspolitikk. Vår unionspartner Sverige satte seg stadig imot dette ønsket og truet med krig i 1895. Før spørsmålet igjen skulle bli fremmet, var det derfor nødvendig å styrke vårt nasjonale forsvar. Og det ble gjort ved innkjøp av panserskip, moderne artilleri, infanterivåpen og anlegg av fort og batterier klare for mottak av skyts. Det avtvinger den største respekt den innsats som her ble ydet av et folk som den gang talte 2,3 millioner innbyggere. Innseilingen til Oslo og Drammen var på denne tid effektivt sperret av Oscarsborg i Oslofjorden og Svelvik befestninger i Drammensfjorden. Oscarsborg og dens plass i historien er vel kjent, og i denne sammenheng ble Drammen Forsvarsforening stiftet i 1889 med det formål å sikre oppseilingen til Drammen ved å befeste Svelvikstrømmen. Dette initiativ resulterte i anlegg av et batteri bestående av 3stk 15cm Krupp kanoner på Ryggen og et større kontrollerbart minefelt i Strømmen. For å hindre en fiende i å krysse Drammenselven fra områdene Skoger/Konnerud, ble et omfattende artilleri- og infanteriforsvar forberedt på elvens nordside.   Les mer …

Mannskapsbilde, klikk for liste over navn
Foto: Ukjent (1912)
Embretsfos Fabrikker startet sin tilværelse ved Drammenselvas største vannfall (på omtrent 15 meter) på Åmot i Modum under navnet Embretsfos Træsliberi. Initiativet ble tatt i 1872 da den østre delen av Embretsfossen ble kjøpt av Johan Rikard Lied med tanke på å anlegge et tresliperi. Lied fikk med seg forretningsmenn fra Kristiania og selskapet Embretsfos Træsliberi ble konstituert 23. august 1872. Den første fabrikken produserte papirmasse. Senere skiftet bedriften både navn og eiere og startet også produksjon av cellulose og papir. Hovedproduktet til fabrikken ved nedleggelsen i 1971 var avispapir.   Les mer …
 
Sjå óg
 
Eksterne ressursar
Forside:Buskerud fylke/Eksterne ressursar
 
Kategoriar for Buskerud fylke
 
Andre artiklar