Forside:Ringerike

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Innlandet • Oslo • Vestfold og Telemark • Viken
TIDLIGERE FYLKE: Akershus • Buskerud • Østfold
DISTRIKT: Eiker • Hallingdal • Numedal • Ringerike
KOMMUNE: Jevnaker • Hole • Ringerike

Om Ringerike
Ringerike er et gammelt navn på området ved Tyrifjorden, lavlandet langs Randselva, Begna og Sokna og skogtraktene omkring disse. Dagens Ringerike kommune har navn etter området, men dekker et noe mindre areal. Hole kommune ligger også i det historiske landskapet, og Jevnaker kommune strekker seg noe inn i det. Den eldste navneformen er Hringariki, sammensatt av hringr og rik, «ring» og «rike» eller «landskap»

Ringerike ble tidlig befolka på grunn av den fruktbare jorda. Allerede for omkring 8000 år siden var det fangstplasser ved Viul, og de første faste bosetningene antas å være fra omkring 3000–2000 f.Kr. ved Røyse og Stavhella. I jernalderen har det vært en økning i befolkning og antall bosetninger, og Ringerike ble etterhvert et småkongedømme. To av kongene fra vikingtida er særlig kjent: Halvdan Svarte og Sigurd Syr ble begge fedre til rikskonger. Trygve Olavsson og Harald Grenske var ifølge en kilde også småkonger på Ringerike, men knyttes normalt til andre områder. Mytene forteller om en annen konge, Ring, som skal ha gitt navn til området, men han har høyst sannsynlig aldri eksistert i virkeligheten. Også ringerikingen Fridtjof Frøkne er nok bare mytisk.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Kart over banen
Foto: Openstreetmap

Sperillbanen var en sidebane til Randsfjordbanen, og ble administrert og driftet av denne, senere NSB Drammen distrikt. Den var 24 km lang, og gikk fra Hen stasjon ved Hen på Randsfjordbanen til Sperillen stasjonFinsand ved Sperillen, rundt tre kilometer nord for utløpet.

Banen ble bygget som nødsarbeid i årene fra 1922 til 1926, og ble åpnet for person- og godstrafikk 2. august 1926. Banen gikk igjennom Ådal, men ble ikke forlenget opp til Valdres slik opprinnelig tenkt.   Les mer …

Otto Harald Coucheron.
Foto: Studenterne fra 1883 (1908)
Otto Harald Coucheron (født 25. november 1865 i Tromsø, død 23. mars 1948 i Aker) var adjunkt, lærerskolerektor, idrettsleder, kirkeverge og samfunnsstøtte, hovedsakelig i Hønefoss og Holmestrand. Han var sønn av skoledirektør Peter Jacob Barthold Coucheron (1828–) og dennes første kone Nina Falsen (1843–1868). Slekta kom til Norge med Willem Coucheron (1625–1689) i 1657. Otto Coucheron vokste opp i Bergen hvor han gikk Holcks forberedelsesskole fra 1872 og Bergens katedralskole fra 1874. Fra 1876 til eksamen artium i 1883 gikk han på Kristiania katedralskole. Etter ex.phil. i 1884 tok han videre cand.theol.-graden på universitetet i 1888, praktisk-teologisk seminar i 1889 og den Gymnastiske centralskole i 1890. Til tross for embetseksamen fikk Coucheron tittelen adjunkt, og da først i 1902.   Les mer …

Frederik Wilhelm Stabell. Detalj fra Jacob Munchs kroningsmaleri fra 1818.
Frederik Wilhelm Bruenech Stabell (født 25. mai 1763, død 2. juni 1836) var offiser og Eidsvollsmann.

Han ble født i Hole, og var sønn av holzførster Lars Bastian Stabell og Lucie Marie Bruenech.

F. W. Stabell giftet seg i 1792 med Helene Voigt (1772-1850), datter av regimentfeltskjær Johan Nicolai Voigt og Anna Dorthea Kobick (Købik).

I 1777 ble han overjeger i Søndenfjeldske gevorbne infanteriregiment. Han var så elev ved den matematiske skolen i Christiania fra 1780 til 1783, og fikk der medalje for «Dyd og Flittighed».

Etter å ha tatt avskjed fra krigstjenesten meldte han seg etter kort tid igjen til tjeneste som underoffiser ved Slesvigske infanteriregiment. I 1785 ble han overført til Holstenske jegerkorps, og året etter ble han fenrik ved Kongsvingerske lette infanterikompani. I 1788 ble kompaniet tatt opp i Det norske jegerkorps. Etter felttoget samme år ble han premierløytnant. Den 17. januar 1792 giftet han seg med Helene Voigt.

