Bergenske Kongeveg (Hole og Bærum)
Bergenske Kongeveg er en løype som i anledning Kulturminneåret 2009 har blitt satt sammen i kommunene Hole og Bærum. Den følger i det store og hele det veiløpet som i Hole kommune har fått navnet Kongeveien over Krokskogen, mens den i Bærum heter Gamleveien.
«Bergenske Kongeveg» i Hole og Bærum følger den 15 km lange gamle kongeveien fra Sundvollen i Hole opp Krokkleiva og over Krokskogen til Jonsrud i Lommedalen. I 1791 besluttet Peder Anker at det skulle bygges vei fra Øvre Jonsrud i Lommedalen til Sundvollen i Hole. Veien ble bygget for å frakte trekull og skogsvirke til Bærums Verk, og var fra 1826 til ca. 1860 hovedveien mellom Christiania og Bergen. Der den går i rette linjer, ble den bygget etter det franske prinsipp, bakke opp og bakke ned, her og der bygget opp med fyllinger og tørrmurer. Over Krokskogen følger Pilegrimsleden og den Bergenske Kongevegen stort sett den samme traseen. Underveis har 23 informasjonstavler blitt satt opp, som knytter området rundt ruten til kullkjøring, skogsdrift, seterliv og andre verdenskrig da mannskaper fra Milorg holdt til her fra sent på sommeren 1944 frem til frigjøringen 8. mai 1945.
Denne veien har sine røtter i middelalderen. Det er kjent at Magnus Lagabøte reiste fra Oslo til Ringerike gjennom «Kroka skog» i 1276, noe som angir at det allerede da var en tjodveg eller allfarvei gjennom skogen selv om vi i 2009 ikke vet akkurat hvilken rute denne fulgte. Krokskogen ble fredet allerede i 1957, mens hele veien er tatt med i «Vegvalg - nasjonale verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner», Statens vegvesens verneplan.
Stoppesteder underveis
Krokkleiva
Krokkleiva er en bratt kleiv i den gamle Ringeriksveien over Krokskogen mellom Jonsrud i Lommedalen i Bærum og Sundvollen ved Tyrifjorden i Hole. Navnet kommer fra Kroksundet mellom Steinsfjorden og selve Tyrifjorden. Tømmer fra hogst i skogen ble også fraktet ned kleiva til Sundvollen for fløtning, og veien ble også benyttet til og fra setring.
Krokkleiva går gjennom et trangt, bratt skar opp fra Sundvollen til utfartsstedet Kleivstua (392 moh.), nær Kongens utsikt. Fra toppen praktfullt rundskue over Ringerike og Hole.
Kleiva har en stigning på 278 meter og er 1,5 km lang, noe som gjør at stigningen er på mellom 1 : 3 og 1 : 4. Strekningen er i dag fredet. Midt i kleiva ligger «Vanninga», en bekk som går åpent, og som aldri er tørr og aldri fryser. Her ble det laget i stand som drikkeplass for både mennesker og dyr. Opp kleiva gikk det fra 1948 en stolheis og fra 1958 en tønneheis. Denne virksomheten ble innstilt i 1977.
Kleivstua
Kleivstua er en gammel skysstasjon som ligger på toppen av Krokkleiva i Hole kommune. Stasjonen lå på et viktig punkt på Den Bergenske kongeveg mellom Oslo og Ringerike, på toppen av den steile Krokkleiva.
Her kunne de reisende og hestene ta en hvil enten de akkurat hadde kommet opp Krokkleiva eller trengte en pause før de skulle ned den. Den første stua ble bygget tidlig på 1800-tallet, taket var torvkledd og vinduene hadde blyglass.
Grantopp
Grantopp (gnr. 197/9) på Krokskogen i Hole kommune ligger ved Kongeveien over Krokskogen, halvannen kilometer sør for Kleivstua. Opprinnelig var jordstykket en utslått som ble kalt Jonsbråten, antakelig oppkalt etter John Paulsen Fekjær som eide skogen fram til sin død i 1889.
I 1900 var Jonsbråten en rydningsplass, og tre år senere ble den utskilt fra skogparsellen som tilhørte den søndre Fekjær-gården. Eiendommen fikk da navnet Grantoppen, og ble 20. august 1903 solgt for 600 kroner til dr. Reidar Müller.
I 1957 ble bolighuset skilt ut med eget bruksnummer 31, og eiendommen benyttes i dag som landsted.
Bureheim
Bureheim (gnr. 228/19) på Krokskogen i Hole kommune ble drevet som serveringssted fra 1950-årene helt fram til omkring 1980.
Eiendommen ble skilt ut fra Røsholmen skog (gnr. 228/2) i 1943 og solgt til Signe Bure (1902–1994). Signe var opprinnelig fra Nordre Land, men foreldrene hennes hadde kjøpt gården Øvre Bure i Norderhov da hun var fem år gammel.
I tenårene begynte Signe i hotellære i Oslo, og når hun var hjemme om somrene lå hun som budeie på Vakersetra på Krokskogen. I 1950 fikk Signe oppført ei stor hytte på eiendommen, som lå ved Bergenske Kongeveg drøyt halvannen kilometer sør for Kleivstua. Signe fikk hjelp av mannskapet på Helgelandsmoen med å frakte tømmeret, og samme år kunne hun åpne for både servering og overnatting.
Bruløkkene
Bruløkkene på Krokskogen i Hole kommune ligger langs Bergenske kongevei drøye tre kilometer sørøst for Kleivstua. Plassen ble delt i to i 1906, slik at plassen på vestsiden av kongeveien fikk bnr. 1 og plassen på østsiden fikk bnr. 2.
Stedsnavnet stammer fra kavlebrua over myra ved Bruløkkene. Opprinnelsen til stedet er noe usikkert, men det er ikke utenkelig at plassen opprinnelig var seter for en av gårdene nede i bygda. Den første eieren av Bruløkkene som vi har kjennskap til er Christopher Brua, som levde fra 1778 til 1839. Han drev med vedhogst, var veiviser og «broherre» for jegere, og hjalp de reisende ned Krokkleiva til fots eller med hest. Han hadde god kjennskap til setrene på Krokskogen, og ettersom det var 60 av disse, forstår vi at det ikke var langt mellom folk. Øskjevallseter, som lå ca. en kilometer øst for Bruløkkene, var en av de største. Der var det seterdrift helt fram til 1950-årene.
Midtskogen
Midtskogen er et område på Krokskogen i Buskerud som befinner seg midt mellom Jonsrud i Lommedalen og Kleivstua i Hole, og som har fått sitt navn som et resultat av det. Det lå en seter her på 1700-tallet, og rundt 100 år senere hadde denne blitt omgjort til et småbruk. Der bodde et ektepar med mange barn, og husene beskrives som små og tarvelige med torvtak og blyglassvinduer. Rundt dette området finnes mange fremmede bartrær, de fleste av disse ble plantet på 1930-tallet av forstkandidat Guttorm Andrésen som den gang eide Midtskogen.
Øst for veien vokser det største grantreet i Hole, Ringerike og Bærum. Treet var i 2009 30,5 meter høyt og hadde en omkrets på 3,7 meter i brysthøyde.
Benteplassen
Benteplassen i Hole kommune er en tidligere husmannsplass og seter, oppkalt etter Bent Aslesen som bodde her på 1700-tallet. Han var gift med Kari Rasmusdatter, og tradisjonen sier at de var innvandrere fra Finland, som så mange andre på den tiden - og han fikk tilnavnet Finne. Kirke- og tingbøker viser at ekteparet antagelig kom fra Tyristrand. Patronymene Asle og Rasmus er heller ikke noe som angir finsk herkomst. Den mest sannsynlige forklaringa på navnet er at de to omkring 1710 bosatte seg på finneplassen Hiran. Det er noe usikkerhet omkring hvorvidt dette var en annen plass i nærheten, eller om det kan ha vært den samme som Benteplassen.