  Les mer …

På dette bildet fra bispemøtet i Kristiania høsten 1877 sitter biskop Jørgen Moe foran helt til høyre.
Foto: Ludwik Szacinski (1877)/Oslo Museum.

Jørgen Moe (født 22. april 1813 på Øvre Mo i Hole i Buskerud, død 27. mars 1882) var biskop, forfatter og folkeminnesamler, blant annet kjent for samarbeidet med Peter Christen Asbjørnsen. Jørgen Moe var sønn av gårdbruker og stortingsmann Engebret Olsen Moe (1780–1849) og Marthe Jørgensdatter Moe (1786–1846). Han ble gift i 1854 med Johanne Fredrikke Sophie Sørenssen (1833-1913). Jørgen Moe var far til blant andre folkeminneprofessoren Moltke Moe (1859–1913) og juristen og ingeniøren Ole Falk Moe (1861-1913).Jørgen Moe ble kjent med Peter Christen Asbjørnsen (1812-85) på slutten av 1820-tallet. De begynte å samarbeide om eventyrinnsamling i 1837, og foretok en rekke innsamlingsreiser i Norge. De utga, som Asbjørnsen og Moe, heftevis ut norske folkeeventyr fra og med desember 1841, senere samlet og utgitt som bøker. Tobindsverket Norske Folkeeventyr, samlede og fortalte af P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe ble utgitt i 1851. Siste felles samling fra Asbjørnsen og Moe kom ut i 1871.

Til forskjell fra folkeeventyrene har Jørgen Moes pionerarbeid med å samle og studere norske folkeviser vært lite kjent. I 2019 gav Ørnulf Hodne ut boka Jørgen Moe og folkevisene.   Les mer …

Hønefoss stasjon fra 1868. Det kom en ny stasjonsbygning da Bergensbanen åpnet i 1909. Bygningen revet i 1987.
(1900)

Randsfjordbanen ble anlagt som jernbane fra Drammen via Hokksund, Vikersund, Tyristrand, Hønefoss, Hen, Eggemoen i Buskerud til Randsfjord stasjon i sørvestenden av Randsfjorden ved Jevnaker i Oppland, med sidespor fra Hokksund til Kongsberg. Hovedlinjen ble åpnet 1868, sidesporet 1871. Banen var opprinnelig smalsporet (1067 mm), og den ble utvidet til normalspor i 1909.

Over Drammen er det forbindelse til Oslo med Drammenbanen og Vestfoldbanen. Over Hokksund er det forbindelse med Sørlandsbanen i retning Kongsberg, Kristiansand og Stavanger. I Vikersund greiner den nedlagte Krøderbanen av, mens på Hønefoss greiner Roa-Hønefossbanen av mot nordøst og Bergensbanen mot nordvest. Ved Hen stasjon greinet sidebanen Sperillbanen av mot Finsand ved Sperillen i årene 1926 til 1957.   Les mer …

«Bergenske Kongeveg» i Hole i Buskerud følger den 15 km lange gamle kongeveien fra Sundvollen i Hole opp Krokkleiva og over Krokskogen til Jonsrud i Lommedalen. I 1791 besluttet Peder Anker at det skulle bygges vei fra Øvre Jonsrud i Lommedalen til Sundvollen i Hole. Veien ble bygget for å frakte trekull og skogsvirke til Bærums Verk, og var fra 1826 til ca. 1860 hovedveien mellom Christiania og Bergen. Der den går i rette linjer, ble den bygget etter det franske prinsipp, det vil si at den stort sett følger terrenget, her og der bygget opp med fyllinger og tørrmurer. Over Krokskogen følger Pilegrimsleden og den Bergenske Kongevegen stort sett den samme traseen. Underveis har 23 informasjonstavler blitt satt opp, som knytter området rundt ruten til kullkjøring, skogsdrift, seterliv og andre verdenskrig da mannskaper fra Milorg holdt til her fra sent på sommeren 1944 frem til frigjøringen 8. mai 1945. Denne veien har sine røtter i middelalderen. Det er kjent at Magnus Lagabøte reiste fra Oslo til Ringerike gjennom «Kroka skog» i 1276, noe som angir at det allerede da var en tjodveg eller allfarvei gjennom skogen selv om vi i 2009 ikke vet akkurat hvilken rute denne fulgte. Krokskogen ble fredet allerede i 1957, mens hele veien er tatt med i «Vegvalg - nasjonale verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner», Statens vegvesens verneplan.   Les mer …
 


 
Eksterne ressurser
Forside:Ringerike/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Ringerike
 
Andre artikler