Plassen ble etter hvert brukt som seter. I 1940-åra var seterdrifta nedlagt, men den ble brukt som vinterkoie av skogsarbeidere.
I 1956 ble det reist ei minnestøtte ved Benteplassen til minne om Kari Rasmusdatters innsats under store nordiske krig. Hun skal ha feilinformert svenske om norske styrker i området, og dermed ha bidratt til at svenskene ikke kunne gjennomføre krigstoget i området.
Langebru
Langebru, gnr 239 er en matrikkelgård i Hole kommune. Den ligger på Krokskogen langs Bergenske Kongeveg rett ved grensen til Bærum kommune. Kommunegrensen krysser kongeveien ved amtsbrua, en steinbru over Langebrubekken fra 1807.
Da Kongeveien ble anlagt på slutten av 1700-tallet, ble dagens steinbru ved Langebru bygget i 1807, denne steinbrua ble restaurert i 1995.
I dag brukes navnet Langebru over et større område rundt gårdene. Innenfor dette området lå det det faste bosetningene Nordre og Søndre Langebru og husmannsplassen Kjensrud, samt de fire seterplassene Viksetra, Koksrud, Steinsvollsetra og Haugsetra.
I dag er det fastboende på de to gårdene på Langebru, Søndre og Nordre, samt mer enn 20 hytter i området.
Løytnantsbakken
Løytnantsbakken kommer skrått ned i Kongevegen fra sydvest, fikk sitt navn under Tyttebærkrigen i 1788 da Sverige var i krig med Danmark-Norge. En løytnant satte seg skrevs over kanonen og satte utfor med den. Farten var ikke liten da han kjørte av veien nederst i bakken. Han var sterkt skadet, og døde på Jonsrud i Lommedalen to dager senere.
Granbakken
Granbakken (gnr 102/2) er et gårdsbruk og tidligere pensjonat i Lommedalen i Bærum, utskilt som eget bruk fra Øvre Jonsrud.
Stedet ble bygd i 1886 som pensjonat for trafikken på Bergenske Kongeveg; «Krogskogens Pensjonat» av eventyreren Gustav Clemens Hebbe. Pensjonatet ble senere lagt ned og bygningen ble brukt til husrom for gårdens arbeidsfolk eller leid ut.
Øvre Jonsrud
Øvre Jonsrud (gnr. 102) er den øverste gården i Lommedalen i Bærum. Jens Nilssøn, biskop i Oslo, beskrev den som «den gård der ligger lengst innunder Krokskogen» etter sin visitasreise i 1594. Jonsrud var en halvgård ryddet i middelalderen. Her var det skyss- og poststasjon frem til Ringeriksveien over Sollihøgda ble åpnet i 1859-60.
Navnet kommer av at en Jon var den som ryddet gården. Gården kan være skilt ut fra en eldre nå forsvunnet nabogård. På Sagåsen 150 m nordøst for gårdstunet ligger en gravrøys.
I dag er det golfbane på store deler av jordene, ellers er gården lite utparsellert. Krokskogveien (Gamleveien) er lagt utenom tunet.
Bærums Verk
Bærums Verk, Verksgata i Bærum, er en industribedrift anlagt 1610 som jernverk og drevet for kongens regning, privateid fra 1624, og dermed en av de eldste bedriftene i landet. Verket har gitt navn til strøket det ligger i, Bærums Verk. I 1603–1604 ble det funnet jernmalm i områdene ved Kirkerudåsen og Eineåsen, og i 1610 inngikk Christian IV en kontrakt med Paul Smelter, kongens bergverksmann, som for egen regning bygde smeltehytte på Vøyen. Her var 33 mann i virksomhet. Noe senere ble det bygd hytte ved Gommerud gård. Paul Smelter fikk ideen om å slå sammen alle smeltehyttene i Bærum til én enhet, og til dette formålet ble i 1615 fire gårder kjøpt inn. Kongen hadde tro på dette som den mest lovende malmforekomsten i oslotraktene, og alle smeltehyttene i denne regionen ble flyttet hit. Bærums Verk var dermed et tidlig uttrykk for ideen om rasjonalisering og stordrift. I 1874 måtte jernverket gi tapt. Av de 100 ansatte ble de fleste boende på Bærums Verk og fikk seg arbeid i støperiet, drevet frem til 1964, nå med utenlandsk jern som råstoff, eller de fikk jobb i det mekaniske verkstedet eller innen andre deler av virksomheten, så som sagbruk, jord- og skogbruk, og senere Bærums Verk dørfabrikk.
For å sikre egen krafttilgang til Bærums Verk, ble det i 1914 bygd kraftverk både på Bærums Verk og i Spikerbruksfallene som ligger i elven Lomma, 1 km sør for Bærums Verk. Her lå tidligere en vannhjuldrevet stanghammer for utsmiing av stangstål fra 1660-årene med den anlagte dammen Glitredammen, deretter en spikerhammer for utsmiing av spiker, som var i drift frem til 1880-årene. Man kan fortsatt se spor etter vannveien i fjellet. Kraftstasjonen var i drift til 1975, men ble restaurert i 1981 og produserer igjen kraft.
Tradisjoner, aktiviteter og folketro i tidligere tider
Middelaldervei og setervei
Det er kjent at større veier ble kalt tjodvei eller tjodleid, disse var opprinnelig rideveier og sommerstid ble varer fraktet med kløv eller slep, mens man brukte sleder om vinteren. For å passere myrer og våtmark ble broer av sten, jord, ris eller kavler anlagt. På Krokskogen hadde man antagelig anlagt jord- og kavlebroer ved Langebru og Bruløkka. Broen ved Bruløkka skal ha blitt nevnt så tidlig som i 1745 og er kalt både Brua, Bruløkka og Bruløkkene.
Bønder fra Hole har hatt setre her i området siden middelalderen, eller kanskje lengre. Et spinnehjul som kan være mer enn 500 år gammelt ble funnet på Retthella.
Seterdrift
Seterdrift på Krokskogen om sommeren ble registrert allerede tidlig i middelalderen. Gårdene Vik og Stein fra Ringerikesiden og Haug i Lommedalen hadde alle setre på Langebru. Etter svartedauen var det bare to gårder i Lommedalen som var bebodd, og seterdriften tok seg ikke opp igjen før på 1500-tallet. Seteren Steinsvollen tilhører Stein, og det er ukjent når de for første gang setret her. På Steinsvollen hadde de et stort seterhus med kjøkken, sovekammers, melkebu og gang.
Etterhvert ble også tømmerhugst til sagbrukene og for ved til kalkovnene en viktig næringsvei her inne.
Kullbrenning
Rundt 1600 ble fire jernverk grunnlagt i området rundt Oslo, Bærums Jernverk i Lommedalen, Fossum Verk ved Bogstadvannet i Bærum, Dikemark Verk i Asker og Hakadal Verk i Nittedal. Alle trengte de kull for å smelte jern i masovnene. Rundt hvert verk ble det angitt en «circumferens» - et større skogsområde der bøndene måtte levere kull til verket mot betaling. Kullbrenning var en viktig inntektskilde for ringerikinger i mer enn 250 år.
Olavskilder
En teori sier at Olav den Hellige kan ha blitt født på Bønsnes i Hole i 995. En av hans evner skal ha vært å få vann til å velle frem fra hardt fjell - disse kildene kalles Olavskilder. Tre kilder skal det ha vært på Krokskogen, men det er bare to av disse som det er kjent hvor ligger. Den ene, som ble nevnt av biskop Jens Nilssøn i 1594, ligger ved Midtskogen og den andre på Retthella. Den siste ble omtalt av futen Iwer Wiel i 1743. Den tredje skal ha ligget i Krokkleiva.
|
Hele eller deler av Bergenske Kongeveg (Hole og Bærum) er basert på en artikkel fra prosjektet Kulturminneløypa og er lagt ut på lokalhistoriewiki.no under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Når artikkelen har fjernet seg tilstrekkelig fra originalen, kan dette merket fjernes. Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten. |